På den gode, smale sti

Kjære lesere Det er lenge siden jeg har skrevet her og tiden flyr. Denne blogget var en viktig og god drivkraft for meg da jeg var i gang med livsstilsendring, det gjorde så godt å sette ord p alt som var vanskleig og vondt, og det gjorde godt å dele gleder og sukeseer når de dukket opp. Jeg er evig takknemmlig for all støtte som kom min vei i denne prosessen fra de som leste og forstod.

Det har vært en til tider overveldende stor omlegging av vaner og rutiner. På det mentale følelsesmessige planer er jeg mer eller mindre "transformert" og samtidig kjenner jeg igjen mitt gamle møster med de usunne og ødeleggende vaner jeg hadde. Det er til tider trist og vondt å tenke på hvordan jeg egentlig var og hvordan jeg hadde det på innsiden. Når jeg setter med ned og har en stille stund, kan jeg se for meg meg selv som "den store, stygge og udugelige" jenten, som ikke var verdt noen ting. Jeg kan drømme om det om natten, og når livet byr på for mange utfordringer vil mitt gamle mønster gjerne snike seg inn i gjen i livet mitt. Jeg får si som mine tenåringsbarn ofte sier til meg "Det skjer ikke"! Det skjer ikke at jeg faller tilbake til gamle vaner, selv om jeg er bevisst at dette varmin trygghet i mitt "gamle liv". Det er som om en ville ønske å løpe inn i huset sitt selv om det står i brann og er i fare for å rase sammne, det var det trygge, men det er ikek bra å gå inn der mer. Det å våge å stå støtt i et nytt og sunnere liv, men sunne vaner som kanskje ikke har samme beroligende effekt og umiddelbar behovstilfredstillelse, tar mye lengre tid å få på plass i livet enn å få av seg de kiloene jeg har kvittet meg med. Jeg tror at det er her de aller flese av oss går opp igjen i vekt etter endt "slankekur" uten at dette betyr at vi er dårlige mennesker.

Det er dette jeg tenker om min reise da. Jeg må alltid være bevisst på det "ubehaget" jeg kan kjenne på i hverdagen, og aldri glemme hvor eller hva jeg kommer fra. Jeg har et godt liv nå, og lider ingen nød. Jeg trives med meg selv, go jeg våger å ta sjansen på å tenke at jeg er god nok. Hver gang jeg spiser et sunt måltid, eller fullfører en treningsøk, hver gang jeg smiler til meg selv i speilet, eller bare smiler, kjenner jeg på en takknemmlighet for det valget jeg tok om at nok var nok. Det er ting jeg har gjort i mitt gamle liv, jeg aldri kommer til å gjøre igjen, og den avgjørelssen har vært tøff og vanskelig å ta, jeg har måtte krangle meg til det med meg selv, for jeg vet at mitt nye jeg har rett. Jeg sluttet å spise snop fo rmange år siden, siden jeg rett og slett bare "misbruker dette. Etter 5 år med svhold ønkset jeg å være en som kunne spise bare litt og nyte det jeg unner meg. Det gikk skikkelig dårlig for meg, og jeg ente tilbake i gammelt mønster som overspiser og misbruker av snop. Jeg ble veldig våken og bevisst på dette og til tider sint, flau og skamfull over meg selv. Så da var det bare å Slutte igjen og i skrivende stund er det rundt 7 uker siden jeg sluttet med snop og sånn mat jeg ikek kan spise uten å få tilbakefall. jeg har ingen savn etter dette og null interesse på å øve på å spise bare litt. Jeg hadde godt av dette tilbakefallet og har virkelig lært mye om meg selv. For en "lærebok" om livet jeg er :) Det er godt å kunne se for seg veien videre, som egentlgi utformer seg som en smal sti. Det er denne stien jeg vil vandre på for da jeg jeg en bedre versjon av meg selv. En sunn sjel i en sunn kropp. Klem fra Marianne

På telt-tur og sånn

Hei. Forrige helg brøt jeg en stor barriere i livet mitt. Når jeg tenker på det når, føler jeg meg litt dum og rar, men det er jo ikke de verste følesene en kan kjenne på.

