Hva får meg til å løpe til alle døgnets tider?

Hva er det som får meg til å ta en løpetur tidlig på morgenen, eller seint en lørdagskveld?

Jeg stilte meg dette spørsmålet i går kveld (lørdag) da jeg innså at nå er jeg ute og løper i stedet for å ligge på sofaen etter middag og spise sjokolade. Jeg vil forresten ikke ligge på sofaen å spise sjokolade da, det hører fortiden til. 

I går ble det ikke prioritert å løpe. Lørdager generelt kan være litt travle, for det er så mye som skal ordnes på en lørdag. i tillegg er det jo jul snart og dermed litt ekstra som skal fikses. Men så løp jeg likevel da, når kvelden kom og sofaen forble tom. 

Det gull å kjenne på overskuddet og behovet for å ta den ekstra treningsturen. 

Det er slik det oppleves å ha endret mønster. 

Slik som i går. Det ble ikke lange løpeturen på denne lørdagskvelden, for jeg hadde tatt på litt for lite klær og kjente at jeg begynte å fryse til tross for at jeg var svett og varm, he he, rar beskrivelse. 

Det er liksom blitt en forventning jeg skal leve opp til også. Jeg hører den i blant, sånne litt humoristiske kommentarer som " ja du er jo oppe kl 5 om morningene og løper og spiser bare gulrøtter..." Jeg tror disse kommentarene er rein skjær beundring og positivt ment. Det er jo ikke alltid slik at jeg løper kl 5 om morningene, som jeg nå har fortalt så klarer jeg å løpe om kveldene også. 

Og ja, jeg spiser gulrøtter, flere stykker pr dag. I tillegg til vanlig sunn mat. 

Så er den myten avklart.

Jeg har kjent på kroppen og lært at jeg har det best med å være så aktiv som mulig og at jeg får et godt liv med å være i god fysisk form. jeg har erfart at sunn mat i passelige mengder er best for meg, jeg har måttet lære det magen ganger, og  jeg er overbevist. 

Klem fra Marianne

Når egen erfaringer blir nyttige

Hei 

Av og til lurer mine Roedekursdeltagere på hvilke egne erfaringer jeg har med å gå ned i vekt, og jeg kunne egentlig skrevet mange lange bøker om det. I et nettkursbrev laget jeg kortversjonen av min reise, og dette fikk jeg lyst å dele her i dette blogginnlegget også.

"Jeg er 5 barnsmamma. Mitt siste svangerskap var med tvillinger, så det som fra før var et hektisk småbarnsliv med tre barn, ble enda travlere. Det er lenge siden småbarnstiden nå, men jeg vet at det var temmelig utfordrende å komme i gang med livsstilsendringen er virkelig trengte. På mitt tyngste veide jeg nærmere 160 kg. Jeg overspiste snop i "smug" til alle døgnets tider, men vi hadde også mye mat og annet snacks på bordet. Jeg spiste altfor mye, helst når ingen såg, og mat eller snop ble brukt som bedøvelse for å døyve ulike følelser og trøtthet. Jeg har alltid likt å holde meg i form, så kroppen min var relativt i god stand, men jeg hadde det ikke bra med meg selv. Mye av det jeg overspiste kom i retur, enten ved hjelp eller av seg selv. Og da følte jeg meg syk og fæl. 

Vel, veien ut for meg ble å slutte tvert med alt som heter snop og kaker og annen mat jeg brukte til overspising. Jeg har hatt psykologhjelp en liten periode i livet, men det viktigste var å kutte ut "triggermaten". 

Det er nå neste blitt 6 år siden jeg kuttet tvert ut overspising, kampen har vært tøff for jeg har vært nødt til å møte livet som det er , uten "bedøvelse" av noen slag. Jeg har hatt små tilbakefall, der jeg har tent at jeg klarer å spise bare litt sjokolade eller annet, men det tar meg tilbake til der jeg var, ute av stand til å styre meg selv. Så jeg rører helt ikke noe snop eller annet som jeg vet gjøre meg "syk". Jeg er frisk fra overspisingen så lenge jeg holder meg unna. 

Jeg har gått ned tilsammen 70 kilo siden min toppvekt, og det måtte får ta den tiden det tok, ca 30 år med "slanking", og det var først da jeg begynte på Roedekurs at jeg forstod verdien av sunnere mat og riktig næring. "

Kjære deg som har fulgt bloggen min i årevis og kanskje fått med deg hva jeg har skrevet om. Og kjære deg som har kommet med heiarop og støttende kommentarer: TUSEN TAKK 

Jeg har vært overvektig siden jeg var et lite barn, men da var det ikke lett å takle problemet. 

Jeg er takknemlig og glad for alt denne reisen har lært meg. Og at mitt måten jeg har taklet mine utfordringer på kan hjelpe andre til et bedre liv er helt fantastisk. Jeg har lagt vekk følelsen av skam og sorg over hvordan jeg såg ut eller hvordan jeg levde. 

Og jeg holder meg unna alt som ikke er bra for meg så godt jeg kan. 

Klem fra Marianne 

Adventstid og følelser

 Jeg går en sunn førjulstid i møte. Jeg har ikke lyst til å spise noe som inneholder store mengder sukker eller mettet fett. 

jeg har virkelig tenkt godt igjennom dette i lengre tid. Jeg har kjent på hvor sterkt sukkerholdig mat som kaker, is eller snop trigger overspisings-problematikken jeg har kjempet mot store deler av livet mitt. Dette året har vært en enorm stor følelsesmessig påkjenning for meg, og da våknet søtsuget og det sterke behovet for å sette tennene i alt som er søtt, surt eller salt og fett. 

Jeg har i årevis holdt meg unna alt av snop fordi det gjorde meg syk, men litt etter litt har jeg øvd meg på å spise bare litt av kake, is sjokolade eller annet som tilbys slik at jeg også kan få oppleve en følelse av å ha selvkontroll og disiplin og evne til å moderere meg. Slike egenskaper er jo gode å ha ? Men så kommer det store motspørsmålet, for hvorfor i alle dager skal jeg ta opp en ny kamp, ja, starte en ny krig med meg selv for å lære meg å leke med ilden, trigge en lidelse jeg har blitt frisk av, eller i hvert fall frisk minus, og spise noe som kroppen min slett ikke verken trenger eller bør få tilført? 

Jeg går en sunn juletid i møte også. For jeg har ikke bare bestemt meg hardt og brutalt. Jeg har sluppet taket i noe. Noe som alltid har lagt som en demper eller et hinder hos meg. Jeg tror det kan bli litt mye sånn "psykobabbel" hvis jeg skal utdype det her, og det er ikke lengre nødvendig for meg å forsvare eller unnskylde mitt valg. Mine verdier og mine følelser knyttet til mat er det som må få mer plass hos meg nå, og jeg vil ikke lengre gjøre noe som går på bekostning av det jeg er. 

