Siste dag i 2015

Så det er siste dagen i dette året,
 jeg har spist litt frokost og tatt ett stikk i flokehåret...
Sitter å funderer og det har jeg gjort i noen dager,
og jeg har mange tanker ord og NYTTÅRS(?)FORSETTER på lager.
Dette året har for meg dreid  seg mye om min høyre fot, 
som har gitt meg så mye smerter, alt ble bare rot. 
Nå er det operert og jeg er garantert at den er fikset,
 stoler jeg på dette, eller har de bare trikset??
Denne høsten har jeg holdt meg unna SNOP OG DIGG, har mistet noen kilo, og føler meg mer pigg.
Sitter med følelsen av at mye har dreide seg om MEG i år, 
jeg har vært selvopptatt på en uønsket måte, men man høster det man sår?

Kommer det til å bli annerledes i 2016, altså allerede i morgen, eller i natt?
eller starter alt på nytt, holder jeg på å få fnatt??
Jeg vet med meg selv at store mål og nyttårsforsetter ikke funker denne damen, 
jeg blir for overfladisk  akkurat som i reklamen...

Men jeg vet at min vei videre, må bli annerledes enn det har vært.
For jeg vil ikke fylle hodet mitt med alt jeg trodde jeg hadde lært. 
I 2016 fyller jeg 40 år, 
og jeg vil gi slipp på å kjempe mot et mål som jeg likevel aldri når. 

Så jeg setter ingen offentlige mål for 2016 nå, jeg bare tenker at det skal bli bra, og at jeg må gjøre det jeg må. 
Jeg har en opptrening foran meg, og jada, det gjelder foten, og resten av kroppen
 men må også trene på det som danser rundt oppi toppen. 

Få tanker og fokus over på det som er rundt meg er bra, 
og bruke mindre energi på hvor synd det er i meg, det vil gjøre meg mer gla* 

Takk for 2015, jeg har hatt godt å dette året
og i 2016 skal jeg i hvert fall bli finere på håret.. hi hi

Stor klem til alle mine lesere. 
Vennlig hilsen Marianne

Ferdig fikset

Hei
Jeg ble endelig operert i ankelen onsdag den 9 desember.
 Operasjonen tok over tre timer, var komplisert og litt vanskelig sa kirurgen, men vellykket og godt gjennomført. Jeg har fått veldig god behandling og pleie på Haukeland sykehus i 6 dager, jeg er imponert over personalet som jobber der, de er helt unike. 
Det er vanlig med mye smerter og sånn etter en ankeloperasjon, så jeg har hatt det helt "vanlig" disse dagene. men "gøye" med morfin er jo at en opplever mange ting som egentlig ikke har skjedd, og en får god tid til å filosofere over livet sitt når en ligger og ser på det fine grønne forhenget rundt sengen. Bortsett fra ubeskrivelige smerter i foten har jeg ikke hatt det vondt på sykehuset. MEN det var godt å få komme hjem, og for alvor starte restitusjon og opptrening. Jeg har ikke lov å belaste foten i det hele tatt, den skal totalavlastes i seks uker. jeg er uten gips, men har noen spennende operasjonssår som kommer til å bli noen enda mer interessante arr etterhvert, kanskje jeg kan få folk til å tro at jeg har vært utsatt for et hai-angrep?? he he, syk humor, eg vet det... 

Jeg er takknemlig, for alle plagene og smertene jeg hadde før jeg ble operert er borte. Og dermed er jeg liksom mer og mer blitt meg selv igjen, ikke så smertepåvirket, og det jeg nå har av smerter er jo pga operasjonen, og det blir bedre for hver dag som går. Jeg er så glad for denne nye sjansen, for at foten min er reparert så godt. for jeg vet at den er godt fikset, under operasjonen våknet jeg underveis og kunne høre alt de gjorde, det var både skremmende og interessant, hørtes ut som en byggeplass, med både banking og boring, og en interessant samarbeidsamtale å lytte til kirurgene imellom... . Vet at de har skrudd og sydd samme leddet mitt og at de mene at dette skal holde, at jeg ikke ødelegger det igjen. 

