PAUSE

Etter kort tenke-tid, stort behov for, og litt grubling midt på natten, kom jeg fram til at jeg nå skal bruke mer energi på andre ting, 

enn mine såkalte utfordringer og hele debatten. 

Jeg innser at å dele så mye om seg selv,

 ikke alltid er så smart, ja, jeg kom på det nå i kveld. 

Så for å endre mitt image, og ivareta min identitet, 

slipper jeg taket i mine problemer, og satser på glede og kjærlighet.

Jeg har skrevet meg ut av vanskelige ting i mitt liv,

 fått god respons fra mange, og det har gitt meg ny giv. 

Men nå har jeg det bedre, livet endrer seg for meg, så kanskje jeg skal tie stille en stund, for nå er jeg blitt litt lei. 

Skulle nesten tro jeg var blitt avhengig av å dele, og oppmerksomhet og skryt fra dere alle stjele?

NEI, nå er det på tide å forsvinne litt fra lyset, ta pause og stresse ned, holde meg varm og ikke fryse. 

VEKT, KROPP, TRENING, MAT, SKADER, SMERTER og SELVBILDE.

 (nå tar vi pause og bare lever litt)

Fungerende liv, mat og trening og sånn

• 10 uker uten snop og digg. Og dette kommer til å fortsette, for jeg skal ikke ha dette mer. Jeg var så ukontrollert og "avhengig" at jeg ikke kan spise noe lengre. Frister meg ikke egentlig, men av og til holder jeg på  å glemme meg. jeg er veldig veldig stolt av å ha klart dette i 10 uker, det er noe av det beste jeg har fått til for meg selv. Jeg har oppskrifter på sunne varianter av godsaker, Peanøttkjeks, og noen Kuler med havregryn og kakao.... mulig jeg kan prøve å kose meg med dette etterhvert, i helgen e og sånn. Har laget dette til barna, og de liker det godt. Om noen uker kan jeg kanskje våge å nyte dette selv og, i små posjoner? 

Sunne Lapper

• Lavfodmap mat- ble anbefalt å prøve dette av min fastlege og tipset fra venner . Har kjøpt en bok om denne type mat og hvordan en skal gjøre det for å bli kvitt sånne mageplager og dermed få en litt bedre hverdag. Når magen fungerer, fungerer jeg bedre. Kuttet helt ut mat med hvetemel, og har som sagt omtrent kuttet ut sukker også. Spiser jo litt frukt og bær, så helt sukkerfri er jeg ikke. Og jeg følger ikke denne boken slavisk, for sånn er jeg ikke skapt. jeg liker best å plukke ut det som jeg ser kan fungere for meg. I hvert fall har jeg funnet hverdagsmat som jeg både liker og kjenner at jeg får det bra med. Hipp hurra for det. 

Frøknekkebrød

Trene vekter og bli like sterk som PIPPI

• Mindre trening som ikke er bra for meg. Mer av trening som er bra for meg. (trening med vekter, og svømming). Og så tenker jeg at det nå er tid for å tenke annerledes om det å være aktiv og i bevegelse. Siden jeg venter på operasjon og på en ny sjanse til å bli frisk og god i ankelen. Jeg synes jeg skal stresse litt mindre med treningen min nå, og bare ta god nok vare på meg selv og alt som følger med. Jeg skal jo ikke bli sånn som alle andre, det er ikke viktig. jeg skal bare væe meg, og det er enkelt å få til 

Klem fra Marianne, som herved er ferdig med å gruble

#lavfodmap

#minutfordring

#utensnopogdigg

BRA NOK! GOD NOK!

Kjære MEG og DU SOM LESER

Etter mange lange prosesserer, år etter år, 

har jeg kommet fram til et punktum, jeg er god nok som jeg er her jeg står!! 

Håret kan vokse, og kroppen endre form, men punktum gjelder fortsatt, min beslutning tåler storm. 