Jeg gleder meg til jul, og jeg gleder meg til nyttår. Jeg synes dette året har vært rart, med alt som har skjedd på det personlige plan, og med pandemien som styrer oss alle nå. det er mange fortvile skjebner og situasjoner rundt om og det er vondt å vite om. 

Men likevel klarer jeg ikke å være så trist. Og på den andre side har jeg aldri følt meg så trist som jeg har gjort i det siste. Og det å oppdage at en ikke lengre "spiser følelser" men faktisk FØLER det som må FØLES, er en stor og gledelig seier i seg selv, det får meg til både le og gråte i samme åndedrag. Så jeg vet at jeg på ingen måte vil eller kan spise eller drikke det som tidligere blir brukt til å bedøve alle følelser som kom min vei. 

Det er bra det er jeg som bestemmer dette, og at det ikke er et sånt regjerings-pålagt "koronatiltak" å stappe i seg pepperkaker og marsipan og annet snacks, he he. 

Jeg ønsker dere alle en veldig god adventstid og en fantastisk jul. Jeg har troen på at Alt Blir Bra, både for meg selv og for alle rundt meg, og for hele verden. 

NB! Det finnes mange gode oppskrifter  til sunnere julemat. Det skal jeg gjøre meg kjent med denne julen. 

Klem fra Marianne

2020

 Det er nå ca 7 uker igjen av 2020. Hurra? 

År 2020 er det året er så godt som alt i livet ble snudd opp ned og fram ble bak og bak ble fram osv. det er noe med denne pandemien så klart . den preger jo hele verden. Men det er noe annet og, noe som skjer med meg og mitt liv. Det er ting som får meg ti å juble høyt, og til å bryte ut i gråt. Jeg er på alle måter 100% mer følsom jeg jeg trodde jeg hadde mulighet for å bli.

Men nok om meg og mine følelser? 

Det skjer så store endringer på innsiden at det er som om alt rundt meg skjer pga meg. Vel, jeg tar ikke på meg ansvaret for pandemien, men jeg tar på meg ansvaret for det jeg føler og opplever nå. 

                             

For min tidligere erfaring i livet har vært å sloss med meg selv når jeg føler at livet blir for utfordrende. Jeg har gått i kamp med alt som oppleves vondt, og hvis jeg ikke kunne vinne over det, kunne jeg flykte. Flykte ned i en pose med sjokolade og smågodt eller i et digert fat med masse mat. Dette mønsteret bruker jeg ikke lengre, og det er godt. Men jeg har ikke fått etablert et nytt reaksjonsmønster i mitt psyke ennå, det er ikke automatisert ennå i alle fall. 

Når følelser virkelig koker i kroppen, blir jeg overrasket og nesten litt redd. For det gjør så vondt når det står på, når jeg bare tar i mot og tillater det å passere. Det er slik når de gode følelsene slipper løs også, men de har fått strømme fritt lenge, så det er ikke like overveldende når den bølgen kommer, bare av og til, når det virkelig koker. 

Når jeg er ute på mine løpeturer opplever jeg noe fint. Noe mer enn gleden over å være i god fysisk form og takknemlighet over å ha en funksjonell kropp. 

Denne høsten er det som om naturen prøver å fortelle meg noe, vise meg noe. Det er en fantastisk ro ute når natten går over til dag. 

Det er disse små og store unike opplevelsen som gir meg en ro, en gradvis økende visshet om at ALT BLIR BRA. Det kommer ikke til å bli det samme som før, men det kommer til å bli bra. Jeg er blir den samme som før, men jeg blir bra (he he)

Samfunnet stenge ned på mange måter, og det er noe i meg selv som også føler for å stenge litt ned. Ikke tenge av følelser slik jeg er så vant til å gjøre, men stenge ned noe annet. Noe som ikke er bra å ha åpent, noe som kan smitte andre og gjøre skade. Og år 2020 har på så mange områder og måter lært meg at det å stengde ned noe, og stoppe smitte, er noe av det viktigste en kan gjøre i seg selv og for andre. 

Alt blir bra folkeks, det er alt jeg vet :) 

En overspiser sin tannhelse

 Hei.

I går var jeg hos tannlegen. Kan ikke helt huske sist jeg var på besøk der. Det er helt rart. For jeg har hatt behov for å gå til tannlegen veldig lenge nå, i noen år faktisk. Jeg har en tann som er knekt, og det er ekkelt med en sånn ødelagt tann i munnen. Men jeg har rett og slett bare latt være å bestille time hver eneste dag, fordi jeg har tenkt at jeg skal gjøre det i morgen. 

Sliten men takknemlig etter tannlegebesøk

År er passert og jeg har ikke gjort det. Jeg har fundert litt over hvorfor jeg ikke tar grep her, jeg som er så flink å ta grep og sånn... Men dette med tannlege det er så flaut for meg. Jeg har ikke tannlegeskrekk i den forstand at jeg er redd tannlege eller det som skal skje. 

Men jeg er så redd for å bli avslørt. Før i min verden var jeg redd for å gå på vekten. For da ville hemmelighetene min bli avslørt. Da vill jeg se at jeg hadde et problem. Jeg har alltid vært så flau og skamfull over dette problemet, det problemet som heter overspisingslidelse. Det å bli avslørt på at jeg overspiste alt mulig, og spesielt snop og snacks så mye og så ofte at jeg ble syk og måtte kaste opp. Enten syk fordi magen var sprengt, eller syk fordi samvittigheten og skammen var svart. Jeg gikk altfor ofte å la meg sammen med en pose smågodt eller annet og sovnet høy på sukkerrus. Alt dette for å bedøve, døyve noe jeg ikke helt visse hva hva i min psykiske helse. 

Dette er noen år siden nå, jeg liker å kalle meg frisk igjen, jeg har fått bukt med det som var mitt problem og jeg synes jeg har et normalt forhold til rett type mat og drikke. Magen min har fått litt skader etter spisekjøret mitt for spiserøret liker ikke å få så stort press på seg. Etter å ha gått mye ned i vekt, og vært åpen om det, synes jeg ikke at jeg skammer meg eller er flau over meg selv mer. Jeg har brutt mønsteret jeg hadde, selv om jeg kan ha dager der jeg kjenner på at det hadde vært lurt å gå tilbake til det gamle. Jeg gjør aldri det, men jeg vet om det. 

Men så var det dette med tennene da. De har fått en del skadet etter å konstant ha vært badet i sukker eller i magesyre. Og de gangen jeg har vært hos tannlegen, har jeg fått betale for det, både med lange og mange behandlinger og at det koster penger. 

Da tannen min knakk for noen år siden, vet jeg nå at jeg lusket meg inn  en form for fornektelse, der jeg fant ut at jeg ikke trenger å fikse opp i dette, jeg klarer meg fint som det er. Det er jo ikke helt sant, for ubehaget kom hver gang jeg spiser, og det gjør jeg jo en del ganger for dagen. 

