Det er ikke lett å skrive dette blogginnlegget. Jeg sovner omtrent for hver tanke jeg tenker. Det er nå fire dager siden jeg ble operert, jeg fikk fjernet problematisk hud på rygg/flanke. Jeg er selvsagt sliten og medtatt nå.
Belteplasikk heter operasjonen. Denne gangen ble 1,1 kg hud fjernet. Jeg har smerter nå, og ta mye sterke tabletter for å holde smertenivået nede. Derfor blir det mye soving. kroppen trenger mye hvile.
Da jeg la ut status på Facebook om at jeg var ferdig operert. kom det en overveldende stor respons på dette. Mange kommenterte med at jeg har vært så flink og så tøff. Ja, det kan jeg vel egentlig vært enig i. For en kamp og lærerik reise jeg har hatt..... Det har tatt meg ca 10 år å få gjennomført operasjonene som innebar fjerning av hud, men det har tatt meg over 30 år å innse at kilo opp eller ned er for det meste viljestyrt og krever kontinuerlig fokus på gode valg. Jeg vil kalle meg "ferdig slanket", fordi jeg ikke lengre ønsker å ha fokus på å gå ned i vekt. Ca 70 kilo i minus for være nok.
Det har vært veldig tøft for meg, og jeg er sliten av å være så "flink og tøff". Jeg har kjempet meg vekk fra et utrolig dårlig selvbilde, jeg synes jeg er god nå. Det synes jeg ikke før, men nå vil jeg ikke snakke mer om det som var før. Ikke i dag i hvert fall... Jeg vil se fremover, og jeg vil leve her og nå.
 |
| Med drenet i en liten pose... |
Jeg har ikke sjekket så nøye i speilet om jeg er fornøyd med resultatet mm.... Jeg kjenner på at jeg ikke er så opptatt av det. Den problematiske huden er fjernet og jeg vet at jeg med tiden ikke kommer til å være plaget av hud som folder seg og lager infeksjoner osv. Det er nok for meg. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg ALDRI hadde latt meg operere bare for utseende og skjønnheten sin skyld. Men sånn jeg bare, fra å skamme meg over kropp, overspising og utseende, har prosessen og livet lært meg å være stolt og kry over den jeg er, og den jeg var.
Jeg gleder meg til veien videre, der jeg skal jobbe med å holde vekten, og finne maratonformen. Det blir gøy det. Og når en engang er en overspiser, vil det nok si at jeg ikke er kvitt lidelsen, jeg har bare fått kontroll.
Den kan jeg miste, og dermed blir fokuset mitt videre å finne måter å ikke falle tilbake til situasjoner der følelsesspising tar overhånd og jeg blir svak og sjanseløs.
Hver dag kan bli en kamp, eller det kan bli perioder med fred. Jeg må ha hodet med meg hele tiden, og våge å føle se rette følelsene, akseptere å ha det litt vondt og vanskelig, uten å trøste eller ignorere.
Jeg vil også våg å ta i mot all den kjærlighet og omsorg jeg er omgitt av.
Før vågde jeg ikke det, men nå klarer jeg ikke la være.
Lite visste jeg at det å bare være meg, den jeg er, var det som skulle til......
Klem fra Marianne
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar