Da løpepresset tok slutt.

 Hei. 

For de som kjenner meg (litt eller mye) og for de som har "fulgt" meg en stund, vet noe om at jeg har en greie med løping. 

Jeg har på mange måter kjempe meg til en ny vane, og en ny glede i livet med løpingen, der utgangspunktet mitt var at løping var for tungt til å det var noe jeg maktet å gjøre. Jeg kunne løpe litt som håndballspiller, men det ble aldri noen løpeturer eller noen glede ved det. 

Så hadde jeg en ulykke, noen operasjoner og så kom den store livsstilsendringen der alle vaner i livet ble snudd og vent på og jeg plutselig oppdaget at jeg elsker å løpe langdistanse og begynte å sikte mot å bli en maratonløper. 

i denne prosessen har jeg hatt utallige gode løpe-opplevelser både med og uten stoppeklokke og medalje. I vår ville jeg sette meg et nytt mål igjen, halvmaraton på Knarvikmila nå i begynnelsen av september og jeg ville gjøre det bra, bedre enn før i hvert fall. Jeg hadde som mål å bli en bedre løper og søkte mye etter et godt og motiverende løpe-program. 

I en samtale (på epost) med Henning Holm, øverste sjef i Roede, og dermed også min sjef ;) gav han meg et tilbud om å lage et treningsprogram som ville gjøre meg til en bedre langsdistanseløper. Det var bare å gjøre som programmet sier. Og det gjorde jeg. Og jeg opplevde å bli bedre, litt raskere og mer utholdende. jeg holdt på med dette helt til sommerferien min begynte og vi reiste på seiltur. Jeg løp da vi var i havn også, men det var litt utfordrende å løpe med så mye "sjø" i beina. Jeg har ofte hørt utrykket "livet skjer" og plutselige oppstod det hendelser i livet som fikk stress og bekymringsnovået i kroppen min til å stige. Dette er ikke en uvant situasjon for meg og jeg har ofte brukt løping som avstressende faktor og hatt god nytte av det både stress-messig og "løpe-messig". Jeg har også brukt løping som en viktig faktor i det at jeg har forandret meg, og endret livsstil. 

Denne gangen ble alt annerledes. Først trodde jeg at den dalende løpeformen var på grunn av "sjøbein" og litt trøtthet etter mye trening før ferien begynte. men hvile ville ikke hjelpe. Kroppen ble bare mindre og mindre løpevillig. En  annen ting som bekymret meg var at jeg begynte å grue meg til løpet mitt den 2 september. Jeg kjente på et press som fikk meg til å stoppe å løpe. Jeg kjente på en uvilje til å stille til start, jeg ble nedstemt trist og litt lei meg...? 

Og så kom dette med ære og stolthet litt i veien, for kan jeg tillate meg å gi opp når selveste sjefen i Roede lager program og heier på meg? Det er mye rart en kan stresse seg opp over og det er fint å oppdage at jeg fint kunne trekke meg uten å være en skuffelse for noen. 

Jeg fant ut at utfordringene som kom kastet på meg i sommer egentlig ikke hadde noe med saken å gjøre. Jeg er rett og slett bare ferdig med å kapp-løpe med andre for å få en medalje jeg føler jeg egentlig ikke fortjener. Når jeg er med på en konkurranse, liker jeg å være god, være en vinner, eller i hvert fall i nærheten av å vinne noe, og det er på tide å gi slipp på hun som må bevise at hun ikke er lat og tjukk lengre. 

Så jeg vil si at jeg er blitt en bedre løper og et "bedre menneske" ved å gi meg med å gjøre det jeg egentlig ikke har så lyst til innenfor denne sporten og ellers i livet. Jeg er, har alltid vært og kommer nok alltid til å være mektig imponert over alle som løper, som vinner og som er gode løpere i denne verden. Men det er noe jeg likevel ikke skal være med på selv, jeg skal bare løpe, jogge og nyte det å være i bevegelse, i å være en bedre  løper enn jeg var før, eller en god jogger som kan høste god helse av gode løpeturer. 

Klem fra Marianne.