jeg har alltid vært sterk motstander av at jeg skal ligge i telt og i sovepose. Jeg har alltid funnet på gode grunner til å ikke gjøre det. I år har jeg kjent på en voksende nyskjerrighet og et ønske om å prøve teltlivet. Det har sikkert ye å gjøre med min interesse for tv-seriene som Lars Monsen har laget fra sine turer overalt. Min mann og jeg har snakket en del om å overnatte i telt, for å se om vi liker det. SÅ forrige helg bestemte vi oss for å reiser på hytten på Kvamskogen, og så pakke sekkene for overnatting i telt på en egnet plass i retning Byrkjefjell. Jeg gledet meg som et lite barn, og kunne ikke fort nok komme meg avgårde for å få satt opp teltet og tent bålet utefor. Da det ble kveld og jeg skulle legge meg, fant jeg fort roen i soveposen etter litt styr med å få igjen glidlås og finne varmen. Det er mange erfaringer en gjør seg på første telt-tur og noen av de er å ha et telt som passer til høyfjellet og nok ullklær på kroppen. Jeg var kald, men forsatt like begeistret. Jeg sovnet fort, og sov godt igjennom hele natten, bare avbrutt av små oppvåkninger og en liten tur utenfor telte for å "late vannet". Jeg har lært at urin holder bjøren unna, så da var jeg på den sikre siden sånn sett. I morgentimene lyste soloppgangen opp i teltet, og plutselig kom jeg på hvorfor jeg aldri har hatt lyst til å sove i telt. Det er rett og slett på grunn av min tidligere enorme kroppstørrelse. Jeg var overbevist om at jeg ikke fikk plass i verken et telt eller i en sovepose. Det å komme seg ut og inn av en teltluke er også temmelig utfordrende når en er så stor som jeg var. Det er derfor jeg har avskrevet dette som noe jeg kan gjøre.

Nå er jeg så glad for at jeg har fått denne frykten og dette synet på meg selv ut av verden. Jeg er fortsatt overraskende og litt sårt å oppdage hvor dypt mitt dårlige selvbilde og oppfatning av meg selv sitter, og jeg er veldig takknemmlig for alle sjanser jeg får ti å erfare på nytt og for å få lov å oppdage hvem jeg er og hva jeg liker å gjøre. Jeg tror mer og mer på at jeg kan gjøre akkurat det jeg ønkser og vil. Jeg vet ikke når min neste telt-tur blir, men jeg vet at det blir. Turen i fjellet var helt super og jeg kunne igjen stå på toppen av Byrkjefjell og kjenne at jeg er helt frisk igjen etter skaden jeg pådro meg i påsken. Det betyr mye å kunne stå på toppen av det fjellet en har skadet seg på, kjenne at det å gå med tursekk er tungt, men mulig, og at kroppen fungerer som den skal. For meg er veien videre å passe meg for det negative tankemønsteret som har fulgt meg siden jeg var barn. Det ligge der, men det skal ikek få noen oppmerksomhet eller energi fra meg mer.

Håper du tenker og lever slik at du har det godt med deg selv,det er meget viktig for helhetlig god helse. Stor klem fra Marianne

Med tillatelse til å trene litt.....

Hei

 Da er det gått noen måneder siden jeg skadet meg i fallulykken på fjellet, og nå er jeg blitt så godt som helt frisk igjen. Jeg har gradvis kommet meg tilbake i arbeidslivet og jeg har så smått begynt å trene igjen. 

Jeg har fått beskjed om å bare trene litt, og holde meg innenfor smertegrensen. Jeg skal ikke ta for hardt i, og de gode løpeturene må vente litt ennå. 

Jobben min i barnehagen innebærer blant annet en god del aktivitet og bevegelse. Små barn har fantastisk mye energi og er alltid i lek og aktivitet. Det er min jobb å være sammen med de i alt de finner på, og etter å ha hatt noen dager på jobb kjennes det ut som om jeg har løpt et lagt løp og trent styrke en hel dag. dette gjør ikke vondt, men jeg er klar for å si "god natt" når jeg kommer hjem. 

Dette forteller meg at jeg er blitt frisk igjen, men at jeg ikke er i form. Jeg er ikke i "barnehageform" og den eneste måten å komme i den formen igjen er å være på jobb. 