Sånn er det. Jeg har lenge hatt sånn lyst til å slutte å føle, tenke og tro at jeg ikke er bra nok eller god nok. For sånn har jeg hatt det i altfor mange år. Og måtte rett og slett skifte perspektiv. Jeg måtte se meg selv fra en INNENFRA-PERSPEKTIV. Rett og slett tenke igjennom om jeg er bra nok for meg. Og jeg begynner å bli bra nok for meg. Jeg er i ferd med å slippe taket i å gruble over hva andre mener og forventer og synes om meg. Jeg er i ferd med å gi slipp på fortid, for den skal ikke lengre få bestemme hva jeg kan lykkes med i nåtid og fremtid. Jeg har jo latt vekten, kroppsfasongen og det at jeg var ekstremt overvektig få avgjøre og bestemme at jeg ikke var like god som alle andre. Men dette er heldigvis nå bare et minne, noe jeg har lagt bak meg, og det har jeg klart uten at jeg har blitt spesielt NORMALVEKTIG egentlig... Jeg må la dette med VEKTEN bli en mindre sak i livet mitt, det må få mindre plass. Ikke gi opp og la den øke selvsagt, men ikke la den stå som en MUR rundt meg, og hindre meg i å være MEG. STOR tabbe at jeg har latt dette skje.
Jeg kunne ikke skjule meg eller hvile på det at jeg er så stor og tung så jeg trenger ikke stille noen krav til meg selv, for jeg er ikke god nok likevel. Jeg måtte ta et OPPGJØR med den holdningen til meg selv. Jeg måtte slutte å sammenligne meg og måle med med alle andre rundt meg, og dette gjorde meg temmelig alene og ensom, for jeg bare har holdt meg mest mulig unna folk dersom jeg ikke MÅTTE være med på noe da. Selvverdien må jo ligge i hvem en er som person, ikke i hva en veier, kan eller gjør. Og jeg har alltid prøv å leve opp til noe, noe jeg ikke engang vet hva er lengre.
Men nå er det nye tider for meg da.
Nå er det ikke lov å kvile på at jeg- bare- kan- la- være- å- være- MEG -fordi -jeg -ikke er- god- nok -tanken.
 Jeg har akseptert meg selv, og lar meg styre innenfra. Da vil jeg lykkes med mine mål og ønsker. Jeg har bestemt at den jeg er, er bra nok for meg! og her er det faktisk ikke lov å ombestemme seg!

VETERANSLANKEREN TAR ORDET IGJEN........Eget ansvar og egen stil?

Som veteranslanker har jeg som tidligere nevnt gjort en god del feile valg, tabber og flauser i min prosesss angående vektreduksjon. Jeg har gjort mye rett også siden vekten er betydelig mindre en i starten av denne lille "karrièren" Jeg liker å skryte av at jeg har klart å kvitte meg med 50 kilo og bla bla bla, men det er likevel ikke blitt slik at jeg har oppnådd en sunn vekt, så jeg må jo fortsette, og ikke gi opp. Jeg har gitt litt opp noen ganger, i form av å gå tilbake til gamle og usunne uvaner og vaner. Jeg har ikke fulgt noen fast metode eller mønster for å gå ned i vekt, jeg har bare fulgt impulser, trender og gode og mindre gode råd. Jeg har gjerne gjort ekstreme og store tiltak som jeg ikke har klart å holde ut. Det kan være lett for å bestille masse fantastiske pulverkurer o.a på nettet, legge mye penger i en fantastisk kjapp løsning. og som min venninne Anne sier: "alle slankekurer virker, hvis en bare gjennomfører den skikkelig". Og det kan hun ha rett i. Men så er det dette med gjennomføringen da. For hvem er det som skal passe på at en gjennomfører skikkelig? Og de som har laget denne kuren, vet de egentlig hva de driver med? Eller vil de bare tjene penger på andre behov for å gå ned i vekt?
Jeg har ofte blitt drittlei hele slankeprossessen, fordi den fyller hele livet mitt og tar all plass og fjerne all glede. Klarer liksom ikke å "LEVE", bare vente på den slanke kroppen...  Det er ikke noe særlig bra det heller!!!

