Mønster

Hei.

I dag har jeg lyst å sette ord på noe jeg synes er vanskelig, sårt og vondt. 

Jeg kjenner på en veldig uro og lett skjelving i bryst og amer, fordi jeg nå skal skrive om noe som kanskje er noe av det såreste og vondeste jeg innerst inne strever med. Jeg tror ikke jeg ennå er i stand til å sette forståelige ord på hva dette vonde, men jeg er begynt å få en innsikt og forståelse av hva dette er for noe. Og det er utrolig vondt når jeg er borti det mentalt. Det hele dreier seg om overspising, eller overspisingslidelse, som er en form for spiseforstyrrelse. Jeg ble farlig overvektig pga problemer med å kontrollere spisingen min. 

Dette kan høres vanlig ut, harmløst og noe alle til enhver til opplever. Så jeg er klar over at jeg ikke utmerket meg som så veldig spesiell den gangen. Og det er mye fordi jeg ikke overspiste når noen så det. Det var mer når jeg var alene at jeg kunne kaste meg over alt av mat og stappe det i munnen, og svelge det før jeg hadde tygget ferdig. Det verste var når jeg tok for meg alt av snop og snakcs. 

I starten av disse ete-gildene opplevde jeg en intens nytelse, meget kortvarig, og så kom skammen og skyldfølelsen når smertene i magen begynte å komme, og kvalmen ble intens. Så frykten for å legge på meg, som gle over i likegyldighet. Følelsen likegyldighet er min største fiende i meg selv. Det å føle avsky over det jeg holdt på med, men likevel bare fortsette å spise, da tok likegyldigheten over, og stemmen som overbevisende fortalte meg at jeg ikke er viktig, at jeg ikke er verdt å ha det bra, og at det er helt det samme for meg hvordan kroppen min har det. Jeg var likegyldig til at kroppen min veide for mye, eller i hvert fall så lot jeg som om jeg var det, og det var først at jeg ble alvorlig tung, ja, rundt 160 kg at jeg innså at jeg ikke kunne fortsette slik. 

men likevel, 

"Overspisingstrollet" fikk herje som det ville altfor lenge. Jeg tror og håper at dette trollet er borte nå, at det har sprukket, eller blitt stanget i fossen, sånn som i eventyrene. 

 Det er noen år siden jeg har holdt på med dette nå, og jeg har som kjent klart å kvitte meg med overvekten, jeg har fått etablert stabile og sunne levevaner som jeg har det veldig bra med. 

Og jeg er ikke likegyldig lengre. Det er meget sjelden at jeg overspiser slik jeg gjorde før, og jeg har så godt som null episoder der jeg spiser, kaster opp, og fortsetter å spise når ubehaget i magen  har roet seg. 

Det jeg nå skal fortelle om, er noe jeg ennå ikke føler jeg helt har fått bukt med, ikke i tankemønster i hvert fall. Hvis jeg i det hele tatt tenker når dette kommer over meg da, det er jeg faktisk ikke helt sikker på. 

Og nå kommer denne skjelvingen igjen, denne frykten, kanskje det er trollet som kommer?

I går kveld, etter at jeg hadde lagt meg, grep jeg plutselig etter telefonen min og klikket meg inn på en nettsiden som heter Coopers Candy. Det var et av mine barn som for noen mnd siden gjorde meg oppmerksom på denne siden, fordi de har favoritt-snopet der :)  Denne nettsiden selger altså snop og andre godsaker. 

Jeg må bare få påpeke at det ikke er meningen å henge ut denne nettsiden, den er veldig flott. Men altså, som bildet viser, har jeg lagt inn enormt mange bestillinger på ulike godsaker i store kvantum, ikke fordi vi skal ha stor snope-fest og dermed trenger mye, men fordi jeg liksom kunne ha det på lur, til meg selv, og porsjonere dette ut i små doser. 

