Noen ord om avhengighet..

Hei.

Jeg har i disse dager markert og "feiret " at jeg har i de 3 siste årene av mitt liv ikke spist noe snop. Høres sikkert barnslig ut at en 42 år gammel dame har sånt snopestopp? Jeg har alltid vært en overspiser. 

Ikke diagnostisert spiseforstyrrelse, men jeg vet godt med meg selv hva mitt "misbruk" innebar av skamfulle mat -og snopeorgier som jeg ikke våger å beskrive nærmere, det er for vondt og skamfult ennå. Bildene jeg viser, glansbildene har sin pris, for det er veldig tøft å være "nykter", det er tøft å ikke kunne "unne seg" en liten sjokoladebit eller annet når alt ligger tilrette for at en virkelig har "fortjent" det. 

Når jeg har hatt lange, tunge treningsøkter, i form av løp, sykling eller fjelltur vet jeg at jeg har brukt enormt mange kalorier, og jeg vet av mange da unner seg noe ekstra godt som de som velger sunn livsstil ellers ikke driver å spiser eller drikker. 

Etter en 5-6 timers lang fjelltur er det liv å unne seg en softis, en øl eller annet en har lyst på, og dette uten at en legger på seg eller ødelegger det sunne livet.  Jeg kjenner på at jeg godtar at jeg er sånn nå. Og jeg tror ikke jeg går glipp av særlig mye lykke om jeg ikke får i meg så mange tomme kalorier mer. Jeg kjenner på at jeg har altfor lenge grublet meg ihjel på et skikkelig luksusproblem. Det er på tide å løfte blikket enda mer og se litt lengre enn meg selv og mitt. Jeg skammer meg ikke over grublingen, og jeg bestemmer meg her og nå for å ikke skamme meg over min fortid heller. Det var som det var og ble som det ble. 

Jeg har prøvd å gjøre det jeg ofte råder andre til, å spise bare litt, av og til, og gjerne gjøre det etter eller underveis i en treningsøkt. For det er en godt råd. Men jeg klarer ikke følge dette rådet selv, for da begynner jeg å spekulere i om jeg ikke kan ta litt mer, og mer og mer og mer og mer osv... Så for meg gjelder ikke " Har du lyst har du lov" for meg gjelder "du har lov å la være". 

Det kan tenkes at jeg på en eller annen måte har "pådratt" meg en ny avhengighet... dette med å være i aktivitet, høy puls, bli svett og fysisk trøtt. Det har blitt litt mye av det gode der og. Men det er som om det regulerer seg selv, og det er ikke like farlig å overspis som å overtrene... Ikke for meg i hvert fall. Men igjen, en liten treningsskade, eller overbelastning blir også et luksusproblem, og jeg er ikke knust over å ikke være best eller raskest i det jeg liker å trene. I går ble jeg løpt forbi av spreke unge menn på min tur over Vidden (Bergen) og jeg tenkte med meg selv at jeg er takknemlig for at jeg blir løpt fordi av noe så flott å se på .... He he...

 jeg ble videre fylt av en takknemlighet over å få være en liten del av noe som er større enn meg selv, noe som ikke preges av meg og mitt. Fjellet har en sånn innvirkning på meg. På fjellet spiller det ingen rolle om en har spist for mye eller for lite snop i sitt liv, om en skal unne seg en softis når en er i mål eller ikke. Fjelltopper gir helt annet perspektiv og utsikt. Hva som driver en ut på timeslange turer er så forskjellig. I går gikk jeg med gå-staver for første gang, pga at jeg har et kne som er litt ustabilt for tiden. av hensyn til kneet har jeg satt løpetrening på pause, men IKKE TRENINGSPAUSE!. 

OG det må jeg inndrømme, jeg hadde godt av å trene noe annet nå. Og kjenne etter hvordan det står til med kroppen. Og en fjellturen hadde så mye fint å by på som jeg føler jeg har gått glipp av i alle denne løpegleden. Gå-stavene gjorde at jeg kunne gå godt over fjellet uten store smerter, kun når jeg skulle klatre nedover, ble det på tide å være kreativ, eller bare bruke den jeg sitter på til å få kroppen trygt ned. 

Men altså, jeg synes fortsatt det er vanskelig å følge det som er viktig for meg. Det er så lett for å følge det alle andre tilsynelatende gjør, i stedet for å alltid stole på meg selv og det jeg innerst inne vet jeg må ta hensyn til. 

