Mitt første løp i Åsanekarusellen er gjennomført

God morgen.
Da er mitt første løpe i Åsane-karusellen gjennomført og jeg løp 5 kilometer. Det er også mulig å løpe 10 kilometer.
Jeg vet jeg kan løpe mer, men det var nok for meg å gjennomføre denne distansen i et LØPE sammen med andre. Og jeg skrev jo om min lille frykt for å delta. 
Og har nå lært at det var litt unødvendig å ha denne angsten. For jeg fikk ikke den forventede hånlige latteren eller de stygge blikkene eller kommentarene. Folk flest er jo greie. Og mest opptatt av seg selv. Det er jo jeg og. 

Om løpet mitt: Jeg løp sammen med en god venninne, og vi var enige om at vi sees på målstreken, for ingen vits å være vennlig å vente på hverandre i løpet. Vi vil jo begge oppnå best mulig tid ut i fra egne rekorder. Og så vet jeg at min venninne er litt raskere enn meg pr kilometer, og da vil jeg ikke ødelegge for meg selv med å holde følge med henne for enhver pris. Vel, det var tanken før løpet, for etterhvert som vi løp, fikk jeg for meg at jeg ville holde følge med både henne og andre "rygger" jeg fokuserte på. Jeg ville holde tempoet til de andre. Jeg tenkte med meg selv at her er det muligheter for å forbedre kondisjon, og ha litt farts-lek underveis. Og slik ble det. Jeg merket at venninnen min ville holde mitt tempo også da jeg økte, og denne leken ble motiverende for oss begge. Kilometerne økte, og det var fint driv i løpet, jeg roet litt ned når jeg kjente pulsen ble for høy, men bare litt. På grunn av min opererte ankel som er full av skruer, må jeg alltid øke tempoet litt i oppoverbakker for å klare å løpe opp, funksjonen er ikke 100% i dette leddet. Da må jeg alltid roe litt ned etterpå for å få kontroll på pulsen og ikke stivne helt. 
Da det begynte å nærme seg 4 kilometers løp, kom mage-knipen og følelsen av å måtte på do. Jeg ble litt tvunget til å gå noen meter, og dermed mistet jeg syne av alle rygger og de jeg løp ved siden av. Det er ingen toaletter langs lia-vannet, så her måtte jeg bare konsertere meg om å puste rolig. Jeg begynte å løpe igjen, for det er jo bedre å bare komme seg i mål. etterhvert kom krampen i ene leggen, så da gav jeg blaffen i alle kroppslige smerter og økte tempoet for å bli ferdig med løpet. Jeg er stolt over å ha gjennomført, trosset mine sperrer, både på forhånd og underveis. 
Dette var en gøy opplevelse for meg, jeg liker å være med og utfordre meg selv på ting jeg har vært overbevist om at jeg ikke kan. 
I skrivende stund kjenner jeg på en veldig fornøyd og god følelse, jeg er i mitt livs beste form, vet den ennå kan bli bedre, og jeg bare gleder meg til neste treningsøkt, til å trene enda mer styrke, og løpe enda flere kilometer. FOR EN FEST, OG FOR ET HERLIG LIV. 
Ha en fin dag alle sammen, Det skal i hvert fall jeg
Klem fra meg