HALLO; ER DU VITTI?  Eg vet jo så "etande " godt at eg aldri kommer til å gjennomføre dette. Det kommer ikke til å bli liggene på lur mer enn toppen ett par dager, så har jeg fortært hver eneste  smitt og smule! Heldigvis kjenner jeg meg selv, og jeg kom meg ut av denne nettsiden før jeg hadde trykket på bestillknappen. For jeg har erfart og lært at jeg ikke kan ha noe sånt liggende. Når jeg i dag ser over hva jeg var på nippet til å bestiller i går, er det faktisk ingenting av dette snopet jeg egentlig liker. 

OG det er sant, de gangene jeg har stått i butikken og bestemt meg for at jeg kan få lov å kjøre meg litt snop, ta det beste jeg vet, er vet jeg faktisk ikke hva jeg skal velge, hva jeg liker best. Jeg tror ikke jeg egentlig har smakt å alt det jeg har stappet i meg under mine overspisingsepisoder. Og jeg er egentlig temmelig kresen, jeg liker virkelig ikke alt mulig snop og snacks. Rart egentlig, siden jeg har brukt mesteparten av livet mitt på å få tak i store doser av denne "rusen". For meg er det ikke noe problem å holde meg unna, for meg er problemet å smake litt. 

Så kanskje det er slik, at under hver "bro" jeg finner, og vil gå over, gjemmer det seg et troll, som jeg må møte, ikke med frykt og kamp, men med kjærlighet og glede? for det å sloss med et troll, det er det ikke mange i eventyrene som har klart, uansett hvor tøffe og sterke de har vært. De som har klart å bekjempe troll skikkelig, har vært positive, glade og smarte. Det vil jeg også være. Det viser jeg jo at jeg ikke har fått bukt med dette trolle skikkelig ennå, men for hver "bro" jeg går over, for hvert troll jeg møter, er det opp til meg hvordan jeg vil håndtere det.

Jeg er lykkelig i min nye livsstil, og jeg går ikke glipp av noe ved å være avholdende til all den maten og drikken jeg før ruset meg på, eller bedøvde alle de følelser som velter opp i meg til tider. 

Jeg liker sunn mat best og jeg liker å trene, og være i god fysisk form. 

Jeg ser at jeg må slutte å "fornærme " meg selv med negative ord og tanker, for det elsker dette trollet at jeg gjør. Og jeg sier til meg selv at uansett hvor tynn eller mager jeg blir, vil ikke dette løse opp i ubalansen min, det vil ikke fikse alle mine små og store utfordringer med kropp og følelser. Jeg trener daglig på å like meg selv, og sånn sett er jeg blitt i god form. 

Jeg må bare passe meg for "trollet" og få det fram i lyset, slik at det sprekker.

 Kanskje jeg skal bli et troll selv, et sånt lykketroll? 

Da kan jeg le av trollet helt til det sprekker. Og det er gøy, jeg elsker gøy :) (må bare passe på at jeg ikke ler meg ihjel da)

Lykketrollklem fra Marianne

Ps! skjelvingen i armer og bryst er litt bedre nå, så dette var godt å sette "lys" på. 

Vil ikke ta bilde.

Denne formiddagen gikk jeg og min eldste datter en liten fjelltur sammen. Det var hennes ønske, hun er blitt så glad i å trene. 

Jeg begynner seint på jobb i dag og ble glad for invitasjonen. 

Da vi kom på toppen, begynte jeg i gammel vane å fomle etter mobilen for å ta bilde. Jeg hadde i løpe av de siste meterne til toppen planlagt hva jeg skulle skrive på bildet jeg tok av Maria og meg, eller bare meg. 

På toppen sier Maria: «jeg vil ikke ta bilde i dag». Jeg stanset opp og begynte å tenke over det hun sa. Ja, for jeg har ofte tenkt på dette med å dele enhver treningsøkt jeg gjør på sosiale medier. 

Må det alltid kringkastes at jeg er svett liksom, eller at jeg er så flink å følge opp når mine barn er aktive? Jeg er egentlig litt lei av meg selv forran det kameraet men har ikke helt klart å slutte 

Jeg tror ikke det er nødvendige å slutte med det heller, så lenge det ikke fører til at jeg slutter å trene. Jeg er i hvert fall veldig takknemmlig for at mine nære sier i fra og at jeg klarer å ta hensyn til det. 

