Maratonfokus??

Hei.

Nå kjenner jeg at jeg har lyst å virkeliggjøre drømmen min. Jeg vil trene for å nå målet mitt om å fullføre et helt maraton-løp. Det betyr mye for meg å få mestre dette, for det å kunne løpe har gitt meg så mye godt i livet. 

 Når utfordringene har stått i kø, har løping alltid hjulpet meg å finne veien ut av stresset og påkjenningene livet har å by på. Løpegleden er blitt en viktig del av livssgleden og min nye identitet etter jeg ble frisk av spiseforstyrrelse og fedme. 

Så da er jeg i gang med å gjøre meg selv rustet både fysisk og psykisk til å mestre distanse og den opptrening som skal til. 

Gleder meg og er veldig spent på å finne ut hva jeg tåler og hvor god jeg kan bli. Jeg har en konkurrent, og der er meg selv, det er mitt nye jeg mot mitt gamle jeg, jeg skal vennlig vise mitt «gamle jeg», ar jeg kan få til det jeg vil og at jeg er i stand til å gjøre det som kreves.

Hilsen Marianne «ekte baktroppsvinner»

Da løpepresset tok slutt.

 Hei. 

For de som kjenner meg (litt eller mye) og for de som har "fulgt" meg en stund, vet noe om at jeg har en greie med løping. 

Jeg har på mange måter kjempe meg til en ny vane, og en ny glede i livet med løpingen, der utgangspunktet mitt var at løping var for tungt til å det var noe jeg maktet å gjøre. Jeg kunne løpe litt som håndballspiller, men det ble aldri noen løpeturer eller noen glede ved det. 

Så hadde jeg en ulykke, noen operasjoner og så kom den store livsstilsendringen der alle vaner i livet ble snudd og vent på og jeg plutselig oppdaget at jeg elsker å løpe langdistanse og begynte å sikte mot å bli en maratonløper. 

i denne prosessen har jeg hatt utallige gode løpe-opplevelser både med og uten stoppeklokke og medalje. I vår ville jeg sette meg et nytt mål igjen, halvmaraton på Knarvikmila nå i begynnelsen av september og jeg ville gjøre det bra, bedre enn før i hvert fall. Jeg hadde som mål å bli en bedre løper og søkte mye etter et godt og motiverende løpe-program. 

I en samtale (på epost) med Henning Holm, øverste sjef i Roede, og dermed også min sjef ;) gav han meg et tilbud om å lage et treningsprogram som ville gjøre meg til en bedre langsdistanseløper. Det var bare å gjøre som programmet sier. Og det gjorde jeg. Og jeg opplevde å bli bedre, litt raskere og mer utholdende. jeg holdt på med dette helt til sommerferien min begynte og vi reiste på seiltur. Jeg løp da vi var i havn også, men det var litt utfordrende å løpe med så mye "sjø" i beina. Jeg har ofte hørt utrykket "livet skjer" og plutselige oppstod det hendelser i livet som fikk stress og bekymringsnovået i kroppen min til å stige. Dette er ikke en uvant situasjon for meg og jeg har ofte brukt løping som avstressende faktor og hatt god nytte av det både stress-messig og "løpe-messig". Jeg har også brukt løping som en viktig faktor i det at jeg har forandret meg, og endret livsstil. 

Denne gangen ble alt annerledes. Først trodde jeg at den dalende løpeformen var på grunn av "sjøbein" og litt trøtthet etter mye trening før ferien begynte. men hvile ville ikke hjelpe. Kroppen ble bare mindre og mindre løpevillig. En  annen ting som bekymret meg var at jeg begynte å grue meg til løpet mitt den 2 september. Jeg kjente på et press som fikk meg til å stoppe å løpe. Jeg kjente på en uvilje til å stille til start, jeg ble nedstemt trist og litt lei meg...? 

Og så kom dette med ære og stolthet litt i veien, for kan jeg tillate meg å gi opp når selveste sjefen i Roede lager program og heier på meg? Det er mye rart en kan stresse seg opp over og det er fint å oppdage at jeg fint kunne trekke meg uten å være en skuffelse for noen. 

Jeg fant ut at utfordringene som kom kastet på meg i sommer egentlig ikke hadde noe med saken å gjøre. Jeg er rett og slett bare ferdig med å kapp-løpe med andre for å få en medalje jeg føler jeg egentlig ikke fortjener. Når jeg er med på en konkurranse, liker jeg å være god, være en vinner, eller i hvert fall i nærheten av å vinne noe, og det er på tide å gi slipp på hun som må bevise at hun ikke er lat og tjukk lengre. 

