10 kilometer løp gjennomført (med krampe hele veien) !

Hei alle sammen og god søndag.

Sitter her og smiler, sitter her og ler, 

klarer ikke sove, vil bare ut å løpe mer. 

Men vet å ta det med ro, 

kanskje jeg ikke i dag tar på mine joggesko?

I går nådde jeg målet, drømmen min ble sann, 

jeg fullførte KnarvikMILA, nå vet jeg at jeg kan. 

Da startskuddet gikk, og alle begynte å løpe, 

fikk jeg etter første kilometer store problemer må jeg røpe. 

KRAMPE under foten, hvert steg gav store smerter,

 og akkurat da var det mer synd på meg enn alle som har knuste hjerter.

 ALLE løp forbi meg, for jeg løp som en snegl, 

og tenkte at jeg har visst tatt et valg som er helt feil. 

Jeg trenger jo ikke løpe i flokk og følge med alle, 

det kan jo være farlig, en kan jo i hverandre snuble og falle.

 Så jeg lot FLOKKEN bare løpe, og tenkte som så, 

at i mål skal jeg, om jeg må krype eller gå. 

Men krampen var hard, og  løypen var lang, 

jeg måtte finne MITT tempo, eller kom det til å si pang. 

Motivasjonen dalte, jeg følte meg så alene på min vei, 

men plutselig så jeg to mennesker som alltid har heiet på meg.

 Overraskelsen var likevel meget stor, 

for disse to menneskene var min kjære far og mor.

 De har oftere enn jeg er stolt av vært så bekymret for meg, 

for de har alltid stått meg nærmest i livet på min til tider snublete vei. 

Da jeg fant ut jeg ville løpe, ble de bekymret og litt i mot,  

for de vet jo at jeg har en skadet og operert sammeskrudd høyrefot.

 Men de kjenner meg litt for godt, og vet at når jeg har bestemt meg for hva jeg vil, 

kan jeg ikke stoppes før jeg har fått det til. 

Denne egenskapen har jeg arvet fra begge to, 

for de er selv så bestemt og sta når de har bestemt seg for "no". 

Da min far heiet og klappet for meg, var det egentlig alt som skulle til, 

krampen ble ignorert, og stemmen i hodet som sa "gi opp" tidde helt still. 

Jeg kjente at jeg smilte, og ble fylt med energi, 

og må innrømme at en tåre eller to også var kommet på gli. 

Jeg vet jo at når en har bestemt seg for et mål som kan være langt unna å nå, 

skjer det ingenting før en stiller til start og begynner å løpe eller gå. 

Målet skal nåes, men eget tempo er viktig å ta med, 

og heiarop fra sidelinjen får det magiske til å skje.

 Jeg løp i mål, og krampen var like sta som meg,

men jeg fikk min etterlengtede medalje både krampen og jeg.