Litt om kuldesjokk, mølletrening sånn

Hei.

I de siste dagene har jeg roet litt ned på treningen, dvs løpingen. Det er nok mest fordi det er å uvanlig kaldt her nå. Jeg vet at det på ingen måte er kulderekord men minus 7-10 grader her hvor jeg bor er uvanlig og jeg må bare si at jeg ikke liker det. Men dette er ikke et gruffeinnlegg om kulden. Jeg hadde tenkt å løpe her en kveld, og gradestokken viste minus 9,5. Jeg har lest at det går helt fint å løpe i kulden, det er ikke farlig, en må bare kle seg fornuftig og ikke løpe så langt vekk fra hus og varme. Men jeg kjenner meg selv og løpingen min. Jeg vet at jeg kun løper uten å gå når jeg er med i LØP med tidtaking. På egenhånd løper jeg lenge, men ikke så raskt og da er faren for å bli veldig kald/nedkjølt temmelig stor. Så nå skal jeg motivere meg selv til å løpe på tredemølle. Og det er ikke like lett. Mange rundt meg har hevdet at jeg bør ta en liten pause, et avbrekk, roe litt ned all denne treningen, og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg får høre dette. Men, der har en for å dele på sosiale medier hvor glad og stolt en er for det en har oppnådd. Men jeg har et mål, en drøm som skal bli virkelighet. løpe HALVMARATON. Så da trener jeg da!! 

Men dette med å løpe på tredemølle har helt klart sine fordeler om vinteren. En trenger jo ikke så mye klær inne, og jeg kan bedre øve på teknikk og fart, unngå is og snø, trafikk og støy. 

Så etter vinterferien (blir noen dager med langrennski nå, gleder meg villt) skal MØLLEN få besøk av meg inntil mildværet kommer. 

Det er sikkert ikke så dumt med noen dager med alternativ trening og hvile. Høyfjellet har den virkningen på meg, jeg sover og slapper av. 

Men jeg må tilstå at treningstrikket kommer til å pakkes ned i bagen, for jeg slutter aldri å trene, jeg elsker det!

 Spinning og trening med vekter er også favoritter og summen av alt jeg nå gjør videre vil få meg over målstreken på Bergen City Maraton i slutten av april, så lenge jeg holder meg frisk og skadefri. I mitt første løp er målet og fullføre, uansett tid. I mine neste halvmaratonløp vil målet for alltid være å løpe litt fortere enn min forrige tid hvis du skjønner. Dette er så motiverende, for jeg konkurrerer bare med meg selv. Og da kan ingenting ødelegge for meg.

Gleder meg til å ta fatt på NYE VEIER i mitt "nye liv".

Stor treningsgledeklem fra Marianne

Mitt første løp i Åsanekarusellen er gjennomført

God morgen.
Da er mitt første løpe i Åsane-karusellen gjennomført og jeg løp 5 kilometer. Det er også mulig å løpe 10 kilometer.
Jeg vet jeg kan løpe mer, men det var nok for meg å gjennomføre denne distansen i et LØPE sammen med andre. Og jeg skrev jo om min lille frykt for å delta. 
Og har nå lært at det var litt unødvendig å ha denne angsten. For jeg fikk ikke den forventede hånlige latteren eller de stygge blikkene eller kommentarene. Folk flest er jo greie. Og mest opptatt av seg selv. Det er jo jeg og. 

