I dag er det skjedd noe.
Jeg skulle hjelpe til med å sette opp et stillas. Det har jeg aldri gjort før. Altså, jeg har jo være hjelpsom før da, men aldri satt mine bein i et stillas. Jeg tenkte ikke så mye over hvilken arbeidsoppgave som lå foran meg, jeg bare gjorde som jeg fikk beskjed om, lykkelig over praten og fellesskapet i arbeidet.
Jeg har en følelse av at jeg til tider kan mase hull i hodet på den jeg er sammen med når jeg er i rette modus.
Etterhvert som arbeidet tok form, gikk det langsomt opp for meg at jeg måtte klatre i stillaset jeg også for å kunne yte best mulig hjelp og støtte. Det er ingen god sak å sette opp et stillas helt alene så å trekke seg var uaktuelt.
Jeg ble mer og mer stille (sånn utad), men på innsiden var det fullstendig kaos og skrål. Alle gamle "TJUKKAS" tanker og følelser kom jublende tilbake i hodet, og jeg ble livredd. Jeg er ikke så veldig redd for høyder, men jeg har alltid vært livredd for at kroppen min skal være så tung at det jeg tråkker på knekker sammen. Tenk om stillaset velter når jeg går på det, tenk om platene knekker, tenk om jeg setter meg fast i luken mellom nivåene,,,tenk om, tenk om, tenk om....
Til slutt tror jeg at jeg var helt stille, men jeg hang med arbeidet. I blant kikket jeg meg rundt om det ikke var noen andre i nærheten (type sterk mann eller hjelpsom nabo) som kunne overta for meg. Jeg var på nippet til å finne på en unnskyldning for å ikke jobbe videre (hadde jeg ikke fryktelig vondt et eller annet sted egentlig?)
Da tiden var ikke for å sette beina i første stigetrinn, kom det en bestemthet sigende innover meg.
Nå er det evig nok med å føle på disse "tjukkasfølelsene" som bare er ødeleggende og som leder meg inn i mitt fengsel, mitt mørke og min følelse av å ikke duge til noe annet enn å overspise i det skjulte. S
ånn som dette vil jeg ikke ha det lengre, og jeg trodde jeg var ferdig med sånne vanskelige følelser og tanker nå. Dette var nok prøvelsen og øvelsen for skulle vise vei for meg om jeg virkelig har klart å endre meg i tankene rundt meg selv og min kropp.
En ting er å gå ned 70 kilo og bli lettere i kroppen, men annen ting er å klare å endre et uheldig tankemønster. Jeg er kommet veldig langt i å ha et positivt og kjærlig syn på meg selv. Jeg opplever at jeg av og til blir "testet" litt i dette da.
Men til bake til klatreturen opp stillaset. Tårene rant nedover kinnene mine, stille, og jeg ble meget fokusert på å holde meg fast og gjøre nøyaktig som min "veileder" i stillaset sa jeg skulle gjøre. Han ble meget bevisst på at dette var noe jeg bare ville klare, og var hensynsfull og varsom, men tydelig på hva som skulle gjøres. Så takket være ham, klarte jeg å unngå å få panikk, jeg bare jobbet meg igjennom frykten for at alt skulle raset sammen under vekten av min egentlig normalvektige kropp men akk så tung i hodet og psyke. Da stillaset stod ferdig montert så trygt og sikkert som det bare kan være, var jeg godt plantet nede på bakken igjen, full av tanker rundt hva som nettopp hadde endret seg i meg. Som å gå igjennom et slør, der det ikke er noen vei tilbake. For nå ville jeg klatre opp igjen sånn at det kunne bli tatt noen bilder av meg der oppe til dette blogg-innlegget. Nå var det ingen tårer som strømmet fram, bare forsiktig og kontrollert klatring opp på det nesten høyeste nivået.
Jeg gleder meg til å få sjansen til å være med å male dette huset, det betyr noe helt spesielt for meg å vite at jeg kan gjøre det som skal til for å kunne leve det livet jeg alltid har ønsket meg. Og da kan jeg ikke sette opp sperrene selv lengre for hva som er gjennomførbart for meg eller ikke. Jeg kan ikke lengre kroppen kroppen min som en unnskyldning for å ikke "leve". Den evige ventetiden er over. Det er hardt å se tilbake på at en så feilslått virkelighetsoppfatning av meg selv skulle ramme meg så hardt. Og gleder oppi alt samme er at jeg er sannsynligvis den eneste som kan orden opp i dette, men god hjelp fra de som står meg nær, ja, det jeg tillater kan få stå meg nær. For det er veldig lett for å sette seg selv i ensomhet når en ikke synes så godt om seg selv. Sånt er jeg for alltid ferdig med.
