Operasjoner fullført og ENDELIG I MÅL

Det er ikke lett å skrive dette blogginnlegget. Jeg sovner omtrent for hver tanke jeg tenker. Det er nå fire dager siden jeg ble operert, jeg fikk fjernet problematisk hud på rygg/flanke. Jeg er selvsagt sliten og medtatt nå. 

Belteplasikk heter operasjonen. Denne gangen ble 1,1 kg hud fjernet. Jeg har smerter nå, og ta mye sterke tabletter for å holde smertenivået nede. Derfor blir det mye soving. kroppen trenger mye hvile. 

Da jeg la ut status på Facebook om at jeg var ferdig operert. kom det en overveldende stor respons på dette. Mange kommenterte med at jeg har vært så flink og så tøff. Ja, det kan jeg vel egentlig vært enig i. For en kamp og lærerik reise jeg har hatt..... Det har tatt meg ca 10 år å få gjennomført operasjonene som innebar fjerning av hud, men det har tatt meg over 30 år å innse at kilo opp eller ned er for det meste viljestyrt og krever kontinuerlig fokus på gode valg. Jeg vil kalle meg "ferdig slanket", fordi jeg ikke lengre ønsker å ha fokus på å gå ned i vekt. Ca 70 kilo i minus for være nok. 

Det har vært veldig tøft for meg, og jeg er sliten av å være så "flink og tøff". Jeg har kjempet meg vekk fra et utrolig dårlig selvbilde, jeg synes jeg er god nå. Det synes jeg ikke før, men nå vil jeg ikke snakke mer om det som var før. Ikke i dag i hvert fall... Jeg vil se fremover, og jeg vil leve her og nå. 

Med drenet i en liten pose...

Jeg har ikke sjekket så nøye i speilet om jeg er fornøyd med resultatet mm.... Jeg kjenner på at jeg ikke er så opptatt av det. Den problematiske huden er fjernet og jeg vet at jeg med tiden ikke kommer til å være plaget av hud som folder seg og lager infeksjoner osv. Det er nok for meg. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg ALDRI hadde latt meg operere bare for utseende og skjønnheten sin skyld. Men sånn jeg bare, fra å skamme meg over kropp, overspising og utseende, har prosessen og livet lært meg å være stolt og kry over den jeg er, og den jeg var. 

Jeg gleder meg til veien videre, der jeg skal jobbe med å holde vekten, og finne maratonformen. Det blir gøy det. Og når en engang er en overspiser, vil det nok si at jeg ikke er kvitt lidelsen, jeg har bare fått kontroll. 

Den kan jeg miste, og dermed blir fokuset mitt videre å finne måter å ikke falle tilbake til situasjoner der følelsesspising tar overhånd og jeg blir svak og sjanseløs.

 Hver dag kan bli en kamp, eller det kan bli perioder  med fred. Jeg må ha hodet med meg hele tiden, og våge å føle se rette følelsene, akseptere å ha det litt vondt og vanskelig, uten å trøste eller ignorere. 

Jeg vil også våg å ta i mot all den kjærlighet og omsorg jeg er omgitt av.

 Før vågde jeg ikke det, men nå klarer jeg ikke la være. 

Lite visste jeg at  det å bare være meg, den jeg er, var det som skulle til...... 

Klem fra Marianne

Sånne tanker rundt kaffekoppen og sånn :)

 Hei
Jeg har tenkt en god del på dette med mobilbruk. Jeg er mamma til 5 barn som mer og mer begynner å bli ungdommer og voksne (oj, nå ble jeg plutselig kjempegammel) og i går fikk de yngste på snart 11 hver sin mobil i bursdagsgave. Vi foreldre er liksom enige om at de trenger skikkelige mobiler slik at vi kan få tak i de når de når de er på besøk hos venner og siden de bor i to hjem.

Men altså, av og til føler jeg at jeg mister kontakten med mine barn nettopp fordi de har mobiler. Jeg kan snakke til de, og jeg blir verken hørt eller sett. Men jeg har ingen som helst rett til å klage på de, for jeg er sånn selv. Jeg kommuniserer med folk som ikke er i samme rom som meg. Og jeg opplever at det er helt utrolig gøy, i hvert fall når andre sende hyggelige ting som snap og gode morsomme film-snutter og bilder. Men jeg blir jo veldig fjern når jeg ikke er psykisk tilstede med de jeg er fysisk tilstede med.

