Hjertesukk, del 2 -tårer, snørr og myk landing

God morgen (altfor tidlig på den søndag)
Jeg må bare si at jeg nesten begynner å like de der EKG klistremerkene på kroppen litt no.

Neeeeidaaaa, bare tuller!!
Men altså, på an igjen denne uken, nå det ble nesten litt akutt. På legekontoret her forleden dag kunne jeg nesten lese hva lege og sykepleier tenkte, som om de var på nippen til å sende meg avgårde i den gule raske bilen.
Men etter at EKG ble tatt, kunne jeg atter en gang glede meg over et hjerte som er helt friskt. Og jeg går ikke rundt å er redd for hjertesykdom, eller tror at jeg er hjertesyk. Men når disse veldig vonde smertene kommer, er det noe som overtar denne overbevisninger om at jeg er helt frisk til det motsatte er bevist. NÅ er atter en gang det motsatte bevist og jeg stoler på dette.
Men altså, uroen, smertene og tungpusten er jo der.
Det er kun når jeg trener temmelig hardt og har høy puls at jeg ikke har vondt. Det gikk gradvis opp for meg at disse smertene jeg har kommer pga en ubalanse i kroppen og pga angst. Og når jeg trener, pauser jeg bare smerten litt, men blir ikke kvitt de om jeg løper jorden rundt.
Jeg sover veldig dårlig, det har jeg gjort i årevis, og dette er ikke bra for kroppen. I tillegg har jeg vært igjennom en veldig lang reise og store endringer har skjedd for meg. Nå er det nok på tide å la jubel og glede, sorg og sinne få lov å slippe løs.
Som en fin kollega i Roede hvisket til meg, det du opplever en en slags angst og det medfører en del snørr og tårer å komme igjennom det, MEN, jeg kommer igjennom det. Ja, hvorfor ikke bare komme meg igjennom det? vil jeg komme meg igjennom det?
Jeg må bruke tid på å finne ut av hvem jeg er, hva som er viktig for meg nå, hva kan jeg bidra med videre her i verden og danne meg et nytt selvbilde. Det voldsomme negative selvsnakket jeg alltid holdt på med før er blitt stille, eller, av og til hviskes det litt ennå, men jeg hører ikke så godt etter lengre. Ikke i våken tilstand i hvert fall. Men om natten har jeg nok andre ører?
Og en ting jeg ikke har tatt stilling til ennå, er det at alt jeg satte på "VENT" i livet mens jeg var overvektig, alt jeg utsatte eller brukte vekten min som unnskyldning for å ikke delta i, for ikke å LEVE UT, det må jeg nå gjøre når jeg er kommet i mål, og ikke skal gå ned i vekt lengre? Må jeg begynne å LEVE nå? Må jeg gjøre alle de tingene jeg ikke kunne/ville/klarte gjøre før? Hva er nå unnskyldningen min ? hvem som helst kan bli litt småredd av å plutselig innse at en nå "må" leve det livet en har satt på vent i alle år, en blir som en liten fugleunge som før første gang skal fly ut av det trygge rede, en vil gjerne , men er livredd for å stupe i bakken...?


Veien videre ligger foran meg, og jeg har ikke gått den før. Jeg skal finne ut av hva som er viktig for meg, hva som er nødvendig for meg å gjøre, og hva som betyr noe for meg for at mitt liv skal bli godt og fylt av kvalitet og glede. Jeg synes ikke jeg sitter her å er deprimert eller i sorg. Men likevel er jeg litt trist, eller overveldet, litt rørt eller veldig klar for å la tårene få renne (snørret og), gleden få slippe løs, ja lage til en fest og feire meg selv (jeg feirer jo ikke en gang min egen bursdag) og virkelig glede meg på mine vegne.
 For meg blir kanskje dette den siste delen av min livsstils-endring, det å leve ut det nye livet, finne mer ut av min identitet, og dyrke og DIGGE megselv (uten at dette skal gå ut over andre sin comfort og velvære)