Om løpet mitt: Jeg løp sammen med en god venninne, og vi var enige om at vi sees på målstreken, for ingen vits å være vennlig å vente på hverandre i løpet. Vi vil jo begge oppnå best mulig tid ut i fra egne rekorder. Og så vet jeg at min venninne er litt raskere enn meg pr kilometer, og da vil jeg ikke ødelegge for meg selv med å holde følge med henne for enhver pris. Vel, det var tanken før løpet, for etterhvert som vi løp, fikk jeg for meg at jeg ville holde følge med både henne og andre "rygger" jeg fokuserte på. Jeg ville holde tempoet til de andre. Jeg tenkte med meg selv at her er det muligheter for å forbedre kondisjon, og ha litt farts-lek underveis. Og slik ble det. Jeg merket at venninnen min ville holde mitt tempo også da jeg økte, og denne leken ble motiverende for oss begge. Kilometerne økte, og det var fint driv i løpet, jeg roet litt ned når jeg kjente pulsen ble for høy, men bare litt. På grunn av min opererte ankel som er full av skruer, må jeg alltid øke tempoet litt i oppoverbakker for å klare å løpe opp, funksjonen er ikke 100% i dette leddet. Da må jeg alltid roe litt ned etterpå for å få kontroll på pulsen og ikke stivne helt. 
Da det begynte å nærme seg 4 kilometers løp, kom mage-knipen og følelsen av å måtte på do. Jeg ble litt tvunget til å gå noen meter, og dermed mistet jeg syne av alle rygger og de jeg løp ved siden av. Det er ingen toaletter langs lia-vannet, så her måtte jeg bare konsertere meg om å puste rolig. Jeg begynte å løpe igjen, for det er jo bedre å bare komme seg i mål. etterhvert kom krampen i ene leggen, så da gav jeg blaffen i alle kroppslige smerter og økte tempoet for å bli ferdig med løpet. Jeg er stolt over å ha gjennomført, trosset mine sperrer, både på forhånd og underveis. 
Dette var en gøy opplevelse for meg, jeg liker å være med og utfordre meg selv på ting jeg har vært overbevist om at jeg ikke kan. 
I skrivende stund kjenner jeg på en veldig fornøyd og god følelse, jeg er i mitt livs beste form, vet den ennå kan bli bedre, og jeg bare gleder meg til neste treningsøkt, til å trene enda mer styrke, og løpe enda flere kilometer. FOR EN FEST, OG FOR ET HERLIG LIV. 
Ha en fin dag alle sammen, Det skal i hvert fall jeg
Klem fra meg

Når målet er i sikte og jeg blir redd og pysete...?

Oj

Eg har tøffet meg noe skikkelig. Eg har for ca 6 mnd siden satt meg noen tøffe treningsmål for 2018. sånne høye hårete mål, som får det til å røske godt i magen min når eg tenker på det. Jeg har trent godt til dette, og det starter i morgen. Det som skal skje er at jeg skal delta i sånne LØP. I morgen kveld er det Åsane karusellen. Og så er det Winterrun på lørdag. Om noen mnd er det BCM og så videre. Og jeg har så lyst å være en del av denne festen, for jeg fikk smaken på det i fjor, og ha alltid hatt så lyst å være med, men ikke våget, kunnet eller følt at det var noe for en sånn som meg. Da jeg hadde alle mine ekstra kilo, var det ikke snakk om å løpe særlig mye, og aldri ute blant andre folk. Jeg synes ikke kroppen min egnet seg for dette, jeg var så redd for at noen skulle komme med stygge kommentarer eller le av meg og min tunge store kropp. 

Nå er kroppen lettere, og mer gjennomtrent, så jeg vet at det ikke er noe stort problem å løpe lengre. Jeg har løpt mye de siste måneder, og jeg elsker det. Jeg liker å løpe langt, men jeg er ikke rask, ikke ennå. men målet er jo alltid å bli bedre. Men, jeg må være ærlig om noe her, og trenger å være åpen om det. For jeg er fortsatt redd. Redd for kommentarer, latter og annet sårende og negativt. Jeg vet jo innerst inne at denne frykten bare er følelser, og sikkert ikke en reell fare eller sanse for at det kommer til å skje. Men, jeg er nervøs og urolig, når jeg egentlig burde glede meg og slappe av. Sånn blir det når jeg lat fortidens mobbing og sårende kommentarer dominere litt ennå, jeg vet det er feil å la dette ta plass i selvfølelsen ennå, men sånn er det altså. Og dermed får jeg ikke lov å trekke meg, gjemme meg, eller lure meg unna dette. Jeg SKAL delta i morgen, og for alltid jage denne teite frykten på dør. For jeg vet at folk flest er snille, greie og veldig lite opptatt av andre enn seg selv. Jeg vet at jeg ikke kommer til å skille meg særlig ut, bli sett eller lagt merke til når jeg er en av mange hundre eller mange tusen deltagere. Jeg har jo ikke som mål å vinne eller være best, målet mitt er å knuse mine egen rekorder på tid, og knuse mine egen sperrer og løpe over målstreken jublende over egen innsats og over den retningen livet mitt har tatt. 