Spinning-glede i matboden

Så var det dette med å trene litt..... Det er vanskeligere enn jeg trodde. Det er som om jeg bare har ett "gir" og det er bånn gass. Det å kjenne at kroppen ikke kan, at jeg ikke klarer det jeg vil, er vanskeligere å takle enn jeg trodde. Før ulykken kunne jeg bare gjennomføre alle treningsøkter på sterk vilje, men nå er ikke det samarbeid mellom kropp og vilje i det hele tatt. Jeg må lære meg å lytte til kroppens signaler, og ta hensyn. Dette blir som en stor og omfattende livsstilsendring for meg. 

Jeg må gå igjennom mine grunner til å drive med fysisk aktivitet, de egentlige grunnene, og finne ut hvordan jeg skal gjøre det videre. Jeg vet hva jeg har brukt trening til før i verden, og det er slett ikke alle treningsøkter som har gitt meg noen glede. 

Det er nok dette jeg savner, å bare kunne trene for moro skyld, uten å føle at jeg MÅ. Det er nok dette jeg trenger å komme meg bort i fra nå. Ikke misforstå, alle burde jo holde seg i form, inkludert meg. Men jeg har en lei tendens til å overdrive trening på samme måte som jeg tidligere overdrev spising, og til slutt endte opp som sykelig overvektig. 

En liten styrkeøkt hjemme

Å bruke mat eller trening til å regulere vanskelige følelser er et risikoprosjekt for helsen, og noe jeg virkelig å passe meg for. Så nå har jeg sjansen til å lære på nytt, og kjenner at dette er tungt, men viktig for meg. Det er noe med det å innse at en har vært på feilt spor en stund, og at en kanskje til og med trenger hjelp til å komme på det gode sporet. Mye stolthet må svelges og jeg må være sterk nok til å våge å vise min svakhet. 

Så da trener jeg på å trene litt, eller på å la være å trene. Dette er vanskelig og rart, det føles feil å IKKE skulle trene hver dag, eller i det minste annenhver. Jeg har fått " lov" av lege og fysioterapaut" å trene forsiktig på sykkel og å gjøre ulike styrkeøvelser. Dette kjenner jeg gjør godt for hele meg. Men jeg vil alltid ha mer, og jeg stresser litt med tanken på om dette er godt nok. Jeg føler jeg mister litt identitet ved å ikke være hun som løper klokken 5 om morgenen  lengre, men det er godt for å å kunne klare å sove helt til vekkerklokken ringer. En god del av mine tidlige løpeturer har vært fordi natten har vært søvnløs og urolig og dermed løper jeg dagen i gang og lever på endorfinrunsen hele dagen. Dette tror jeg ikke lengre er så sunt for meg og jeg forstår nå at jeg må legge om litt. å trene om morgningen er herlig da, men kun hvis en har sovet godt om natten og er i balanse følelsesmessig. 

Sååååå dette var "siste nytt" fra denne fronten. Klar for nye utfordringer og nye sjanser. 

Stor klem fra Marianne

Veien videre, litt på villspor?

.

Hei.

Jeg er fortsatt skadet etter fallet på Bykjefjell, og begynner å miste tålmodigheten. 

I går (fredag) var jeg til undersøkelse hos fysioterapeut. Han heter Øystein, og han har jeg vært til behandling hos for ulike plager i omtrent 17 år. 

Det har vært mange behandlingsperioder, og det har vært alt fra bekkenløsning ved graviditet, stressplager og skader som trengte behandling og opptrening. 

Føler jeg kjenner ham godt, og tror at han kjenner meg og sånn etterhvert og i hvert fall når han får lest igjennom journalen min. 

På vei tul fysioterapeut. 

Jeg er temmelig lei og rastløs når jeg må være i ro og hjemme hele dagene, og jeg lengter ut på tur. 

Det er selvsagt en del smerter ennå. 

Da jeg visste jeg snart skulle til fysioterapeut, kjente jeg på håp. Jeg har full tillit til denne mannen, og han har virkelig hjulpet meg med så mange tind i tunge og vonde stunder. Han kan virkelig jobben sin. Denne gangen håpte jeg at han skulle si at jeg bare kunne traske avgårde på tur i skog og fjell og ignorere de smerter som kommer snikende når jeg blir litt ivrig. Kanskje han til og med kunne gjøre noe sånn at alt ble bra. 

