Hei på deg.
På tide med en liten oppdatering, siden det i skrivende stund er ca 5 måneder siden jeg ble operert i ankelen, ja, liksom skrudd og sydd sammen igjen i det ødelagte leddet.
Ja, hva skal jeg egentlig skrive? Jeg kan jo klage på at jeg ikke har så god balanse og styrke i foten ennå, og at dette preget meg i alt jeg gjør av aktivitet. Men det hjelper ikke å klage, så da klager jeg ikke. Det som hjelper på denne utfordringen er å TRENE! Hurra!! Jeg liker jo å trene, i hvert fall sånn trening som jeg må gjøre nå, det er ganske gøy egentlig.
For jeg har funnet verdens viktigste trenings-mål, som alltid gir meg full motivasjon og disiplin til å gjennomføre.
Mitt trenings-mål er LIVET MITT! (applaus??) he he he, dette ser nok litt sånn teit ut når det blir skrevet ned, men det er dette som driver meg, det er sånn jeg tenker. Jeg må trene meg tilbake til det livet jeg på mange måter hadde før ulykken. Jeg har en relativt aktiv hverdag som 5 barns mamma og ansatt i barnehage. Jeg har som nevnt tidligere en del kroniske skader i rygg/nakke som krever mye trening for å holde seg rolig og smertefrie. Nå har jeg i tillegg en ankel som stiller en del krav til hvordan jeg skal leve. Jeg vet ikke ennå hvor bra denne ankelen blir, men jeg vet at jeg sannsynligvis får en del varige mèn etter denne "tryningsen"også.
Hvor store mèn jeg får, vet jeg ikke ennå, men jeg har testet mer og mer ut hva jeg kan og ikke kan den siste tiden.
Jeg har hatt meg en etterlengtet tur over Vidden (Ulrikken-Fløyen). Dette var så godt å få gjort, for jeg har savnet dette, har ikke vært oppe siden før ulykken min, så endelig kunne jeg krysse dette av på listen min. Det var en flott tur, i godt selskap.
Jeg og familien har vært på en liten "krampaktig" skiferie på Ustaoset nå, rett før sommeren slo til. Det å gå på ski er ikke noe jeg driver med til vanlig, sånn ca en gang i året reiser vi til fjells for å slite på skiene, det er vi godt fornøyd med. Denne gangen var jeg spendt på hvordan det ville gå med meg på ski, vanligvis har jeg ikke tenkt så mye på det. Det å gå på ski nå, ble mye det samme som å gå vanlig, balansen er dårlig og musklene i ankelen er fortsatt litt svake.
Men pytt pytt, når tursekken er pakket, skal en på tur, sånn er det bare. Jeg klarte meg fint i skisporet synes jeg, bortsett fra da jeg skulle renne ned sånne lange bakker, da skjedde det noe rart. Jeg kjente liksom at høyre foten ikke helt var så enkel å kontrollere. Og plutselig sklei høyrefoten ut, og jeg laget et digert krater i løypen med den delen av kroppen jeg bruker når jeg sitter. Utrolig morsom for alle som så på, og meget avkjølende for meg.
Men, hvorfor driver jeg å øver på å hoppe? Dette vet jeg ikke.... Har ikke fått beskjed om å gjøre det fra fysioterapeut eller lege. Tror jeg.... Det kan jo være at jeg bare tror at jeg skal hoppe.... Det et i hvert fall noe jeg egentlig ikke får så godt til, men som jeg likevel har lyst å få til, fordi jeg liker å få til ting jeg ikke kan. Dette gjelder også de rekordkorte joggeturene jeg har prøvd meg på noen få ganger. Jeg får ikke så godt til å jogge/løpe ennå, så derfor gjør jeg det. Stopper når det gjør vondt, eller når ankelen ikke vil mer. Det sier jo seg selv, jeg kan jo ikke løpe når beina streiker. Men jeg har hørt at det en trener på blir en bedre på, så da er det bare å trene da.
Hva er det jeg føler at jeg får til da?
Jo, det skal jeg si deg. Jeg får til å trene med vekter, og etterhvert temmelig tunge vekter. Du og du så sterk jeg er blitt, jaffal litt sterkere, og det liker jeg, for da har jeg det så godt med meg selv og de nevnte ryggplagene er snillere med meg. Og så er jeg temmelig god på å sykle, inne, på spinning-sykkel, og det er så gøy, for det gjør ikke vondt i det hele tatt.
Ellers synes jeg det er helt supert å få til å klare meg selv igjen, ikke være avhengig av så mye hjelp fra andre. Dette er jeg så takknemlig for at jeg glemmer å gi arbeidsoppgaver til ungene mine. De er ikke så lei seg for dette, de får heller litt problemer når de faktisk MÅ hjelpe til litt, men dette skal jeg ikke skrive om her.
Jeg "trener" på å holde meg på beina en hel dag, uten å måtte hvile for mye eller oppleve for mye smerter og ubehageligheter. All aktivitet er egentlig trening for ankelen min, både husarbeid, handling, og TRENING er trening...
Stor trenings-klem fra Marianne
Ny utfordring, som taes på strak arm, men en gang. Jeg har fått i oppgave å jobbe med taktil-sansen (?), altså den prosessen som oppstår når en kroppsdel utfører en handling og så sende et signal til hjernen om det.... eller noe liknende. I mitt tilfelle gjelder det spesifikt ankelen, ja, den opererte som jeg til stadighet maser om og tenker på. Skulle nesten tro hele livet mitt dreide seg om den, men så ille er det ikke blitt.
