Sivilstatus: kanskje en dag...

 Hei.
Her kommer et innlegg om noe som ikke inneholder noe som helst om trening, vektreduksjon eller sunn mat. 
Dette skal handle om singellivets gleder og sorger. 

Jeg er selv skilt for 7 år siden, og har vært sånn noenlunde singel siden da.
 Altså, ikke noe nytt forhold. Jeg har snublet innom noen nettsider i løpet av disse single årene, men trukket meg ut derifra etter noen litt kjedelige bommerter. men også litt interesante erfaringer... 
Men som tidligere håndballspiller er jeg vant til å bomme, og til å tape, og gjør det som regel med stil ... (men dette skulle ikke handle om trening). 
For min del er det blitt en vane å være singel, og jeg synes det er helt ålreit. Må innrømme at de få gangene jeg har vært i fare for å finne noen litt mer interessant enn vanlig, har stresset og panikken overmannet meg og jeg har klart å jage vekk eller ødelegge alt som kanskje kunne fått spire å gro i fred og ro. Enda flauere er det å innrømme den stoooore misforståelsen og den moderne form for "dating-kultur" for jeg fullstendig har misforstått og gått glipp av. 

Jeg kunne ønske jeg var singel i gamledager!! Når en tok seg tid til å bli godt kjent, gå på date, oppleve noe fint sammen og prate om alt mulig, få følelser for hverandre FØR  en eventuelt ble sånn fysisk kjent med hverandre på det intime stadiet og dermed kunne kalle seg kjærester. Men sånn menn finnes ikke lengre, tror jeg i hvert fall da. Sikkert ikke så mange damer igjen av den sorten heller, men jeg har ikke noen erfaring der. 
Jeg tenker og grubler mye om mangt, og nå er det dette temaet som får min oppmerksomhet. Jeg furter ikke for at jeg ikke helt har draget eller får dette til, jeg har vanligvis ikke sosiale vansker, men på dette området er jeg totalt sosialt handikappet. Hørte på radioen i dag at det ikke bare er meg som sliter da. Det var en lettelse. Det er i hvert fall de som er på nettsider og leiter etter kjæreste som strever mest. for hvis du bare er ute etter et eventyr, er det veldig lett. Hvis du er av den gameldagse sorten som vil finne en kjæreste, kommer problemene og vanskene sa radioen min... 
Jaja, en kan ikke drive å klage og sånn, det kommer en ikke langt med. Og det er et spill på nettet som jeg aldri har taklet. For en kan risikere å få så mange "matcher" at en ikke klarer å velge bare en, det er som en diger godepose med alle de beste bitene, ikke lett å la resten ligge igjen, når en har spist en bit liksom.... og hvor mange "biter" har en godt av da liksom??


Så til deg som er gift eller i et ekte forhold: TA VARE PÅ DET!! REPARER DET SOM IKKE FUNKER OG DYRK DET SOM ER BRA!!!! Gresset er IKKE grønnere på den andre siden, og ny partner komme ikke rekende på en fjøl, hest eller annet uansett hvor fin du smiler! 

Til deg som er singel: Hvis du finner en du liker eller har sansen for, ikke sluk vedkommende rått!!! La han eller henne få puste og finne ut av ting selv. Ikke vreng deg i all din iver etter å kapre vedkommende . Gode Ting Tar Tid. 

Dette er velmente råd, mest til meg selv, men kanskje også noen andre kan ha nytte av dette eller kjenner seg litt igjen i noe av det jeg skriver?

En liten hilsen fra den treningsgale......

ÅH HERLIGHET SÅ MYE DU TRENER.....

Ja dette hører jeg ofte om meg selv. Jeg er liksom hun som har vært oppe før kl 5 hver morgen og løpt en mil eller to, løftet et halvt tonn vekter, eller syklet ute eller inne i timevis mens andre sover sin skjønnhetssøvn. 

Jeg har fått høre at jeg er sykt treningssgal, treningsavhengig og at det er mildt sagt å overdrive det jeg gjør.

 Jepp. jeg er en slags treningsnerd, eller en treningsidiot. Ja, der får jeg for å dele på sosiale media..... Du og du for et fantastisk rykte en dame som meg har fått. Jeg må si jeg er litt stolt. 