Og så lenge jeg klarer  gå smertefritt, skal jeg være glad. Trening frister ikke mer, fjelltoppene lokker ikke på meg, og løpeturer er ikke lengre noe stas, jeg vil bare har god funksjon, slik at jeg kan få fungere i hverdagslivet. Det er dette som betyr noe for meg nå. Jeg vet nå hva jeg trenger :) 

KLAR FOR 12 UKER ++ MED KRYKKER OG OPPTRENING. 

Og nå nærmer det seg jul og jeg tror på at julestemningen etterhvert vil komme sigende innover meg også. Jeg har i hvert fall fått den beste julegaven jeg kunne ønsket meg, en fot som er fikset, kan ikke ønske meg noe mer egentlig.

God klem fra Marianne

Kvelden før operasjonen

Nå er det kvelden før det skjer.
 I morgen tidlig reiser jeg på sykehuset, mens de aller fleste ligger og sover.... opp til Haukeland sykehus for å opereres i ankelleddet mitt, skal få rekostruert hele leddet, dette har jeg ventet lenge på. endelig kan jeg begynne å se fremover, og være på bedringens vei.

Gleder meg masse, smiler som en gal (?) kanskje, men det gjør en jo gjerne når en gleder seg og samtidig har litt mageknip...
Stor dag for meg i morgen!

Klem fra Marianne

Rekonstruksjon og oppussing

REKONSTRUKSJON OG OPPUSSING -PROSJEKTSTART!

Digger sånne ord, for de skal slette alle spor
de skal gi en ny start på noe bra, og resultatet skal gjøre meg friskere og mer glad
Mer funksjonell, og mindre smerter i kroppen,
det er målet mitt, og når jeg det, er det toppen!
hva jeg skal gjøre og hvordan det blir,
 er mitt eget ansvar, og nå skifter jeg gir.
Det starter med ankel, og den opereres jo om noen dager
men jeg skal selv "operere"vekk alle andre problemer og plager.

Dette har jeg gjort før, men gav meg før målet,
hadde et fokus som var feil for meg, og kastet prosjektet på "bålet".
Men jeg har fått en ny sjanse, og denne gaven passer jeg på,
og kaster vekk alle sperrer, for jeg skal klare dette nå.
Må bli lettere på foten, slutte å lytte til "idioten"
skal lytte til kropp og sjel sine signaler,
ikke presse meg så hardt, bruke de rette "kanaler".

Marianne

SISTE TUREN I TERRENGET

Etter å ha vært lenge inne, og sett ut på været

trengte jeg å komme meg utenfor hagegjerdet

Jeg støttet meg på krykkene, og gikk ned på stien

ville ned til sjøen, men kom hjem med den store "svien".

Jeg tenkte det skulle gå fint, for krykkene tar jo belastning og trøkk

men da jeg kom hjem fra turen, hadde min stakkars ankel fått seg atter en støkk. 

Hoven og vond, resten av dagen,

 nei nå må jeg gi meg med å påføre meg denne plagen.

                          Ikke flere turer i terreng og den fine sti

Jeg får holde meg til rolig og lett spinning, hvis jeg bobler over av energi

Og fjell og skoger finner jeg, når foten er fiksert og blitt bra, 

dersom ikke kommunen fjerner alt og bygger hus, i terrenget som gjør meg så gla. 

NO-HAR-EG-LÆRT-KLEM fra Marianne

Pepperkakehuset, og 17 uker uten snop

 Fortsatt veldig stolt og kry over at jeg har klart å holde meg unna snop og digg så lenge. Men kjenner på at utfordringene vokser nå, det er jo juletid, og det har alltid vært en meget søt tid for meg, i går var 1.søndag i advent, og pepperkakehuset skulle pyntes med nonstop og seigemenn. Dette pleier å bety mye spising av PYNT. Jeg er ikke den som egentlig ønsker å bryte tradisjoner, så pepperkakehuset ble montert, og jeg og ungene gjorde oss klar til å pynte. Det gikk ikke lenge før de begynte å spise på pynten, for det er jo lov i vår familie. Og jeg kjente at jeg ble veldig fristet til å smake jeg og. Jeg måte la eldstemann overta all pyntejobb, og gikk og fant meg noen gulrøtter å knaske på.
Etter å ha spist tre store gulrøtter, støvsuget hele huset og ryddet på kjøkkenet, var pyntingen og huset ferdig. Jeg hadde klart å la være å spise snop, takket være ??? jeg vet ikke.... for jeg har jo fortsatt lyst på dette gode søte, etter 17 uker uten....