Så jeg vil si at jeg er blitt en bedre løper og et "bedre menneske" ved å gi meg med å gjøre det jeg egentlig ikke har så lyst til innenfor denne sporten og ellers i livet. Jeg er, har alltid vært og kommer nok alltid til å være mektig imponert over alle som løper, som vinner og som er gode løpere i denne verden. Men det er noe jeg likevel ikke skal være med på selv, jeg skal bare løpe, jogge og nyte det å være i bevegelse, i å være en bedre  løper enn jeg var før, eller en god jogger som kan høste god helse av gode løpeturer. 

Klem fra Marianne. 

Seilbåtferien.

 Det er ferietid for meg og familien og det er fantastisk  godt å ha fri. 

Denne gangen bestemte vi oss for at vi ville leie seilbåt. 

Jeg har aldri vært vant til å være i båt, som barn var det for det meste bilferier vi hadde og var vi på sjøen var bilen med, for å si det sånn.  Det å seile er min mann sin store lidenskap, og det ble for meg noe nytt som jeg ofte har vært nyskjerrig på å prøve. 

Siden jeg ikke var så båtvant i forkant, var jeg veldig spent på hvordan dette skulle bli. Vi fikk leie Anita Botnevik sin båt, hun driver FjordFun og har en nydelig fin seilbåt som gav plass til oss voksne og tre barn. 

Jeg avtalte med min gode mann at han skulle vært sjef på dekk og fortelle meg klart og tydelig hva jeg skulle gjøre når vi satte seil og jaktet på god vind. Jeg hadde i forkant begynt å lese meg litt opp på seiling, en bok som heter "illustrerte Seil -& Riggtrim. 

Jeg leste noen sider i denne boken, og ble etterhvert i tvil om jeg i det hele tatt kunne lese. Jeg skjønte ingenting. Boken bli med på båten, og den ble liggene uåpnet nede i lugaren de første dagene. 

Etterhvert som det kom litt vond, kunne vi sette seil og jeg fikk oppgaven å stå ved roret og holdet stø kurs, eller vende styrbord eller barbord når jeg fikk beskjed om det. Jeg kjente på et stress og et behov for å gjør det rette, og etterhvert kjente jeg på gleden og mestringsfølelsen ved å få til å gjøre som jeg fikk beskjed på, og etterhvert også ikke trenge å få beskjed om hva jeg skulle gjøre, jeg forstår det liksom litt sånn instinktivt selv. Det som manglet var til syvende og sist å bare stole på meg selv og har tillit til det jeg ikke visste at jeg hadde lært meg. Min mann sier jeg har hatt ni dager med en veldig bratt læringskurve, og at jeg må ha mer tillit til meg selv og det jeg faktisk får til. 

Jeg har på ingen måte lært meg å seile på ni dager, jeg har så vidt lært meg hva jeg skal gjøre når vi skal til og fra kai. Jeg vet hva en fender er, go jeg begynner å få til noen av båtknutene. Det viktigste jeg har lært ombord er å jeg virkelig elsker å være på vannet og at seiling er fantastisk gøy. 

Jeg kan ikke påstå at dette har vært den beste ferieopplevelsen jeg har hatt til nå, men det er ganske så nært. For når vinden tar tak i båten, motoren er av, og du bare hører lyden fra sjøen og seilene, da treffer det et punkt hos meg som gir meg en enorm følelse av frihet og ro. 

Sliten (på en god måte) og full av bølger i kroppen, gikk vi i land for siste gang for denne ferien, og er i gang med å drømme om (og spare til) egen seilbåt en gang i fremtiden. 

Det er rart hvordan livet på sjøen flytter inn i kroppen, for 4 dager etter at vi kom hjem er jeg fortsatt full av bølger i kropp og sinn. Jeg vet det går over, og at det er helt normalt. Dette kan jeg leve med, og det var rart hvordan det å ta meg en løpetur når vi var i havn, ble temmelig utfordrende fordi det var som om fortauet gynget når jeg prøvde å løpe. Så det ble heller noen rolige turer på beina for å få i gang litt slitne seilbåtmuskler.... Jeg tror jeg var meget anspent og stresset i starten, og så fant je roen mer og mer og nå lengter jeg allerede etter neste tur. I vår egen båt, og jeg skal vente en stund, til den rette båten kommer og livet gir rom for den friheten livet på sjøen trenger. 