Kanskje jeg skal gjøre det igjen? 

Trene uten å si det til noen? Går det an?

Ha en fin dag

Trollet

Etterhvert som kroppen min ble fysisk tyngre og tyngre, flyktet jeg mer og mer fra dette trollet, ved å spise, og ved å ikke veie meg. da klarte jeg å fortrenge at det stod så ille til med det tallet på vekten, og jeg møtte ikke på dette skumle trollet. Det ble en skikkelig tung kropp å bo i fram til 2002, da jeg nådde min toppvekt og fikk meg en oppvåkning. I samarbeid med en viljestyrke av stål, Roedekurs og god oppfølgning fra lege og i en kort periode litt psykologhjelp klarte jeg å kvitte meg meg overvekten og det helsefarlige spisemønsteret mitt. Ja, i hvert fall med overvekten. 

Det var en gang et troll som likte å gjemme seg. Det var et sånt type troll som kunne få en til å føle seg ekkel, verdiløs og trist, ja, for å ikke glemme skamfull og flau. Dette trollet bodde i meg, uten at jeg hadde noe ønske om å ha det der, sånn egentlig, tror jeg da. Men samtidig er det ikke alltid noen sammenheng mellom det jeg ønsker meg og det jeg gjør i livet. 

Trollet mitt har fulgt meg siden jeg var barn, og det fikk liv da jeg ble bevisst på hva jeg veide og hvor galt det tallet på vekten var.

 Dette likte trollet mitt godt, og jo mer fokus det ble på hvor overvektig jeg var og hvor ekkel og stygg kroppen min var (egen oppfatning av kommentarer fra de rundt meg) jo mer næring fikk dette trollet. 

Jeg ble livredd og tror kanskje jeg utviklet en form for sosial angst, hvor følelsen av å ikke bli likt sånn egentlig, og av å ikke passe inn noen steder, ble en vond verkebyll. For meg startet en litt sånn trist "ventetid", det mottoet var, "bare vent til jeg er slank nok, da vil jeg nok være god nok, og da kan livet begynne" 

Alle disse følelsene av mistrivsel og av å ikke passe onn noen steder (sånn egentlig) har jeg gjennom min oppvekst spist opp enormt mange ganger. Ja, det er vel sånn en overspisingslidelse er for mange, at en bedøver ulike følelser med mat, søt eller fet mat, for å oppleve en form for ro og flukt fra trollet. Mat døyver angsten i øyeblikket.  

Spisemønsteret ble erstattet med et mye sunnere spisemønster, som er helsebringende og som holder meg i balanse. 

MEN, har jeg klart å kvitte meg med trollet ? 

Nei, det ligger på lur ennå. Og nå skal jeg ikke la det få skremme meg mer, eller få meg til å ta tilbake det gamle spisemønsteret mitt. Dette trollet skal lokkes fram og settet lys på.

 For da sprekker det. Akkurat som i eventyrene.

For er det noe som er 100% sikkert her i livet, så er det at kroppen min er i utmerket god stand til å lagre fett. Og det gjør den veldig fort. Jeg har på det meste tap 70 kilo av min kroppsvekt, og det er på mange måter krise i kroppen min, for den skjønner ikke at jeg måtte tape disse kiloene for å overleve, det vil ha de tilbake. Jeg har ikke gått opp alle 70 kg, men jeg krangler litt med 3-5 kilo eller mer?  som vil på dersom jeg ikke holder på mine nye trivselsvaner og trener daglig på min sunne livsstil. Trene i alle situasjoner livet serverer meg. 

OG da kommer angsten/TROLLET snikende fram igjen, som fjerne dunk, og gjør at jeg opplever å ikke få puste, ikke ha noen verdi, være ekkel og stygg, og utenfor, skammen glir over meg, som en iskald skygge.