For hvis ikke jeg liker meg, kan jeg ikke forvente at andre gjør det heller. Og jeg har plutselig oppdaget at det ikke er så ille om ikke ALLE liker meg, det er ikke nødvendig eller viktig for at jeg skal like meg i hvert fall, for hvis jeg skal være helt ærlig, så finnes det mennesker jeg ikke liker så godt heller. Og jeg har innsett å ærlighet er veldig viktig. Det er ikke fint å lyge til andre, men det er enda verre å lyge til seg selv.
Mens jeg har skrevet dette innlegget har tårene rent (og litt snørr og) og jeg har samtidig ledd, og jublet og smilt for meg selv. Jeg har tenkt på min familie, mine venner, og mine kolleger.
Jeg har tenkt på visse personer jeg har møtt og kjent, på personer jeg har håpet og trodd skulle bli en fin del av mitt liv, men som har forsvunnet og gjort meg trist og mer erfaren.
Mitt superfriske og sterke hjerte er fylt med glede, varme, kjærlighet, men også med litt sorg, noen ganger har det vært "knust", men det limes igjen når jeg fokuserer på alt jeg har, og ikke på alt jeg har mistet. Livet mitt er temmelig ÅLREIT det. Jeg må bare lande, uten å kræsje, og rolige sette ned beina og vandre videre.
"PIS OF CAKE" det vel?

Om hjertet som sukket litt

Hei

Jeg må innrømme at jeg har hatt en litt rar og til dels vanskelig uke. Det startet forrige søndag, eller egentlig må det har startet før det, for veeeeeeeeldig mange år siden. Men på søndag skjedde det noe pussig. Jeg begynte dagen som jeg pleier, frokost, litt fysisk aktivitet, go ulike aktiviteter go gjøre mål med barna mine. Ingen store anstrengelser. Men jeg kjente på stikkende smerter i brystet, skikkelig vonde. De kom og forsvant, og etterhvert ble det verre og verre. jeg begynte å bli redd for at det kunne være noe galt med hjertet, og ringte legevakten her. En timer seinere lå jeg på benken tilkoblet sånn EKG maskin og følte meg litt vel hypokonder. For det var ikke noe galt med hjertet mitt, men jeg hadde jo fortsatt vondt. Blodtrykket var kanskje litt høyere enn det pleier, så neste dag gikk jeg til fastlegen siden jeg fortsatt hadde smertene og fortsatt var litt redd for meg selv. Ingen EKG ble tatt denne dagen, men en undersøkelse fikk jeg da, ny måling av blodtrykk og noen blodprøver ble tatt. Blodtrykket mitt var ikke høyt ved denne målingen, det var som legen sa helt supert, som en ungdom liksom... Jaja, jeg kan lite om blodtrykk, men vet det er en fin ting å ha. 

Jeg er altså helt frisk sånn fysisk sett og i veldig god form.

 Og etter som uken har flydd av gårde med meg på slep, har jeg hatt noen gode dype samtaler med noen  få av mine nære gode venner som kanskje er litt under huden på meg og bedre enn meg ser hva som foregår i hodet mitt. Det skal ikke mange ordene til fra den rette venninnen før jeg kommer meg over på rett spor. For jeg har en tendens til å hoppe tilbake i tid, sånn følelsesmessig. 

Jeg blir gradvis, eller plutselig redd for det som jeg før var livredd for. 

Det kan minne om et lite angstanfall eller noe liknende de smertene og stikkene, krampene jeg går å prøver å ignorere, men stadig kjenner på, faktisk i skrivende stund også. Men jeg har jo ikke angst? Jeg er ikke redd for noe vel? Det er ingen skrubbsulten tiger i hælene på meg, og ingen illsint bjørn som er i ferd med å angripe eller spise meg. Jeg henger ikke utfor et farlig stup etter bare hendene uten fotfeste, så hva er panikken her da ?

 Jeg må egentlig bare lene hodet bakover og le godt av meg selv. Jeg er ikke særlig smart egentlig, når jeg lar fortidens spøkelser og troll skremme vannet av meg ennå. Når jeg lar redselen jeg hadde for å ikke være "god nok" komme snikende fram og nesten ødelegge alt det gode jeg har oppnådd i livet. Det er for dumt å tusle ned i kjelleren nå, det psykiske kjelleren, og setter seg på det kalde kjellergulvet og furte og sutre fordi jeg er vant til å gjøre det. Jeg liker meg jo ikke der nede, så jeg måtte altså pelle meg opp igjen derfra og lukte litt på den dagen som er her og nå. Denne uken har jeg trent hvis jeg har følt for det, spist sunt og godt, til å med våget å spise KARBOHYDRATER, selv om ingen egentlig gjør det i januar...
 Åååååhhh som eg elsker disse karbohydratene, den grove, langsomme, mettende og energigivende næringen som forteller kroppen at alt er vel og at det er mer enn nok av energi å ta av, ingen grunn til å spare på kreftene liksom...
Det er kveld nå, og jeg skal snart sove. Og hvis jeg våkner i morgen og ikke er død, vet jeg at jeg er i live. Men sånt skal en ikke tøyse med!!
Jeg må avslutte med at jeg virkelig elsker kroppen min, ikke fordi den er så veldig perfekt og sånn, nei, det er fordi den sier i fra og gir meg et kraftig hint om at NOK ER NOK slik at jeg må stoppe opp litt og se litt på hva som skjer. Og takket være kroppen, meg selv, og mine nære gode venninner, SER jeg nå hva jeg trenger. jeg må ta grep og sette meg selv først. Høres det egoistisk ut? Mulig det, men i mitt tilfelle er dette det minst egoistisk å gjøre. Og jeg anbefaler deg som leser dette å ikke lytte til alle kroppens signaler, det er ikke alltid så smart, men lytt til de som virkelig bryr seg om deg og er glad i deg uansett hvor galen du er. Det har jeg gjort, og jeg er så takknemlig for at jeg har venninner som er glad i meg selv om jeg er en smule rar. Jeg gir de i hvert fall e god latter tilbake.

