Løpegleden er tilbake

Hei

Det har ikke vært et sånt superlett treningsår så langt. Året startet med en nyoperert kropp som skulle holdes mest mulig i ro, og tunge løft og løping mm var forbudt. Dette var ikke lett å takle siden jeg føler jeg nesten er blitt "avhengig av å trene, som som virkelig er en fin avhengighet da. Da det endelig ble "lov" å trene igjen, varte det ikke lenge før jeg slapp bremsen til tross for at en eller annen sa jeg skulle starte forsiktig og ta hensyn og bla bla... Men når en er så vant til å gjennomføre det en vil ved hjelp at rå viljestyrke, glemmer en å lytte til fornuft og gode velmenende råd. 

Så det gikk liksom ikke så lang tid fra å ha en nyoperert kropp til å få en overtrent og skadet kropp da. Igjen ble det påkrevd å ta en pause, og det gjør noe med hele meg når jeg kjenner at jeg ikke kan presse meg slik jeg er vant til. For jeg har presset meg selv i årevis. 

Presset meg til å ta grep, gå ned i vekt, endre spisevaner, fjerne meg fra snop mm, våge å trene på treningssenter, løpe langs veiene og vise meg "offentlig" i fine klær eller badeklær liksom... Alt er gjennomført med press og rå vilje.... 

Vel, det er i hvert fall min unnskyldning og forklaring på min overdrivelse og strenge krav til meg selv. Jeg har skjønt at jeg må ta grep, atter en gang slik at alt dette "stresset" går over i en behagelig og god livsstil som jeg klarer å leve godt med. 

Nå lytter jeg, nå tar jeg i mot råd og veiledning, og hører det jeg ikke hørte før. 

Jeg har kjent at det å hvile, ta det litt roligere ikke ødelegger formen, det styrker den, og det visste jeg fra før, men trodde det ikke gjaldt "en som meg", siden jeg er så ultra-spesiell liksom??? Nei, det er jeg jo ikke, jeg er bare lite villig til å gjøre som andre sier, det kalles trass, og det er ikke helt bra det da. 

Men altså, trene vil jeg, og trene kan jeg. Og den siste tiden har det gått roligere for seg, og jeg har stoppet, roet ned og tilpasset dersom smerter dukker opp og kvalmen kommer. Jeg har våget å ta løpeturer sammen med andre enn meg selv, altså åpnet opp for at det å trene sammen med noen faktisk er like kjekt og kanskje enda kjekkere enn alene, eller ta begge deler er like fint. Så jeg har liksom tenkt at jeg får ta noen skritt tilbake når det gjelder å finne toppformen nå....

Men kom til poenget, 

i går kveld ville jeg ha en løpetur etter jobb, og satte avgårde i BREKKELØYPEN i Knarvik, flott løype der. 

Og underveis oppdager jeg noe som gledet meg stort. Jeg løper litt fortere og lettere enn jeg gjorde bare for noen uker siden. ved høyere tempo i beina og dermed høyere puls, blir jeg ikke kvalm og dårlig, jeg kjenner at jeg smiler mens jeg løper, og at jeg ikke har noe særlig lyst å slutte. Etter en god MIL visste jeg at det nå var nok løping, og kvalm ble jeg likevel siden jeg er ganske sikker på at jeg svelget en flue i farten, ikke fordi jeg ville det, men fordi jeg løper tydeligvis med åpen munn og tiltrekker meg insekter. MEN DET VAR SÅ GØY

Så då hadde Frode (min kollega og venn) ,

 og sikkert resten av treningsbrasjen helt rett, at en kan hvile seg i bedre form. Eg trodde ikkje på det, men no tror eg selvsagt på det når eg har opplevd det sjøl. 

Av og til, og helst litt oftere må en bare ta en sjanse på at det å gjøre det rette er det beste en kan gjøre. 

PS!

Om ca to uker tid blir en uansett ny hviletid for min del, for da gjennomføres siste del av hudfjernings-operasjonen og jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg til å sette STREK for denne elleville lange reisen min for en sunnere og bedre livsstil. For når siste del av hud-plagene pga overskudd-hud er fjernet, er jeg endelig helt i MÅL. HURRA