 Jeg lurer meg ikke på butikken etter søtt eller fett, jeg lager ikke mat til 10 personer og spiser alt selv, nei, jeg lar følelsene komme fram i lyset, i min bevissthet, og jeg "roper de ut", jeg lar tårer og fortvilelse få komme fram, og ja, jeg veier meg og lar tallet jeg ser bli min venn, et takknemlig varsel om at jeg på ta godt vare på meg selv, fordi kroppen min er min bolig for mitt sinn og min sjel, god helse ikke kommer gratis, og fordi jeg er overbevist om at en sunn vekt henger sammen med god helse. 

Vel, trollet er blitt til stein og så sprakk det. Og det er blitt interesant å drive med egenomsorg, følge med på vekt og helse, på spisemønster og hvordan jeg tenker. Jeg er ikke bedøvd lengre, og liker ikke lengre den maten jeg tidligere trøstet meg med. 

Og jeg ELSKER livets små og store eventyr, og gleder meg til hvert troll og andre finurlige skapninger jeg vil møte videre i livet. 

sååååå då lever hun lykkelig alle sine dager? 

 

Klem fra Marianne -ikke prinsesse og ikke et troll (?)

En gledes dag :)

Hei.

Jeg har skrevet om min datter Maria som har Asperger syndrom og ADHD diagnose. Dette har gjort livet hennes tøft og vanskelig og det har vært årevis med tunge dager. 

Maria ble for halvannet år siden såpass "syk" at jeg følte jeg ikke hadde noe annet valg enn å ta permisjon fra jobben min i barnehagen, og sørge for å være tilgjengelig for henne når skole og dagligliv ble for utfordrende. 

Dette gjorde godt for Maria, og for familien. 

Etter hvert som Maria ble tryggere i sin tilværelse, ble det mer aktuelt for henne å ta i mot hjelp i fra det offentlige, fra Barne -og ungdomspsykiatrisk (BUP). Vi innså jo at en mor ikke kan være både terapeut og behandler, det er vel en grense for hva kompetanse en  mor får tildelt fra naturen sin side?  Jeg gir selvsagt kjærlighet og trygghet, og tåler å høre det hun har å betro meg, vel av og til er det veldig vondt å se hvordan hun lider, men likevel er det å stå i det og gi henne rom for at slik hun har det er akseptert og forståelig. Og med tanke på "kompetanse" har min Maria lært meg enormt mye, for hun åpner seg og gir meg et innblikk som ingen lærebok i hele verden kan gi. 

Men nå skal ikke jeg skrive om alle vonde opplevelser og situasjoner vi har vært igjennom. 

For dette er en gledens dag. I dag har Maria hatt sin siste behandlingstime på BUP. Psykologen Maria har fått hjelp og støtte fra forteller med tårer i øynene at hun nå det en sprudlende glad Maria, som har klart å etablere vennskap og som ikke lengre har tanker om å avsluttelivet sitt. 

En Maria med framtidsplaner og med en forståelse, kunnskap og aksept for den hun er og som er klar for å leve i fred med sine diagnoser og utfordringer.

 Ja, jeg har i skrivende stund tårer i øynene selv, og vet at det vil komme en flod av tårer seinere når det går opp for meg hva hun har oppnådd og at hun nå er friskmeldt. når klumpen i halsen og i magen slipper taket, vet jeg at det vil bli gledeshyl, tårer og snørr og at en angst jeg har ruget på litt for lenge kan forsvinne, jeg kan vel slippe taket i den nå....

Snart er det sommerferie, og når den er ferdig, går jeg tilbake i min etterlengtede jobb som jeg flyktet fra i 2018. Jeg har gått en vei selv, i forhold til stresslidelse og vanskelige følelser. Det er vel sånn som skjer når omsorgsoppgavene vokser en litt over hodet. 

Veien videre er plutselig åpen, og ikke stengt. 

Jeg har kanskje aldri vært mer takknemlig, stolt og hoppende glad for det livet har gitt meg. For det finnes en større mening med alt som skjer, ingenting er tilfeldig, og jeg kjenner på at universet lenge har prøvd å fortelle meg noe viktig, på tide å høre etter kanskje?

Jeg har ikke lengre bruk for mitt dårlige selvbilde og negative tankemønster. Jeg har mer bruk for å hære etter hva livet forteller meg. 

 

Klem fra Marianne