Gleder meg stort. 

Hilen Marianne 

Bloggen er 10 år, det må markeres

Hei. 

Det er blitt 10 år siden jeg begynte med denne bloggen, og mye har skjedd med meg på disse årene.  

Det er interessant for meg å ta et tilbakeblikk på hva jeg skrev, og det har jeg gjort litt nå. Det tok ikke mange minuttene da jeg begynte å lese før jeg kunne kjenne igjen de følelsene som lå bak de ordene jeg skrev den gangen. Så jeg stoppet å lese, for jeg kunne kjenne at det ville påvirke meg negativt. Likevel tror jeg et tilbakeblikk er viktig, for selv om jeg er fysisk sett slankere nå, og lever et sunnere og sprekere liv, er det fortsatt et "troll" under broen som kan true med å komme å ta meg . 

Jeg har forandret meg på mange måter siden den tiden før jeg begynte å blogge om min livsstilsendring. Gradvis har jeg kommet meg vekk fra den Marianne som var ekstremt overvektig (type farlig fedme med en BMI på 54...) og som hadde et trist negativt tankemønster om seg selv. Den Marianne hadde i følge henne selv ingen verdi eller tilhørighet i denne verden. Jeg hadde en indre uro og en overbevisning over at jeg egentlig ikke passet inn i det livet jeg levde. Og jeg lengtet så sterkt etter å passe inn at jeg til tider ikke helt fikk tak i hvem jeg var. Det er helt rart for meg nå å sitte å se på gamle bilder, eller være på steder jeg jeg var mye i den tiden, for det kan vekke gamle minner og følelser som jeg ikke har vært bevisst at var der. Jeg vil ikke påstå at det er "traumer" i dagens forståelse av det ordet, men det er minner som svir og som kan gjøre noe med meg og kroppen min.  Min mann beskriver det som om "lyset" slukkes i øynene mine og jeg trekker meg helt inn i meg selv. 

Det er godt å være bevisst på dette, og øve på å holde den gamle Marianne unna. Jeg har for lenge siden lært meg å snu negative tanker til noe postitivt, men det er ikke like lett å snu vonde og negative følelser, eller følelses-mønstre. Jeg har kommet fram til at den nye Marianne må trøste og forstå den gamle Marianne, for hun gamle er både såret og fornærmet, og føler seg sviktet og u-elsket. Dette stemmer ikke med virkeligheten slik jeg sen den nå, og det er viktig å trøste og forstå og være litt selvmedfølende her synes jeg.  Dette fungerer fint for meg. 

Da jeg holdt på å gjennomføre en løpetur tidligere i dag, gikk det opp for meg at jeg øver like mye på positive tanker som jeg øver på å bli en bedre løper. Det henger tett sammen. La meg forklare: 

- Jeg vil delta i halvmaraton på Knarvikmilen i begynnelsen av september. Jeg drømmer om å være i så god fysisk form at det blir en god opplevelse å gjennomføre løpet. Jeg liker langdistanseløp. Når jeg tenker på at jeg skal gjøre det, kommer de negative tankene sigende inn i hodet mitt. da gjør det fysisk vondt å løpe og jeg får ikke opp farten. Jeg kan tenke at jeg ikke er så god som alle de andre som skal løpe den dagen, og at jeg blir sist i mål (igjen). 

- Når jeg tar en prat (indre dialog) med disse tankene, trøster jeg det som er trist, og jeg støtter det som er negativt. Jeg kan si til meg selv at jeg forstår godt at jeg tenker slik om meg selv, siden jeg har tenkt sånn så lenge jeg kan huske. Jeg oppmuntrer meg selv til å gi plass til det nye gode livet mitt, og jeg minner meg selv om at jeg er 100 ganger bedre enn den "gamle " versjonen av meg selv som mente at løping av galskap og ikke noe for meg. 

Jeg må innse og forstå (i min høyre overfølsomme hjernehalvdel) at det aldri har vært meningen eller hensikten at jeg skal bli det jeg tror er som alle andre. For hva er det egentlig? 