Denne høsten har jeg tatt mot til meg, og bestilt time. I går kveld havnet jeg i stolen hos tannlegen, etter å lengselsfullt ha kjent etter om jeg ikke bare var bittelitt syk eller forkjølet slik at jeg heller måtte holde meg hjemme. Men neida, frisk som en fisk var jeg og måtte bare stille opp.

i tillegg til tanna jeg visste om, var tiden kommet for å trekke ut visdommen, dvs en visdomstann. Så nå sitter jeg her og synes litt synd på meg selv, for det gjør vondt i hele ansiktet og det er veldig vondt å spise, drikke, snakke, puste mm.. Jeg vet at det ikke er mer synd på meg enn andre. OG egentlig så kjenner jeg på en dyp ro, og glede, for jeg har stått i det og gapt opp for å si det sånn. Jeg trenger ikke skamme meg mer, jeg trenger ikke være flau. Jeg har vunnet over et stor problem jeg har leve i virkelig lenge, og litt hull og tull i tenner er ikke verdens undergang. Jeg er så glad for det finnes tannleger, og for kunnskapen de har og evne til å fikse opp. Jeg har lovet meg selv at jeg heretter alltid skal glede meg til neste tannlegebesøk og at jeg ikke skal blir for lenge mellom hver besøk. 

Jeg har virkelig nå mestret å ta bedre vare på egen helse, for tannhelsen er også en del av en helhetlig god helse for meg. Og jeg vil alltid ta vare på helsen min, livet er for vakkert til å ikke ha det bra med seg selv. ALT BLIR BRA

#altblirbra

Jeg ønsker dere alle en fin dag. 

Stort smil fra en litt tannløs Marianne 

Om å se sammenhengen

Hei

Jeg tenker ofte på dette med å se sammenhengen mellom følelsen av velvære, eller fraværet av det, opp mot måten jeg lever livet mitt på. Med det menes de valgene jeg tar, hver eneste dag, i alle sammenhenger og situasjoner.

 Det handler om hva og hvordan jeg tenker og om hva jeg forventer kommer til å skje. 

Nå skal jeg prøve å være tydeligere. 

                          Dersom jeg tar meg en løpetur tidlig en morgen, før jobb og sånn, vil jeg ha en nydelig morgenstund og god effekt av adrenalinet igjennom hele dagen. Men jeg vil også føle meg litt trøtt i bein og i hodet igjennom dagen dersom løpeturen blir for lang eller hvis jeg ikke har sovet godt om natten. Så hvis natten ikke har vært god, bør jeg ikke løpe den dagen, men det skjønner jeg først etter jeg har løpt. 

Dette igjen medfører at jeg kan tenke negativt om meg selv fordi jeg trener når kroppen er for sliten og at jeg aldri lærer av mine feile valg, Og da opplever jeg faktisk at det blir slik jeg tenker. 

Sånn kan det også være med valg av mat og snacks i sammenhengen med ønsket om at bunaden min alltid skal passe til meg og at fine kjoler som brukes sjelden alltid er lett å komme i, når jeg vil pynte meg til sosiale sammenkomster uten panikkslanking eller stor nederlagsfølelse. 

Jeg kjenner jeg er godt inne i å være god på å se sammenhengen mellom de mat og drikkevalg jeg tar i forhold til om klærne passer eller ikke. 

Men ikke alltid, og det har ikke alltid vært slik.

 Jeg har også  dager der jeg har lyst på massevis av sjokolade, eller annet kaloririkt og usunt. 

Jeg kan være overbevist om at jeg fortjener det og at jeg ikke kommer til å legge på meg av det, eller bli kvalm, eller lei meg fordi jeg gav etter for noe som jeg egentlig ikke vil. Jeg vet jo veldig godt at dersom jeg velger usunn mat og snop i de mengder jeg er vant til fra tidligere vil alle min 70 bort-slankede kilo komme på igjen gradvis og målrettet. Av og til er sammenhengen enkel å se, men av og til kan jeg være fullstendig blind, eller veldig svaksynt på sånne sammenhenger. 

 

Og når jeg nå har skrevet dette flotte blogginnlegget og våget å legge inn masse bilder av meg selv kommer det en sånn lite hyggelig følelse snikende innpå meg full av negative og litt onde tanker. Tanker som "skrev jeg dette blogginnlegget bare for å kunne forsvare å legge ut noen bilder av meg selv som jeg er ganske så fornøyd med"? Tror jeg at jeg er så fin liksom ? 

Så da får jeg en anledning til å se sammenhengen med å våge å være den jeg er i forhold til å være litt i tvil om den jeg er kan være godt nok osv. 

Jeg er blitt veldig opptatt av tankene mine, av hva jeg tenker om hva som skjer eller kommer til å skje. Så jeg er begynt å passe veldig på sånne automatiske tanker og ting jeg sier slik at jeg ikke tenker eller sier noe jeg ikke vil ha i livet mitt. Jeg vil heller tenke på og snakke om det jeg virkelig ønsker meg og vil ha i livet, på en positiv og optimistisk måte. For da vil jeg oppnå det jeg drømmer om og ønsker meg. Det er jeg helt sikker på. 

Hilsen Marianne 

Mentale sperrer.

Mentale sperrer, 

Det er noe jeg ikke har vært så veldig bevisst at jeg har. Men det har langsomt gått opp for meg den siste tiden at jeg er ganske tungt belastet med det. I noen settinger i hvert fall. Og jeg oppdager det mye når det gjelder løpingen min. 

Det kalles visst mentale sperrer. Jeg kjenner at jeg elsker mine løpeturer. Men det er noe som hindrer god progresjon og framgang i treningen . Jeg vet jeg ofte sammenlikner meg med «de gode», de som er raske og som vinner i lokale løp. Jeg beundrer det de presterer. 

Og så starter jeg ned-spyling og slakt av meg selv. «Så rask blir aldri jeg, så god kan aldri jeg bli..» osv. Jeg har en lang liste med grunner for hvorfor jeg ikke kan bli en god løper, og jeg bruker den så ofte jeg kan for å for å holde meg selv nede. 

I går deltok jeg ikke engang på Knarvikmila ((10 km)  som jeg har gledet meg til å være med på. Jeg tok meg en løpetur alene, og  var fornøyd med det. Kanskje jeg ikke skal delta i arrangerte løp mer? Kanskje jeg har det best med å løpe alene? Er det kanskje sånn at mitt konkurranseinstinkt er så sterkt at jeg bare gir opp med en gang når jeg ser at jeg ikke har sjanse til å være nr 1? Det er godt mulig at min personlighet er slik, og jeg synes ikke det er så positivt. Jeg synes ikke jeg er en sånn som alltid må være best, men kanskje jeg kveler den følelsen, siden det ikke er noe særlig god følelse å være så treg og tung? Jeg har jo en historie bak meg med veldig negativt og depressivt tankemønster. 