I går kveld satt jeg å funderte litt på dette..
. HVA ER DEN BESTE SLANKEKUREN/DIETTEN? 
Jeg vet jo at vektreduksjon tar tid, og at ordet slanking ikke er så bra å bruke lengre, det skal liksom hete livestilendring nå... men en spade er en spade og slanking er slanking. Jeg trenger å kalle ting det det er, ikke lage meg sånne innviklede ord. Jeg vet jo at dersom en vil beholde en vektendring. må en leve etter det.
Jeg ser ofte på programmet "EKSTREMT VEKTTAP" og der klarer store folk å miste halve totalvekten på ett år. Jeg får se at de trener vanvittig mye, de er nøye fulgt opp av han der knallfine treningsmannen, og de får kostholdsopplæring og mye annet. og dette er inspirerende, men en får likevel ikke se HVORDAN eller HVA de spiser... Så der er metoden litt hemmelig.
Men tilbake til hva jeg fant ut i går kveld.... Jeg googlet altså: HVA ER DEN BESTE SLANKEMETODEN....det kom opp veldig mange forslag og artikler.... aller best likte jeg den der det stor at en må finne sin egen metode, den som funker for deg.... hmmmmmm da er en jo egentlig tilbake til utgangspunktet... Men det er jo helt rett. Jeg tror ikke så mye å ensidige superkurer lengre. Det blir for ekstremt, og det holder ikke i lengden, da må det være i kombinasjon med det kostholdet en har tenkt å leve med.
så jeg ble ikke noe klokere av å google egentlig... bare mer tankefull.... Men jeg tror det er rett, å finne det som funker for seg selv i forhold til den situasjonen en er i, i sitt eget liv. Ikke alltid  følge moten.

MIN METODE? 

Jeg har 5 barn, og de er jo selvsagt de mest fantastiske og skjønneste barna i hele verden. Og disse barna er mine viktigste personer i livet mitt, i tillegg til meg selv. Jeg vil at de skal ha et godt liv, være friske og sunne og lykkelige. Dette ønsker jeg for meg selv og. Barna mine treninger ingen drastiske vektendringer da, men de trenger å lære hvordan en skal leve for å forebygge og ha et balansert kosthold og aktivitet. Så det er her MIN metode må danne utgangspunkt. De vet at jeg har sluttet med snop og digg, men de vi ikke gjøre det samme. Det krever jeg ikke, men jeg vil påvirke dem til å redusere mengden og hva de kan få. De trenger det.

smootiesmilefjes

I går overasket de meg med å ville ha min middagsmat. De ville ha ferdigkjøpt fiskegrateng, de elsker det, men det ville ikke jeg siden den inneholder pasta (magen min er ikke så glad i gluten for tiden). Jeg steikte laks og laget potetmos (hjemmelaget) til meg selv. Og barna ville heller ha MIN mat enn gratengen, heldigvis var det mye laks, så alle som ville kunne få!!! Denne opplevelsen har fått meg til å tenke mye. Kanskje jeg kan påvirke mer, kanslkje det er meg som har mest å lære her. Jeg kan introdusere barna for en sunnere meny som passer til både meg og de... Dette tror jeg kan bli "MIN" metode, slik at det i hvert fall blir enklere og ikke så sært lengre?


Kjenner jeg er litt lei av å skrive om dette nå, fikk vondt i hodet... Er du lei av å lese om det og?
Jeg tenker at jeg tar en pause i stresset mitt nå.... og bare spiser sunt, lite, trener , lever og smiler... det funker for meg og mine

KLEM FRA VETERAN-SLANKEREN

en påminnelse til meg selv!!!

Sukker, gluten, fett, rødt kjøtt og prosessert mat er bensin for en betennelse. 

Motsatt effekt har mat som inneholder mye antioksidanter og fiber.

 Frukt og grønnsaker er gode eksempler.

Betennelsesfremmende mat

• Sukker
• Gluten
• Fett
• Rødt kjøtt
• Prossessert mat

Betennelsesdempende mat

• Frukt 
• Grønnsaker
• Grønn te
• Rødvin
• Mørk sjokolade

Nå må jeg huske å leve sånn at det ikke danner seg betennelser i kroppen, slitasjeproblemene skal løses på best mulig måte. 

Jeg er godt i gang. 

INGEN FLERE FJELLTURER???

Hei.

Jeg skriver dette for å huske det til en annen gang. 

Da jeg var på Haukeland sykehus, tok røntgen av ankelen og fikk den triste beskjeden om ankelen som fortsatt er ødelagt, fikk jeg  streng beskjed. 

1. IKKE gå så mye på foten. 
2. IKKE gå i terreng. 
3. IKKE gå tur. 
4. ERGO......
5.  IKKE GÅ PÅ FJELLET??  

Ja, for en fjelltur er jo å gå mye, gå i terreng og gå tur... 

Kirurgen så både streng og bekymret ut, og jeg kunne ikke se at han spøkte. 