Det er mange meninger om mobilbruk, mange regler i de tusen hjem og her i huset ser jeg at reglene er til for å brytes.
Noe jeg slår hardt ned på er hvordan de og jeg benytter chat-funksjoner.
Det er hyggelig å kommunisere skriftlig med andre. Men jeg ser og opplever mer og mer at her må jeg være streng. For når en mottar meldinger med sårende innhold blir en knust. Og det samme skjer jo når en sender det ut. Og da forsvinner min lempelighet når det gjelder mobil-regler. Når en skriver, har en jo egentlig tid til å trekke pusten, roe ned og veie sine ord litt mer enn når en prater ansikt til ansikt med noen, ved bruk av munn og ikke fingre.... Skriftlig kan en trekke tilbake sårende ord som rammer. Skriftlig kan en lese om og om igjen det som er vondt, og det forsvinner aldri. Da kanen med sikkerhet vite at vedkommende enten er for feig å si ting ansikt til ansikt og tøffer seg stort bak en mobil. IKKE GREIT. Jeg har gjort det selv og følt meg skikkelig råtten etterpå. Og det har liksom vært umulig å tilgi seg selv eller gjøre opp med vedkommende.OG jeg har selv blitt slått i bakken av meldinger fra kjente og ukjente.

SÅ det er dette jeg vil lære videre til mine håpefulle, som allerede er presentert for begrepene nett-vett og mobilvett..... Jeg kan ikke lage regler jeg ikke følger selv, og jeg vil at mobilbruk og nettbruk først og fremst skal være noe vi kan ha glede av sammen, Og det har vi. For vi deler mye av det vi mottar og finner på nett.
SÅ mobil er ikke bare kommunikasjon, det er litt lek og . Og jeg liker å leke med barna mine, selv om det er på vei vekk fra lekealder. Nå har jeg muligheten til å forlenge leketiden. Og det er helt herlig Mye glede og latter. Det trenger vi.

Livet skjer, og teknologisk utvikling er emorm. Jeg bare henger med så godt jeg kan, og vet med meg selv at selv om jeg "følger" mine barn på sosiale medier, har jeg ingen peiling på hva de foretar seg. Sånn var det jo egentlig før i tiden og, jeg tror neppe mine foreldre visste hva jeg foretok meg når vi ikke var samlet rundt middagsbordet  liksom.
 Og GODT ER DET ;)

Løpegleden er tilbake

Hei

Det har ikke vært et sånt superlett treningsår så langt. Året startet med en nyoperert kropp som skulle holdes mest mulig i ro, og tunge løft og løping mm var forbudt. Dette var ikke lett å takle siden jeg føler jeg nesten er blitt "avhengig av å trene, som som virkelig er en fin avhengighet da. Da det endelig ble "lov" å trene igjen, varte det ikke lenge før jeg slapp bremsen til tross for at en eller annen sa jeg skulle starte forsiktig og ta hensyn og bla bla... Men når en er så vant til å gjennomføre det en vil ved hjelp at rå viljestyrke, glemmer en å lytte til fornuft og gode velmenende råd. 

Så det gikk liksom ikke så lang tid fra å ha en nyoperert kropp til å få en overtrent og skadet kropp da. Igjen ble det påkrevd å ta en pause, og det gjør noe med hele meg når jeg kjenner at jeg ikke kan presse meg slik jeg er vant til. For jeg har presset meg selv i årevis. 

Presset meg til å ta grep, gå ned i vekt, endre spisevaner, fjerne meg fra snop mm, våge å trene på treningssenter, løpe langs veiene og vise meg "offentlig" i fine klær eller badeklær liksom... Alt er gjennomført med press og rå vilje.... 

Vel, det er i hvert fall min unnskyldning og forklaring på min overdrivelse og strenge krav til meg selv. Jeg har skjønt at jeg må ta grep, atter en gang slik at alt dette "stresset" går over i en behagelig og god livsstil som jeg klarer å leve godt med. 

Nå lytter jeg, nå tar jeg i mot råd og veiledning, og hører det jeg ikke hørte før. 

Jeg har kjent at det å hvile, ta det litt roligere ikke ødelegger formen, det styrker den, og det visste jeg fra før, men trodde det ikke gjaldt "en som meg", siden jeg er så ultra-spesiell liksom??? Nei, det er jeg jo ikke, jeg er bare lite villig til å gjøre som andre sier, det kalles trass, og det er ikke helt bra det da. 

Men altså, trene vil jeg, og trene kan jeg. Og den siste tiden har det gått roligere for seg, og jeg har stoppet, roet ned og tilpasset dersom smerter dukker opp og kvalmen kommer. Jeg har våget å ta løpeturer sammen med andre enn meg selv, altså åpnet opp for at det å trene sammen med noen faktisk er like kjekt og kanskje enda kjekkere enn alene, eller ta begge deler er like fint. Så jeg har liksom tenkt at jeg får ta noen skritt tilbake når det gjelder å finne toppformen nå....

Men kom til poenget, 

i går kveld ville jeg ha en løpetur etter jobb, og satte avgårde i BREKKELØYPEN i Knarvik, flott løype der. 

Og underveis oppdager jeg noe som gledet meg stort. Jeg løper litt fortere og lettere enn jeg gjorde bare for noen uker siden. ved høyere tempo i beina og dermed høyere puls, blir jeg ikke kvalm og dårlig, jeg kjenner at jeg smiler mens jeg løper, og at jeg ikke har noe særlig lyst å slutte. Etter en god MIL visste jeg at det nå var nok løping, og kvalm ble jeg likevel siden jeg er ganske sikker på at jeg svelget en flue i farten, ikke fordi jeg ville det, men fordi jeg løper tydeligvis med åpen munn og tiltrekker meg insekter. MEN DET VAR SÅ GØY

Så då hadde Frode (min kollega og venn) ,

 og sikkert resten av treningsbrasjen helt rett, at en kan hvile seg i bedre form. Eg trodde ikkje på det, men no tror eg selvsagt på det når eg har opplevd det sjøl. 

Av og til, og helst litt oftere må en bare ta en sjanse på at det å gjøre det rette er det beste en kan gjøre. 

PS!

Om ca to uker tid blir en uansett ny hviletid for min del, for da gjennomføres siste del av hudfjernings-operasjonen og jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg til å sette STREK for denne elleville lange reisen min for en sunnere og bedre livsstil. For når siste del av hud-plagene pga overskudd-hud er fjernet, er jeg endelig helt i MÅL. HURRA

Klok av skade?

I kveld, klokken 22.00 skal jeg liksom stille til start i Sommernattsløpet i Bergen. Det er et 5km løp i utkanten av Bergen Sentrum og jeg har sett fram til en tur på "byn" helt etter mitt hjerte en lørdagskveld. 

Det er snart tre uker siden jeg skadet foten min under Åsaneløpet. Jeg fikk beskjed om å ikke løpe på to uker minimum og har så godt jeg kunne holdt den fristen. Og jeg har jo bestemt meg for å roe ned litt fremover fordi jeg har vært kraftig overtrent og skadet i lang tid. Men det er faktisk lettere sagt enn gjort. Jeg har lurt meg til noen løpeturer, mest på tredemølle på Max Fitness, men litt i terreng. For noen få dager siden hadde jeg en relativt lang løpetur på asfalt sammen med min kjære og det gikk fint, samtidig som jeg har oppdaget hvor utrolig koselig det er å løpe sammen med kjæresten min. Var litt i tvil om jeg kom til å like det, siden jeg som regel er litt i tvil om jeg liker å gjøre sånne kjekke ting ... ha ha...

 Vel vel, etter å ha konkludert med at eg er så godt som smerterfri i ankel og legg bestemte jeg meg for å bli med i Sommernattsløpet likevel i kveld. Og jeg har vært bestemt i hele dag, inntil nå, for noen timer siden. Da kom tvilen.... og dette gangen kommer tvilen min meg til gode. For jeg vet at i en konkurranse som i kveld, er jeg både nervøs og anspent, jeg knyter meg veldig i hele kroppen og jeg anstrenger meg mye mer i løpingen enn ellers. Jeg hadde planer om å gjøre mitt beste 5 km løp, altså det hadde ikke blitt noen rolig løpetur i kveld, det hadde blitt max fart og drøm om personlig 5 km rekord. Det har nok ikke min fot godt av. Og nå kommer endringen min, jeg tok til FORNUFT og avlyser løpet i kveld og sitter her hjemme og blogger om det i stedet.... 

