Treningspause kanskje?

Hei

Så ble det trenings-pause for min del. I hvert fall pause fra løping, sykling og fjellturer. Kneskade, og eneste måten å bli bra på er å hvile. Eller i hvert fall ikke løpe. Brist i menisk, for å si det enkelt.
Det skal ikke opereres, dette skal reparere seg selv. Og jeg er ikke helt sikker på hva dette innebærer. Skjønner jo at jeg skal roe ned, og at mine gøye treningsmål ikke blir nådd i år. Halvmaraton på Knarvikmila og andre løp jeg er med på må jeg nok stå over.
Men jeg skjønner ikke så mye av skademeldingen som kom i posten fra legekontoret, en rapport på MR undersøkelsen.
Jeg er ikke stø i latinske ord, og hvordan et kne er bygget opp innvedig har jeg heller ikke tatt meg tid til å lære så mye om, ENNÅ.

Men min gode venn FRODE, som er kursleder i Grete Roede, personlig trening, og en skikkelig kunnskapsrik og omsorgsfull mann, han har virkelig brukt mye av sin tid på å veilede og forklare meg hvordan jeg er skadet og hva som nå videre er lurt å gjøre. Han har reddet meg i fra å gå i den der "å så dum jeg er som ikke klarer å trene skikkelig uten å skade meg" tankegangen jeg lett kunne ramlet i. En egen evne til å stoppe det skredet av negativitet som holdt på å løsne, og snu hele skaden med alt det innebærer til en positiv greie. For en dyktig mann :) Det er som om han vet mer enn Google selv.... Poenget er at han har også fått erfare at livet ikke alltid går på skinner, men at en kan ha det gøy og fint likevel. Så nå har jeg roen på at litt mindre og mye lettere aktivitet og trening er lurt inntil kneet er ok igjen. Og at jeg kan lære meg andre måter å trene på, og fortsatt bli GOD. For det skal jeg bli, skikkelig GOD. Uansett!!!

Svett klem fra Marianne

Og tusen takk til "Roede-Frode" som fikk meg opp av myren jeg holdt på å sige ned i.... Det er ikke så dumt å be om litt hjelp av og til

Gleder meg til å trene igjen :)

Så var det den der identiteten da...

Hei. 

Nå kommer det noe veldig stort og personlig jeg igjen vil velge å dele med verden. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha det slik som jeg har det nå, men det føles likevel så ensomt... Men ensomt er ikke alltid negativt, nå skal du bare lese her:

I hele mitt liv som sterkt overvektig, har jeg hatt en veldig sterk trang i meg til å bli likt. Selv likte jeg ikke alle kiloene mine, jeg var skamfull og flau, og ønsket så sterkt at folk rundt meg skulle like meg for den jeg var selvom jeg var stor som et hus... Jeg hadde nok et dårlig selvbilde, for jeg trodde jeg ikke var godt nok for noen pga kroppen min. Dette er nok veldig vanlig at mange av oss overvektige tror. Det som er vanskelig, er at en ikke kan slanke bort denne følelsen og overbevisningen. Jeg vet at når en skaper en god atmosfære rundt seg, er seg selv, og glad og fornøyd, vil folk rundt en merke dette og like det en opplever, UAVHENGIG av kroppsvolum. Gode folk er sånn i hvert fall. Men som så mange med meg har opplev, det skal bare en sårende kommentar til fra et "dårlig" menneske som er rettet mot kropp, så er ALT ødelagt, og ingen gode ord kan reparere skaden, en blir alltid litt i tvil. 

Det er likevel det negative selvsnakket som sårer og ødelegger mest. Og det er dette en selv kan gjøre noe med. For det er ikke så lette å stoppe kjeften på andre, men en kan stoppe seg selv. Og i stedet fortelle seg selv gode ting om seg selv.... det gjelder å oppmuntre seg selv, mye, daglig og lenge. For jeg vet at jeg i årevis var grusomt stygg med meg selv, streng og urimelig. Og det skal en ikke være, verken mot seg selv, eller andre en har omsorg for. 