Han mente nok ALVOR ja. Og han vet jo hvordan det er med denne ankelen min. Så hvorfor ignorerer jeg det? Liker jeg smerter? Har jeg lyst å ødelegge meg enda mer??? 

Jaja, turen opp på toppen var fin den, på trass og viljestyrke kom jeg meg opp uten store smerter eller anstrengelser. Jeg er i grei form ennå tenker jeg. Men så skulle vi ned igjen da, min mor, min søster og jeg... og det er jo alltid litt masete med den nedturen, vi er redd for å falle og sånn, men vi klarer oss fint for vi er forsiktige. Min kjære far har fått DILLA på å bygge broer over myrer og vann på stiene på Tellevikfjellet o.l. så vi ville ta en titt på arbeidet. Det ble en del tråkking og en veldig koselig tur. sånne opplevelser setter jeg pris på. Jeg er så stol av både min far og min mor på hver sin måte. umulig å ikke være stolt av pappa, som står sånn på for å gjøre stiene bedre. Han er ikke alene om dette selvsagt, flere ildsjeler er i sving her. 

Men så er det mamma da, som nekter for at hun er i noen som helst fysisk form... hun går no i fjellet og det kan se ut som om hun liker det, og jeg tror hun er litt stolt over pappa sin innsats og, ja, jeg er faktisk sikker på det. Men nok om det. tilbake til foten min.. he he ... i skrivende stund sitter jeg her å angrer litt, selv om jeg smiler av opplevelsene jeg har hatt i dag. For når pappa alltid er på fjellet, og når jeg føler for å være med ham, må jeg jo opp der han er. og siden min mor synes at det er kjekt å gå på tur med siden døtre, så må jeg jo stille opp, siden jeg nyter dette jeg og... Og livet kan være kort og en må leve mens en lever. Så ja, det var ikke smart å gå i fjellet for foten sin skyld, og jeg kommer ikke til å gå en ny sånn tur med det første. Men jeg vet hvem jeg ønsker å være sammen med, oppleve noe med og ha det gøy med. Det er barna mine, familien min, og mine venner jeg ønsker å bruke tiden min på. Dette har jeg tenkt masse på, og kommer til å leve det ut. Fjellene står der jo når jeg er blitt operert og friskmeld en gang og, så det få jeg slutte å stresse sånn med.

Jeg kan i hvert fall meget godt og tydelig kjenne hva kirurgen mente med å begrense bruk av foten, og jeg kommer til å følge denne regelen resten av denne dagen i hvert fall. 

EN SLAGS PROTEINPIZZA

MIN PROTEINPZZA

Halloen

Neida, jeg har ikke funnet opp en ny og revolusjonerende type pizza som gjør deg sunn, frisk, lykkelig og rik.

 Denne retten har nok mange folk før meg laget, så jeg tar ikke æren eller skylden for dette... Men jeg hadde lyst å bruke oppskriften på proteinrundstykker som pizzabunn.... og som fyll hadde jeg kyllingkjøttdeig, løk og paprika, litt hvitløk (siden jeg lukter så godt når jeg har spist det) og litt tomatketchup i bunn (i mangel av noe bedre saus)

Siden jeg var litt sånn teit tidligere på dagen, lot være å spise nok mat, trente vekter og ble fryktelig svimmel og uvel (bra ingen såg det, for da hadde jeg følt meg litt dum) ble jeg rett og slett STEINMETT av denne middagen, jeg ble søvnig og litt sånn salig på en måte, og jeg synes liksom at jeg hadde laget verdens beste pizza... Men jeg vet i hvert fall at dette var en sunn og god greie, for jeg vet no litt av hvert om sunn mat egentlig.... Det er jo veldig moderne å la "usunn mat" blir til sunn mat no for tiden, ved å bytte ut ingredienser, trylle litt liksom... så då gjorde eg det.... 

Og tunge treningsøkter trenger MAT. Dette vet jeg, dette har jeg blitt fortalt, hvis du skal trene skikkelig MÅ du spise skikkelig. Det var en sånn personlig trener som "banket" dette inn i min kunnskap og klokhet for noen år siden, og jammen meg har han rett... 

Ingen har vandra den vegen.......???

God morgen.

Med fare for å være litt for dyp og dyster og tung,

 vil eg få dette ut av hodet mens dagen ennå er ung. 