Det hører med til historien at jeg ble litt skuffet og trist da denne omsorgsfulle og dyktige mannen ikke gav meg tommel opp for mine forhåpninger. For når jeg har klart å strekke og rive over omtrent alt av muskler og sener i hofte, rygg og bein er det HVILE som gjelder, ikke å presse grenser. Ikke akkurt nå i hvert fall. Det må få ro i 6 uker, og nå er det bare gått to. 

I dag skulle jeg egentlig løpt halvmaraton i Bergen, og om ca to uker skulle jeg egentlig være med på Åsane-løpet, da også halvmaraton. Jeg har gitt bort dagens startnummer til en meget rask og sprek ungdom i familien, så jeg er litt med i "ånden" i dag. Jeg vet også innerst inne at jeg ikke skal løpe noen halvmaraton-løp i år, jeg skal bruke tid og energi på å bli helt bra i kroppen, og slutte å overdrive denne treningsgleden min så til de grader. 

Jeg får ikke tomme opp for verken jobb eller trening ennå, og den fornuftige delen av meg forstår dette. Jeg har erfart at min vilje kan være sterkere enn vette, og jeg innser at jeg må endre litt på måten jeg lever livet mitt på. Min tidligere overdrivelse av inntak av mat, snop mm, er blitt erstattet med overdrivelse av trening. Som med maten, så ignorere jeg at det blir for mye, at det gjør vondt, og jeg stopper ikke før det smeller skikkelig, og når det smeller, stopper jeg motvillig fordi jeg må, ikke fordi jeg vil. 

Det er en stor innrømmelse og selverkjennelse jeg har kommet fram til her, og det er på tide med endring. Jeg skal jo ikke slutte å trene, og jeg gir ikke opp målet mitt, men jeg legger til å denne målsetningen at jeg ikke skal skades meg sel v meg. Jeg ønsker å være frisk og funksjonell, og jeg ønsker å ha det godt med meg selv. 

Når vanskelige følelser kommer, skal jeg verken spise eller trene de bort, eller "ruse meg" følelsesløs på andre måter. Det er jo dette jeg har drevet med nesten hele livet. 

Jeg vet at jeg bare må ha det vondt inni meg da, til det går over, for det gjør det jo, alt passerer, jeg bare vet det ikke mens det står på. Jeg tar alltid inn alle vonde opplevelser og følelser, jeg sluker det rått. Jeg har fått høre at jeg er veldig følsom, og begynner å tro at det stemmer. Det jeg nå vil ha fokus på, og gi plass til, er hvor bra livet er, hvor deilig det er å være menneske, i alt jeg er og gjør. Jeg vil trene på å ta i mot alt som kommer som en gave jeg kan lære noe av, og denne våren er læringskurven sånn sett veldig bratt. Det er tredje gang jeg er satt ut av spill denne våren, og så for jeg kan, hopper jeg tilbake på samme sporet jeg ramle av. 

På tid å lytte, og lære. 

Jeg har brukt dagene blant anne til å følge med på serien "Monsen på villspor". Et flott naturprogram der Lars Monsen er på tur, enten alene , eller sammen med ulike kjendiser. Det er litt selvpining å se på sånne turprogram når en ikke kan gå ut selv om være på tur i solen. Men det er også inspirerende, og da jeg skulle til Øystein-fysio i går hadde jeg sånn troen på behandlingen at jeg hadde pakket klar en liten tursekk med drikke og mat slik at  jeg kunne stikke avgårde på fjellet når timen min var ferdig. 

Jeg får "lov" å tråkke litt forsiktig på spinningsykkelen min, uten motstand og smerte, go jeg kan selvsagt trene styrke som ikke belaster der jeg er skadet. Så jeg får litt sirkulasjon i kroppen slik at jeg ikke fullstendig råtner på sofaen mens "Monsen er på villspor". 