KLEM til dere som alltid er her for meg, dere vet selv hvem dere er .

Bunadhistorien -del 2

ENDELIG BUNADS-KLAR
Hei

Før nyttår fikk jeg endelig somlet meg til å reise til Bergen å levere inn bunaden min til en flittig og velvillig sydame.
 Bunaden min fra min tid som stor dame måtte jo rettes og syes inn, og jeg har konfirmant til høsten og fikk for meg at nå må jeg bare få dette med bunaden  gjort. Sist jeg gikk med bunaden min falt den av, og dette vil jeg jo unngå på min datters store dag.

Men veien fra tanke til handling kan være lang, og dermed er jeg så stolt over at jeg nå har en passelig Bergens-bunad hengende i skapet mitt. Jeg har faktisk fått noe gjort, og det var ikke vanskelig.

Det var en underlig og tankevekkende opplevelse å stå foran sydamen å prøve min store bunad.
Hun spurte umiddelbart om det virkelig var min bunad, for det var jo virkelig ikke min nåværende fasong i det hele tatt.
Jeg sa stille at jeg hadde gått litt ned i vekt og sånn, men hun godtok liksom ikke dette ordet LITT..
Så jeg tok mot til meg og nok en gang fortalte min lille skryte-historie, at jeg har gått ned totalt ca 65 kilo med Roede-metoden, og jeg kjente at dette er så godt å kunne si.
Hun ble selvsagt forbløffet og sånn, og påpekte at jeg  nå ikke måtte gå ned mer for da kom jeg til å bli sykelig tynn.
Vel vel, da har sy-damen talt og mitt mål er jo faktisk å HOLDE VEKTEN nå, eller sørge for at bunaden passer, både på den ene og andre måten. Det er en ubeskrivelig god følelse å vite at jeg nå er bunadsfin og at den sitter slik en Bergens-bunad skal. Og den "store" damen (som til tider lever inne i hodet mitt ennå) forsvinner mer og mer, og jeg er så stolt av kroppen min som klarte denne store omstillingen og fortsatt fungerer.

Klem fra Marianne

GODT NYTT ÅR, Velkommen 2018!! Hvem bestemmer?

Hei. 

God nytt år :)

Hvem bestemmer?

Her har du meg, en dame som har gått igjennom en rimelig bra endringsprosess som har tatt tid og krefter. Sterke krefter, viljestyrke og tålmodighet.
Dette har jeg skrevet mye om i årevis, og jeg blir sikkert aldri ferdig med det temaet. 

Det var vanskelig å komme i gang. 

Selv om jeg følte hele verden mente jeg burde slanke meg.

 Det var liksom blitt meg fortalt av samfunnet "noen" fra jeg var barn, det liksom skrek og ropte rundt meg overalt: "bli lettere, slank deg, bli mindre, for tung, ikke god nok..."osv. Det var nok  ingen konkret person som presset meg, men presset var der likevel, naturlig nok. 

For vi lever jo i et kroppsfiksert samfunn, 

og det er mange som sikkert mener at en slank kropp er et lykkelig og vellykket menneske og det motsatte er motsatt liksom. 

Jeg mener ikke dette, og er så glad for at det faktisk ikke er slik egentlig. for en bestemmer selv over sin egen overvekt og hva den er et resultat av. 

Selvsagt er det et resultat av at kroppen har fått tilført mer energi enn den har brukt, men dette er en altfor enkel forklaring på et mye mer sammensatt og komplekst problem eller utfordring i livet. Det er noen med det som sitter i hodet, og ingen overvektige er spesielt dumme. Men det er ofte problemer aller annet som gjør at det å ha kontroll på matinntak og aktivitet ikke er mulig å få til alene. 