Og julen nærmer seg og utfordringene står i kø nå, men jeg har virkelig lyst og behov for å stå imot, være uten snop og digg. Jeg skal finne noe annet og kose meg med i denne søte juletid. For jeg vet at hvis jeg "unner" meg noe som helst av snopet, jeg jeg solgt, da mister jeg kontrollen og havner på "kjøret" igjen, det har skjedd før,
Og jeg takler ikke konsekvensen hvis det skjer, så jeg vet at jeg klarer dette, og det blir en god jul uansett.

Søtlig klem fra Marianne (hahaha)

Følelsen av å grue seg litt....

Kjære vene...

Nå er det for alvor begynt å gå opp for meg at det nærmer seg operasjons-dag. Jeg har fått dato, og mye informasjon rundt det som skal skje. Jeg har ikke fått informasjon om hva som skal skje med foten min ennå, og jo mer jeg tenker på det jo mer har jeg lyst å vente med å få den informasjonen. Jeg skal på en sånn Pre-operativ (?) undersøkelse, og den dagen skal jeg få ALL den informasjonen jeg trenger. 

Det er sneket seg inn en liten angstfølelse i denne kroppen nå. Det har jo hele tiden vært så lenge til operasjon, så usikkert og uvisst. Men nå er det altså skjedd en forandring, jeg både liker og liker ikke dette her nå. Sikkert naturlig å grue seg litt.... Men jeg gruer meg MYE. Men som mine venner sier, Jeg må tenke at denne operasjonen skal utføres for at jeg skal bli BEDRE, FRISK og FUNKSJONELL igjen, og at det dermed må tenkes positivt rundt hele denne situasjonen. 

Det er nok sikkert bare det at jeg har så mye smerter som gjør at jeg gruer meg til dette, for jeg fikk vite at det kommer til å gjøre vondt. Jeg er så lei av vondt.... men sånn er det med sånne stygge ankelskader, de gjør vondt... så jeg får bare godta det, og holde ut. 

Det blir bedre, og jeg gleder meg til jul. 

Og mest av alt gleder jeg meg til å bli helt fin igjen, for jeg skal bli helt fin igjen!!! 

9 desember skjer det, og jeg skal sørge for å bli så klar som det går an å bli. Hvile, sove, spise og trene (litt)

Klageklem fra Marianne

16 UKER UTEN SNOP OG DIGG -tøffeste uken!!

Hei.

Nå har jeg holdt meg snopefri i 16 uker. 

Og dette har vært den absolutt tøffeste uken i hele perioden. 

Jeg har liksom kommet til meg selv stående med hodet nede i skuffer og skap, på leiting etter ett eller annet søtt. Ja, jeg var jo sikker på at det lå en kokesjokolade her et sted?? 

Overlykkelig over å innse at den har ungene sneket seg til å spise opp i det skjulte (men samtidig litt bekymret over at de gjør sånt) . Jeg skjønner at 4 mnd uten snop og "digg" ikke demper søtsuget når det er andre ting i livet som ikke er så greit. 

Og jeg må spørre meg selv, hva er det som ikke føles så greit nå da? For jeg vet jo at jeg er sykemeldt på grunn av ankelen min, venter på å få operasjon av den (har fått dato nå da!!) og jeg har en betennelse i muskulaturen i nakken som er meget plagsom i tillegg. 

STAKKARS MEG?? 

Egentlig ikke, for jeg har ikke vært så snill med meg selv... 

Men smerter og sykemelding gjør noe negativt med meg.... Jeg bli så trist. Jeg blir liksom litt utestengt, eller innestengt, eller begge deler... Og en sykemelding i seg selv, gjør ikke livssituasjonen bedre, det betyr egentlig bare at en ikke skal gå på jobb. Og jeg er ikke utakknemlig, jeg føler meg heldig som bor i et land der en liksom få samme lønnen om en er syk eller frisk. Det er et gode jeg setter stor pris på, ellers vet jeg ikke helt hva jeg skulle gjort. Og jeg vet jo om all elendighet og ondskap som skjer i verden nå for tiden, så jeg har egentlig ingen rett til å klage. 