Poenget mitt med at det blir ensomt å fortsette med negativt selvsnakk er nok at jeg ubevisst skyver folk unna, og det vil jeg jo egentlig ikke. Og det som til tider føles så sårt, er at jeg tidlig i livet overbeviste meg selv om at ingen MENN egentlig kunne fordra meg. Jeg har jo vært gift, så jeg var nok likt en stund, men likevel henger denne tvilen i ryggmargen ennå. Og det er litt flaut og pinlig. De gangene jeg har "klagd" på dette til mine venner, får jeg sånne trøstende og oppmuntrende ord som "så så, den rette finnes nok et sted der ute i den stoooore verden, bare slapp av og vær deg selv, så ordner det seg nok til slutt"... he he, ja, jeg har nok brukt de samme frasene til til å trøste andre også... Såååå da skal jeg nok bare vandre videre, bare være meg selv og plutselig ikke singel lengre.... huff nei, dette er for dumt å gruble på.

Og hvis dette oppfattes som et sånt desperat behov etter en mann, har jeg uttrykt meg feil... Det er bare det at jeg tror på at det er hyggelig og fint å være to.

Men jeg tar på alvor dette med å finne roen og trygghet i meg selv, og snakke meg selv opp. Det er viktig og jeg er som regel ganske god på det, bortsett fra noen "snublingser" og "tryningser" i blant. Men da reiser jeg meg igjen, og innser at jeg ikke gjør lurt i å holde meg unna mine venner, jeg trenger de faktisk!! 

Det er ikke så lurt å stenge seg inne med negativt selvsnakk, det er lurt å lufte denne holdningen for sine venner eller i hvert fall si det høyt, og vurdere virkningen av ordene, hvordan de høres ut, og om en ville sagt det til en person som en er veldig glad i. 

For en bør være veldig glad i seg selv for å gi seg selv sjansen til et godt liv. Jeg ønsker ikke at mitt ettermæle skal være at : "Marianne var blant annet veldig god på å rakke ned på seg selv og ødelegge selvbildet sitt, hun var unik på den måten at hun alltid var litt i tvil om hun var god nok og flott at hun klarte å holde folk på avstand og ikke vise hvem hun egentlig er!. 

NEI, sånn skal det IKKE være!!

 Jeg fortsette nå, STARTER I DAG, på å videre bygge meg selv opp, ikke falle for fristelsen til å gjemme meg vekk igjen, for det er så slitsomt og veldig uinteressant å gjøre det egentlig.
For en herlig vei jeg har vandret, lite visste jeg at min vektreduksjon kunne føre så mye godt med seg. Tusen takk til meg selv for at jeg tok den avgjørelsen :)

Litt om min lille sosiale angst...

 Hei
Velkommen til Roede-kongressen...
 Ja, dette har jeg virkelig fått føle på kroppen forrige helg. I Larvik, På Farris Bad
Roede-kongress for første gang, og jeg har gledet meg stort, uten å helt vite hva jeg gledet meg til. Etterhvert som dagen for avreise nærmet seg, kjente jeg på en liten uro i magen. Det begynte da jeg pakket klær i kofferten. Jeg har ikke så mye pene klær, jeg har liksom ikke tatt meg til til sånt, og jeg mistenker meg elv til å fortsatt tenke at det ikke er så nøye med meg, jeg trenger ikke å gå med fine klær... Men altså jeg er god på å ignorere dårlige følelser. Første dag i Larvik var dagen satt av til aktiv-sertifisering. Dvs, treningslære og praktiske treningsøvelser for å kunne bli sertifisert og etterhvert kunne tilby Aktiv-kurs. SÅ denne dagen kunne jeg gå i treningstøy og det liker jeg .