Vel, jeg innser at jeg har funnet en vei ut av det mørket jeg på innsiden befant meg i. Det kunne jeg ikke slanke vekk, det har jeg måttet bruke disse 10 årene på å komme meg på utsiden av. jeg er på mange måter ute i lyset nå, jeg kjenner det og jeg ser det. Det eneste jeg er på vakt ovenfor, er at "veien" er åpen begge veier, mellom lys og mørke, sånn mentalt. Litt mørke er kanskje ikke så ille i blant, men jeg foretrekker å holde meg i lyset mitt. 

I de siste årene har jeg "sprengt" noen grenser jeg hadde satt opp, jeg våger å stole på kroppen min og at prosessen min ikke er over. Som jeg skrev om for noen år siden, så er det VEIEN som er målet, og drømmene som er drivkraften. 

Jeg har drømt om en god del og nå blir det mer og mer virkelighet. 

Jeg har tro på å øve, trene og aldri gi opp. 

En ting til som er brenn-viktig for meg nå, er å ikke OVERTENKE alt som har med dette løpet å gjøre. Dette er enda et mønster som jeg ikke liker å være i. Jeg vet med sikkerhet at da sliter jeg meg ut mentalt og så er løpet kjørt før det er startet. Til nå har jeg kost meg delux med mitt flotte løpe-program, og jeg oppdager at jeg blir overrasket og imponert over å kjenne at løpeformen stiger, og at jeg sakte med sikkert er blitt raskere på kilometeren. Dette skjønner jeg har mest med mental trening og -"hygiene" å gjøre, det er ikke lov med skitne og negative løpe-tanker mer. 

Jeg vet at jeg flere ganger spolerte min ned-i-vekt prosess ved å tenker negativt om den. Tanker ble til handling og jeg motarbeidet meg selv. Så dette må jeg passe meg for nå, og det tror jeg at jeg får til, siden tankens kraft er så sterk hos meg (og sikkert alle andre tenkere). 

Så da bare fortsetter jeg å smile, trene og spise sunt. 

Stor klem fra Marianne

Når den rare såre drømmen blir virkelighet....

Hei. 

Nå har det vært stille på bloggen en stund, og det er nok fordi livet er for travelt til å sette seg ned å skrive. Herlig travelt vil jeg si, det er kjekt å ha ting å gjøre. 

Denne sommeren skal huset vårt males. Det er en stor jobb vi er kommet i gang med, husveggene må både vaskes og noen planker må fikses litt før selve malejobben kan begynne. 

i dag var vi endelig klar til å svinge malerkosten, etter en iherdig innsats i går med vann og klut og det som skal til for å få vekk flere år med skitt fra husveggen. 

De fleste som har et hus vet dette her og kjenner til de oppgaver som skal til. 

Det gjør jeg og. 

Det som har vært en sånn relativt rar og sår "greie" for meg, eller en drøm i den tiden jeg var ekstremt overvektig, var å kunne være med å male et hus, mestre det å stå i stige, og kunne male i short og bikini-overdel dersom det var varmt nok til det. 

Jeg har alltid likt å være brun, men har hatt store "kvaler" med å vise meg i bikini, vågde egentlig bare å ligge helt flatt i den tiden, og kjapt skule meg med en t-skjorte dersom noen kom eller jeg måtte reise meg. 

Det har også vært en umulig tanke for meg å gå på et stilas eller stå i en stige mm, siden jeg var oppriktig redd for at materialet skulle knekke under vekten av min kropp. 

Det har lenge vært sårt å ikke bare kunne tillate seg å være som en er. Det er så slitsomt å bruke så mye energi på å tenke på om en "kan" gå med bikini, eller om en klarer å stå i en stige, om en i det hele tatt er god nok til å bidra i de gjøremål som skal til for å feks holde et hus i orden og være med å male. 

Denne gangen ble jeg så letter over at jeg klarte å holde fokus på de oppgavene jeg skulle gjøre i forbindelse med husprosjektet, uten å bruke tid på å gruble over om noen kom til å le av kroppen min eller slenge vonde kommentarer. Det er ikke sånne folk jeg omgås altså, det er kun i mitt hode dette er en trussel, og den er ikke særlig reell nå for tiden. 


Det er med litt sånn dobbel-jubel at vi nå endelig er i gang med husmaling (kommer til å bruke sommeren på dette) og at jeg endelig er i gang med å bare leve og fungere uten å måtte bruke kreftene mine på å være litt redd og engstelig for å ikke være god nok eller bli ledd av fordi kroppen min er stor. 