Men altså, denne uken har min optimistiske og positive holdning til mitt liv blitt satt litt på prøve. Og det er DA jeg ikke har kontroll på mitt såkalte behov for å hive innpå med SNOP!!! Så da har jeg jo lært det, at jeg kanskje ikke er så flink og "avvendt" som jeg hadde trodd og håpet på. En god hjelp for å likevel ikke SPREKKE denne uken, er at jeg har fått såpass tøff behandling på nakken min at jeg har være urimelig kvalm i dagevis. 

Det blir man visst når man er i så dårlig stand som jeg er nå. Så jeg kan jo sende en litt takknemlig tanke til kiropraktoren min då, som sikkert likevel ikke skjønner poenget med å holde seg så langt unna snop. Sikkert mange som ikke skjønner poenget med å holde seg unna slik jeg gjør, men når en har vært så avhengig og "tussete" jeg jeg var etter snop, så måtte noe drastisk skje, jeg tenker av og til at snop var mitt "heroin", selv om jeg vet at disse til avhengighetene ikke på noen måte kan likestilles eller sammenliknes. 

Jeg vet at det i ukene fremover kanskje kan bli like tøft å holde seg unna snop, for jeg er fortsatt i den situasjonen jeg er nå, og vet at julen nærmer seg med alle de fristelser det innebærer. Men jeg har så lyst å klare dette, jeg trenger det. Jeg trenger å oppleve at jeg klare å fullføre det jeg har bestemt meg for,nemlig å ikke spise snop mer, så lenge jeg lever.Og jeg vil leve LENGE,for livet er temmelig DIGG å leve uansett. 

EG KLARTE DET!! 

16 UKER UTEN SNOP OG DIGG

Lørdags-klem fra Marianne

VENTETIDEN ER SNART SLUTT?

Ja nå sitter vi her, foten min og meg,

 og vi venter på bedre tider, men vi opplever at noen er treg.

Jeg har ringt og pratet, uten å bruke "MUNN"

bare fortalt om mine smerter, at jeg har en veldig god grunn.

God grunn til å få komme opp på Haukeland sykehus NÅÅ

for ankelen min er blitt verre, jeg kan nesten ikke gå.

På Haukeland tar de situasjonen min meget alvorlig og vil gjerne hjelpe meg fort.

men hva er raskt i deres verden, om det har jeg ikke spurt.

Men jeg skal ikke inn i en ny sykehus kø nå er det bestemt

de må bare få klarsignal fra en overlege, som sikkert er litt inneklemt?

Jeg venter og jeg venter, og foten verker mer og mer, 

krykkene mine er i bruk igjen, og jeg far være tålmodig, det er nok rett før det skjer?

gruer meg til operasjonen, men gleder meg til det er over, og nå kan jeg føre på klagelisten, at foten verker når jeg sover.

SUKK OG STØNN OG STAKKARS MEG

MITT BESTE

I DAG HAR JEG GJORT MITT BESTE

I kveld tenner jeg levende lys og gir meg selv en klapp på både skulder og kinn.

For i dag har jeg gitt mitt beste, en dag som startet med "kom deg vekk, forsvinn"

jeg våknet i natt med strålende smerter i muskler og ledd, 

jeg kjente at denne type smerte gjør meg lei meg og redd. 

redd fordi jeg vet at nå er det en sånn periode igjen,

 der slitasjen i rygg og nakke gjør at kiropraktor, Paracet og Ibux blir min beste venn.

Jeg føler meg litt "truet" for jobb og trivsel står litt på spill, 

og i tillegg har jeg en ankel, som ikke kan være med på alt jeg vil.

I dag har jeg gjort det som er forventet at jeg skal gjøre,

og jeg har vær hyggelig og grei, og tatt fram det gode humøret.

Jobben min er utført, og mine barn har fått mat på bordet, 

huset mitt er greit-nok-ryddig, og jeg har ikke brukt det stygge ordet. 

I morgentimene i dag hadde jeg nesten bestemt meg for å kaste inn det berømte håndkle og krype under dynen og bli vekke, men det er noe for driver meg, og av glede får meg til å sprekke. 

Jeg er ikke sikker på hva dette kan være, denne "driven" jeg har,

 er jeg litt uvanlig, eller bare veldig rar?