Men altså, dette med å være pyntet til fest sammen med andre det har ALLTID vært så vanskelig for meg. Jeg vet at jeg alltid har vært så redd for dette, for kommentarer, for hva folk tenker og for hvordan jeg ser ut i forhold til andre. Jeg VET at en ikke skal bry seg om hva andre sier, mener, tenker, men tro meg, det er lettere sagt enn gjort. Jeg vil ikke være så redd meg, jeg er sint på frykten min. Under åpningen av kongressen fredag fikk vi lov å hylle våre flotte Hold-vekten ambassadører. Og i det øyeblikket de kom opp på scenen og jeg så hvor fine de var, var det som om et lys gikk opp for meg, eller jeg på en måte fikk en stein i hodet og virkelig våknet. Jeg oppdaget at mine egne tårer rant nedover hele meg, jeg som aldri viser sånne følelser offentlig, jeg som er så god på å holde igjen sånt.... hmmmmmmmm.... Plutselig viste jeg hva jeg måtte gjøre, og jeg kunne  nesten ikke vente på pausen... Med en gang gikk jeg så fort jeg kunne til handlesenteret ved siden av Farris Bad, inn på en flott klesbutikk, og fant med noen andre klær jeg kunne gå i. For plutselig ble det nok. Det ble nok å velge å gjemme seg vekk, kjøre en "safe" stil, der jeg innbiller meg at jeg er litt usynlig og tildekket...
Jeg vil jo ikke være usynlig og tildekket, det er egentlig ikke slik jeg er....Så noen kroner fattigere, men noen farger rikere har jeg endelig klart å finne roen og trygghet i å ikke føle at jeg må gjemme kroppen min vekk for en hver pris. Det er temmelig slitsomt å ha en sånn slags sosial angst eller hva jeg nå vil kalle det. Så jeg har ikke tenkt å fore denne angsten mer, den skal få sulte seg vekk.

Hvis jeg vil kle meg og føle meg fin, så gjør jeg det.
Jeg reiste fra denne lille sosiale angsten og mageknipen i Larvik.

Og med de aller fremste og beste kursledere i landet i ryggen vet jeg nå at jeg valgte rett da jeg valgte Grete Roede og Roedemetoden for å gjøre mitt liv bedre. Jeg håper alle som kjemper med å finne trivsel i seg selv vurderer å gjøre som jeg. For bedre støtte og trygghet tror jeg ikke finnes. Klem fra Marianne

Sjokoladebiten...

I helgen har jeg vært på kongress, og skal fortelle mer om dette i et annet blogginnlegg. Har så mye på hjertet nå, men må jo prøve å være litt ryddig...

På flyet hjem fra årets store happening, fikk jeg en kopp kaffe av flyvertinnen, og en SJOKOLADEBIT: Han ved siden av meg fikk også, så dette er noe flyselskapet raust spanderer på oss passasjerer. Den er kun en liten sjokoladebit, og jeg ble sittende å se på denne pent innpakkede biten, men kaffen dampet fra seg den verste varmen. 

 Som kjent er jeg ikke sjokoladespiser lengre, pga min tidligere avhengighet og voldsomme overspising. Men av og til funderer jeg litt over om jeg skal øve meg på å spise bare litt. Erfaringsmessig har dette gått veldig galt før, og jeg er veldig bestemt på at jeg må leve uten sjokolade. I tre år har det gått fint!! Livet har blitt bedre for meg....
Ut i fra  det jeg vet om sjokolade og dets kaloriinnhold er det ikke ille å unne seg en såpass liten bit i blant. En er sunn og god likevel liksom.... Men hva med den andre konsekvensen, den jeg kjenner så altfor godt. Den med at jeg da ikke klarer å kontrollere meg selv. Jeg er jo livredd for å legge på meg igjen....
Så jeg ble altså sittende å stirre på den der sjokoladebiten, fundere og grubler. Jeg tok litt i den, snudde på den, holdt den litt i hånden, jeg luktet på papiret og så la jeg den fra meg igjen.... Jeg drakk etterhvert kaffen, og begynte å se ut av vinduet. Håpte litt av han mannen ved siden av meg bare skulle nappe til seg sjokoladebiten min slik at den var vekk. MEN den ble bare liggende der, og riste litt på seg liksom
 Men så gikk det opp for meg, jeg sitter her med MULIGHETEN til å spise en sjokolade bit, men jeg trenger ikke gjøre det! Ikke akkurat nå i hvert fall, jeg kan vente litt, og se hvordan det går. 
For en vidunderlig følelse av å mestre noe... Noe som er vanskelig. For sjokoladebiten ble aldri spist, den falt på gulvet i flyet, og alle med lange bein vet hvor utfordrende det kan være å bøye seg etter noe i et relativt lite trangt fly. Reddet var min klønethet med mest av mine nye godt etablerte gode vaner og identitet. Jeg spiser ikke sjokolade på fly!

