Epletreet

Hei

I hagen min står et epletre. Et temmelig svakt og lite et. Men denne sommeren har det blomstret, fått epler og de ser utrolig gode ut. Litt sure ennå, og sannsynligvis ikke helt modne. Men dette epletreet som er så lite, svakt og puslete har virkelig klart og blomstre på tross av sin tilstand. Jeg oppdaget for noen uker siden at det holdt på å knekke sammen. Eplene ble for tunge for den lille stammen. 

Jeg er ingen "gartner" men jeg skjønte at dette treet strenger støtte for å klare seg, det har klart seg selv veldig lenge nå, men det kommer nok til å gå galt dersom det ikke får noe å støtte seg til. SÅ jeg fant en gammel stige, som er lite i bruk og bare ligger å ruster egentlig. Jeg tror ikke denne stigen har så mye i mot å gi epletreet den støtten det trenger, så nå står det en sånn stige/ gardintrapp midt på plenen slik at treet kan få hvile seg og ta i mot litt støtte. 

Jeg må innrømme at jeg føler meg litt som dette epletreet til tider. ikke like tynn og puslete da, og jeg har ingen epler.... 

MEN...... 

Jeg har liksom på mange måter blomstret, og det arbeidet jeg har lagt ned i min livsstilsendring har båret frukter. 

Men ennå tenker jeg at jeg må klare alle påkjenninger og utfordringer alene, at jeg ikke skal støtte meg til noen, for da er jeg jo bare til bry. 

Men livet har lært meg den siste tiden at det finnes mennesker rundt meg som virkelig ønsker å støtte meg, ikke bare når jeg ligger nede, men når jeg er på vei opp igjen også. Og det er så utrolig mye lettere å reise seg, stå oppreist når en ikke er alene.

 Jeg ser at jeg ikke blir sterkere av å stå helt alene i alt livet har å by på av utfordringer, sorger og GLEDE. Av og til kan det vært hardt, flaut og litt irriterende å innse at en ikke er sterk alene, men livet er så mye lettere når en våger å vise seg svak og sårbar, være modig nok til å kaste masken og bare la følelsene få komme fram i lyset. Det gjør mindre vondt når en slipper taket liksom. På lik linje med at det var lettere å gå ned i vekt sammen med andre (jeg gjorde begge deler, både alene og sammen med andre, og suksessen min kom med å søke hjelp), er det også lettere å ta i mot og være en del av et fellesskap der en støtter og hjelper hverandre slik at en føler seg nyttig og verdifull. Så epletreet mitt i hagen skal få alle den støtten den trenger for å kunne bære fram de eplene jeg gleder meg til å sette tennene i. 

Og jeg, hvis jeg på en måte assosierer meg med dette epletreet, skal ikke alltid tenke å tro at jeg må stå alene når livet er litt tungt og jeg kjenner jeg er i ferd med å falle. 

Jeg kjenner at når jeg har bestemt meg for dette, så våkner det et aldri så lite ubehag i hjertet.... for når jeg først har fått oppleve hvor utrolig godt det er å slippe taket i det som er og har vært så tungt og vondt og vanskelig å holde på alene, hvor godt det er at noen "blåser på" såret liksom, ja da kommer nok frykten for å bli avvist, miste støtten og igjen måtte stå alene. 
Men den sjansen tar jeg, tror jeg....... ja jeg vil det!