At en som har vært så inaktiv, stor og tung plutselig har fått status som treningsgal er en temmelig fjern beskrivelse i forhold til hvordan jeg ser på det. For jeg har endelig funnet min lykke, min glede, min fest. Jeg har vært så isolert og utestengt, ikke av samfunnet rundt meg, men at av alle de ekstra kiloene mine. 

Jeg er fortsatt litt for oppmerksom på vekten min. Ikke trist eller skamfull, men oppmerksom. Den er fortsatt imponerende høy liksom. Men Tanitavektmålinger viser t det ikke står så ille til med kroppen. JEg har uvanlig stor muskelmasse (for å være en dame) og det må jeg bare akseptere, det tåler jeg, jeg liker det faktisk. For muskler er bra. Som en venninne sier Du er en sånn "tynn tjukkas"... Og det er jeg faktisk litt enig i. Og det er gøy å tenke på det. Kanskje det ikke er nødvendig å bli så veldig tynn for å ha det bra likevel. For jeg tar meg ofte på ferske i å ha det bra NÅ! Jeg liker det jeg gjør nå, jeg liker den jeg er. Det som er litt rart er at i den tiden jeg lot meg selv forfalle, lot meg selv utslette og nesten ødela kroppen min, var det ingen som blandet seg eller hadde en høylytt menig om det. Men det er jo logisk, ingen visste eller KUNNE se hva jeg egentlig holdt på meg. De kunne nok bare en en diger og munter dame, som var sånn passelig trivelig å være sammen med. 

Men nok om det der gamle livet som eg påstår eg er ferdig med.
Poenger mitt er at all denne treningen er noe jeg virkelig liker, og det får meg til å føle meg vel, flink og god. Og det må jo være lov?
Og jeg oppdager gradvis at alderen innhenter også meg, men plutselig behov for briller og noen få gråe hår. Jeg har ingen panikk, jeg akseptere det lett, for jeg er så glad for å ennå være i livet, ha god helse og ha klart å komme meg unna en av de største dødsårsakene her i verden (overvekt) . Men det jeg ikke like lett kan akseptere er det naturlig forfallet kroppen få etterhvert som en blir eldre. At muskelmassen gradvis minker osv. DET vil jeg og skal jeg gjøre noe med, hver dag så lenge jeg lever og så godt jeg kan. Og den som føler at det kan bli litt for mye å se på, bør kanskje vende fokuset sitt litt mer mot seg selv og sin egen måte å ta vare på helsen sin. Jeg har funnet min, og jeg trives med det og som sagt, jeg elsker det jeg gjør nå. Det er min KOS og min GLEDE.

Det er jo blitt litt sånn at jeg lar være å snappe eller oppdatere sosiale medier hver gang jeg har trent, og overbeviser meg selv at treningen teller likevel (he he he). Verden trenger jo ikke alltid vite om jeg trener eller spiser liksom. Litt privatliv er sikkert sunt og motiverende det også. :)

Bergen Fjordtur 2018 -og ny kunnskap om meg selv :)

Hei og god søndag

I går var jeg med på Bergen Fjord Tur, Det er en turmarsj og et løp som Knarvikmila arrangerer hver sommer, i midten av juni. Jeg har deltatt her for tredje gang, men denne gangen ble annerledes og veldig spesiell for meg. 

I år startet løpet fra Fløyen. Og løypen følger den gamle postveien helt til Knarvik. ca 27 kilometer i terreng eller på astfalt. Men nok om det, for dette er ikke et sånt innlegg med fakta om løype og annet. Den type opplysning finnes på www.knarvikmila.no. Nytt i år var også muligheten for å melde seg på løpsklassen. 

Og som du kanskje har fått med deg er jeg blitt veldig glad i å løpe. Ikke fordi jeg er spesielt god med muligheter for å hevde meg i toppen, men fordi jeg med min historie og bakgrunn har klart å gjøre så store og positive endringer med min helse at jeg er blitt i stand til å blant annet LØPE. 