Når det til en hvert tid er et stor kroppspress/slankepress/kose-seg-med-mat-og-snacks press kan det bli for mye for alle og enhver.
Når en lever i en verden der en opplever at bare slanke mennesker er "gode mennesker", har en nok en helt feil opplevelse av verden. Jeg hadde det før. Men ikke nå lengre.
 Det er nok fordi jeg har fått nye opplevelser underveis i min vektnedgang. jeg våger mer å vise hvem jeg er nå, være med selv, og det er liksom som om min innside mer stemmer med min utside nå. Jeg har ikke endret personlighet, jeg har mer fått vekk sorgen, skammen og den depressive tankegangen rette mot meg selv som person, ene og alene fordi jeg var så stor og tung, og uten motivasjon eller "ork" til å ta tak. Men dette er lenge siden nå, jeg er blitt meg selv og det er sikkert bra nok.

Jeg bestemmer det. Jeg bestemmer faktisk alt som har med meg å gjøre. 

Og min vektprosess startet med at jeg måtte!! å veie over 150 kg er farlig og da må en selv om en kanskje kjenner på at en ikke vil eller orker.

 Jeg måtte få av kiloene, og jeg ville, men det var veldig vanskelig for jeg startet helt alene, jeg våget ikke gå på kurs eller si høyt at jeg ville ned i vekt, for flau over meg selv og skamfull. Rundt meg var det masse støtte å få, både på at jeg var fin som jeg var, jeg tror jeg var godt likt, og at jeg var veldig flink og sprek som trente og viste at jeg gjorde sunne valg.
INGEN så overspisingen min, den var skjult for verden, i hvert fall mesteparten av verden, og det var helt bevisst fra min side at jeg overspiste og veldig ignorert at jeg kom til å legge kraftig på meg når jeg holdt på slik.

Jeg har fortsatt lyst å gjemme meg når jeg får "suget" etter noe godt. Men mitt totale avhold fra alt som heter snop, godteri og snacks stopper meg fra denne overspisingen og sånn må jeg leve videre. Jeg bestemmer over dette og.
Nå har jeg 100% fokus på helsen. Og er ikke så opptatt av om jeg er stygg, pen, god nok, eller annet.
Jeg liker meg, og det er et deilig utgangspunkt. Jeg liker å kjenne at jeg tar vare på helsen min, og hvis jeg skal mer ned i vekt, eller bare være stabil, og er det meg som eier denne avgjørelsen også. Men Roedemetoden og Grete Roede sine føringer og anbefalinger kan en faktisk gjøre begge deler. Når en kjenner metoden godt og har gode kunneskaper om mat og aktivitet, motivasjon og mestring, når de sunne vanene er godt etablert og automatisert, ja da kan en selv velge om en vil ned noen kilo til, eller uansett bare ta vare på selv selv og gi seg selv et sundt og friskt energirikt liv.

Jeg har satt mine treningsmål for 2018, det gjorde jeg for noen måneder siden.
Jeg skal delta i endel løp og "vinne mine medaljer", jeg elsker medaljer!! Jeg skal holde meg så sterk ved hjelp av vekttrening at jeg ikke får mer smerter i kroppen enn nødvendig og jeg har en markløftrekord å knuse!!

Jeg må etterhvert sette et tidsmål på når dette løftet skal taes, og jeg må motivere meg til å gjøre det, for det er pittelitt utenfor min comfortsone på holde på med styrkeløft. Men jeg har bestemt meg, dette skal jeg klare i år!

Hvis du ikke har bestemt deg ennå for hva du vil, hvilke mål du vil nå, så er det ingen krise. Det er du som bestemmer hvordan du vil leve ditt liv, men jeg tror det er viktig at en er fornøyd med hva en har bestemt seg for og at valget er godt og behagelig. For det som føles behagelig og godt HER OG NÅ, er ikke alltid like behagelig en stund etterpå. Så en må nok se litt lengre når en tar en avgjørelse og tenker at nå har jeg bestemt meg.
Det å trene er for eksempel ikke alltid like behagelig, verken når en holder på eller etter en er ferdig. Men det er likevel godt å vite at det er gjort, for da vet en at en har gjort noe godt for kroppen sin.
Det samme tenker jeg om sardiner.
De kan være litt vonde å spise, men når de er kommet i magen vet jeg art de gjør en veldig god jobb for helsen min og det går greit, for jeg spiser ikke allverdens store mengder med sardiner. Litt er nok.

Jeg ønsker dere alle en fin helg. og husk å bestemme deg for å gi deg selv et godt år

Klem fra meg