Dagen i dag er i hvert fall gått mot slutten nå,
 har jeg trent og spist sunt nok?? det husker jeg ikke på.
Jeg tror jeg har spist, for jeg er ikke sulten, bare mett,
og hvis jeg tenker meg nøye om, sendt jeg "Snap" til noen venner av at jeg i dag tidlig var litt svett..
Så nå biter jeg tennene sammen, og vil stå på og gi mitt beste fram mot operasjon,
bare tenke at jeg klarer det for da blir jeg helt kanon.
Jeg kjenner veldig ofte at jeg ikke liker den jeg er,
når smertene får dominere, for da føler jeg meg så sær.

I dag gjorde jeg mitt beste, og selv om mitt beste kan være bedre enn i dag
sier jeg meg storfornøyd med min innsats og sier god natt med velbehag....
(og en ny dose PARACET og IBUX)

Hilsen Marianne

Nå nærmer det seg.... ?

Har ikke skrevet her på en stund, for jeg lovet jo det,

at jeg ikke skulle klager mer, og la mine lesere få litt fred

Men nå har jeg vært på MR, og om en uke eller to

får jeg vite hva som skal gjøres med meg, 

jeg kjenner spenningen vokse no..

Ankelen føles verre, og smerter gjør meg ikke så glad,

men jeg har andre ting å glede meg over så jeg har det veldig bra. 

Jeg håper at køen hos kirurgen ikke er så altfor lang, 

eller at jeg får snike litt i rekken hvis jeg synger en klagesang?

Men det er jo ikke bra å "smite seg" i køen, 

men venting gjør meg sprø, ja jeg får den store kløen!

Jeg har funnet fram krykker, for å komme meg ut på tur, det var ikke godt for foten, men jeg ble litt mindre "sur". Så da fortsetter jeg med det, hvis jeg en tur i fritiden vil gå, 

men hvodan jeg skal holde ut i jobben min, fortsetter jeg å gruble litt mer på.

 For jeg har en jobb for krever at jeg uten krykker kan GÅ

PAUSE

Etter kort tenke-tid, stort behov for, og litt grubling midt på natten, kom jeg fram til at jeg nå skal bruke mer energi på andre ting, 

enn mine såkalte utfordringer og hele debatten. 

Jeg innser at å dele så mye om seg selv,

 ikke alltid er så smart, ja, jeg kom på det nå i kveld. 

Så for å endre mitt image, og ivareta min identitet, 

slipper jeg taket i mine problemer, og satser på glede og kjærlighet.

Jeg har skrevet meg ut av vanskelige ting i mitt liv,

 fått god respons fra mange, og det har gitt meg ny giv. 

Men nå har jeg det bedre, livet endrer seg for meg, så kanskje jeg skal tie stille en stund, for nå er jeg blitt litt lei. 

Skulle nesten tro jeg var blitt avhengig av å dele, og oppmerksomhet og skryt fra dere alle stjele?

NEI, nå er det på tide å forsvinne litt fra lyset, ta pause og stresse ned, holde meg varm og ikke fryse. 

VEKT, KROPP, TRENING, MAT, SKADER, SMERTER og SELVBILDE.

 (nå tar vi pause og bare lever litt)

Fungerende liv, mat og trening og sånn

• 10 uker uten snop og digg. Og dette kommer til å fortsette, for jeg skal ikke ha dette mer. Jeg var så ukontrollert og "avhengig" at jeg ikke kan spise noe lengre. Frister meg ikke egentlig, men av og til holder jeg på  å glemme meg. jeg er veldig veldig stolt av å ha klart dette i 10 uker, det er noe av det beste jeg har fått til for meg selv. Jeg har oppskrifter på sunne varianter av godsaker, Peanøttkjeks, og noen Kuler med havregryn og kakao.... mulig jeg kan prøve å kose meg med dette etterhvert, i helgen e og sånn. Har laget dette til barna, og de liker det godt. Om noen uker kan jeg kanskje våge å nyte dette selv og, i små posjoner? 

Sunne Lapper

• Lavfodmap mat- ble anbefalt å prøve dette av min fastlege og tipset fra venner . Har kjøpt en bok om denne type mat og hvordan en skal gjøre det for å bli kvitt sånne mageplager og dermed få en litt bedre hverdag. Når magen fungerer, fungerer jeg bedre. Kuttet helt ut mat med hvetemel, og har som sagt omtrent kuttet ut sukker også. Spiser jo litt frukt og bær, så helt sukkerfri er jeg ikke. Og jeg følger ikke denne boken slavisk, for sånn er jeg ikke skapt. jeg liker best å plukke ut det som jeg ser kan fungere for meg. I hvert fall har jeg funnet hverdagsmat som jeg både liker og kjenner at jeg får det bra med. Hipp hurra for det. 