Prosjekt MEG SELV

Hei
PROSJEKT MEG SELV
Ka i alle verdens dager er det no då? Er det "på an igjen "eller?
Ja no kan du lure no.
Ja, klart det er "PÅ AN IGJEN". Skulle bare mangle. Sunn livsstil er faktisk ferskvare i vårt samfunn og det er så lett for å falle tilbake i gamle usunne mønstre og omtrent ødelegge den innsatsen en har lagt ned for en bedre helse. Jeg har ikke ødelagt noe, men jeg er i ferd med å kjenne meg selv mye bedre enn før, på godt og vondt. Jeg er blitt mer og mer dønn ærlig med meg selv, uansett hvor ubehagelig og ekkelt det kan være, og jeg er veldig oppmerksom på mine svakheter, noe jeg alltid har vært. Det som er nytt for meg er å gi oppmerksomhet til mine sterke sider også. Jeg vet at det var smart av meg å velge en sunnere livsstil, kvitte meg med 70 kilo overvekt og slite mer på joggeskoene enn på sofaen liksom.... Jeg innrømmer at jeg har en form for overspisingslidelse, og denne har ikke forsvunnet, den er bare mer under kontroll nå. Og jeg overdriver det meste jeg begir meg ut på, når jeg har sluttet å spise meg ihjel, har jeg i stedet prøvd å trene meg ihjel. Og dermed er kroppen min begynt å ta igjen litt, den sier STOPP på de merkeligste måter.
Jeg har kjempet meg vekk i fra et liv med helsefarlig høy BMI og altfor mye fett på kroppen. Og et midjemål som nesten ikke kunne la seg måle med et vanlig målebånd. Ja, jeg var en tung dame på vekten, med enda tyngre tanker om meg selv om min kropp. Jeg var trist og skamfull langt inn i sjelen fordi jeg opplevde det å ikke være god nok og fin nok som min sannhet her i livet. Heldigvis har jeg oppdaget en ny sannhet nå. Og med den sannheten er fortiden lettere å takle. For jeg synes ikke det er så enkelt å legge fortiden bak eg, ikke uten tilgivelse i hvert fall. Jeg må få til å tilgi meg selv for alt det negative jeg gravde meg ned i. Jeg øver daglig på dette, sånn i stille stunder. Eller når gammelt mønster sniker seg fram, da er jeg streng med meg selv, og tar en alvorsprat med meg selv. Det gjør godt. Det er så viktig å være helt ærlig med seg selv, ikke bare feie alt under teppet og bedra seg selv med lykkefølelser som ikke er ekte. Jeg har nå lært meg å kjenne igjen min ekte lykkefølelse. Det kan være en slags rus, som ikke er stimulert av mat eller drikke, eller trening. Det kommer liksom innenfra, og gir ofte utslag i tårer eller en litt sånn rar latter.........
Det var godt for meg å finne kjærligheten igjen. Veldig tilfeldig at det skjedde som det gjorde. Og veldig underlig at det skulle skje på den måten det gjorde. For jeg hadde jo besluttet at det var best å bare leve alene, være singel, og at dette med kjærlighet og forhold ikke var noe jeg verken trengte eller ønsket meg. Jeg lurer på om akkurat dette er på linje med de aller største løgnene jeg noen gang har fortalt meg selv. For nå vet jeg at jeg på ingen måte hadde det noe særlig godt uten å kunne gi eller våge å ta i mot kjærlighet. Det er som om alle former for kjærlighet ble blåst liv i, også egenkjærligheten.
Og med dette ble JEG plutselig en viktig person igjen. Jeg trenger å passe på meg selv bedre nå, for jeg har våknet, og ser at jeg er verdifull, jeg er en del av noe større enn meg selv.

Så veien videre, PROSJEKT MEG SELV, dreier seg om å følge det som jeg kjenner på er viktig for meg, uansett hvilke signaler jeg mottar utenfra som strider i mot det. Jeg ønsker å la mine verdier og og holdninger få mer fokus og energi.
Og jeg kommer ikke til å avsløre ennå hva det dreier seg om. Men som sagt, no er det "på an igjen". Mot nye mål og nye eventyr.

Fortsettelse følger :)

Elefanten🐘på stranden

Hei

Jeg er på Samos med familien og nyter varme dager på blandt annet STRANDEN☀️☀️

Det å være på stranden er noe av det herligste jeg vet om på en sånn sydenferie. Vikrlig kjenne at solen brenner i kroppen slik at jeg må ut i sjøen å kjøle meg ned. Jeg liker å slappe av på en solseng eller gå rolige turer i vannkanten. I år er ferien litt spesiell for meg siden det bare er vel to uker siden operasjon og jeg må bruke korsett natt og dag for å ta vare på ryggen... og jeg kjenner at denne ferien er noe av den beste måten jeg kunne fått i denne rekonvalesens tiden. (NB, jeg fikk full tillatelse og «god tur» fra sykehuset) 

Men altså, det å være iført bikini og sånn har alltid gjort meg ekstra sårbar. Det skyldes nok min fortid med veldig stor og tung kropp, selvom jeg også da var modig og tøff på stranden, iført bikini... jeg følte meg som en elefant🐘og den følelsen er ikke like lett å «slanke» vekk... så elefantfølelsen kommer på besøk ennå den...