Det er nok slik at denne oppdagelsen med de mentale sperrene er en ny runde i min endringsprosess jeg ikke har sett på ennå. Jeg har nok gått for lenge i kamp og gjort ting TIL TROSS FOR at jeg feks var stor, tung, lat, skadet. Jeg har bitt tennene sammen og gått til kamp mot alt som jeg har sett for meg jeg egentlig ikke burde klare. Når jeg da klarer det likevel, når jeg kommer i mål eller ser lyset i enden av "mørket", mister jeg kanskje grunnen til at jeg gjorde det jeg gjorde. SÅ jeg tenker å snu tankemønsteret helt på hodet (lære meg å stå på hodet kanskje?) og si til meg selv at jeg gjør det jeg gjør PÅ GRUNN av at jeg var som jeg var og er blitt som jeg er blitt. Jeg løper fordi jeg opererte ankelen min og ble bra igjen, ikke til tross for at jeg har skruer stående i leddet. Jeg er en god løper fordi jeg trener jevnt, og til tross for at jeg har en skade.

Gleder meg til å kjenne effekten av å ta bort mentale sperrer både i trenings-sammenheng og i andre sammenhenger i livet. 

Egentlig har jeg jo jobbet litt med mentale sperrer tidligere da for....

Inntil halvannet år siden hadde jeg sperrer på at jeg aldri kom til å oppleve den store kjærligheten noen sinne, at det ikke var noe poeng i å leite. Men kjærligheten fant meg, og den lot meg ikke slippe unna. Så her sitter jeg, nyforlovet og dypt forelsket og fortsatt litt forbløffet over at min vonde og negative overbevisning ikke var rett. Det var godt å få dette snudd på hodet ja, og jeg ser igjen at det tar lang tid å endre tankemønster og hvordan en tror at livet skal være. OG du og du hvor glad jeg er for å innse at jeg tar feil i hvordan jeg tror at jeg er dømt til å leve. 

Jeg trenger ikke mentale sperrer mer, jeg har kanskje aldri hatt behov for de. Men det blir ingen ny "kamp" for å fjerne de. Når jeg kjenner at de kommer, tenker jeg å bare trekke pusten dyp, kjenne å følelsen og bare gå forbi de sperrer som dukker opp. Da blir jeg nok mer opplagt og ser for meg at neste løpetur blir en flytur uten stans :) 

Jeg trenger faktisk ikke bli verdens beste løper for å føle meg god, jeg trenger bare å bli en god løper i min verden . Og i livets lange løp ønsker jeg å være å min egen førsteplass. Men nå kjenner jeg at mine dype tanker er i ferd med å drukne meg, jeg skjønner ikke helt hva jeg tenker på.

Ha en fin og sperrefri dag folkens
 

Stø kurs

Hei.

I dag vil jeg skrive litt om livet med Roedemetoden.

Jeg er kursleder i Roede, og har vært det i litt over 3 år nå.

 Jeg jeg driver kursvirksomhet ved siden av jobb.

Men jeg har enda lengre vært en kursdeltager.

 Nå deltar jeg ikke på kursmøter selv lengre, men jeg skal forklare hva jeg mener med dette. 

Før jeg ble kursleder, gikk jeg selv på Roedekurs for å gå ned i vekt. 

Det gjorde jeg i årevis, ikke konstant, jeg tok ofte å hoppet av kurset når mine uker var over, fordi jeg kjente på at nå kan jeg det, nå klarer jeg meg selv, og jeg fløt på gleden av å ha blitt lettere og fått et økt velvære. Endelig på egen bein! På den tiden vet jeg nå at jeg ikke var i stand til å stå alene i prosessen min. Det varte aldri særlig lenge før kiloene kom sigende på igjen, og jeg var tilbake i mitt vante mønster der jeg spiste for mye og var for lite aktiv. Eller, jeg var gjerne aktiv nok men ikke i forhold til det energiinntaket jeg hadde. Vekten gikk opp og velvære gikk ned. 

Det var ikke lurt å slutte med Roedemetoden på den tiden, for i dag er jeg helt overbevist om at den fungerer. Den støtter og hjelper meg til å ta det sunnere valgene med stor glede. 

Ofte når jeg snakker med kursdeltagere eller folk som har gått på kurs,   forteller de meg at de "kan opplegget, for de har gått på kurs mange ganger" Da tenker jeg at  "er du sikker på du kan det, egentlig, eller er du bare råsterk i viljer, og knallgod på å slanke deg?

Livet med Roede har lært meg at det skal mye tålmodig trening til for å endre mønster, eller å lære seg et nytt mønster, en ny atferd rundt mat, holdningsendring til fysisk aktivitet og synet på hva som er kos og hva en egentlig fortjener. 

Jeg forteller meg selv at jeg fortjener å være i god fysisk form, og kroppen min fortjener å få tilført god næring. Jeg ønsker meg energi og overskudd, slik at jobb og fritid blir en glede for meg. 

Nå jobber jeg som pedagog i barnehage 100%, og det er så viktig å har god fysisk form og nok energi til å utføre et godt arbeid der. 

Jeg vet at jeg ikke hadde vært i stand til å få det til på en god måte hvis jeg ikke hadde endret måten jeg levde livet mitt på. 

Jeg kjenner på det hver dag, når jeg er sammen med barna i ett og alt de finner på. mye av jobben utføres på gulvet inne eller på bakken ute, og det hadde ikke vært så godt å bevege seg med 70 kg for mye på kroppen.

  

TAKKNEMLIG

Forandringen er synlig, men den er bare "toppen av isfjellet". Det er endringen du ikke fysisk kan se som er den største. Helse og velvære betyr så mye mer enn utseende. 

 Jeg opplever ikke livet som slitsomt mer. 

For det som var "slitsomt" før, var det synet jeg hadde på meg selv. 

Det var ikke noe godt syn, og det tok liksom litt livsgleden fra meg. 

Det er temmelig sterke krefter som truer med å dra meg tilbake til gammelt mønster hvis jeg lar det få lov, men jeg holder stø kurs og støtter meg til Roedemetoden og det jeg har lært når jeg møter på utfordringer som kan dytte meg av sporet.

Hver dag er en gave, og en glede. 
Jeg er trygg på mitt nye mønster. Det kan oppleves som om jeg har fått en ny sjanse, der min kursendring har vist meg veien jeg ønsker å gå videre i dette livet. 

Jeg har funnet meg selv og min på en måte min identitet. Jeg rotet meg bort men jeg fant meg igjen 

Klem fra Marianne

 

Karamellene på kjøkkenbenken

Hei

Jeg må bare fortelle om en sånn god læringssituasjon er var så heldig å få i gave her en dag. 

Vi hadde vært på en butikk og i handleposen lå der noen karameller fra en hyggelig serviceinnstilt ansatt. Jeg skriver ikke dette for å kritisere at det lå karameller i posen. For da de ble oppdaget, kjente jeg at det ikke var noe problem. 

Jeg er jo en "tørrlagt" snopeavhengig storspiser, og det er 5 år siden jeg innså at det å spise snop var noe jeg bare måtte slutte med. 