Frøknekkebrød

Trene vekter og bli like sterk som PIPPI

• Mindre trening som ikke er bra for meg. Mer av trening som er bra for meg. (trening med vekter, og svømming). Og så tenker jeg at det nå er tid for å tenke annerledes om det å være aktiv og i bevegelse. Siden jeg venter på operasjon og på en ny sjanse til å bli frisk og god i ankelen. Jeg synes jeg skal stresse litt mindre med treningen min nå, og bare ta god nok vare på meg selv og alt som følger med. Jeg skal jo ikke bli sånn som alle andre, det er ikke viktig. jeg skal bare væe meg, og det er enkelt å få til 

Klem fra Marianne, som herved er ferdig med å gruble

#lavfodmap

#minutfordring

#utensnopogdigg

BRA NOK! GOD NOK!

Kjære MEG og DU SOM LESER

Etter mange lange prosesserer, år etter år, 

har jeg kommet fram til et punktum, jeg er god nok som jeg er her jeg står!! 

Håret kan vokse, og kroppen endre form, men punktum gjelder fortsatt, min beslutning tåler storm. 

Sånn er det. Jeg har lenge hatt sånn lyst til å slutte å føle, tenke og tro at jeg ikke er bra nok eller god nok. For sånn har jeg hatt det i altfor mange år. Og måtte rett og slett skifte perspektiv. Jeg måtte se meg selv fra en INNENFRA-PERSPEKTIV. Rett og slett tenke igjennom om jeg er bra nok for meg. Og jeg begynner å bli bra nok for meg. Jeg er i ferd med å slippe taket i å gruble over hva andre mener og forventer og synes om meg. Jeg er i ferd med å gi slipp på fortid, for den skal ikke lengre få bestemme hva jeg kan lykkes med i nåtid og fremtid. Jeg har jo latt vekten, kroppsfasongen og det at jeg var ekstremt overvektig få avgjøre og bestemme at jeg ikke var like god som alle andre. Men dette er heldigvis nå bare et minne, noe jeg har lagt bak meg, og det har jeg klart uten at jeg har blitt spesielt NORMALVEKTIG egentlig... Jeg må la dette med VEKTEN bli en mindre sak i livet mitt, det må få mindre plass. Ikke gi opp og la den øke selvsagt, men ikke la den stå som en MUR rundt meg, og hindre meg i å være MEG. STOR tabbe at jeg har latt dette skje.
Jeg kunne ikke skjule meg eller hvile på det at jeg er så stor og tung så jeg trenger ikke stille noen krav til meg selv, for jeg er ikke god nok likevel. Jeg måtte ta et OPPGJØR med den holdningen til meg selv. Jeg måtte slutte å sammenligne meg og måle med med alle andre rundt meg, og dette gjorde meg temmelig alene og ensom, for jeg bare har holdt meg mest mulig unna folk dersom jeg ikke MÅTTE være med på noe da. Selvverdien må jo ligge i hvem en er som person, ikke i hva en veier, kan eller gjør. Og jeg har alltid prøv å leve opp til noe, noe jeg ikke engang vet hva er lengre.
Men nå er det nye tider for meg da.
Nå er det ikke lov å kvile på at jeg- bare- kan- la- være- å- være- MEG -fordi -jeg -ikke er- god- nok -tanken.
 Jeg har akseptert meg selv, og lar meg styre innenfra. Da vil jeg lykkes med mine mål og ønsker. Jeg har bestemt at den jeg er, er bra nok for meg! og her er det faktisk ikke lov å ombestemme seg!

VETERANSLANKEREN TAR ORDET IGJEN........Eget ansvar og egen stil?