Jeg innser atter en gang at det er veldig viktig å være obs på tanker og følelser om seg selv. En kan fort bli lurt. Jeg må enten bare godta at elefant-følelsen stikker ubedt innom, eller definere elefant-følelse om til «elegant-følelse!!! Tror eg går for den siste ideen, og øver videre i morgen☀️💪🐘

Varm og elegant klem fra Marianne

Det er jo bare å ikke spise så mye...?

I dag markerer jeg 4 års dagen for min beslutning å ikke spise snop mer. ALDRI mer. Snop for meg innebar sjokolade, smågodt i alle varianter, chips og liknende. Jeg var ille ute når det gjaldt vekt, og andre helseplager, og jeg innså at jeg ikke nyter dette, jeg bare stapper i meg, som en ekte overspiser. 
Så ble jeg til den flinke, motiverende og inspirerende imponerende damen som har vilje av stål, og som blir både beundret og misunnet, digget og "hatet" for mine store prestasjoner. 
Greit nok det, tusen millioner takk. 

Her har vi hun der igjen......

hun der store tunge Marianne, som ikke var min venn...

Men denne barnslige snope-stoppen har en bakside, en skyggeside, som bare jeg og få andre kjenner til. 
Det dreier seg ikke bare om snop nemlig, men om "suget" og jakten på" NEI-FY" maten, på tilfredsstillelsen det gir å bryte regler, bare stappe i seg, gi blaffen i å være så "flink" og be den strenge slankekuren bare ryke og reise. 

Bruk av Roede-metoden for vektreduksjon er ikke slik, men jeg har ikke alltid brukt Roede-metoden, jeg har ikke alltid vært smart liksom. 
Jeg har fundert mye på dette med overspising, og kjent på at jeg vil finne mer ut om dette, min kunnskaps-sult er våknet.... 

Overspising kjennetegnes av en opplevelse av å spise for mye og av mangel på kontroll når man spiser. Jeg husker at i hver eneste overspisingsepisode jeg hadde, på den tiden da jeg hadde meget hyppige episoder, at jeg kom i en tilstand av likegyldighet og en ro mens jeg manisk stappet i meg mat og snop. For det var ikke bare snop jeg spiste. Jeg orker ikke ramse opp all den maten jeg fråtset i, men jeg vet veldig godt med meg selv at det er visse typer mat og drikke jeg ikke bør røre mer, fordi det trigger lysten på å begynne på an igjen. 
Viljestyrken min er RÅ, men det er jo grenser for hvor lenge jeg egentlig orker å stange hodet mot veggen i dette livet. 
Jeg trenger å komme meg videre, en ny retning. 

"Elefanten" på stranden"

 I forrige blogginnlegg skrev jeg om følelsen av å være en elefant på standen.

I etterkant fikk kjæresten min meg til å tenke igjennom hva som egentlig er galt med elefanter... dersom hjernen min vil at jeg skal føle meg som en elefant, skal jeg bare elske det!!!Elefantene i en flokk er sterkt knyttet til hverandre og sørger når de mister et medlem. De husker godt og har et utpreget følelsesliv, de både leker, gråter og ler. ( wff.no)

Et elefanthjerte er opptil 60 ganger større enn et menneskehjerte, og vi er omtrent like komplekse i hjernekapasiteten.... lurer på om en elefant føler seg litt dum av og til, eller om det bare er forbeholdt oss mennesker. Vi er i hvert fall gode på å ta feile valg, dømme andre og være lite rause med "arten" vår. 