Og da er det å delta i løp en fest og en feiring, en bekreftelse på hva jeg har oppnådd. Min konkurranse med meg selv liksom, og det er nesten umulig å forklare eller sette ord på hvorfor og hva det er som driver meg til dette. men det dreier seg om livsglede, trenings-glede og livskvalitet for meg. 

Men altså , denne løpeklassen i går, den har lokket på meg en stund. Og da det ble slik at ingen av mine venner meldte seg på turmarsjen for å gå sammen med meg, og jeg skulle gå alene, byttet jeg litt sånn på impuls over til løpeklassen. Så kom nervene, for nå skulle jeg jo liksom prestere noe igjen. 

Og jeg er kjempefersk når det gjelder å forberede meg til sånne lange løp, har bare gjort det en eneste gang før.  Egentlig tenker jeg at det ikke hadde vært nødvendig å bytte klasse, og i hvert fall ble jeg skråsikker på at det var dumt å bytte klasse dag jeg ventet på at løpet skulle starte. I minuttene før start innså jeg at jeg stod sammen med rutinerte og veldig gode løpere, med god maratonerfaring og tilsynelatende en helt annen treningsform og fysikk enn meg. 

Selvtilliten hang i en veldig tynn tråd. 

Jeg bestemte meg for å kjøre mitt eget løp, og hadde lyst å klare dette på under 4 timer. Magen var i opprør og jeg hadde ikke fått i meg særlig mye mat denne morgningen. men med lommene fulle av diverse "godsaker" fra sportsbutikken, tenkte jeg at det kom til å bli bra med næring underveis. Løpet startet og fra Fløyen går det bare en vei  og det er oppover. 

Et løp som STARTER med oppoverbakker får meg fort til å måtte velge å gå raskt i stedet for å løpe. Den spreke maratongjengen forsvant raskt og jeg synes det var veldig greit. 

Jeg løp når det var litt flatere og i nedoverbakker, og etterhvert roet pulsen seg slik at det ble behagelig å løpe/jogge/gå raskt. 

Men så kom krampen, denne gangen i venstre lår. Og for at ting skulle komme i balanse, ble det krampe i høyre lår også. Så der jogget jeg så godt jeg kunne, med to steinharde lår og det ble etterhvert temmelig smertefullt. På første drikkestasjon drakk jeg rikelig med saft og spiste en liten bananbit. 

Ekte smil, eller bare krampeaktig?

Mat og drikke hjalp litt men hver gang det ble oppoverbakke, meldte den seg igjen. Jeg bestemte meg likevel for å fortsette, fullføre og gjøre mitt beste. 

Da jeg kom til IKEA i Åsane, hadde jeg løpt i vel to timer og var halvveis og vel så det. Ved IKEA ble det spisepause, men flott matpakke fra SØTT&SALT. 

Men dessverre ville ikke min opprørske mage ha mat nå heller, bare drikke. Jeg tok en litt for lang pause tror jeg, for det var litt vanskelig å komme i gang igjen. 

Men nå ventet den laaaange bratte bakken på meg, og det var etter denne bakken jeg bestemte meg for å løpe hele veien til mål, for da var det bare vel en mil igjen. Men bakken først, og heldigvis, nå var denne krampen gitt seg. Det hadde tatt litt for mye energi kjente jeg.. å løpe/gå med så mye smerter. Men har en bestemt seg, så gjennomfører en, i hvert fall jeg. Og jeg kjente hvordan staheten min tok plass i både hode og bein. På toppen av bakken holde jeg et greit gå-tempo, og starter rolig å jogge. Det var nydelig vær og nydelig natur. Jeg liker godt å gå være her. Og jeg jogget rolig forbi en liten jente som satt på hesteryggen, og tok meg i å ønske at jeg var jeg som satt der. Det var begynt å gå nedover nå, veien altså, en ny grusvei som er laget i terrenget nedenfor Veten. Imponerende fin.

 Da jeg svingte av på stien der, av jeg litt uoppmerksom og plutselig gled jeg på løse steiner og datt rett ned på venstre lår og kna. AU!! Veldig vondt men jeg reiste meg fort og fortsatte. Kjente etter noen få meter at det ble umulig å løpe mer, kneet ble så stivt og låret bla steinhardt igjen og selvsagt også vondt. 