Eg sitter jo ikke her å "depper", med furtemine på mine lepper. 

Det er bare et mønster i livet mitt som holder meg våken,

 for eg ser en fin utvei fra denne vanvittige tåken. 

Mitt mønster føles ofte som en sirkel som ikke er så god, for eg lager gode planer og så detter alt i do.

Livet er en sirkel, men veien bør ikke på i ring, 

og så lenge en havner på samme plassen, skjer det jo ingenting, Eg har gått i sirkel, men no skal eg forlange, at veien min videre, skal bukte seg som en slange.

JA, eg må bryte et mønster, og eg er begynt å få det til. 

Eg må ta noen ukjente skritt, og ikke være redd for å gå meg vill. 

Den veien eg vil gå, og måten eg vil vandre, 

må eg gjennomføre uansett hvilke meninger eg hører fra andre

Jada, eg er begynt å gå, på min "slangete" litt uoversiktlige vei. 

og når usikkerheten prøver å ta meg igjen, sier eg i fra, ja, for den er eg lei.

av og til går jeg veien alene, og ofte sammen med gode personer, 

eg opplever at mine venner støtter, ja de HEIER, dette er gode toner.

Eg kan jo ta mine valg, og velge ka eg vil fokusere på. så da vender jeg blikket mot lykken, og det blir den retningen eg vil gå. 

Og då må eg glemme at eg en gang har trodd på den tanken,

 at tallet på vekten var å gå den berømte planken. 

Eg vet og forstår at eg tok kraftig feil av veien,

 og no har eg sagt det igjen,

eg gjorde den samme dumme greien.....

Ja, for eg vet så godt om den feile vegen, eg kan den i blinde og uten kart og kompass, 

derfor må eg gå en annen retning sånn at eg kommer fram til en ny plass

SÅ DÅ GÅ EG DÅ (og eg kan jo plystre litt mens eg går???)

IKKE DUM, MEN DUMT!

Av og til blir eg en skikkelig "skitunge". Ja, det er faktisk sant. Og jeg er så irritert på at jeg blir sånn. Det er som om jeg ikke ønsker å ha et godt liv? Jeg kan av og til innbille meg at jeg må bli lettere i kroppen for å være god nok. Jeg blander liksom kortene her. Ja,for jeg bød bli en god del lettere i kroppen, det har til å med legen min hintet litt om. Men har har ikke sagt at det er fordi jeg må bli god nok. Han har bare gitt meg noen tanker om at jeg har litt mye fett på magen,og det kan være noe av årsaken til at jeg har vondt i magen,mulig magekatarr aller annet.

I tillegg har jeg jo denne ødelagte ankelen min,som skal bære på alle disse overflødige kiloene,jeg  må jo gjøre jobben og belastningen litt lettere for den. Og slitasje i bekken, og skulder osv... Så egentlig burde saken være enkel, jeg må ned i vekt for å gi meg selv en sjanse til en litt bedre helse.

MEN,ka skjer med meg i denne prosessen egentlig?
Jo, jeg blander kortene. Og trekker inn dette med at jeg pga behovet for å gå nedi vekt, ikke er fin nok, god nok og alt det der greiene. Og dette ØDELEGGER. Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å klare å slanke meg fin nok,god nok osv. For etter å ha gått ned en god del kilo,er jeg jo ikke god nok, fin nok eller sånn... For er var jo ikke derfor jeg skulle nedi vekt.
Det var jo for HELSEN sin skyld.....?

Men jeg roter det til for meg selv. og når en overbeviser seg selv om å ikke være god nok/fin nok, da blir en så lei seg, og trist.
Og så må jeg jo spørre meg selv:
Hvem er det jeg liksom skal bli god nok/fin nok for???
For deg som leser dette?
 For fastlegen min?
 For vår skaper?
For ungene mine? Familien min? Vennene mine? Kolleger???
 HVEM????

Fornuften min er fornuftig nok til å tenke det som er rett...
 Men så kommer den der SKITUNGEN fram, og ødelegger alt. SKITUNGEN får meg til å tro at eg må veie mindre, se annerledes ut,"godtatt" (AV HVEM?) før eg kan være med mine venner, satse på kjærligheten / ta i mot kjærlighet, pynte meg, eller annet som er kjekt....SKITUNGEN før meg til å føle meg mindre verdt,får meg til å tro at eg må bli en annen liksom? Så hva gjør jeg med dette da?Jeg vil jo ikke være med denne LILLE SKITUNGEN mer, men samtidig tenker jeg at jeg bare må få satt "henne" på plass en gang for alle.... 