Når jeg er smertepåvirket.

Hei

Føler meg litt dum når jeg går med staver

Obs obs fare på ferde. Dette er helt på grensen til å bli et sånt syte-innlegg. For jeg syter og klager og furter veldig innvendig nå, men utenpå er jeg liksom litt likegyldig, munter og uberørt. Tror jeg da. Vanskelig å i egentlig. Årsaken til min til tider litt depressive tankevirksomhet er egentlig bare bagateller i livet, et luksusproblem. Men det klarer likevel å komme snikende som en kjempe-nedtur. Jeg snakker om smerter, smerter i kneet mitt. Jeg vet jeg har skrevet om det før, og liksom vært positiv og munter. Men smertene vil ikke gi seg, og det er mer og mer problematisk å fungere i hverdagen. I hvert fall med det som kreves av beina mine. Jeg har et yrke som krever at jeg kan være i aktivitet hele dagen. Og jeg liker å trene, mye, hardt og lenge. Jeg hadde en løpedrøm...... nå har jeg våknet..... Jeg kan ikke løpe, ikke i det hele tatt. Jeg hadde store mål, løp jeg skulle delta i, og nå er det bare noen uker igjen. Jeg jeg kjenner på hele meg at jeg ikke er frisk nok i kneet til å delta. Jeg er dum hvis jeg gjør det. OG i det store og hele så er det på ingen måte synd på meg, verre ting skjer i verden, men altså det gjør jo ikke mindre vondt i kneet mitt av den grunn.
Jeg er rett og slett ikke noe god på å ta hensyn til skader og nødvendigheten av å roe litt ned. Det stresser meg og gjør meg sur når jeg ikke får gjøre mine ting og følge min rutine. Og det er noe mer..... Jeg får en sånn ekkel følelse av å ikke være god nok, verdt noe, og følelsen av velvære forsvinner. Alt jeg har oppnådd treningsmessig bare forsvinner liksom... Jeg var i mitt livs beste form, og nå vet jeg ikke om jeg klarer å holde det mer. Dette er jo KUN følelser som kommer og jeg tror nok at jeg har veldig godt av noen rolige dager, til å med en rolig uke, kanskje mer, slik at kneet får sin hvile? Men jeg må innrømme at den tanken gjør meg redd. Ja, jeg vet det er teit, et luksusproblem, men sånn er det vel å være født i et land med fred, født på solsiden liksom. Da blir sånne bagatellmessige kriser betydingsfulle.
Det å være smertepåvirket daglig, gjør jo noe med psyken.... Selv om jeg vet at jeg nå fremstår som sytete og litt bortskjemt kanskje. Men det å ha en frisk og funksjonell kropp betyr så enormt mye for meg...
Jeg  har ikke gitt opp, men jeg vet jeg må gi meg med det jeg hadde tenkt nå. Jeg er i gang med nye planer, nye drømmer, og jeg tar denne erfaringen med meg. Jeg ville forbedre formen min så altfor fort, og da sa kroppen stopp. Sånn er det med den saken