Karamellene ble liggende på benken i dagevis, ingen brydde seg om de og ingen spiste de. Jeg vet jo at jeg har sett på de hver gang jeg har passert de, men bare da for å juble stille over at jeg ikke hadde lyst å spise de. Jeg vet jo at en karamell hadde vært altfor mye for meg, for jeg hadde ikke klart å få vekk jaget etter mer, mer snop, samme hva det smaker. Det hadde startet en ubeskrivelig tilstand hos meg som jeg vet jeg hadde hatt liten mulighet til å kontrollere. 

Redningen ble at min kjære på min oppfordring fjernet karamellene,

 uten å si hvor de ble av. Og uten å kommentere dette ytterligere. 

Jeg vet ikke om de nå er spist, gjemt bort eller kastet i bosset. Slik vil jeg ha det og jeg holder meg for god til å leite etter de. Jeg vet med meg selv at dersom jeg feks hadde kastet de i bosset hadde jeg vært i stand til å finne de igjen når lysten hadde overtatt all fornuft. 

Jeg vet at jeg ikke lengre kan spise snop og annet snacks. Jeg har kjent på at jeg må være veldig forsiktig med alt som er søtt/fett/salt, dvs alle typer snop, salt snacks, kaker, is mm. Det er fordi det setter igang et jag, en jakt, et "instinkt" som jeg ikke ønsker å sloss mot mer. 

Jeg godtar at jeg har det slik, for denne type mat er noe kroppen på ingen måte er nødt til å få tilført for å holde seg sunn og frisk. 

Så da blir "den sunne vei" den eneste veien jeg vil gå på videre. Det er ikke det verste som kunne skjedd med meg da. Jeg er bare evig takknemlig for at livet har lært meg alt dette om meg selv i form at de utfordringer eller egentlig GAVER jeg har mottatt.

Jeg klarer fint å være en sånn en som ikke spiser snop, som ikke spiser sukker, som ikke spiser junk-food. Jeg kan gjerne være en sånn "eple-kjekk" dame som høflig takker nei til usunne fristelser og godsaker. Det er liksom bedre med et eple til meg da

Klem fra Marianne 

 

Stien og toppen

Høye fjell og bratte skrenter, 

dype juv, og krefter som krever renter. 

Stien ble smalere, med ett var den vekk, 

Redselen er stor for å ramle ned i en sprekk.

hvor vandrer en videre, når stien ikke finnes mer?

kan en ta steget ut i ukjent terreng og bare se hva som skjer?

Når målet er nådd, er det ingen vei tilbake

men for å holde retningen, må en ikke slippe taket.

Hvis en bare følger en synlig sti, 

eller følger en som vet hvor en skal gå og hva en skal si,

vil en selv aldri få kjenne retning og terreng, og heller ikke om tempoet gir spreng.

Når en toppen, er jubelen stor, 

for da har en kjempet med motbakken, og vist seg sterkere enn en tror.

På toppen er det utsikt, og godt perspektiv på verden

avstand gjør godt, og en vil bare her på toppen ende hele ferden.

Men det som gjør at en ikke kan være på toppen hele året, 

er at vinden gjør det vanskelig å være fin på håret (hi hi)

Ja, på toppen er det vind, og vanskelig å være, 

å følge egne stier gir en livets lære.

Å nå har jeg rimet, ja nå har jeg vært dyp, 

denne sommeren ble jeg voksen, neida, 

men jeg vokste fra å være et "kryp" 

Klem fra Marianne :) 

Mønster

Hei.

I dag har jeg lyst å sette ord på noe jeg synes er vanskelig, sårt og vondt. 

Jeg kjenner på en veldig uro og lett skjelving i bryst og amer, fordi jeg nå skal skrive om noe som kanskje er noe av det såreste og vondeste jeg innerst inne strever med. Jeg tror ikke jeg ennå er i stand til å sette forståelige ord på hva dette vonde, men jeg er begynt å få en innsikt og forståelse av hva dette er for noe. Og det er utrolig vondt når jeg er borti det mentalt. Det hele dreier seg om overspising, eller overspisingslidelse, som er en form for spiseforstyrrelse. Jeg ble farlig overvektig pga problemer med å kontrollere spisingen min. 

Dette kan høres vanlig ut, harmløst og noe alle til enhver til opplever. Så jeg er klar over at jeg ikke utmerket meg som så veldig spesiell den gangen. Og det er mye fordi jeg ikke overspiste når noen så det. Det var mer når jeg var alene at jeg kunne kaste meg over alt av mat og stappe det i munnen, og svelge det før jeg hadde tygget ferdig. Det verste var når jeg tok for meg alt av snop og snakcs. 

I starten av disse ete-gildene opplevde jeg en intens nytelse, meget kortvarig, og så kom skammen og skyldfølelsen når smertene i magen begynte å komme, og kvalmen ble intens. Så frykten for å legge på meg, som gle over i likegyldighet. Følelsen likegyldighet er min største fiende i meg selv. Det å føle avsky over det jeg holdt på med, men likevel bare fortsette å spise, da tok likegyldigheten over, og stemmen som overbevisende fortalte meg at jeg ikke er viktig, at jeg ikke er verdt å ha det bra, og at det er helt det samme for meg hvordan kroppen min har det. Jeg var likegyldig til at kroppen min veide for mye, eller i hvert fall så lot jeg som om jeg var det, og det var først at jeg ble alvorlig tung, ja, rundt 160 kg at jeg innså at jeg ikke kunne fortsette slik. 

men likevel, 

"Overspisingstrollet" fikk herje som det ville altfor lenge. Jeg tror og håper at dette trollet er borte nå, at det har sprukket, eller blitt stanget i fossen, sånn som i eventyrene. 

 Det er noen år siden jeg har holdt på med dette nå, og jeg har som kjent klart å kvitte meg med overvekten, jeg har fått etablert stabile og sunne levevaner som jeg har det veldig bra med. 

Og jeg er ikke likegyldig lengre. Det er meget sjelden at jeg overspiser slik jeg gjorde før, og jeg har så godt som null episoder der jeg spiser, kaster opp, og fortsetter å spise når ubehaget i magen  har roet seg. 

Det jeg nå skal fortelle om, er noe jeg ennå ikke føler jeg helt har fått bukt med, ikke i tankemønster i hvert fall. Hvis jeg i det hele tatt tenker når dette kommer over meg da, det er jeg faktisk ikke helt sikker på. 

Og nå kommer denne skjelvingen igjen, denne frykten, kanskje det er trollet som kommer?

I går kveld, etter at jeg hadde lagt meg, grep jeg plutselig etter telefonen min og klikket meg inn på en nettsiden som heter Coopers Candy. Det var et av mine barn som for noen mnd siden gjorde meg oppmerksom på denne siden, fordi de har favoritt-snopet der :)  Denne nettsiden selger altså snop og andre godsaker. 