Og til tross for å ha det litt vondt inni meg er jeg veldig stolt over at jeg ikke løper i kveld og at jeg har lyttet til fornuft. For vanligvis ville jeg bare kjørt på og sannsynligvis fått en ny smell. OG siden jeg ikke liker disse vonde smellene noe særlig er det jo på tide å skjerpe seg. 

I skrivende stund går startskuddet inne i Nygårdsparken om ca 30 minutter. Jeg sitter godt i sofaen og tenker at min drøm om å bli en maratonløper bli mer virkelighetsnær nå, når jeg faktisk lar meg selv fortsatt vært litt skadet (der ER jo en liten smerte igjen i foten min) og heller trener forsiktig og alternativt. Så det er ikke slutt på løping, men det er mer og mer slutt på å skade meg håper eg.

Mitt Maraton

Hei

Så er det tid for et sånt litt svett blogginnlegg
igjen.
Skaden i foten er bortevekke, og jeg bobler over av løpelyst og sånn. MEN, har bestemt meg for å lære litt av alle det feilene jeg gjør, liksom bruke erfaringen til noe nyttig, sååååå da må jeg bare la være å leve ut denne enorme trangen til å løpe i timevis. Da vil jeg jo bare slite meg ut og skade meg en gang til.... MEN, drømmen lever ennå, jeg vil trene meg opp til å kunne løpe et helt maraton. det vil si, løpe 42,195 km i et løp. Det skjer ikke i år, og kanskje ikke neste år heller.... Men opptrening skjer nå, rolig og forsiktig.
Jeg trener forholdsvis lite nå, men jeg leser og studerer mye hvordan jeg skal trene både fysisk og mentalt for å komme dit jeg vil, og nå mitt mål. Det er viktig å ha en god plan for prosessen, og rett fokus.
Mitt fokus dreier seg mye om at dette skal være gøy, og jeg skal kose meg underveis. Jeg vil ikke gjøre dette helt alene for meg selv, jeg vil ha mine kjære med som støttespillere og treningspartnere, jeg vil ha en heiagjeng og "fan-klubb". Det å løpe selve maraton-løpet er jo noe jeg skal gjøre selv, jeg jeg har ikke lengre behov for å gjøre all trening og forberedelser alene.

Det er nok på tide å slippe til både "fagfolk" og andre med gode erfaringer og råd slik at jeg ikke ødelegger for meg selv og målet mitt igjen. Jeg kjenner godt til mine utfordringer og sperrer, og ser at det kamper jeg til nå har kjempet, ikke lengre skal få min energi og krefter mer.
 Jada, nå pakker jeg noe vondt og sårt godt inn i bomull her, for jeg orker ikke sette ord på og blottlegge mitt åpne og til tider godt betente "sår" helt ennå. Jeg tenker ofte at jeg hele mitt liv liksom har "løpt maraton" fordi jeg har alltid hatt et jag etter noe som føltes helt uoppnåelig og altfor lang og tungt å få til. Likevel jeg det liksom bare vært tvingene nødvendig å jage videre og møte alle utfordringer som dette ned i hodet på meg..... SÅ hvorfor ikke bare løpe et ekte et og?
Det har jeg alltid ønsket at jeg kunne bli i stand til, uten at jeg har sett for meg at det er mulig.

Opptreningen vil for "alvor " begynne i august/september... sommeren skal brukes på restitusjon og hvile, for om noen få uker skal jeg ha min siste operasjon-hudfjerning og da kan jeg endelig få sette strek for min endeløse ned-i-vekt-prosess som til tider har kostet meg mye mer enn den har smakt liksom.... For all del, det er helt supert at kroppen blir lettere og slankere, go at en blir sprekere, men nå jeg tenker på alle kamper, nederlag og vonde dype følelser rundt hele prosessen, kan både tårer og sorg skylle over meg uten at jeg helt forstår hva som skjer.... Innsiden viser jo ikke på utsiden og kropp er så mye mer enn bare en utside. Men nok om dette nå, jeg skulle jo bruke litt bomull og  verne om såret litt til...... glemte det nesten....