Jeg skjønner at livet som "evig slanker" har satt et litt for hardt preg på meg. Det er ikke slik at jeg angrer på at jeg slanket meg 70 kilo, det trengte jeg for min helse sin skyld. Dersom jeg ikke hadde endret livet mitt hadde jeg ikke sittet her å skrevet innlegg i dag. Det er ikke lett å forandre seg slik jeg måtte gjøre, en må endre på alt, alle mønstre og bli bevisst på alle tanker og følelser, ikke minst kombinasjonen av dette. Det kan lett bli et evig "slankespinn", der en ikke klarer å stoppe sånn mentalt. Jeg kjenner jeg har fått en ny bevissthet rundt dette. Det er en fin gave, og jeg må passe meg for å ville "bytte" den ut med følelsen av å være dum, gal, og forfengelig eller flau. Det som betydde ALT for meg før, betyr ikke noe lengre, og da blir det så tomt. Det er ikek sikkert at det jeg som barn og ungdom ønsket meg, er det jeg nå vil ha. Kanskje jeg er blitt for gammel for drømmen. Jeg vet at jeg fortjener kjærlighet, at ejg er god nok, og at jeg er verdifull. Jeg kan føle det også, så det er mønsteret som må endres, og jeg må gi plass til det som er godt, og være nøytral i forhold til det som er vondt. Jeg kommer til å klare dette, for jeg har min sterke vilje å hjelpe meg med, bygge meg opp, stein for stein, ett skritt av gangen. 

Jeg tror på at ej gfå så mange sjanser je trenger til å lære og forstå hva som er meningen med det jeg opplever i livet, ja, hva som er meningen med livet. Det tenker jeg ofte på, og jeg kommer alltid fram til at meningen med livet er selve livet, her og nå. 

Wow, det ble et langt og mektig innlegg om det å bli litt skuffet etter et besøk for fysioterapauten min. 

De siste 10-12 årene av mitt liv har på mange måter gått med til å "reise seg igjen", så min vei videre er å bli stående oppreist? 

Jeg er takknemlig for klar tale fra Øystein- Fysioterapeut, og jeg skjønner at en fjelltur nå hadde vært krevende å gjennomføre og kanskje hadde jeg måtte hentes ned av Røde Kors enda en gang. Den opplevelsen av ikke mersmak så fornuften min begynner nok å våkne nå. 

Klem fra Marianne

 

På toppen av fjellet

Hei.

(dette innlegget er skrevet på rim, fritt etter fantasien)

Så sitter jeg her, og skal ta livet med ro. 

Jeg er skadet igjen, og er ikkje helt go. 

Påsken på fjellet var vakker som få, og det fristet veldig å ta de gamle skiene på. 

Skiene mine er hvite og blå, de er smale og slitte, men eg tok de no på. 

Vi suste avgårde i løyen så glad, og jeg kjente at formen var i ferd med å ta helt av. 

Det er kjekt å kjenne at formen er god, og at viljen til å nå toppen er over en lav sko. 

Da spørsmålet kom om jeg klarte å gå opp på Byrkjefjellest topp, 

ble det fart i skiene for eg gir aldri opp. 

På veien opp dette bratte fjellet, 

kjente eg at det skalv litt i kneskjellet. 

For hvordan i alle dager skal jeg komme meg ned? 

Jeg vet ingenting om hvordan en gjør sånt, men jeg bare spilte med. 

For akkurat som katten, er det lettere å klatre opp, 

og plutselig stod jeg der på Byrkjefjellest topp. 

Kvamskogen har mange flotte løyper og turer, 

så hvorfor gikk jeg ikke heller der, står jeg her å lurer..... 

Men ingen tid å miste, vi ble nødt til å renne ned, 

og jeg kjente at frykt og redsel vokste etterhvert som jeg skled. 

Jeg kan ikke stå slalom, ei heller telemarkstil, 

jeg kan bare ploge og suse avgårde men litt tvil. 

Jeg kunne ikke se hvor det var smart å renne utfor bakker, 

jeg kjente jeg ble flau og dum som bare rakker. 

På smale pinneski, skal en ikke opp på slike topper, 

og mitt siste fall på veien ned ble en fullstendig stopper. 

Smerter jaget gjennom hele meg, og jeg visste at nå har jeg skadet meg. 

Jeg hylte og skrek til Røde Kors mannen kom på sin skuter, 

og kjørte meg ned fra fjellet i forsiktige ruter. 