Jeg må bare få påpeke at det ikke er meningen å henge ut denne nettsiden, den er veldig flott. Men altså, som bildet viser, har jeg lagt inn enormt mange bestillinger på ulike godsaker i store kvantum, ikke fordi vi skal ha stor snope-fest og dermed trenger mye, men fordi jeg liksom kunne ha det på lur, til meg selv, og porsjonere dette ut i små doser. 

HALLO; ER DU VITTI?  Eg vet jo så "etande " godt at eg aldri kommer til å gjennomføre dette. Det kommer ikke til å bli liggene på lur mer enn toppen ett par dager, så har jeg fortært hver eneste  smitt og smule! Heldigvis kjenner jeg meg selv, og jeg kom meg ut av denne nettsiden før jeg hadde trykket på bestillknappen. For jeg har erfart og lært at jeg ikke kan ha noe sånt liggende. Når jeg i dag ser over hva jeg var på nippet til å bestiller i går, er det faktisk ingenting av dette snopet jeg egentlig liker. 

OG det er sant, de gangene jeg har stått i butikken og bestemt meg for at jeg kan få lov å kjøre meg litt snop, ta det beste jeg vet, er vet jeg faktisk ikke hva jeg skal velge, hva jeg liker best. Jeg tror ikke jeg egentlig har smakt å alt det jeg har stappet i meg under mine overspisingsepisoder. Og jeg er egentlig temmelig kresen, jeg liker virkelig ikke alt mulig snop og snacks. Rart egentlig, siden jeg har brukt mesteparten av livet mitt på å få tak i store doser av denne "rusen". For meg er det ikke noe problem å holde meg unna, for meg er problemet å smake litt. 

Så kanskje det er slik, at under hver "bro" jeg finner, og vil gå over, gjemmer det seg et troll, som jeg må møte, ikke med frykt og kamp, men med kjærlighet og glede? for det å sloss med et troll, det er det ikke mange i eventyrene som har klart, uansett hvor tøffe og sterke de har vært. De som har klart å bekjempe troll skikkelig, har vært positive, glade og smarte. Det vil jeg også være. Det viser jeg jo at jeg ikke har fått bukt med dette trolle skikkelig ennå, men for hver "bro" jeg går over, for hvert troll jeg møter, er det opp til meg hvordan jeg vil håndtere det.

Jeg er lykkelig i min nye livsstil, og jeg går ikke glipp av noe ved å være avholdende til all den maten og drikken jeg før ruset meg på, eller bedøvde alle de følelser som velter opp i meg til tider. 

Jeg liker sunn mat best og jeg liker å trene, og være i god fysisk form. 

Jeg ser at jeg må slutte å "fornærme " meg selv med negative ord og tanker, for det elsker dette trollet at jeg gjør. Og jeg sier til meg selv at uansett hvor tynn eller mager jeg blir, vil ikke dette løse opp i ubalansen min, det vil ikke fikse alle mine små og store utfordringer med kropp og følelser. Jeg trener daglig på å like meg selv, og sånn sett er jeg blitt i god form. 

Jeg må bare passe meg for "trollet" og få det fram i lyset, slik at det sprekker.

 Kanskje jeg skal bli et troll selv, et sånt lykketroll? 

Da kan jeg le av trollet helt til det sprekker. Og det er gøy, jeg elsker gøy :) (må bare passe på at jeg ikke ler meg ihjel da)

Lykketrollklem fra Marianne

Ps! skjelvingen i armer og bryst er litt bedre nå, så dette var godt å sette "lys" på. 

Vil ikke ta bilde.

Denne formiddagen gikk jeg og min eldste datter en liten fjelltur sammen. Det var hennes ønske, hun er blitt så glad i å trene. 

Jeg begynner seint på jobb i dag og ble glad for invitasjonen. 

Da vi kom på toppen, begynte jeg i gammel vane å fomle etter mobilen for å ta bilde. Jeg hadde i løpe av de siste meterne til toppen planlagt hva jeg skulle skrive på bildet jeg tok av Maria og meg, eller bare meg. 

På toppen sier Maria: «jeg vil ikke ta bilde i dag». Jeg stanset opp og begynte å tenke over det hun sa. Ja, for jeg har ofte tenkt på dette med å dele enhver treningsøkt jeg gjør på sosiale medier. 

Må det alltid kringkastes at jeg er svett liksom, eller at jeg er så flink å følge opp når mine barn er aktive? Jeg er egentlig litt lei av meg selv forran det kameraet men har ikke helt klart å slutte 

Jeg tror ikke det er nødvendige å slutte med det heller, så lenge det ikke fører til at jeg slutter å trene. Jeg er i hvert fall veldig takknemmlig for at mine nære sier i fra og at jeg klarer å ta hensyn til det. 

Kanskje jeg skal gjøre det igjen? 

Trene uten å si det til noen? Går det an?

Ha en fin dag

Trollet

Etterhvert som kroppen min ble fysisk tyngre og tyngre, flyktet jeg mer og mer fra dette trollet, ved å spise, og ved å ikke veie meg. da klarte jeg å fortrenge at det stod så ille til med det tallet på vekten, og jeg møtte ikke på dette skumle trollet. Det ble en skikkelig tung kropp å bo i fram til 2002, da jeg nådde min toppvekt og fikk meg en oppvåkning. I samarbeid med en viljestyrke av stål, Roedekurs og god oppfølgning fra lege og i en kort periode litt psykologhjelp klarte jeg å kvitte meg meg overvekten og det helsefarlige spisemønsteret mitt. Ja, i hvert fall med overvekten. 

Det var en gang et troll som likte å gjemme seg. Det var et sånt type troll som kunne få en til å føle seg ekkel, verdiløs og trist, ja, for å ikke glemme skamfull og flau. Dette trollet bodde i meg, uten at jeg hadde noe ønske om å ha det der, sånn egentlig, tror jeg da. Men samtidig er det ikke alltid noen sammenheng mellom det jeg ønsker meg og det jeg gjør i livet. 

Trollet mitt har fulgt meg siden jeg var barn, og det fikk liv da jeg ble bevisst på hva jeg veide og hvor galt det tallet på vekten var.

 Dette likte trollet mitt godt, og jo mer fokus det ble på hvor overvektig jeg var og hvor ekkel og stygg kroppen min var (egen oppfatning av kommentarer fra de rundt meg) jo mer næring fikk dette trollet. 

Jeg ble livredd og tror kanskje jeg utviklet en form for sosial angst, hvor følelsen av å ikke bli likt sånn egentlig, og av å ikke passe inn noen steder, ble en vond verkebyll. For meg startet en litt sånn trist "ventetid", det mottoet var, "bare vent til jeg er slank nok, da vil jeg nok være god nok, og da kan livet begynne" 

Alle disse følelsene av mistrivsel og av å ikke passe onn noen steder (sånn egentlig) har jeg gjennom min oppvekst spist opp enormt mange ganger. Ja, det er vel sånn en overspisingslidelse er for mange, at en bedøver ulike følelser med mat, søt eller fet mat, for å oppleve en form for ro og flukt fra trollet. Mat døyver angsten i øyeblikket.  