Som veteranslanker har jeg som tidligere nevnt gjort en god del feile valg, tabber og flauser i min prosesss angående vektreduksjon. Jeg har gjort mye rett også siden vekten er betydelig mindre en i starten av denne lille "karrièren" Jeg liker å skryte av at jeg har klart å kvitte meg med 50 kilo og bla bla bla, men det er likevel ikke blitt slik at jeg har oppnådd en sunn vekt, så jeg må jo fortsette, og ikke gi opp. Jeg har gitt litt opp noen ganger, i form av å gå tilbake til gamle og usunne uvaner og vaner. Jeg har ikke fulgt noen fast metode eller mønster for å gå ned i vekt, jeg har bare fulgt impulser, trender og gode og mindre gode råd. Jeg har gjerne gjort ekstreme og store tiltak som jeg ikke har klart å holde ut. Det kan være lett for å bestille masse fantastiske pulverkurer o.a på nettet, legge mye penger i en fantastisk kjapp løsning. og som min venninne Anne sier: "alle slankekurer virker, hvis en bare gjennomfører den skikkelig". Og det kan hun ha rett i. Men så er det dette med gjennomføringen da. For hvem er det som skal passe på at en gjennomfører skikkelig? Og de som har laget denne kuren, vet de egentlig hva de driver med? Eller vil de bare tjene penger på andre behov for å gå ned i vekt?
Jeg har ofte blitt drittlei hele slankeprossessen, fordi den fyller hele livet mitt og tar all plass og fjerne all glede. Klarer liksom ikke å "LEVE", bare vente på den slanke kroppen...  Det er ikke noe særlig bra det heller!!!

I går kveld satt jeg å funderte litt på dette..
. HVA ER DEN BESTE SLANKEKUREN/DIETTEN? 
Jeg vet jo at vektreduksjon tar tid, og at ordet slanking ikke er så bra å bruke lengre, det skal liksom hete livestilendring nå... men en spade er en spade og slanking er slanking. Jeg trenger å kalle ting det det er, ikke lage meg sånne innviklede ord. Jeg vet jo at dersom en vil beholde en vektendring. må en leve etter det.
Jeg ser ofte på programmet "EKSTREMT VEKTTAP" og der klarer store folk å miste halve totalvekten på ett år. Jeg får se at de trener vanvittig mye, de er nøye fulgt opp av han der knallfine treningsmannen, og de får kostholdsopplæring og mye annet. og dette er inspirerende, men en får likevel ikke se HVORDAN eller HVA de spiser... Så der er metoden litt hemmelig.
Men tilbake til hva jeg fant ut i går kveld.... Jeg googlet altså: HVA ER DEN BESTE SLANKEMETODEN....det kom opp veldig mange forslag og artikler.... aller best likte jeg den der det stor at en må finne sin egen metode, den som funker for deg.... hmmmmmm da er en jo egentlig tilbake til utgangspunktet... Men det er jo helt rett. Jeg tror ikke så mye å ensidige superkurer lengre. Det blir for ekstremt, og det holder ikke i lengden, da må det være i kombinasjon med det kostholdet en har tenkt å leve med.
så jeg ble ikke noe klokere av å google egentlig... bare mer tankefull.... Men jeg tror det er rett, å finne det som funker for seg selv i forhold til den situasjonen en er i, i sitt eget liv. Ikke alltid  følge moten.

MIN METODE? 

Jeg har 5 barn, og de er jo selvsagt de mest fantastiske og skjønneste barna i hele verden. Og disse barna er mine viktigste personer i livet mitt, i tillegg til meg selv. Jeg vil at de skal ha et godt liv, være friske og sunne og lykkelige. Dette ønsker jeg for meg selv og. Barna mine treninger ingen drastiske vektendringer da, men de trenger å lære hvordan en skal leve for å forebygge og ha et balansert kosthold og aktivitet. Så det er her MIN metode må danne utgangspunkt. De vet at jeg har sluttet med snop og digg, men de vi ikke gjøre det samme. Det krever jeg ikke, men jeg vil påvirke dem til å redusere mengden og hva de kan få. De trenger det.

smootiesmilefjes

I går overasket de meg med å ville ha min middagsmat. De ville ha ferdigkjøpt fiskegrateng, de elsker det, men det ville ikke jeg siden den inneholder pasta (magen min er ikke så glad i gluten for tiden). Jeg steikte laks og laget potetmos (hjemmelaget) til meg selv. Og barna ville heller ha MIN mat enn gratengen, heldigvis var det mye laks, så alle som ville kunne få!!! Denne opplevelsen har fått meg til å tenke mye. Kanskje jeg kan påvirke mer, kanslkje det er meg som har mest å lære her. Jeg kan introdusere barna for en sunnere meny som passer til både meg og de... Dette tror jeg kan bli "MIN" metode, slik at det i hvert fall blir enklere og ikke så sært lengre?