Skaden er ikke så veldig alvorlig, 

jeg har røket noen muskler og går litt dårlig. 

Jeg må ta det med ro, 

til alt er grodd sammen, 

og prøve å selge både stolthet og skammen. 

Løpesesongen var så godt i gang, 

og jeg hadde endelig funnet formen etter Covid -sykdom så lang. 

Jeg har tre løp (halvmaraton)  jeg vil delta i dette året, 

men nå må jeg priorietre og bli frisk i hofte og låret. 

Det er bortkastet tid å sitte stille for lenge, jeg liker å bevege meg, men skjønner poenget. 

Løping og annet må vente til jeg er uten smerter, og jeg kan ta det med ro selv om mine nærmeste erter. De mener jeg ikke vet hva det vil si å være rolig, men jeg tror de mener at jeg er helt utrolig :) . 

Når viljen er sterkere  enn vett og forstand, er det nydelig å lære å bli min egen rednings"mann". 

Jeg har lært en lekse, og at jeg må lytte til min indre stemme, 

men at jeg noen gang gir opp det jeg vil, er bare å glemme. 

Hilsen Marianne 

 

Korona og sånn

Hei

Til tross for gode tanker, god innsats på smittevern, så ble også jeg smitte av korona. 

Det nærmer seg nå 2 årsdagen til da "Norge stengte ned", og jeg sånn innerst inne ble lamslått av frykt for dette veldig farlige viruset. Jeg bestemte meg for å ikke være redd, og gjøre som jeg fikk beskjed om fra stat og regjering. 

Jeg er barnehagelærer og jobber med de aller minste i barnehagen (1-2 år), så det å holde avstand og meteren fra mennesker i denne alderen er ikke gjennomførbart. Men det er helt ok for meg, for jeg kan ikke gjøre jobben min hvis jeg ikke kan være nær barna. 

Da jeg tidlig en fredag morgen testet positivt, hadde jeg på forhånd planlagt at jeg skulle ta en løpetur før jobb. Jeg kjente da jeg våknet at jeg ikke helt var i form, men ville dermed ikke kjenne etter. jeg hadde funnet fram løpe-tøyet, men tenke jeg kunne ta en så koronatest før jeg løp avgårde, slik jeg har gjort før når smitten har stått meg nær. Testen min ble positiv før jeg hadde fått startet nedtellingen på 15 min. Det lyste to kraftige røde streker mot meg og et kort øyeblikk tenker jeg : "Nei, denne kater jeg i bosset, og så løper jeg". Etterpå begynte jeg å gråte. Jeg var blitt syk, og kunne selvsagt ikke løpe eller gå på jobb eller noe annet enn å gå å legge meg. Jeg kjente jeg var redd, redd for hva jeg hadde i vente og redd for hvem jeg kunne ha smittet med dette. 

Vi har vært veldig gode på å holde avstand og holde oss friske på min arbeidsplass. Sånn har det vært helt til "smitten slapp løs". Da var det ikke like lett lengre, go litt etter litt har mange av oss blitt smittet, barna også, både de i barnehagen, go de jeg bor sammen med. Jeg har hele tiden bedt en stille bønn om å få slippe dette, selv om de fleste mener det er greit på bli ferdig med det, så er ikke jeg enig i det. For det føles ikek som om jeg blir ferdig med det. Jeg har lagt syk i 7 dager nå, go har det temmelig vondt. Det er mange som har det verre enn meg, så jeg skal ikke skrike for høyt, men altså, dette rammet meg temmelig hardt (uten behov for innleggelse eller legehjelp). 

Når jeg ligger å hviler, tenker jeg mye på hvordan jeg skal komme meg tilbake til mitt vanlige virke. Når kan jeg få gå tilbake til jobb igjen med tanke på barnehagen. og når kan jeg begynne å trene igjen? Jeg var kommet godt i gagn med å bli en raskere løper, og jeg trente hardere enn før. Jeg var blitt kvitt skader og utmattelse i muskulatur ved hjelp av regelmessig styrketrening, go jeg var begynt å bli sterk igjen. Jeg kan kjenne hvordan kroppen " forfaller" for hver dag jeg er sengeliggende. 

