Det jeg deler....

 Hei,
Det er ikke lurt å gå rundt å gruble og tenke for mye, sies det. Jeg er i bunn og grunn enig, men kan likevel ta i et skikkelig krafttak når det gjelder grubling og tenking av store og vanskelige tanker. Og jeg vet når dette skjer, det er hvis jeg opplever noe som vipper meg av pinnen og jeg må i gang med å klatre opp igjen på pinnen min liksom.
 I min lange og gøye prosess med livsstil-endring tror jeg at jeg nå kan virke som en dame som er sånn litt i overkant opptatt av slanking og trening og som  så ofte som mulig må skryte av dette i sosiale medier. Jeg det kan kanskje se ut som om jeg er blitt så sprek og sunn at ingen våger å invitere meg på verken fest eller fjelltur av frykt for at jeg skal kritisere maten som blir servert eller hvor dårlig form alle andre enn meg selv er.  Jeg deler ikke absolutt alle mine gleder og sorger med den sosiale verden, og livet mitt er på ingen måte en historie på snapchat.
Jeg er ikke avhengig av LIKES eller HJERTER for å  fungere i hverdagen. Men det er veldig kjekt å ha da...
 Og når jeg er veldig lei meg, sint eller irritert trenger jeg å være alene, jeg trenger å holde det for meg selv.
 For jeg opplever at det jeg deler blir det MER av, og jeg vil IKKE ha mer av sorger, irritasjoner eller sintefjes. Når min verden, min himmel blir overskyet og mørke skyer truer tilværelsen, leiter jeg etter sprekker av blå, klar himmel, solglimt som jeg kan fokusere på, som kan gi meg energi og håp. Det meste i livet kan jeg ikke gjøre så mye med, men jeg kan gjøre noe med holdningen min, med hvordan jeg skal ta de utfordringene som kommer. Og når jeg er trist, sint eller irritert og velger å ikke snakke om det, er det min rett som menneske å gjøre det. Jeg vet at det kan hjelpe og snakke om det, men jeg må som regel sortere og rydde litt i følelsene før jeg setter ord på det, og når jeg er ferdig å rydde har jeg glemt hva jeg skulle si.....

Jeg vet at jeg har brukt masse mat og snop for å døyve vonde følelser før i tiden, og det var jo ikke så godt for helsen... men jeg forteller ikke denne historien en gang til.

Men jeg har stilt meg noen spørsmål:
 Er det mulig å være GLAD hele tiden, det motsatte av deprimert liksom?
Kan kronisk glad være en sånn positiv diagnose?
Men det rådet om å ikke tenke så mye, bare kjenne litt på følelsen, det er et godt råd, for da bobler det over i den delen av hjerne som heter glede... Jeg vet i hvert fall at jeg har det bedre når jeg ikke tenker så mye på det som er vondt å tenke på. Jeg vet jo at livet ikke alltid er en dans på roder, men jeg er takknemlig for de små tingene og overlykkelig over at jeg er født på solsiden, jeg har fått vokse opp i et land med FRED, jeg har hatt tak over hodet hele livet, familie som tar vare på meg, mat på bordet hver dag, og jeg her mamma 5 barn som får vokse opp uten å mangle noe av de grunnlegende behovene vi mennesker trenger for å eksistere. Jeg jubler hver morgen over å være i live, og smiler når jeg får start på bilen min og varm kaffe i koppen. Jeg kjenner til mine svake sider, og er stolt av mine sterke sider.
Selv om jeg utad ikke alltid forteller hva jeg synes er dumt og teit, kan det hende jeg er innom tanke likevel. Jeg er en smule konfliktsky, og trekker meg fort unna denslags.
Men jeg ønsker at alle skal ha det best mulig godt, og hvis jeg kan dele litt av min GLEDE, vil det jo bli MER av den?
Jeg vet at jeg har til tider sittet med følelsen av å bruke venninner som BOSSBØTTE for alt jeg har vært lei meg og sint for, sånn ble det bare. Til slutt ble jeg lei av å være sånn. Jeg hadde ikke lyst å snakke mer om det, skrive om det, eller i det hele tatt gi det mer næring. Jeg er ikke lei meg for gamle hendelser og episoder mer, jeg vet om de, men tårer er tørket og det som har vært har fått min AKSEPT og FORSTÅELSE.
FERDIG SNAKKET!!!

Men altså, hvis noen tror jeg er en sånn dame som bare spiser gulrøtter og salat, og som sliter ut et par jobbesko i uken, så blir jeg litt stolt, og takker for det komplimentet.

Liten hilsen fra meg :)

Hei.
Nå har det gått en god stund siden sist jeg har skrevet her, tiden flyr og tiden er litt travel liksom. Jaja, ikke sånn "stakkars-meg" travel, det er jo godt å ha litt å styre med da. Sånn at det ikke blir kjedelig, jeg er usikker på hvordan det føles å kjede seg nå for tiden egentlig.