 Jeg sitter i skrivende stund og kjenner at jeg har "gjort" noe i helgen. Kroppen er litt stiv og støl, og jeg er kanskje litt solbrent etter å ha vært ute hele dagen. Det er krevende å klatre opp og ned i stige og rullende stilas, jeg er på ingen måte vant til det og alle timene med jobbing føles som en lang og knallhard styrkeøkt. 

Det å "komme i mål" for meg handler ikke så mye om tallet på vekten eller hvilke idrettsprestasjoner jeg mestrer. Det handler om å ha en selvfølelse som er bra for meg og gjør meg godt, og en psyke som bygger meg opp og gir meg glede og tro på meg selv. 

Jeg vet nå at jeg aldri skulle "latt det gå så lang" da jeg bare lot kiloene komme på, go sakte med sikkert trekke meg vekk fra troen på meg selv. Jeg vet nå at jeg burde tiltatt meg selv å "leve livet" og latt være å spise meg vekk fra alt. Det å være langvarig "sykelig/psykelig" overvektig sette sine spor og det er lite som er synlig når kiloene får legge skjul på alt. Når kiloene forsvinner kommer på en måte den "psykelige" overvekten frem go jeg har i hvert fall flere ganger måtte jobbe meg ut av mange rare, såre og dårlige selvbilder og "sannheter" om meg selv. 

Det gjør godt å møte det som har vært så vondt, for nå er det ikke vondt meg. 

Jeg får nok så mange sjanser jeg trenger til å tilgi meg selv for alt jeg har gjort mot min kropp og min sjel. 

Jeg har et godt liv og jeg gleder meg over alt som er. 

Stor klem fra Marianne

Fjellgleden er tilbake.

Hei. 

 Endelig kjenner jeg at gleden over å være på fjellet er tilbake. 

Jeg er ikke "Stoplejeger", selv om jeg er meget imponert over dette opplegget og hva det gjør med folk.

 Jeg ser ofte på sosiale medier at mine venner og kjente er ute å samler stolper og dette er imponerende. 

 Selv har jeg var mange private grunner ikke kastet meg ut i denne jakten, og jeg kan dele med dere at jeg kjenner meg selv her og at jeg sansynligvis ikke hadde kunne hvile før alle verdens stolper var tatt og da hadde jeg nok mistet fjellgleden jeg har savnet sånn underveis.

Nydelig utsiktfra Telleviksfjellet en søndag i mai.

Da jeg gikk tur med familien denne søndagen, kunne jeg kjenne på en savnet glede over å være på tur i fjellet. Jeg fikk lyst til å løpe avgårde, men siden det var familietur holdt vi sammen på stien. Det er nok derfor jeg kjente på gleden, denne opplevelsen av å gjøre noe aktiv med de en deler livet med.

  Treningsmessig har det blitt mye sykling i det siste, siden jeg så ofte jeg kan sykler til og fra jobb. Og så øver jeg på å bli en bedre løper, og da foregår løpingen på asfalt og i bakker når jeg har tid (og overskudd).

Men å få løpe i fjellet, det er gull det og da skal jeg så fort jeg er frisk igjen (sitter i skrivende stund med et sånt Covid virus i kroppen) trene meg opp til å løpe i fjellet (ser for meg at jeg trenger mer kjernetrening og balanse) og gradvis kose meg med lange og korte jogge/løpeturer på kjente og ukjente stier.

 Gleder meg :)