Hva gjør jeg nå? Heldigvis for meg var det ingen som så at jeg datt, så da kunne jeg la tårene trille litt, for det bare skjedde. 

Nå ble tanken på å fullføre veldig vanskelig et kort øyeblikk. 

Men min vilje og stahet som allerede hadde plantet seg i ryggmargen fjernet all tvil. jeg skulle i mål om det så skulle ta resten av dagen. Målet om å klare det på 4 timer får jeg heller klare en annen gang. 

 Siste delen av turen, fra Norhordalandsbroen og inn til Knarvik var det egentlig ikke mer energi igjen i kroppen. I hvert fall kjentes det ikek sånn ut. Desto viktigere ble det å komme i mål, før det ble enda verre for meg. Jeg gikk på, det raskeste jeg kunne, og jeg sa hele tiden til meg selv at det ikke var langt igjen. Ved Flatøy skole var det noen barn ute å lekte, og en liten gutt var ute med sykkelen sin. Jeg skulle gitt mye for å ha en sykkel selv akkurat da, men denne gutten sykkel var ikke passelig til meg og han var ikke interessert i å selge den uansett :). 
 Godt å kunne fokusere på noe litt morsomt når en ikke har lyst å fokusere på seg selv. På Haglesundbroen er det spesielt på gå. En ser målet ved Knarvik senter i det fjerne, og samtidig kan en se seg tilbake og betrakte litt av den løypen en har tilbakelagt. Her begynte jeg rolig å jogge igjen, til tross for null energi og en veldig vond fot. Jeg måtte bare bl ferdig med dette og etterhvert synes jeg ikke det var så vondt heller. Kroppen klarer mer enn en tror! 
 I mål fikk jeg medalje, JIPPI, og inne på senteret var det stor stemning med mye folk, mat til oss løpere og jazzmusikk på scenen. Men nå kjente jeg at jeg ville hjem. Hjem til mine barn og min snille mor som ville være sammen med ungene mine mens jeg gjennomføre denne "galskapen" (som min mor litt sånn muntert kaller det). Da jeg satte meg inn i bilen min, hadde den litt skadete foten fått nok av ignoreringen min. Smertene jooooooooomet gjennom hele beinet og det ble for vondt å holde clutsjen inne. og jeg som er så god på å holde tårer tilbake, hadde ingen sjanse til det mer. Tankene på at jeg hadde gjort et dårlig løp, var i dårlig form og lite verdt jaget gjennom hodet, jeg skammet meg og var flau. Så tok jeg meg kraftlig sammen og kjøre hjem. Hjemme pratet jeg med min mor, med mine barn, spiste litt og drakk kaffe, og tok meg en dusj. Det ble en kveld på sofaen, og jeg vet jo at foten min blir bedre og at det sikkert ikke har skjedd noe alvorlig etter det fallet. Men jeg trenger å hvile meg litt sikkert . Og spise sunt og fornuftig. For akkurat det har jeg ikke gjort på en stund, så det er ikke rart at jeg gikk tom for energi i går. Av og til har en rett og slett ikke "dagen", men samtidig er jeg veldig stolt av at jeg gjorde det beste jeg kunne i går. mitt mål er jo ikke å vinne eller være best, jeg har bare som mål  gjennomføre. og ble bare så veldig revet med av begeistringen jeg føler for alle de gode trenings-venner og bekjente jeg kjenner som er på et helt annet nivå og sikkert har en helt annen bakgrunn enn meg. Jeg kan gjerne være blant de siste i mål, som bruker lengst tid og som må løse store utfordringer underveis. For slik har livet mitt vært og slik er det ennå, ingen dans på roser, men jeg elsker dette livet uansett. 
Så i skrivende stund kjenner jeg at jeg er stolt og kry, glad og enda mer erfaren og overrasket over hvilke sider av meg selv som kommer frem som jeg ikke var helt bevisst på at jeg hadde. Og at tårene renner hos meg, er litt nytt for jeg pleier ikke være så følsom. Men kanskje det er viktig å la følelser få komme ut og fram av og til?