Jeg LEVER nå, og festen er i gang. 

Jeg tar meg kraftig sammen og fokuserer på trenings-målet, eller LIVSMÅLET MITT. 

I morgen får jeg betalt for innsatsen, og ingen spøkelse fra fortiden skal få skremme meg til å la være å leve det livet jeg alltid har drømt om. AMEN!

Håper alle har hatt en fin dag, VALENTINSDAG. 

Jeg for min del har opplevd små glimt og stikk av omtanke, omsorg og kjærlighet i dag og, og det er gode greier. 

Om å sette en sur fot på vekten

Hei.
Det er meg igjen.
Har hatt masse å tenke på i det siste, og nå må det ut. Denne gangen dreier det seg om vekt. Om TALLET på vekten, den vekten vi til tider stiger oppå, dette en og en fot på, kikker ned på tallet, og lar DOMMEDAGSFØLESEN råde.
Tallet på vekten, hva forteller det egentlig. Jo, det forteller hva kroppen til den som står på vekten veier. Jeg tror ikke vekten mener å si noe mer om personen enn det i hvert fall. Ikke med vilje.
Men personen på vekten hører så mye mer en det dette tallet sier. Hvis tallet viser at kroppen er blitt tyngre, hører vi at vi ikke er flinke nok, fine nok, trener nok, at vi spiser for mye, at det rett og slett er umulig å gå ned i vekt uten å hogge av seg en kroppsdel eller noe.
Jeg har selv gått mye ned i vekt, og som kursleder for Grete Roede følger jeg mange som vil ned i vekt og dette er en ære å få lov å være en del av. Og ofte opplever jeg  en del SURE føtter på vekten på kurskvelder. Det er nok fordi tallet på vekten ikke viser det en drømmer om, jobber hardt for, håper og ber om at skal vise.
Som kursdeltager husker jeg det var kurskvelder jeg på ingen måte hadde lyst å komme på, fordi jeg visste at dette tallet på vekten ikke kom til å vise det jeg ønsket meg, men kanskje ikke hadde jobbet godt nok for. Og da blir en sur, da er det sure føtter som står på vekten. Og så kommer det en hær av tanker om at en ikke er god nok, flink nok, trener nok, og alle sure tanker og følelser for herske fritt i hodet og en begynner å grave seg dypt ned i gjørmen, smøre seg inn i dritt og selvmedlidenhet og virkelig angre på alt en har spist og drukket og tenke at nå gir jeg opp, nå kan det bare være med all den sunne maten, all den strevsomme treningen og all det fokus på gode vaner og dill og dall..
 Ja, tårer renner og en er et offer for tyngdekraften, søte fristelser, falske forklaringer og dramatikken vil ingen ende ta. Hvorfor skal et tall på en vekt ha så mye makt over psyken min? Over mange sin psyke? Jeg synes jeg det er viktig å følge med på hvordan det står til med kroppen, og det å veie seg er viktig. Jeg kan ikke lengre tillate at tallet på vekten får styre min psykiske tilstand, det får ikke lov til å dominere eller fortelle meg om jeg er flinke eller ikke-flink. Det er andre faktorer i livet som har fått lov å telle mer, være viktigere enn tallet på vekten, for jeg har fortsatt et tall der som viser at jeg er "utenfor NORMALEN". Men jeg vil bare holdet tallet mitt stabilt nå, stoppe opp litt og nyte livet, leve, og se meg rundt. Jeg har en kropp som fint tåler å miste flere kilo, men en psyke som må få lov til å finne en balanse, jeg må få lov til å føle at jeg er god nok slik jeg er nå, og da kan jeg ikke lengre sette en sur fot på vekten.

Jeg mener ikke at tallet er uviktig, men vil bare at vi skal ha fokus på mer i en vektprosess enn bare det tallet. For vi mennesker er jo mer enn bare et tall målt i kilo og gram.
Er du med på hva jeg tenker?
Dette gir hvert fall mening i mitt hodet.

Klem fra Marianne -med glade føtter og sure sokker