Men det må bli sånn, jeg må følge min egen vilje, og ikke problematisere dette mer. 

Da er jeg kan hende der at jeg er en bedre utgave av meg selv det det jeg var før? 

Jeg tror i hvert fall det

Jeg tror jeg lever best med det. 

ohhh..... så trøtt jeg blir av denne tankekarusellen, på tide å stoppe opp nå....

Hei
Jeg har lyst å skrive litt om noe som har skjedd med meg. Men jeg stusser litt på hvordan jeg skal formulere meg. For jeg nekter å være negativ, jeg nekter å skrive noe som kan få meg til å føle meg dum og teit.Så jeg har lettet setninger her mange ganger.

Saken er den at jeg har pådratt meg en kneskade. Den har kommet snikende tror jeg, men jeg vet om noen "tryningser" og andre hendelser som kan ha påvirket dette. Jeg har belastet beina mine mye det siste året. Mye løping, og jeg har utviklet en enorm løpeglede/treningsglede som jeg ikke trodde var mulig å oppnå. I tillegg har jeg fått dilla på sykling, utesykling. Og gleden av å gå i fjellet er også kommet tilbake.
Det har vært litt vanskelig å gå i fjellet pga ankelskaden min og skruene som gjør at foten ikke er skikkelig funksjonell.
Men nå har jeg plutselig fått det til igjen. Så nå er det ikke vanskelig å få trent, men å velge hva jeg skal trene. For jeg vil gjøre alt sammen. Poenget mitt er at jeg har gjort nettopp det. og jeg har blitt inspirert av de som gjør det veldig bra i både sykling og løping. Og ubevisst tenkt at jeg må være like god, for å være god. Jeg har fått det så travelt med å ser forbedringer. Og så har altså kneet satt hele denne prosessen på pause. For nå kan jeg ikke løpe, ikke akkurat i dag, og sikkert ikke i morgen heller. Det ene kneet er så stivt og lite samarbeidsvillig når det komme til løping. Legen har henvist meg videre til MR, flott det. Men jeg er ikke så veldig bekymret, jeg er jo superbra til tider, og har klatret både opp og ned noen fjell, og luftet sykkelen  mye. Dette gir ingen smerter. For da hadde jeg ikke gjort det. Jeg vil nemlig påstå at disse knesmertene er uutholdelige når de først setter inn. Da klarer jeg nesten ikke trekke pusten skikkelig. Så saken er enkel, ingen løping akkurat nå. Jeg har satt litt press på meg selv, fordi jeg har meldt meg på halvmaraton i begynnelsen av september. Og nå får jeg ikke trent til dette slik planen var, juli skulle liksom være den mnd jeg trente godt til dette løpet.
Så nå er jeg litt i tvil om jeg kan stille til start. Men dette jeg vet ikke noe mer om før startskuddet går, først da kan jeg være sikker på om jeg er med eller ikke. Og jeg kommer ikke til å presse meg mer nå, for jeg synes jo at trening skal være helsefremmende og ikke helse-hemmende.
Jeg har som mål å bli en veldig, veldig gammel og sprek dame, og det jeg er blitt så glad i av treningsformer nå, har jeg lyst til å holde på med alltid. Dermed har jeg jo i en alder av 42 år veldig god tid til å nå dette målet. Og jeg trenger nok ikke å bli like god (tidsmessig) som de damer og menn som har holdt på med idretten sin alltid, som har løpt siden de kunne gå, og som på veien ikke har måtte bruke tid på å være inaktiv og ekstremt overvektig... Jeg må alltid huske hvilken bakgrunn og hvilken historie jeg har og alltid være stolt av min vei ut av mitt mørke. Det gjelder å løfte blikket noen hakk og se litt lengre. Nå er jeg atter en erfaring rikere, klokere. blir jeg smartere nå, kommer kanskje noen til å kidnappe meg for å forske på hjernen min... ha ha ha... Men altså, en trenger jo ikke være like god som "de GODE" for å være god, liksom... det er jo helt tullete. Eg tar av meg hatten for de som klarer å holde seg upåvirket eller ikke sammenlikner seg selv med andre. Jeg prøver å ikke gjøre det, men innser at jeg ikke har prøvd hardt nok.