Det føles trygt og godt å bare være den jeg er. For det klarte jeg ikek så godt å akseptere før i verden. Og veien videre er å bli den beste utgaven av akkurat det, den jeg er. I en alder av 42 år, er det jammen meg på tide. 
 
Jeg er og kommer til å melde meg på igjen, for det er ikke lov å melde seg ut mer. Skjønner dåkkar ka eg mener eller?
 Livet er for å leves og sånn......

På sykkelstien igjen ?

Så har det skjedd, det jeg trodde ikke kom til å skje igjen. 

Jeg er blitt lokket opp på sykkelen av en sprek og god venn. 

Han måtte ikke mase, en liten setning var det som skulle til, 

Som " hva med å begynne å sykle, du klarer det hvis du vil"

Jeg trodde først det var tøys, men mannen er ingen klovn,

så nå har jeg hatt noen turer og gleden er enorm. 

litt redd i starten, skrekken fra ulykken for 4 år siden sitter litt i,

men å være redd for gamle hendelser tar for mye energi. 

Trening er min lidenskap, både løpe og sykle er gøy,

og løfte tunge vekter gjør meg sterk og "høy". 

Trening har betydd så mye for meg i mange år i grunn, 

jeg trente meg opp av gjørmen da psyke og helse var helt på bunn. 

Trening har reddet meg fra smerter, og dårlig kroppsfunksjon. 

Nå er helsen fin og det føles som om jeg har vunnet en million. 

Endelig kan jeg påstår at treningsøkter er GØY

og målsetningen for meg og sykkelen er i ferd med å bli HØY

Følg med, følg med, for nå kan alt og ingenting skje :)

Tanker rundt dette med trivselsvekt.

Hei.

De siste ukene har mine tanker vært en del innom temaet trivselsvekt. Det har vært drøftet litt på noen av mine kurskvelder på Grete Roede, og det er generelt et tema jeg har vært i overkant opptatt av i noen år . For hva er egentlig trivselsvekt? Vi pleier å si at trivselsvekt er den vekten du selv ønsker å veie og som du føler deg vel i. Det er på mange måten den vekten som er den riktige for deg, uavhengig av anbefalinger mm. Og jeg tenker at når en holder seg i form, trener godt, og spiser balansert og fornuftig, så vil tallet på vekten spille en litt mindre rolle, så lenge det tallet ikke er noe en føler er u-komfortabelt høyt eller lavt. For meg har følelsen av trivselsvekt vært en mangelvare i alle år. 

Men jo mer jeg tenker på at det kan være en følelse og et eget ønske, da ble det mye lettere for meg å kunne bestemme meg for og egentlig også tillate meg selv å si at min trivselsvekt er nådd. For når jeg mer og mer kjenner på at jeg trives i kroppen min nå, at jeg er stolt over at den fungerer så godt etter alt den har måtte gå igjennom, og at det å kikke på seg selv i speilet ikke er så ille lengre... Da må en jo befinne seg i det målområdet. 

Når jeg ikke lengre lat tallet på vekten få lov å styre mitt psykiske velvære, når jeg nå ser at jeg tillater meg selv å ha det bra, tar sjanser jeg aldri våget å ta før, ja da ser jeg at jeg er i trivsel uavhengig av om jeg har veid meg på forhånd liksom... Jeg grubler ikke like mye lengre på hvordan jeg skal gå fram for å gjøre livet mitt bedre. Jeg trenger det ikke lengre, grublingen altså. Det er over nå, endelig. 

Følelsen av trivselsvekt kom ikke med en gang for min del. Etter på ha klart å gå ned de 65 kg, kom ikke følelsen av trivsel med det samme. Men lettelse og glede. 

Men jeg var lenge i tvil om jeg ikke burde gå ned litt mer... Nå ha jeg holdt vekten i over ett år, og det er kreve like mye fokus som en må ha når en vil ned i vekt. 

Men denne trivselsvektfølelsen er kommet, og jeg ønsker den velkommen. 

Omtrent så lenge jeg kan huske har min vekt vært et problem for meg, et problem som ødela både selvbilde og selvtillit. 

Jeg var på grensen til sosial angst og jeg hadde det ikke godt med meg selv. FØLESEN av velvære var ikke der. 