Hilsen
Stolt stillasbygger Marianne
Hei
Hva er et glansbilde?
Glansbilder, ofte bare kalt glans, er trykte fargebilder på blankt papir med eller uten glitter (wikipedia)
Jeg husker godt glansbildene fra barndommens tid, jeg samlet på de, og var veldig glad i de. Det var noe helt spesielt med disse englebildene og andre som til og med kunne ha glitter på seg. Jeg får frysninger og gåsehud ennå når jeg tenker på det.
 |
| Glansbilde? |
Men hva med dagens "glansbilder", de jeg ser i sosiale medier, de jeg deler selv? Det er lett for å kritisere at "folk flest" strekker seg for langt for å legge ut i verden bilder fra sitt tilsynelatende perfekte og problemfrie liv. Ja, for vi vil vel ikke dele all "dritten" vi til tider også kan kjenne på at vi står i.
Jeg kan huske at jeg ble litt kritisert for å framstå som et glansbilde, og den gangen slo kritikken beina under meg, jeg ble skamfull og flau og hadde bare lyst å synke ned i jorden. Ja, jeg ble så trist og så fornærmet at jeg lenge gikk rundt med et skikkelig surt mørke rundt meg, ingen glans å finne hos meg da nei. Og jeg var redd for å møte på de jeg visste hadde sendt noen kritiske synsinger min vei. Dette skjedde for noen år siden, og er egentlig glemt, men nå kom jeg på det igjen da, uten de vonde følelsene rundt det.
 |
| Fjellturskrytebilde |
Når jeg nå lenge har tenke mye på hva et glansbilde betyr for meg, kunne jeg ikke vært mer stolt av det å bli stemplet som "glansbilde" faktisk. For det betyr jo at det en kaster lys på, eller glans på, det har en fokus på og det vil en få mer av.
Og er det noe jeg virkelig klarer å huske på og kjenne på, så det det dårlige dager og vonde følelser. Men jo mer jeg kjenner meg selv og jo mer jeg jobber meg igjennom mine utfordringer, jo mindre vil jeg kaste "lys og glans" på det som bare vil føre til at jeg havner i mistrivsel og ubalanse med meg selv.
Jeg trenger å ha en god relasjon med meg selv uansett hvordan mine tanker og mitt humør oppfører seg.
I disse "Korona-tider" tenker jeg at det er mange som mer og mer kjenner på at de trenger å kaste litt glans på det en nå står i. uansett om en har en arbeidsplass å gå til, eller om arbeidsplassen din er blitt hjemmet ditt, og hjemmet ditt er også blitt noen skole/barnehage/og verdens ensomste sted å være.
Det er jo ikke mer synd på en selv enn det er på andre? Men denne drastiske og bråe endringer for oss og for store deler av den verden i lever i er i ferd med å "miste" litt glans for min del nå, og da trenger jeg å trekke pusten dypt for å finne glede og god energi i slik livet nå er. Glansbilde eller ikke, jeg liker det best når solen skinner og fuglene synger. På dager meg kulde, regn og vind, tar jeg i mot hver dråpe og vindkast som kommer min vei med et smil og en glade over det som får meg til å skinne. Så egentlig er det ikke i sosiale medier jeg tegner meg et glansbilde, men i livet mitt, foran speilet, eller før jeg inntar første dråpe kaffe om morgningen.
Jeg håper og tror at jeg som den jeg deler ekte glans og glede med de jeg møte på min vei, uten filter og glade emoji
Ha en skinnende og glansfull påske mine kjære lesere.
Glinseklem fra Marianne
Jeg gleder meg til å få sjansen til å være med å male dette huset, det betyr noe helt spesielt for meg å vite at jeg kan gjøre det som skal til for å kunne leve det livet jeg alltid har ønsket meg. Og da kan jeg ikke sette opp sperrene selv lengre for hva som er gjennomførbart for meg eller ikke. Jeg kan ikke lengre kroppen kroppen min som en unnskyldning for å ikke "leve". Den evige ventetiden er over. Det er hardt å se tilbake på at en så feilslått virkelighetsoppfatning av meg selv skulle ramme meg så hardt. Og gleder oppi alt samme er at jeg er sannsynligvis den eneste som kan orden opp i dette, men god hjelp fra de som står meg nær, ja, det jeg tillater kan få stå meg nær. For det er veldig lett for å sette seg selv i ensomhet når en ikke synes så godt om seg selv. Sånt er jeg for alltid ferdig med. 