Elefantene viser sine følelser, de spiser hele tiden, s jeg har lest at de siser i 16 timer i døgnet. De må jo det, det skal mye mat til å drifte en kropp på opptil 6 tonn. 
Så jeg er ingen elefant, men jeg vil gjerne ha føleser som en elefant, jeg ønsker å ha "ELEFANTFØLELSER", det er flott det :) 

 Det å kjempe i mot, det å hele tiden stange hodet mot veggen, det funker ikke lengre for meg. Det er like nedbrytende som det er å bare trene kallhardt for å komme i bedre form... og så blir formen bare dårligere ....
Så når det gjelder å utsette seg for det som ikke passer inn i min livsstil og endring, er rett og slett noe som jeg må vekk i fra. 
Jeg må finne hvile, finne trygghet, og min endelige aksept for den jeg er. Jeg har skrevet at jeg er "ferdig-slanket", men jeg er ikke ferdig med å få bukt med min overspisingslidelse. Til nå har jeg for det meste kjempet alene med dette, for det er et slags mørke jeg ikke har helt våget å sette så mye lys på. 

Filosofen Sokrates oppfordret oss for 2400 år siden til å KJENNE OSS SELV, og veien videre er altså da selvinnsikt, og jeg er redd for at dette kommer til å gå veldig bra, til tross for at ja, jeg er redd.... men det er på tide å komme seg ut av den boksen, selv om det i begynnelsen betyr at jeg må litt lengre inn i boksen for å bli skikkelig kjent med hva som skjuler seg der. 
Jeg kan ikke bli værende i denne "BOKSEN" stort lengre, for det betyr at jeg bedrar meg selv, og betrakte omgivelsene der som objekter jeg kan legge skylden på når jeg sprekker.... jeg kan bli likegyldig og "trassig" igjen, og dermed rettferdiggjøre min gamle selvødeleggende adferd. NEI, dette stopper NÅ.

"kos" kan også være å klappe katten....

 Jeg er så lite raus i denne boksen, så følelsesløs liksom.... liker meg ikke der, en farlig sted. 

Når jeg vet hva som er riktig, vil jeg også handle riktig. OG det er dette disse 4 "snopeløse" årene har lært meg. 

At det er viktig å ta et oppgjør med hva som er KOS, hva det vil si å UNNE seg noe ekstra, og hva jeg fortjener. 

Gleder meg til å skrive mer om dette. Takk for at du gav av din tid til å lese. 

Klem fra meg .

om sletting og blokkering på Facebook og andre sosiale medier

Hei

Hvorfor sletter og blokkerer vi andre på Facebook og andre sosiale medier ?

 Jeg vet godt med meg selv hva mine grunner til å utføre en sånn markering betyr for meg.

  De siste årene, månedene og ukene har jeg mer eller mindre tilfeldig lagt merke til at det er ting som skjer på min Facebok-venneliste. Jeg er blitt slettet eller blokkert. 

Og det som overrasker meg mest er måten jeg reagerer på. Det tar veldig mye tankeplass hos meg. Jeg grubler på dette. Og tar en ny runde i min selvransakelse og selvbilde. 

Hva er det jeg kan har gjort, sagt eller delt som får noen til å fjerne meg fra sin face-bok? 

Til og med blokkere meg? Er jeg virkelig så ille? Og dette pirker i min gamle store frykt for at ingen i denne verden liker meg..... siden jeg før var så stor og tung og alt det der, så var jeg overbevist om at ingen egentlig likte meg som så ut slik jeg gjorde.... men nå har jeg jo slanket meg så HALLO, skal jeg fortsatt oppleve å bli såpass mislikt at jeg slettes???? Dette stemmer jo ikke, jeg har fått granatsjokk her..... 

Håper du min kjære leser forstår at jeg er temmelig selvironisk nå. For jeg vet jo meget godt at det å like noen, være venn med noen ikke skjer ut i fra hvor mye en veien eller hvordan kroppen ser ut. Et vennskap bygges på så utrolige mange andre ting, der kroppen og fysisk utseende tilslutt egentlig bare blir et skall, og en måte for øyet å gjenkjenne vennen sin. Jeg har brukt mye krefter på å like meg selv som person og finne trygghet i å bare være den jeg er, uavhengig av andre meninger og holdninger. Det  enkleste er å bare være seg selv i ett og alt, så slipper en å være så usikker og utrygg. 