Men jo mer jeg våger å satse på meg selv, jo mer jeg våger å oppleve, tro på og gjøre, jo bedre blir følelsen. Resten av mitt liv skal jeg bare yte og nyte hva denne kroppen kan klare. Jeg skal virkelig teste ut og se hva den kan prestere, finne mitt potensiale og sånne fine ting. Er du med?

 Solen står opp og den går det. Sånn er det bare :)

Bilkinitid.... selv om en er litt i tvil...

NOK ER NOK

Jeg nekter å la gamle og ubrukelige komplekser hindre meg i å nyte en sommerdag sammen med familien ved sjøen. Hva skal jeg egentlig med alt dette stresset rundt utseende og sånn? Jeg vil ha sol på kroppen min, få god brunfarge, hoppe uti sjøen og være sosial. Jeg vil ikke måtte ligge flatt eller dekke meg til med klær for å føle meg trygg på stranden. 

Jeg vil føle samme trygghet ved sjøen i kledd bikini, som jeg gjør på butikken med klær på hvis du skjønner. Jeg er så lute lei og sliten av dette unødvendige og bortkastede tankekjøret mitt når det gjelder å gå i bikiniaktige klær og sånn. Og nå har jeg fått nok av meg selv. 

Det ble en veldig fin dag ved sjøen i går. Det var varmt og mine barn badet. Jeg gjorde som jeg pleide før, fant meg en plass litt lagt unna folkemengden og la meg helt flat før jeg kom på at jeg ikke skulle være så flau og sjenert pga denne kroppen jeg bor i. Det er jo ikke en bikinikonkurranse jeg stiller i, bare en rolig og fin dag på stranden. Kroppen min er som den er, jeg har født 5 barn, go jeg har hatt en enormt stor overvekt. Det er en del løs hud her og der, go av og til er jeg veldig oppmerksom på akkurat dette. 

Jeg må innrømme at jeg blir litt oppgitt over meg selv som etter all denne livsstilsendringen og kampen og gode seier ikke kan la være å plage meg selv med gamle negative tanker om egen kropp. For det hele dreier seg jo om tanker rundt EGEN kropp. 

Ikke andre sin kropp. For jeg har full aksept, respekt og beundring for menneskekroppen, uansett hvordan den ser ut. Dette jeg roter med, er liksom bare mitt fokus på meg selv. Men heldigvis er jeg den rette damen til å ordne opp i dette.

 For i en alder av 42 år har jeg bestemt meg for å snu mine NEI til JA eller JO. 

F.eks: 

Kan jeg løpe halvmaraton? NEI, JO. 

Kan jeg ha på bikini? NEI, JO... (det er jo mer flaut å gå uten..). 

Liker jeg kroppen min? NEI, JO. 

Bør jeg bruke mer energi på dette? JA, NEI!!!

For uansett om jeg plager livskiten av mine venner på snap, med bilder av meg selv og min mage for å få aksept og selvtillit, er det jeg selv som må godta, akseptere og "digge" meg selv. Ingen andre. Skulle ønske jeg hadde innsett dette for lenge siden, for da hadde jeg spart meg for mye gruff, og kanskje ikke jagd vekk alle de stakkarene som har prøvd å se i min retning.

Jeg vil innstendig be dere alle som er litt i tvil og usikker på om det er greit å vise fram litt hud i solen: Fjern all tvil, og la solstrålene gi deg de D-vitaminene den kan. Ikke la sperrer og vanskelige tanker hindre deg i å leve. Dersom du ikke trives med deg selv med tanke på mat og aktivitet, er det jo fullt mulig å få støtte til å ta tak. Men IKKE snakk deg selv ned, hvis du allerede gjør det, SNU, og snakk deg selv opp. Og dersom du ikke kommer i gang selv med å snakke deg opp, får noen til å gjøre det for deg. 

Solen skinner for oss alle 

Jeg legger ikke ut bilder av meg selv i denne bloggen for å få aksept for en kropp jeg selv kanskje ikke klarer å akseptere, for jeg er i ferd med å få det til. Det tar TID å endre vaner, og de verste og vanskeligste vaner for meg er å endre tankevaner. OG jeg må øve, selv om jeg er litt i tvil...