GURI, nå jeg leser det jeg har skrevet, lurer jeg på om jeg er blitt litt gal?? Er det flere som har det på denne måten? Er jeg DUM, eller er det dette her som bare er DUMT liksom...
Jeg fyller 40 år neste år (og liker det). Og jeg vil jobbe for å vokse fra denne SKITUNGEN nå.
Jeg vil ned i vekt for helsen sin skyld!!!!  jeg har bruk mange å på å lykkes og mislykkes med dette.
 Og det er fordi SKITUNGEN får meg til å gi opp.
Og denne skitungen er jo en del av den jeg er,derfor må jeg bare erkjenne at det er slik,og heller la den delen av den jeg er som jeg liker/elsker at jeg er, få mer næring og pleie. Så med fare for å virke innbilsk, sjøldiggende eller selvopptatt:
EG ER GOD NOK SOM DEN EG ER, UANSETT KA EG VEIER

Så jeg må altså skjerpe meg 100% igjen,jeg er ikke DUM,bare tenker DUMT av og til..
Stor klem fra Marianne

Frydefull forandring

Kjære lesere.
Badedrakten er funnet fram igjen og eg har vært i svømmehallen, Nærmere bestemt Åstveithallen. Og jeg har svømt mye, og opplever at det for meg faktisk er temmelig tungt, ingen god svømmeteknikk eller noe. og pga ankelen, bruker jeg ikke beina skikkelig heller. Kan bare brystsvømming, og har ikke gjort noen forsøk på å lære meg andre teknikker ennå, da kan jo badevakten tro jeg er i ferd med å drukne, og slik oppmerksomhet trenger jeg ikke. jeg kommer til å fortsette med svømmingen nå. Og jeg takler den der badedrakten helt fint, ingen bryr seg jo om hvordan en tar seg ut under vann uansett.
Jeg har holdt meg unna snop og snacks, hvetemel og annet i over 8 uker nå. Det har gjort godt for både kropp og sjel. Herlig å ha kontroll over matinntaket, og gøy å klare å gjennomføre noe jeg har bestemt meg for. Klærne mine er i ferd med å bli litt for store til meg, og jeg har våget å endre stilen litt. Føler meg liksom litt finere da, har fått en en ny hårklipp og kjenner på at livet smiler litt igjen. Det verker ofte som besatt i ankelen min, for jeg er nok ikke rolig nok til at den skal være glad. Men egentlig så er jeg ferdig med å sørge over at foten må opereres på nytt, for det er helt supert å få en ny sjanse til å bli helt frisk i foten. Jeg tror det er på tide å se framover nå. men ALT. og slutte med å hente inn fortiden min, mane fram igjen alle dårlige følelser og la de ødelegge for meg. Burde vært forbudt å gjøre sånne ting. Samtidig vil jeg gi slipp på gamle drømmer, som egentlig ikke er mine engang, og dyrke fram det som jeg liker og vil ha. Ja, det er virkelig på tide nå, det har jeg endelig skjønt. Mye av det jeg er redd for her i livet, er helt ufarlige ting, som verken kan skade meg eller ødelegge for meg. irriterende at det som sitter mellom ørene skal få dominere så mye. På tide å skifte ut innholdet, går det an? Vet ikke... men det går an å skifte ut innpakningen, det går an å pynte seg litt, stelle håret hos frisør, gjerne ta på litt sminke og børste håret to ganger for dagen liksom.... En er ikke fjols om en gjør det... og det er jo greit å pynte seg og se fin ut selv om BMI¨en er litt høy.... Jeg har myyyye å ta igjen, myyyye å lære på nytt .... men det er for pinlig og flaut å skrive mer om her.... takknemlig er jeg for mine venner som støtter og forstår, som "kjefter" og får meg til å tenke igjennom det jeg tenker liksom.... Jeg vet lite om hva som skjer i fremtiden, og kan lite gjøre med det som skjedde i fortiden. men jeg kan påvirke NÅTIDEN, nyte den og leve her og nå.... Og ta ansvar for min egen lykke, ikke vente på at noe skal skje mer... Bortkastet tid det.