Det er nå ca 7 uker igjen av 2020. Hurra?
År 2020 er det året er så godt som alt i livet ble snudd opp ned og fram ble bak og bak ble fram osv. det er noe med denne pandemien så klart . den preger jo hele verden. Men det er noe annet og, noe som skjer med meg og mitt liv. Det er ting som får meg ti å juble høyt, og til å bryte ut i gråt. Jeg er på alle måter 100% mer følsom jeg jeg trodde jeg hadde mulighet for å bli.
Men nok om meg og mine følelser?
Det skjer så store endringer på innsiden at det er som om alt rundt meg skjer pga meg. Vel, jeg tar ikke på meg ansvaret for pandemien, men jeg tar på meg ansvaret for det jeg føler og opplever nå.
For min tidligere erfaring i livet har vært å sloss med meg selv når jeg føler at livet blir for utfordrende. Jeg har gått i kamp med alt som oppleves vondt, og hvis jeg ikke kunne vinne over det, kunne jeg flykte. Flykte ned i en pose med sjokolade og smågodt eller i et digert fat med masse mat. Dette mønsteret bruker jeg ikke lengre, og det er godt. Men jeg har ikke fått etablert et nytt reaksjonsmønster i mitt psyke ennå, det er ikke automatisert ennå i alle fall.
Når følelser virkelig koker i kroppen, blir jeg overrasket og nesten litt redd. For det gjør så vondt når det står på, når jeg bare tar i mot og tillater det å passere. Det er slik når de gode følelsene slipper løs også, men de har fått strømme fritt lenge, så det er ikke like overveldende når den bølgen kommer, bare av og til, når det virkelig koker.
Når jeg er ute på mine løpeturer opplever jeg noe fint. Noe mer enn gleden over å være i god fysisk form og takknemlighet over å ha en funksjonell kropp.
Denne høsten er det som om naturen prøver å fortelle meg noe, vise meg noe. Det er en fantastisk ro ute når natten går over til dag.
Det er disse små og store unike opplevelsen som gir meg en ro, en gradvis økende visshet om at ALT BLIR BRA. Det kommer ikke til å bli det samme som før, men det kommer til å bli bra. Jeg er blir den samme som før, men jeg blir bra (he he)
