Treningslyst og sånn

Hei
Her kommer en aldri så liten innrømmelse fra meg. Det er nemlig slik at jeg ikke alltid har noe særlig lyst å trene.
Før hadde jeg god rutine på trening. Den ble utført tidlig på morgningen mens resten av verden sov, slik at jeg var ferdig trent før frokost og jobb. Jeg trente litt hver dag for å gå ned i vekt og få kroppen i form. Flott rutiner og formen og kroppen ble knakande god.

Etter at jeg skiftet jobb og ikke lengre må så tidlig avgårde har jeg liksom bedre tid til trening tenker jeg. Bedre tid til å få den utført ... men skader og operasjoner har røsket litt i min rutine siste året, så nå er jeg liksom litt sånn usikker og til tider ambivalent rundt treningen min. Jeg vet hva jeg vil, men ikke hvordan jeg vil det... Jeg vet jo så "etande godt" at trening og fysisk aktivitet, treningsmål og progresjon i trening er flotte gode greier som en hver burde elske overalt på denne jord. Jeg har kunnskaper om helseeffektene trening har på kroppen og har kjent på de effektene både på lang og kort sikt.

 Men altså, denne ambivalensen, usikkerheten, bruddene i rutinene gjør noe med min evne til å gjennomføre til tider. OG jeg er i knallharde forhandlinger med meg selv angående tidspunkt for trening og hva jeg skal trene. Jeg ønsker meg jo på sikt å komme i maratonform, altså være så godt trent at jeg blir i stand til å løpe maraton, så jeg vil jo ikke gi  meg bare fordi jeg strever med å finne meg en ny god rutine og rytme på treningen min. Men altså, ville no bare si det som det er, at trening ikke alltid er like fristende, og at jeg er godt å kjenne på at jeg klarer å være ærlig om det også. Jeg har aldri angret på en treningsøkt som er gjennomført, men jeg har ofte angret på en treningsøkt som ikke ble gjennomført. SÅ da vet jeg jo hva jeg har lyst til egentlig?
Ha en fin kveld videre og takk for oppmerksomheten :)

PROSJEKT MEG SELV -hva jeg fortjener

Hei
Det er noe jeg ofte går og tenker på og spør meg selv om. Det kom fram på ett av mine kursmøter der en av kursdeltagerne undret seg over når det er en egentlig har fortjent å gå opp i vekt, dvs "kose seg litt ekstra og unne seg noe".
Det kan jo skje så altfor ofte at vi mener at vi trenger å koooooose oss med noe mat som vi innerst inne vet ikke er bra for kroppen. Men dersom en stiller seg selv spørsmålet : "når er det jeg virkelig har fortjent å gå opp i vekt?" kan jo en gi seg selv sjansen til å tenke to ganger før en gi blaffen i å være moderat og bare spiser opp hele den stor sjokoladen en bare skulle ha en liten bit av liksom.

Jeg personlig spiser ikke sjokolade aller annet snop, men jeg liker jo å spise mat. Jeg er ofte sulten, spesielt på kveldene. Men kan gjerne spise litt for mye middagsmat også. Jeg er jo glad i mat. Og jeg fortjener jo å spise. Men når jeg spør meg selv om jeg fortjener å gå opp i vekt, er svaret NEI.
Jeg må innrømme at jeg er redd for å gå opp i vekt. Etter så stor vekttap som jeg har fått til (HURRA) vet jeg at det på mange måter er stor fare for at jeg kan lett kan legge på meg igjen dersom jeg ikke passer på. Og jeg må virkelig passe på hele tiden. Jeg klarer det fint, men kjenner på sult og til tider at de gamle usunne vanene har lyst å våkne til liv igjen. Men jeg har sånn glede av mitt nye liv, mine nye vaner at jeg ikke ser mening å i falle tilbake i gammelt mønster. Men altså, faren er der og jeg bare fortsetter å jobbe med PROSJEKT MEG SELV nå og så langt inn i alderdommen som jeg klarer å komme.

 Jeg synes jeg mye mer fortjener et sunt og aktivt liv, enn en vektøkning. Så det så. Jeg tror ikke jeg er hysterisk av den grunn, men jeg har funnet min vei her i livet og jeg nyter den, hver eneste dag.

Hilsen Marianne