I dag var jeg ute en tur, dag 7 med korona.  Den friske luften slo i mot meg, og jeg begynte å gå rolig. det ble ikke mange metrene før jeg kjente at formen på ingen måte er den samme lengre. 

Det var likevel godt å kunen bevege seg litt igjen, selv om jeg ikke kunne ta meg så hardt ut som jeg pleier på mine turer i dag. Det å ta seg hardt ut på trening når en har eller har hatt korona, er visst ganske så farlig har jeg lest. Og dette tar jeg på alvor, for jeg vil ikke gjøre noe som er farlig for hjertet eller det systemet.

 https://nhi.no/trening/aktivitet-og-helse/treningsrad-ved-ulike-sykdommer/trening-etter-covid-19/

På denne nettsiden fant jeg er veldig fin oppskrift for hvordan en skal komme tilbake i trening etter covid-19 og denne tenker jeg å følge. 

Med tanke på mat så kjenner at at sunn mat alltid er en vinner. Jeg har kjent på en fantastisk effekt av å holde på det sunne kostholdet mitt selv om jeg er syk. Jeg vet av erfaring at det er lett å ty til snop og annet usunt når en er syk, for trøst og kos. Så lenge apetitten er der, kan en få lyst på alt mulig. Jeg har ikke lyst å få i den fellen, for jeg vet veldig godt hva en syk kropp trenger. Den trenger nemlig det samme som en frisk kropp trenger og det er rikelig med grønnsaker, frukt, grove kornprodukter, rent kjøtt, fisk, ja, sunn mat rett og slett. 

Jeg synes det er helt magisk å kjenne effekten av et sunt og balansert måltid, smakssansen er litt redusert for tiden, men det er ikek effekten av sunn mat. Det er et innskudd av energi som varer ganske lenge, go når det er tomt, er det jo tid for neste måltid. Så jeg er takknemlig for at jeg kan spise meg friskere og at jeg kan med trygghet holde på de sunne vanene mine. De hjalp meg vekk fra farlig fedme, go de hjelper meg frisk at et ganske så farlig virus. Jeg vet med 100% sikkerhet nå at jeg alltid kommer til å velge å leve sunt, uansett hva omgivelsene tilbyr. Og jeg lengter etter å fortsette mitt løpe-program, men om jeg nå må være tålmodig. Jeg må liksom hvile meg i bedre form, før treningen kan begynne igjen. En skal bare se jeg kan bli god på det også, å hvile, selv om jeg nå kjenner på smerter i muskulatur etter litt for mange dager i ro.

 Å finne balansen i å være litt mer aktiv uten å overdrive blir min vei videre nå. Bare å følge med :) 

Nå skal jeg bare hvile og ta forsiktige steg i riktig retning. Jeg er ikke frisk ennå, men friskere enn for noen dager siden. Jeg er ikke lei meg lengre heller, men ved godt mot og kjenner det gode humøret er på vei tilbake. Jeg blir fort sliten,, men klarer å gjøre litt mer enn å bare ligge i sengen. 

Jeg skulle fortsatt ønske at jeg slapp unna dette, men slik ble det ikke. 

Jeg kjenner til andre som har lidd verre enn mag, og som har store tap. Jeg kan ikke bare  bare konsentrere meg om mitt "tap" for koronaen, men fortsette å sende gode tanker til alle mennesker om god bedring og trøst. 

Denne pandemien har lært meg mer om meg sel vom de rundt meg, om verden jeg jeg vil fortelle om her. Ingenting blir det samme, men jeg er fortsatt sikker på at alt blir bra. 

Klem fra Marianne 

PS! jeg har planer om å skrive mer om min vei tilbake til hverdagen etter korona. Jeg er jo litt seint ute med å bli smittet, men det er nå denne veien ligger foran meg. 

 

Når tennene sier i fra....

Hei

Nå har det vært stille lenge på denne bloggen, og jeg har lenge tenkt på at jeg skal skrive. 

Har likevel ikke gjort det, jeg har følt meg usikker på hva jeg vil dele av det for fortsatt foregår i min livstilsendring. 

Jeg kunne sagt at jeg er "ferdig-endret", men det stemmer ikke. 

Det å komme i mål med vektreduksjonen var stort, og veldig godt for meg og min helse, både fysisk og mentalt. 