Spisemønsteret ble erstattet med et mye sunnere spisemønster, som er helsebringende og som holder meg i balanse. 

MEN, har jeg klart å kvitte meg med trollet ? 

Nei, det ligger på lur ennå. Og nå skal jeg ikke la det få skremme meg mer, eller få meg til å ta tilbake det gamle spisemønsteret mitt. Dette trollet skal lokkes fram og settet lys på.

 For da sprekker det. Akkurat som i eventyrene.

For er det noe som er 100% sikkert her i livet, så er det at kroppen min er i utmerket god stand til å lagre fett. Og det gjør den veldig fort. Jeg har på det meste tap 70 kilo av min kroppsvekt, og det er på mange måter krise i kroppen min, for den skjønner ikke at jeg måtte tape disse kiloene for å overleve, det vil ha de tilbake. Jeg har ikke gått opp alle 70 kg, men jeg krangler litt med 3-5 kilo eller mer?  som vil på dersom jeg ikke holder på mine nye trivselsvaner og trener daglig på min sunne livsstil. Trene i alle situasjoner livet serverer meg. 

OG da kommer angsten/TROLLET snikende fram igjen, som fjerne dunk, og gjør at jeg opplever å ikke få puste, ikke ha noen verdi, være ekkel og stygg, og utenfor, skammen glir over meg, som en iskald skygge.

 Jeg lurer meg ikke på butikken etter søtt eller fett, jeg lager ikke mat til 10 personer og spiser alt selv, nei, jeg lar følelsene komme fram i lyset, i min bevissthet, og jeg "roper de ut", jeg lar tårer og fortvilelse få komme fram, og ja, jeg veier meg og lar tallet jeg ser bli min venn, et takknemlig varsel om at jeg på ta godt vare på meg selv, fordi kroppen min er min bolig for mitt sinn og min sjel, god helse ikke kommer gratis, og fordi jeg er overbevist om at en sunn vekt henger sammen med god helse. 

Vel, trollet er blitt til stein og så sprakk det. Og det er blitt interesant å drive med egenomsorg, følge med på vekt og helse, på spisemønster og hvordan jeg tenker. Jeg er ikke bedøvd lengre, og liker ikke lengre den maten jeg tidligere trøstet meg med. 

Og jeg ELSKER livets små og store eventyr, og gleder meg til hvert troll og andre finurlige skapninger jeg vil møte videre i livet. 

sååååå då lever hun lykkelig alle sine dager? 

 

Klem fra Marianne -ikke prinsesse og ikke et troll (?)

En gledes dag :)

Hei.

Jeg har skrevet om min datter Maria som har Asperger syndrom og ADHD diagnose. Dette har gjort livet hennes tøft og vanskelig og det har vært årevis med tunge dager. 

Maria ble for halvannet år siden såpass "syk" at jeg følte jeg ikke hadde noe annet valg enn å ta permisjon fra jobben min i barnehagen, og sørge for å være tilgjengelig for henne når skole og dagligliv ble for utfordrende. 

Dette gjorde godt for Maria, og for familien. 

Etter hvert som Maria ble tryggere i sin tilværelse, ble det mer aktuelt for henne å ta i mot hjelp i fra det offentlige, fra Barne -og ungdomspsykiatrisk (BUP). Vi innså jo at en mor ikke kan være både terapeut og behandler, det er vel en grense for hva kompetanse en  mor får tildelt fra naturen sin side?  Jeg gir selvsagt kjærlighet og trygghet, og tåler å høre det hun har å betro meg, vel av og til er det veldig vondt å se hvordan hun lider, men likevel er det å stå i det og gi henne rom for at slik hun har det er akseptert og forståelig. Og med tanke på "kompetanse" har min Maria lært meg enormt mye, for hun åpner seg og gir meg et innblikk som ingen lærebok i hele verden kan gi. 

Men nå skal ikke jeg skrive om alle vonde opplevelser og situasjoner vi har vært igjennom. 

For dette er en gledens dag. I dag har Maria hatt sin siste behandlingstime på BUP. Psykologen Maria har fått hjelp og støtte fra forteller med tårer i øynene at hun nå det en sprudlende glad Maria, som har klart å etablere vennskap og som ikke lengre har tanker om å avsluttelivet sitt. 

En Maria med framtidsplaner og med en forståelse, kunnskap og aksept for den hun er og som er klar for å leve i fred med sine diagnoser og utfordringer.

 Ja, jeg har i skrivende stund tårer i øynene selv, og vet at det vil komme en flod av tårer seinere når det går opp for meg hva hun har oppnådd og at hun nå er friskmeldt. når klumpen i halsen og i magen slipper taket, vet jeg at det vil bli gledeshyl, tårer og snørr og at en angst jeg har ruget på litt for lenge kan forsvinne, jeg kan vel slippe taket i den nå....

Snart er det sommerferie, og når den er ferdig, går jeg tilbake i min etterlengtede jobb som jeg flyktet fra i 2018. Jeg har gått en vei selv, i forhold til stresslidelse og vanskelige følelser. Det er vel sånn som skjer når omsorgsoppgavene vokser en litt over hodet. 

Veien videre er plutselig åpen, og ikke stengt. 

Jeg har kanskje aldri vært mer takknemlig, stolt og hoppende glad for det livet har gitt meg. For det finnes en større mening med alt som skjer, ingenting er tilfeldig, og jeg kjenner på at universet lenge har prøvd å fortelle meg noe viktig, på tide å høre etter kanskje?

Jeg har ikke lengre bruk for mitt dårlige selvbilde og negative tankemønster. Jeg har mer bruk for å hære etter hva livet forteller meg. 

 

Klem fra Marianne 

 Hei

Lørdag den 2 mai skjedde det noe som jeg har utsatt i årevis. Og som jeg har grublet på hvordan jeg skal klare å gjennomføre.