 Men dette "såret" er jo veien videre, å få det til å gro, slik at roen senker seg og veien videre ikke bli like tung og vanskelig... det hadde vært flott og få til, og jeg trenger virkelig å ta grep her. Men ikke alene, ikke nå lengre. På tid å ta i mot, ikke bare ta grep.....

Men tilbake til det gøye, jeg gleder meg til å starte på min vei til MITT MARATON, og lære både kropp og sinn enda bedre å kjenne og finne ut hvor min grense går, og hvor langt den kan flyttes. Det skal bli gøy å se hva denne kroppen er i stand til å yte. JEPP, EG GLER MEG

Heks eller eks😌

Hei

Jeg er virkelig inne i en sånn tid-til ettertanke-tid for tiden. 

Jeg har tidligere skrevet om at jeg har vunnet over usunn livsstil og usunt selvbilde , og at jeg har vært så flink å trene og bla bla.. mye positivt selvsnakk altså og jeg topper det hele med å betro verden at jeg endelig utrolig nok har møtt «den store kjærligheten « mot alle odds jeg gav meg selv i den saken. Livet mitt kan muligens se ut som et eventyr, et glansbilde , men jeg skal love deg min kjære leser, at jeg ikke alltid har vært like snill og god som jeg vil være! 

For ca 8 år ble jeg skilt, etter et lang forhold som strakte seg over 19 år av mitt liv. Jeg fikk altså ved dette bruddet min første EKS i livet. Vi hadde mange gode år sammen og fikk 5 vidunderlige barn, men livet skjer og vi gikk hver vår vei. Jeg liker best å ta vare på de gode minnene og la de mindre gode/vonde ligge, ikke gi de noe næring liksom, men det har ikke alltid vært like lett! Jeg har til tider svitsjet mellom å være en HEKS og en EKS! Det er ikke bra å være en HEKS, for da blir en temmelig OND til tider.. i hvert fall synes jeg at jeg ble det. Og det er ikke vakkert... i form og negative stikk skriftlig, hinting til barna om at «pappaen ikke er helt god» er ting jeg ønsker jeg hadde latt være, holdt meg for god til, når sorg og bitterhet ble for overveldende . Det må finnes et ord som heter skillsmissesorg, for det er en form for sorg en ikke helt er klar over at en har, eller må bearbeide på lik linje som med alle andre sorger og tap.... når en mister partneren sin i skilsmisse har en ingen grav å gå til, og ingen hjelp i troen til å lyse fred. 

Er det noe som heter «lykkelig skilt»? Jeg tror det krever mye av partene i veien videre i hvert fall. 

Det var i hvert fall det som langsomt gikk opp for meg.... at jeg vil være en god eks. Det å være «venner med eksen « er et ganske så raust vennskap , og mange kompromiss må inngås og kameler må kanskje svelges til tider. En får nok heller ikke så ofte gode tilbakemeldinger på om er en «god eks « eller ei, men dersom en velger å være HEKS, blir det veldig synlig at en ikke er et spesielt godt menneske ! 

Jeg har igjennnm årenes løp lyttet til mange skjebner der det oppstår skillsmisse, gitt trøst når det trengs og mer og mer innsett hvor stor skade slike HEKSEFAKTER gjør for den som blir utsatt for det, og kanskje aller verst, de barna som blir dratt inn i galskapen! Og er det noe her i livet jeg ikke holder ut, så er det at barna mine er triste pga noe jeg sier eller gjør mot deres far!! Da kan jeg bare dra til Bloksberg å bli der!! 

Jeg har det best når livet er i balanse, og roen senker seg i kroppen og det er fred rundt meg. Det er mitt ansvar alene å se til at det blir sånn! 

Det var dages lille betroelse fra meg! Og jeg ønsker av hele mitt hjerte at jeg ikke noensinne må forholde meg til flere EKSER enn en! Den jeg har nå, er helt super😃😃

Hilsen Marianne, som setter fra seg sopelimen for godt og flyr videre på englevingene😂😇