Med tillatelse til å trene litt.....

Hei

 Da er det gått noen måneder siden jeg skadet meg i fallulykken på fjellet, og nå er jeg blitt så godt som helt frisk igjen. Jeg har gradvis kommet meg tilbake i arbeidslivet og jeg har så smått begynt å trene igjen. 

Jeg har fått beskjed om å bare trene litt, og holde meg innenfor smertegrensen. Jeg skal ikke ta for hardt i, og de gode løpeturene må vente litt ennå. 

Jobben min i barnehagen innebærer blant annet en god del aktivitet og bevegelse. Små barn har fantastisk mye energi og er alltid i lek og aktivitet. Det er min jobb å være sammen med de i alt de finner på, og etter å ha hatt noen dager på jobb kjennes det ut som om jeg har løpt et lagt løp og trent styrke en hel dag. dette gjør ikke vondt, men jeg er klar for å si "god natt" når jeg kommer hjem. 

Dette forteller meg at jeg er blitt frisk igjen, men at jeg ikke er i form. Jeg er ikke i "barnehageform" og den eneste måten å komme i den formen igjen er å være på jobb. 

Spinning-glede i matboden

Så var det dette med å trene litt..... Det er vanskeligere enn jeg trodde. Det er som om jeg bare har ett "gir" og det er bånn gass. Det å kjenne at kroppen ikke kan, at jeg ikke klarer det jeg vil, er vanskeligere å takle enn jeg trodde. Før ulykken kunne jeg bare gjennomføre alle treningsøkter på sterk vilje, men nå er ikke det samarbeid mellom kropp og vilje i det hele tatt. Jeg må lære meg å lytte til kroppens signaler, og ta hensyn. Dette blir som en stor og omfattende livsstilsendring for meg. 

Jeg må gå igjennom mine grunner til å drive med fysisk aktivitet, de egentlige grunnene, og finne ut hvordan jeg skal gjøre det videre. Jeg vet hva jeg har brukt trening til før i verden, og det er slett ikke alle treningsøkter som har gitt meg noen glede. 

Det er nok dette jeg savner, å bare kunne trene for moro skyld, uten å føle at jeg MÅ. Det er nok dette jeg trenger å komme meg bort i fra nå. Ikke misforstå, alle burde jo holde seg i form, inkludert meg. Men jeg har en lei tendens til å overdrive trening på samme måte som jeg tidligere overdrev spising, og til slutt endte opp som sykelig overvektig. 

En liten styrkeøkt hjemme

Å bruke mat eller trening til å regulere vanskelige følelser er et risikoprosjekt for helsen, og noe jeg virkelig å passe meg for. Så nå har jeg sjansen til å lære på nytt, og kjenner at dette er tungt, men viktig for meg. Det er noe med det å innse at en har vært på feilt spor en stund, og at en kanskje til og med trenger hjelp til å komme på det gode sporet. Mye stolthet må svelges og jeg må være sterk nok til å våge å vise min svakhet. 

Så da trener jeg på å trene litt, eller på å la være å trene. Dette er vanskelig og rart, det føles feil å IKKE skulle trene hver dag, eller i det minste annenhver. Jeg har fått " lov" av lege og fysioterapaut" å trene forsiktig på sykkel og å gjøre ulike styrkeøvelser. Dette kjenner jeg gjør godt for hele meg. Men jeg vil alltid ha mer, og jeg stresser litt med tanken på om dette er godt nok. Jeg føler jeg mister litt identitet ved å ikke være hun som løper klokken 5 om morgenen  lengre, men det er godt for å å kunne klare å sove helt til vekkerklokken ringer. En god del av mine tidlige løpeturer har vært fordi natten har vært søvnløs og urolig og dermed løper jeg dagen i gang og lever på endorfinrunsen hele dagen. Dette tror jeg ikke lengre er så sunt for meg og jeg forstår nå at jeg må legge om litt. å trene om morgningen er herlig da, men kun hvis en har sovet godt om natten og er i balanse følelsesmessig. 

Sååååå dette var "siste nytt" fra denne fronten. Klar for nye utfordringer og nye sjanser. 

Stor klem fra Marianne