Og jeg er ikke avhengig lengre av at HELE VERDEN liker meg, for jeg må innrømme at jeg ikke liker alle i denne verden selv.

 Men jeg har en form for respekt og aksept for de fleste jeg kjenner og jeg vet med meg selv at det å slette noen eller blokkere noen fra min Face-book-konto sitter meget langt inne. 

Da har jeg enten blitt såpass såret og skuffet gjentatte ganger at jeg ikke klarer å stå for den markeringen et Face-book-vennskap for meg er. 

Siden jeg er ganske så sikker på at jeg ikke har noen pågående krangel eller behov for å trakassere noen mennesker rundt meg nå for tiden vet jeg at grunnen til sletting og blokkering ikke er de samme grunnene jeg selv har. 

Og det er da det liksom går opp for meg at det sannsynligvis ikke dreier seg om MEG at dette skjer. Men om personene selv som utfører denne handlingen. OG da kan jeg sette meg selv fri. 

For jeg rår ikke ved hva andre opplever, tenker eller føler. Det er deres egen sak og folk er som de er. 

Det er vel egentlig sånn at jeg uansett ikke lever ut mine nære vennskaps-relasjoner på face-bok. Jeg liker vennlighet og gode nettverk. Men det må jo være en forskjell på hvem som er venn med en på face-book, og hvem som du deler tid med "på ekte".

Så jeg kan med dette roe meg ned, og nynne videre på kardemommeloven.... "man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill og for øvrig kan man gjøre hva man vil! !

Vennlig klem fra Marianne :) som uproblematisk klarer å være en venn

På tur med drenposen

Hei

Dette er ikke et sånt skryteinnlegg om hvor sprek jeg er eller hvor flink jeg er. 

Men det er nå gått en uke siden jeg ble operert og jeg har naturlig nok lagt mye i soga og seng for å gi kroppen hvile og ro. Jeg har tatt mye smertestillende og sovet mer enn jeg noen gang har gjort før trolig. MEN, jeg har også brukt beina litt. 

For det gjør vondt å ligge på rygg når det er der operasjonsårene befinner seg. Vanligvis ligger en ikke på et vondt sår liksom, men jeg må det, for det er kun lov å ligge på ryggen akkurat nå. 

Jeg tar ingen sjanser med sånt.

 Så er det jo blitt sånn med meg at jeg har en kropp som er blitt temmelig sprek og sterk. Dette er jo pga mye trening osv.... 

Etter operasjonen føles det litt som om all fysisk form er revet vekk, men jeg vet jo at det ikke er sånn. Det er bare kroppen som bruker all energi på å restituere etter  det jeg har vært igjennom. 

Men ut å gå er alltid bra, og med en etterhvert så tung drenpose (full i sårveske) har jeg tuslet rundt på Frekhaug i god tro om at dette er bra for meg. 

Det er med full respekt jeg kjenner på en økende forståelse for de jeg kjenner (og ikkekjenner) som alltid er smertepåvirket i en eller annen grad og dermed ikke klarer eller orker å gå ut å rusle.

 For disse turene mine denne uken er noe av det tyngste jeg har vært med på på lange tider.

 Jeg er heldig, for mine smerter er avtagende og ubehaget i kroppen pga dren forsvinner i kveld i det sekundet drenet er fjernet. Min energi er gradvis på vei tilbake, jeg må bare passe på å ikke bruke den opp med en gang jeg kjenner den er der. Og ennå ta livet med knusende ro. 

Jeg vet at jeg uansett aktivitet og innsats knuser den "gamle Marianne" som alltid valgte vekk fysisk aktivitet. Og med dette smiler jeg over å ha fått etablert  en herlig ny sunn vane som heter gleden av å være fysisk aktiv. 

Jeg har også tenkt mye på at det er bra jeg ikke har møtt på en sånn løpende veskenapper på mine turer.... orker nesten ikke tenke ut tanke på hva som kunne skjedd dersom noen hadde prøvd å stjele den vesken jeg nå for tiden går rundt meg.... 

Vedkommende hadde nok garantert aldri prøvd å nappe til seg noe som helst igjen... ho ho ho

Klem fra Marianne