 Det har stått et relativt gammelt skur nedenfor huset mitt. På framsiden. Synlig for alle. Det er liksom det første en ser når en svinger inn i gaten. Det kan lure deg til å tro at det er en garasje. Men det er ikke det, det har aldri vært det. Under orkaner og andre kraftige stormer, har jeg vært redd for at det skal rase sammen, eller at deler av det skal løsne og fly avgårde og skade andre. Jeg har også gitt barna mine streng beskjed om å ikke gå inn der, og det er lenge siden vi brukte det til oppbevaring av sykler oa.
Og det er ikke noe glede for øye å se på dette, jeg har brukt mye energi på se forbi det, selv om det på mange måter blir et blikkfang. Mine naboer er for høflige og greie til å si hva de egentlig mener om det tror jeg, men jeg skjønner at det også for de ikke har vært noen glede å møte dette synet hver eneste dag.
Grublingen min er tidkrevende og jeg har som sagt tenkt mye på hva jeg skal gjøre med dette. Og jeg har følt meg liten og alene, og veldig hjelpeløs. For jeg har ikke på neon måte hatt noen anelse om hvordan jeg skal klare å rive ned dette uten å måtte spørre om hjelp. Det er vanskelig å spørre om hjelp, i hvert fall til en så stor oppgave. Og når jeg innså at dette klarer jeg ikke så godt alene, stopper jeg helt opp. Det var kjæresten min som begynte å pirke litt i denne misforståtte selvstendigheten, og etter et vennlig dytt søkte jeg kommunen om tillatelse til å rive det ned. De sa JA, hurra, så da var det bare å begynne.
Men igjen, litt vanskelig. Og nå er det jo eksamenstid, så da skal jeg jo egentlig studere flittig?
Men så ble det altså slik, at min far, min eldste sønn, Øystein og jeg, begynte lørdag formiddag å rive dette skuret, planke for planke, og kjøre det ut på bossplassen. Vi var et flott team, to som rev ned og to som ryddet og kastet. Timene fløy og jeg kjente på en enorm glede og lettelse etterhvert som dette elendige bygget forsvant. For det var liksom som om noe inni meg selv løsnet. Noe vondt og noe godt, ja dette klarer jeg ikke beskrive.
Og jeg la også merke til at mine kjære naboer gav meg "tommel opp" når de kjørte forbi, det er ikke så vanlig.

I skrivende stund kjenner jeg på en enorm trøtthet i hele kroppen, For det ble jo noen timer med knalltøff styrketrening .
Jeg minnes at leka-steinene ble lempet som små håndballer til slutt, så ivrig etter å bare bli ferdig liksom.
Arbeidet som gjenstår nå, er å få laget en god plass til bilen min og lage en fin overgang mellom gressbakken og parkeringsplassen. Og jeg vet nå at jeg ikke trenger å være alene om dette. Det er mye smartere å ta i mot den hjelpen og støtten som er tilgjengelig. Jeg er ikke alene i verden hvis jeg ikke insisterer på å være det.
Det er rart hvordan et sånt falleferdig skru påvirker en, og hvor viktig det var å få det vekk.

Glad for å være sterk nok til å være en del av dette tunge arbeidet, og for at jeg var smart nok til å ta i mot hjelp for å få det gjort.
Gleder meg til fortsettelsen.

Vennlig hilsen Marianne

Stilaset

I dag er det skjedd noe. 
Jeg skulle hjelpe til med å sette opp et stillas. Det har jeg aldri gjort før. Altså, jeg har jo være hjelpsom før da, men aldri satt mine bein i et stillas. Jeg tenkte ikke så mye over hvilken arbeidsoppgave som lå foran meg, jeg bare gjorde som jeg fikk beskjed om, lykkelig over praten og fellesskapet i arbeidet. 

Jeg har en følelse av at jeg til tider kan mase hull i hodet på den jeg er sammen med når jeg er i rette modus. 
Etterhvert som arbeidet tok form, gikk det langsomt opp for meg at jeg måtte klatre i stillaset jeg også for å kunne yte best mulig hjelp og støtte. Det er ingen god sak å sette opp et stillas helt alene så å trekke seg var uaktuelt. 

Jeg ble mer og mer stille (sånn utad), men på innsiden var det fullstendig kaos og skrål. Alle gamle "TJUKKAS" tanker og følelser kom jublende tilbake i hodet, og jeg ble livredd. Jeg er ikke så veldig redd for høyder, men jeg har alltid vært livredd for at kroppen min skal være så tung at det jeg tråkker på knekker sammen.  Tenk om stillaset velter når jeg går på det, tenk om platene knekker, tenk om jeg setter meg fast i luken mellom nivåene,,,tenk om, tenk om, tenk om....

Til slutt tror jeg at jeg var helt stille, men jeg hang med  arbeidet. I blant kikket jeg meg rundt om det ikke var noen andre i nærheten (type sterk mann eller hjelpsom nabo) som kunne overta for meg. Jeg var på nippet til å finne på en unnskyldning for å ikke jobbe videre (hadde jeg ikke fryktelig vondt et eller annet sted egentlig?)

Da tiden var ikke for å sette beina i første stigetrinn, kom det en bestemthet sigende innover meg. 
Nå er det evig nok med å føle på disse "tjukkasfølelsene" som bare er ødeleggende og som leder meg inn i mitt fengsel, mitt mørke og min følelse av å ikke duge til noe annet enn å overspise i det skjulte. S
ånn som dette vil jeg  ikke ha det lengre, og jeg trodde jeg var ferdig med sånne vanskelige følelser og tanker nå. Dette var nok prøvelsen og øvelsen for skulle vise vei for meg om jeg virkelig har klart å endre meg i tankene rundt meg selv og min kropp. 
En ting er å gå ned 70 kilo og bli lettere i kroppen, men annen ting er å klare å endre et uheldig tankemønster. Jeg er kommet veldig langt i å ha et positivt og kjærlig syn på meg selv. Jeg opplever at jeg av og til blir "testet" litt i dette da. 

Men til bake til klatreturen opp stillaset. Tårene rant nedover kinnene mine, stille, og jeg ble meget fokusert på å holde meg fast og gjøre nøyaktig som min "veileder" i stillaset sa jeg skulle gjøre. Han ble meget bevisst på at dette var noe jeg bare ville klare, og var hensynsfull og varsom, men tydelig på hva som skulle gjøres. Så takket være ham, klarte jeg å unngå å få panikk, jeg bare jobbet meg igjennom frykten for at alt skulle raset sammen under vekten av min egentlig normalvektige kropp men akk så tung i hodet og psyke. Da stillaset stod ferdig montert så trygt og sikkert som det bare kan være, var jeg godt plantet nede på bakken igjen, full av tanker rundt hva som nettopp hadde endret seg i meg. Som å gå igjennom et slør, der det ikke er noen vei tilbake. For nå ville jeg klatre opp igjen sånn at det kunne bli tatt noen bilder av meg der oppe til dette blogg-innlegget. Nå var det ingen tårer som strømmet fram, bare forsiktig og kontrollert klatring opp på det nesten høyeste nivået. 
Jeg gleder meg til å få sjansen til å være med å male dette huset, det betyr noe helt spesielt for meg å vite at jeg kan gjøre det som skal til for å kunne leve det livet jeg alltid har ønsket meg. Og da kan jeg ikke sette opp sperrene selv lengre for hva som er gjennomførbart for meg eller ikke. Jeg kan ikke lengre kroppen kroppen min som en unnskyldning for å ikke "leve". Den evige ventetiden er over. Det er hardt å se tilbake på at en så feilslått virkelighetsoppfatning av meg selv skulle ramme meg så hardt. Og gleder oppi alt samme er at jeg er sannsynligvis den eneste som kan orden opp i dette, men god hjelp fra de som står meg nær, ja, det jeg tillater kan få stå meg nær. For det er veldig lett for å sette seg selv i ensomhet når en ikke synes så godt om seg selv.  Sånt er jeg for alltid ferdig med. 

Hilsen
Stolt stillasbygger Marianne