Kjenner jeg er litt lei av å skrive om dette nå, fikk vondt i hodet... Er du lei av å lese om det og?
Jeg tenker at jeg tar en pause i stresset mitt nå.... og bare spiser sunt, lite, trener , lever og smiler... det funker for meg og mine

KLEM FRA VETERAN-SLANKEREN

en påminnelse til meg selv!!!

Sukker, gluten, fett, rødt kjøtt og prosessert mat er bensin for en betennelse. 

Motsatt effekt har mat som inneholder mye antioksidanter og fiber.

 Frukt og grønnsaker er gode eksempler.

Betennelsesfremmende mat

• Sukker
• Gluten
• Fett
• Rødt kjøtt
• Prossessert mat

Betennelsesdempende mat

• Frukt 
• Grønnsaker
• Grønn te
• Rødvin
• Mørk sjokolade

Nå må jeg huske å leve sånn at det ikke danner seg betennelser i kroppen, slitasjeproblemene skal løses på best mulig måte. 

Jeg er godt i gang. 

INGEN FLERE FJELLTURER???

Hei.

Jeg skriver dette for å huske det til en annen gang. 

Da jeg var på Haukeland sykehus, tok røntgen av ankelen og fikk den triste beskjeden om ankelen som fortsatt er ødelagt, fikk jeg  streng beskjed. 

1. IKKE gå så mye på foten. 
2. IKKE gå i terreng. 
3. IKKE gå tur. 
4. ERGO......
5.  IKKE GÅ PÅ FJELLET??  

Ja, for en fjelltur er jo å gå mye, gå i terreng og gå tur... 

Kirurgen så både streng og bekymret ut, og jeg kunne ikke se at han spøkte. 

Han mente nok ALVOR ja. Og han vet jo hvordan det er med denne ankelen min. Så hvorfor ignorerer jeg det? Liker jeg smerter? Har jeg lyst å ødelegge meg enda mer??? 

Jaja, turen opp på toppen var fin den, på trass og viljestyrke kom jeg meg opp uten store smerter eller anstrengelser. Jeg er i grei form ennå tenker jeg. Men så skulle vi ned igjen da, min mor, min søster og jeg... og det er jo alltid litt masete med den nedturen, vi er redd for å falle og sånn, men vi klarer oss fint for vi er forsiktige. Min kjære far har fått DILLA på å bygge broer over myrer og vann på stiene på Tellevikfjellet o.l. så vi ville ta en titt på arbeidet. Det ble en del tråkking og en veldig koselig tur. sånne opplevelser setter jeg pris på. Jeg er så stol av både min far og min mor på hver sin måte. umulig å ikke være stolt av pappa, som står sånn på for å gjøre stiene bedre. Han er ikke alene om dette selvsagt, flere ildsjeler er i sving her. 

Men så er det mamma da, som nekter for at hun er i noen som helst fysisk form... hun går no i fjellet og det kan se ut som om hun liker det, og jeg tror hun er litt stolt over pappa sin innsats og, ja, jeg er faktisk sikker på det. Men nok om det. tilbake til foten min.. he he ... i skrivende stund sitter jeg her å angrer litt, selv om jeg smiler av opplevelsene jeg har hatt i dag. For når pappa alltid er på fjellet, og når jeg føler for å være med ham, må jeg jo opp der han er. og siden min mor synes at det er kjekt å gå på tur med siden døtre, så må jeg jo stille opp, siden jeg nyter dette jeg og... Og livet kan være kort og en må leve mens en lever. Så ja, det var ikke smart å gå i fjellet for foten sin skyld, og jeg kommer ikke til å gå en ny sånn tur med det første. Men jeg vet hvem jeg ønsker å være sammen med, oppleve noe med og ha det gøy med. Det er barna mine, familien min, og mine venner jeg ønsker å bruke tiden min på. Dette har jeg tenkt masse på, og kommer til å leve det ut. Fjellene står der jo når jeg er blitt operert og friskmeld en gang og, så det få jeg slutte å stresse sånn med.

Jeg kan i hvert fall meget godt og tydelig kjenne hva kirurgen mente med å begrense bruk av foten, og jeg kommer til å følge denne regelen resten av denne dagen i hvert fall.