Jeg tror ikke dette innlegget var så veldig negativt skrevet om meg selv. Jeg holdet jo på å snu sånne negative tankemønstre, og jeg må si jeg er blitt mye bedre på det i hvert fall.
Ha en fin dag, og løft blikket litt du også, hvis du er blitt lei av å glane på skotuppene dine

Svett klem fra Marianne

Hei.

Nyter du sommeren, har du litt ferie og fridager til å gjøre det mer av det du ikke har mulighet til når arbeidsdagen er lang og fritiden er travel? 

Jeg kom hjem fra Kos for noen  uker siden, jeg og min familie har vært på ferie der en uke, og hatt det veldig varmt og fint. Gode dager i roligere tempo, uten å måtte nå noe som helst egentlig, bare passe på å komme seg til frokost i tide liksom. Jeg har alltid likt å reise til "syden", men som stor og overvektig dame var sånne reiser også en opplevelse av nederlag og sorg over kroppen min. Det begynte i flysete, trangt å sitte der, sikkertsbelte som strammet, og dersom jeg måtte på do var det bare så vidt det var plass til meg der inne. Charterfly er jo litt trange, men jeg vet hvorfor jeg opplevde det sånn. Videre var det dette med å gå med lite klær, bikini og sånne ting som gav meg en sånn innvendig sorg, og en flauhet og skamfullhet jeg gjorde mitt ytterste for å skule. Jeg har alltid likt sommer, sol og varm, alltid likt å bli brun og fin liksom. Jeg liker å være på strand og i vann. Dette var før, for jeg har mimret litt den siste tiden. Det er kanskje ikke anbefalt, en skal liksom ikke se seg tilbake, men jeg trenger av og til å gjøre det, for å se at jeg har komme videre. Omtrent som når en går opp på en fjelltopp, det er gøy å se tilbake for å se hvor langt en en kommet. Jeg har nådd de mål jeg satt meg ang vekt og livsstil, og har satt meg nye mål som innebære å holde vekten og bli i bedre form. Jeg har jobbet hard med endring av vaner, og dette har tatt tid, Og denne tiden er jeg så evig glad for, den er gull verdt. Når min utålmodighet på vekten ikke fikk så mye oppmerksomhet mer, kunne endringene i meg begynne å ta form. Og dermed har jeg fått til å fjerne uvaner og etablere nye. 

No skal du høre: Denne ferien har jeg ikke opplevd å skamme meg over meg selv ett eneste sekund. Ikke over noen andre heller.... Jeg hadde ikke behov for å "gå ut av comfortsonen" for å kunne være ikledd bikini, og på mine løpeturer hadde jeg kun treningstopp og shorts på, for det er så varmt å løpe at for mye klær nesten blir farlig. Jada, jeg har løpt i varmen, helst på morgningen hvis jeg har våknet tidlig, men gjerne om ettermiddagen også, mens ungene er på hotellrommet og forsvinner inn i de sosiale mediers verden. (og hviler etter utallige timer med bading). Det er varm å løpe i varmen, men ikke så ille som en kanskje kan forestille seg. Og jeg fant en favorittløype, som gav meg noen fantastiske opplevelser. Utsikten var ubeskrivelig, og når en løper langs stranden får en jo frisk luft fra havet, så jeg kokte ikke over. Litt spennende å utforske nye plasser, men jeg var aldri redd for å rote meg vekk, stedssansen min funker ennå, selv om jeg første gang var litt lettet da jeg fikk øye på hotellet igjen.

 Løpingen gav meg mye kaloriforbrenning, men jeg gikk ikke i fellen med å spise og drikke mye ekstrakalorien pga dette. For det blir jo uansett litt ekstra, når en spiser alle sine middager på restaurant, og ellers er litt ute av rutinene hjemme.

 Jeg har lagt meg til vanen om å småspise på ulike grønnsaker mellom måltidene, eller som mellommåltid. Og gleden var stor da jeg fant et supermarked med både fersk frukt og grønnsaker i nærheten av hotellet. Da var liksom ferien reddet?
Jeg opplevde det slik i hvert fall.
STOLT AV FERIEN MIN, SOM JEG FORTSATT NYTER GODT AV, FORDI DEN IKKE HAR GITT MEG DÅRLIG SAMVITTIGHET ELLER FØLELSE AV Å "GÅ PÅ EN SMELL".
God sommer videre kjære lesere.