Dette har jeg jublet for både lenge og vel, og det å ta sunnere valg hver dag er ikke lengre vanskelig for meg. 

Mitt "tidligere liv" var på mange måter skadelig for meg, og det er en del ting jeg ikke klarer å snakke så høyt om. 

Det er nok både skamfullt og flaut ennå, det har jeg i hvert fall blitt bevisst på nå. 

Jeg er i skrivende stund hjemme fra jobb fordi jeg er syk. Ikke Corona-syk, men jeg har en kraftig betennelse i kroppen pga en operasjon i munnen. 

Jeg måtte trekke en tann for snart to uker siden. 

Tannen har vært reparert tidligere, fordi den knakk i to og så måtte det settes inn en sånn KRONE, etter en lang og smertefull prosess. 

Nå (mange år seinere) var det blitt hull i den litte tannstubben som stod igjen der, og dermed ble det avgjort at restene av tannen bare måtte trekkes for den var for dårlig til å kunne bidra med noe lengre.

 Tannlegen gjorde en god og skånsom jobb, hun forklarte meg varsomt at dette skjer fordi jeg ikke er nøye nok med å holde tennene rene. Hun skulle bare visst hvordan det var før.... 

For jeg er blitt mye bedre på å ta vare på tennene mine, men de er svake og skadete grunnet mitt tidligere "misbruk av mat" og overspisingsproblematikk. 

Jeg har i snart 5 år holdt vekten min stabil, holdt vanene sunne, og fått bukt med overspisingen og det som jeg gjorde tidligere når jeg var "på kjøret". 

Det skjer ikke lengre at jeg tar med meg store poser med smågodt i sengen for å spise det i det skjulte, at jeg overspiser middag eller annet, for å tvinge det opp igjen eller at jeg lar være å pusse tenner fordi jeg har "spist meg selv i svime". 

Det at jeg nå ikke er "nøye nok" med tanntråd eller fluor, er lett for meg å justere på, for jeg vet at mine tenner ikke tåler særlig mer av dårlig stell og påkjenninger. 

Etter nesten to uker med sterke smerter i kjeve og ansikt, med å spise bare myk mat og ta litt for ofte smertestillende tabletter tenker jeg at jeg har lært en lekse. Jeg jobber mentalt med å ikke dømme meg selv for hardt, men det er ikke så lett når jeg har så sterke smerter. Som fortjent? 

Her har jeg valgmuligheter. Jeg kan grave meg dypt ned i selv-medlidelse og dytte på med negative tanker og straff til meg selv. Men det frister egentlig ikke noe særlig. Jeg kan og vil ta lærdom av denne erfaringen og sende gode og takknemlige tanker til alle tannleger, glad de finnes og at det har så god kompetanse på det de driver med. 

Til meg selv vil jeg si at det nå er viktig at jeg hviler, og blir helt frisk. For meg er det automatikk i å presse meg selv litt hardere enn det som sunt er, så nå får jeg øvd meg på å ta det rolig, reflektere og tenke gode tanker om meg selv. Og det er en gave som jeg vil takknemlig ta i mot. For dette jeg nå opplever bekrefter at det ikke er noen som helst vei tilbake til gamle vaner. 

Jeg gleder meg til å bli frisk igjen, og til å kunne spise det som for meg er nå normalt. Jeg drømmer om knekkebrød, gulrøtter og brokkoli, og til å kunne ta lange og rake løpeturer. Jeg gleder meg til å gå på jobb og være sammen med barn og kolleger i verdens beste barnehage. Jeg gleder meg til smertefrie netter og å kunne smile uten at det gir smerter. 

"Det er ikke flaut å spise graut, og det blir ikke hull i en tann som er ren". 

Og for min del, så blir det ikke tatt noen flere sjanser på at jeg skal havne i en sånn situasjon igjen. Jeg vet hva kroppen min trenger, og er nå blitt mer bevisst på tennene mine også. 

Det er slutt på å ignorere og overse kroppens signaler, jeg tror at det er noe av det verste en kan gjøre mot seg selv. 

Jeg håper mine betroelser kan være til hjelp for andre som lever eller har levd i samme "mørke" som jeg tidligere gjorde. 

Ta vare på deg selv, det fortjener du