Vennlig hilsen Marianne

Godt nytt år, min start på 2023

Kjære lesere. Nå er det alvorlig lenge siden jeg har skrevet noe her. Høsten 2022 ble veldig travel, og bloggen lite prioritert. Jeg liker jo å skrive om livet mitt her, og jeg vet i følge en del tilbakemeldinger at mange blir motivert og inspirert av den, i hvert fall i den tiden jeg gikk mye ned i vekt og oppdaget hvor mange uvaner jeg hadde og gleden i å lære med nye og sunnere vaner. I løpet av høsten 2022, løp jeg mye, for løping er noe jeg ble veldig glad i å gjøre på min reise ned i vekt. Det lå stor mestring i å få dette til, go det er en effektiv treningsform når en blant annet ønkser å brenne mange kalorier. Jeg var som svært overvektig ikke noe glad i å løpe og en ulykke i 2014 førte til at jeg lenge ikke kunne dette. Så det ble mer og mer viktig for meg å mestre løping og jeg fikk hel dilla på å delta i store løp, med halvarton som mål og en drøm om å løpe helmaraton. SÅ oppdaget jeg til min store fortvilese at løping det siste året, kanskje mer ikke er like gøy lengre. Det er noen skår i gleden. Jeg oppdager at jeg bruker samme usunne uheldige møster når jeg trener som jeg gjorde da jeg overspiste. Jeg får liksom ikke nok. Og for muín del har dette resultert i skader og verk i beina, og jeg har ikke noe glede av å løpe nå. Det er kaldt ute, og da synes jeg løping bare er vondt. Jeg har bestemt meg fo rå legge løpedrømmen til side, for den begynner å likne på et mareritt. Jeg må omstille hodet mitt og bli mer disiplinert i forhold til min negative evne til å overdrive. For meg ble livsstilsendringen jeg startet ca i 2009-2010 en mer omfattende og drastsik enn jeg hadde forestilt meg. Det er et stort lettet som skal bekes, og jeg føler meg som en løk her, lag på lag skrelles av og jeg finner bare mer og mer sider ved meg selv jeg trenger å justere og endre på for god helse. Hva er egentlig god helse for meg?

Jeg trener fortsatt og er aktiv, og jeg spiser sunt. Jeg spiser ikke snop og jeg drikker ikke alkohol. Junkfood og den slags mat spises så skjeldent at jeg har glemt hva det smaker, og sist jeg spiste et pizzastykke fra pizzabakeren synes jeg ikke det smakte noe godt. Jerg har virkelig sluttet å misbruke mat, jeg overspiser ikke lengre og jeg håndterer vanskelige følelser som de er. Jeg har til om med stoppet med kaffedrikking. Det er ikke usunt, men magen min takler det ikke.

Likevel er det som som gjør at jeg ikke opplever god helse. jeg mangler energi og overskudd. I den siste tiden har jeg hatt til tider veldig vondt i magen, kvalm og mageknip og lite appetitt. En influensa før jul satte virkelig all trening på pause, og det er vanskelgi å komme i gang igjen. Løping som sagt er ikke noe kjekt, så jeg kjenner jeg sliter itt med å finne følelsen av trivsel og velvære. STAKKARS MEG? Nei det er ikke synd på meg, ikke mer enn det er på andre i hvert fall. Jeg tror jeg rett og slett forstatt er i starten av livet som "ferdig slanket" og " sprek og sunn". Jeg har ingen erfaring med hvordan det er, min livserfaring er mer å gå opp i vekt og så gå ned i vekt (kort fortalt). Såååå etter alt jeg har spist, og gjort med meg selv står jeg igjen med en småskadet overtrent kropp (det blir bedre håper jeg) stressmestring som ikke helt går på skinner ennå, og en overfølsom mage IBS med en slitasje på spiserøret som blir betent dersom jeg er uforsiktig med mat og spisevaner. Er jeg glad og stolt over dette? Ikke så veldig, men jeg har i hvert fall blitt bedre kjent med meg selv og hva jeg skal ta hensyn til livet ut. Jeg er takknemmlig for at jeg har fått av meg alle de overflødige kiloene. Og mye av det livet jeg levde da, er hvisket ut for meg, jeg har mer og mer klart å glemme de vonde og triste følelsene og det dårlige selvbildet jeg hadde da jeg var stor. Men altså, den nye utfordringen er å klare å oppføre meg som en "ferdig"slanket", det vil si at jeg ikke skal inn i nye overdrivelser eller endeløse kamper med meg selv mer. Det håper jeg i hvert fall. Jeg ønkser meg å leve i fred med meg selv, uten å plage meg mer med misnøye og negativt selvsnakk. Det å leve sunt, vil også si at jeg har en sunn mental helse og passer på meg selv her. Det er lettere å spise sunt enn å tenke sunt og ha de sunne og gode følelsene i hjertet. Veien videre er uten store mål og medaljekamper. Jeg vil bare finne ro og fred uten å være ytre motivert eller avhengig av andre sine heiarop. Så dette føler jeg er siste blogginnlegg fra meg i hvert fall der jeg fisker etter komplimenter og heiarop. Tusen tusen takk for oppmerksomheten og støtten.

Takk for meg. Marianne