Livet som XXL Marianne er definitivt over, og hun "drittkjerringen" som satt på skulderen min er temmelig stille, mulig hun er vekke, men jeg hører henne ikke lengre. Nå må dere ikke tro jeg er blitt helt gal eller noe, jeg vet jo at det fysisk aldri har sittet noen "drittkjerring" på skulderen min, men altså, jeg har liksom definert det slik, for i alle når har jeg fortalt meg selv så mye negativ om meg at det tilslutt måtte settes ord på slik at jeg kunne fjerne meg fra det. men lang mental prosess som jeg sikkert kunne skrevet en stor boksamling om. Men det skal jeg ikke, ikke i dag i hvert fall.
Men altså, jeg må forteller litt om noe gøy
ENERGIOVERSKUDD!! Som nevnt i starten her så har jeg fin flyt i dagene, noen travle og noen litt travlere. MEN, jeg klarer det, for jeg er ikke trøtt eller sliten før jeg likevel skal legge meg. Dette er nytt!! Dette er GØY- Dette er helt fantastisk. Å ha mye å drive med, PLUSS overskudd til å få trent det jeg ønsker og vil. For det er vanlig å tenke at jeg ikke har TID til trening, det er sånn stresstankegang... men egentlig har en jo tid til det en vil?? Hvis en virkelig vil? og Er strukturert og bestemt?
 Og veldig vennlig med seg selv? Det var aldri en god ide å la negative tankemønstre (ref. "drittkjerring på skulderen") dominere hodet og handling. Jeg er litt inne i en ny fase i min totale livsstilendring. Jeg skal stabilisere vekten min, holde vekten, og la mine nylærte sunne vaner og holdninger dominere mitt liv. en temmelig spennende tid.

Klarer jeg dette? mitt svar er JA. Og den lille tvilen jeg har skal komme MEG til gode. Det er ingen krise om kroppen "slipper" noen flere kilo, men jeg kjente på hele meg at jeg måtte sette en slags strek nå. For jeg har vært på "slankeren" nesten halve livet mitt, og jeg trenger en ny start. Det er litt rat å ha vært på "salnkeren2 så lenge når en ikek har klart å gå ned i vekt like lenge, det har vært mye opp i vekt før det ble ned i vekt, en opp og ned tur på alle måter. Nå trenger jeg å flate ut, og kose meg i min nylærte stil liksom? Jeg har en helt herlig livserfaring med med videre, go skal bruke den for det den er verdt til mitt og andre beste. HIPP HURRA.
Og nå må jeg "løpe" videre, ut i hverdagen. Skriver mer en anne dag. STÅ PÅ. Vi "snakkes"

10 kilometer løp gjennomført (med krampe hele veien) !

Hei alle sammen og god søndag.

Sitter her og smiler, sitter her og ler, 

klarer ikke sove, vil bare ut å løpe mer. 

Men vet å ta det med ro, 

kanskje jeg ikke i dag tar på mine joggesko?

I går nådde jeg målet, drømmen min ble sann, 

jeg fullførte KnarvikMILA, nå vet jeg at jeg kan. 

Da startskuddet gikk, og alle begynte å løpe, 

fikk jeg etter første kilometer store problemer må jeg røpe. 

KRAMPE under foten, hvert steg gav store smerter,

 og akkurat da var det mer synd på meg enn alle som har knuste hjerter.

 ALLE løp forbi meg, for jeg løp som en snegl, 

og tenkte at jeg har visst tatt et valg som er helt feil. 

Jeg trenger jo ikke løpe i flokk og følge med alle, 

det kan jo være farlig, en kan jo i hverandre snuble og falle.

 Så jeg lot FLOKKEN bare løpe, og tenkte som så, 

at i mål skal jeg, om jeg må krype eller gå. 

Men krampen var hard, og  løypen var lang, 

jeg måtte finne MITT tempo, eller kom det til å si pang. 

Motivasjonen dalte, jeg følte meg så alene på min vei, 

men plutselig så jeg to mennesker som alltid har heiet på meg.

 Overraskelsen var likevel meget stor, 

for disse to menneskene var min kjære far og mor.

 De har oftere enn jeg er stolt av vært så bekymret for meg, 

for de har alltid stått meg nærmest i livet på min til tider snublete vei. 

Da jeg fant ut jeg ville løpe, ble de bekymret og litt i mot,  

for de vet jo at jeg har en skadet og operert sammeskrudd høyrefot.

 Men de kjenner meg litt for godt, og vet at når jeg har bestemt meg for hva jeg vil, 

kan jeg ikke stoppes før jeg har fått det til. 

Denne egenskapen har jeg arvet fra begge to, 

for de er selv så bestemt og sta når de har bestemt seg for "no". 

Da min far heiet og klappet for meg, var det egentlig alt som skulle til, 

krampen ble ignorert, og stemmen i hodet som sa "gi opp" tidde helt still. 

Jeg kjente at jeg smilte, og ble fylt med energi, 

og må innrømme at en tåre eller to også var kommet på gli. 

Jeg vet jo at når en har bestemt seg for et mål som kan være langt unna å nå, 

skjer det ingenting før en stiller til start og begynner å løpe eller gå. 

Målet skal nåes, men eget tempo er viktig å ta med, 

og heiarop fra sidelinjen får det magiske til å skje.

 Jeg løp i mål, og krampen var like sta som meg,

men jeg fikk min etterlengtede medalje både krampen og jeg. 

På startstreken til 10 km løpet

Om noen timer skjer det. 

Jeg skal løpe mitt første 10-kilometer løp. 

På Knarvikmila. 

Har trent til dette lenge, drømt om det, og hele prosessen har gitt meg et håp, en styrke og en trivsel jeg ikke trodde jeg skulle finne for noen år tilbake.

Gleder meg til startskuddet går, til løpefesten er i gang og til jeg kan skimte målstreken ved endt løp. 

Jeg og min sammeskrudde ankel skal klare dette, målet mitt er bare å gjennomføre, komme i mål, helst før arrangørene er gått for dagen. For noen år siden hadde jeg ikke troen på at dette var noe for meg, men heldigvis har jeg hatt andre som har hatt mer tro på meg enn meg selv, og det har smittet. Takk for støtte til alle mine "supportere". 

Og lykke til, til alle som løper/går/kryper mot et mål i livet. Det er lettere enn du tror, hvis du bare stiller til start. 

Klem fra Marianne