Om mat og følelser.

Hei
Det er mye som foregår i livet, det skjer noe hele tiden liksom, og for det meste er det gode ting som skjer. Men ikke alltid. Jeg kan vet innrømme at jeg har vært igjennom en del ting som jeg til tider kunne tenkt meg å "spist opp". Du vet, sånne ting som gjør at du liksom tenker at det ikke er så nøye med deg selv, at det er bare å gi f...... i alt, for det er ingen vits å prøve å bli bedre enn det en er, følelser som langsomt begraver deg ned i en hel masse stinkende gjørme og dritt...... ja, sånne følelser har jeg spist meg veldig stor og tung på før jeg forandret meg. underveis i min vektnedgang, gikk jeg ikke bare ned i vekt med tanke på antall kilo, sunnere mat-valg, og treningstimer. Jeg måtte nok endre på måten jeg håndterte meg selv psykisk og. Tankemønsker, holdninger og verdisyn fikk seg en kraftig oppvask, og jeg ble pent nødt til å forbedre mitt selvbilde og syn på meg selv. Og jeg måtte mestre å FØLE det jeg følte, ikke bare feie det under teppet eller fryse det ned liksom. Eller som nevnt, spise vekk de dumme følelsene, og straffe meg selv med enda mere mat for å virkelig gjøre stor ugang på meg selv. Å spise til en får vondt er en god ide når en detter inn i boblen der en bare gir fullstendig blaffen i sunn fornuft.
Men dette har jeg jo liksom lagt bak meg nå, det er jo over 4 år siden jeg sluttet med dette tullet mitt.... eller er det det? Er det mulig å slutte, egentlig? Det har vært mulig å ikke overspise, ikke spise snop og annen mat som trigger galskapen. Men det er ikke alltid mulig å svinge unna sånne ekle følelser og tanker. Jeg kjenner meg selv etterhvert, men jeg kjenner ikke helt til hvordan jeg skal oppføre meg når jeg blir overfalt av disse følelsene som er så vonde og som ødelegger for den "nye Marianne".
Vel, jeg kjenner på at jeg har det bra, jeg er glad og jeg er fornøyd. Jeg bare blir litt sånn "tatt på sengen" av at gamle tankemønstre ikke egentlig forsvinner, men at jeg daglig må jage de vekk. Det er stress, den typen stress som ikke er bra for noen. Jeg er blitt veldig flink til å leve det livet jeg ønsker meg, og jeg er ikke avhengig av en sånn perfekt rose verden der alt går på skinner.
Men jeg må passe meg for mitt mørke. Det er utrolig hvordan noen typer  mat kan omtrent velte hele lasset, eller drive meg vekk fra den fine veien jeg befinner meg på. Jeg har grublet mye på dette i det siste, om det er mulig for meg å for eksempel nyte noen biter sjokolade, eller annen "trigger-mat" uten av det fører til det store tilbakefallet. Men jeg kjenner at det ikke er mulig, denne evige diskusjonen og grublingen er herved over. Og jeg går inn i 2020 med en enda sterkere bevissthet rundt hvilket live jeg vil leve videre.
Jeg har ikke dårlig mat-samvittighet etter juledagene, jeg har rett og slett bare kommet til bunns i hvordan  jeg virkelig kjenner og vet at jeg ønsker å leve. Det har vært veldig fint for meg å finne ut av dette, og det har vært lærerikt å kjenner på hva noen typer mat gjør med meg på det psykiske plan. Jeg holder meg unna mine triggere slik en tørrlagt alkoholiker holder seg unna alkohol, slik en nykter rusmisbruker styrer unna både miljø og dop for å holde seg frisk. Dette som jeg står for er min vei ut, ut av det mørket og det rotete tankemøsnteret jeg har levd i som på en uforklarlig måte er så sterkt knyttet opp til enkelte typer mat.
Å du og du så mye dette livet har lært meg til nå. Gleder meg til å leve videre, leve ut følelser og bare være meg.
Klem fra Marianne

God jul?

God morgen

Det er 2 juledag, tidlig på morgenen.  

Jeg er våken, ja det har jeg vært en stund, for det har seg slik at jeg ikke er venn med "Jon Blund". 

Natten min er veldig kort, Jeg sover litt for lite, men nå vi jeg fortelle om skal ikke handle om søvn. Men om jul, og om mine utfordringer. For meg har juletiden alltid dreiet seg om på gå på en store "matfylla". Jeg er superflink hele året igjennnom på å takle mine utfordringer når det gjelder mat og snop. Det har gått som en lek i årevis, og gleden ved å ta sunnere valg i hverdag og helg er stor hos meg. Men juletiden gjør noe med meg, og jeg har hatt noen litt for tøffe juledager til nå. Jeg er jo kursleder, livsstilsmotivator, og har stor respekt for Roedemetoden og den gode vinklingen vi i Roede har på hvordan en kan leve er godt liv i balanse med helse og velvære. Og jeg lever ut dette så godt jeg kan, og føler jeg mestrer. Men jeg har levd et liv som sterkt overvektig og med en overspisingslidelse litt for lenge til at jeg kan tillate meg å "senke garden" og bli for høy på min sunne livsstil. 

 Mine gamle usunne vaner, og min store tunge "mørke" utfordring ligger på lur støtt og stadig, og som nevnt har det nå virkelig vært tøft og vanskelig. Når mitt mørke kommer, legger jeg først ikke merke til det, det bare sniker seg innpå meg.
Lite søvn, mange stressbelastninger, og dårlige selvbildetanker er skumle triggere for meg. Jeg synes selv jeg har et godt liv, men mye kjærlighet og glede. Men det er ikke fritt for utfordringer og vanskelige situasjoner. Alt er ikke rosa liksom.... og det har jeg ingen forventninger om at det skal være heller. LIVET har liksom alt å by på, og jeg takker ikke nei til noe som blir meg servert. Men altså, når det gjelder sjokolade, kaker og "usunn mat" har det vært helt nødvendig å takke nei for å redde min helse. Jeg stod i fare for å ødelegge den da jeg var på mitt aller tyngste. Det er ikke sunt for verken kropp eller sjel å veie rundt 160 kg. Jeg har funnet ut i løpet av min vei ned i vekt hvorfor jeg ble så tung, og jeg har hatt en lang reise mentalt sett for å komme meg ut av mitt "helvette". Men det finnes uendelig mange snarveier tilbake dit, og de har jeg endelig oppdaget den siste tiden. Jeg skal ikke tilbake til min "mørketid"! Men jeg skjønner at jeg har oppdaget en snarvei, og jeg var i ferd med å forville meg inn på den når i juletiden.

Heldigvis har solen snudd og det går mot lysere tider. OG dette kjenner jeg veldig på nå. Det er fint å oppdage eget mørke, når en kjenner at "lyset" ikke er langt unna. Jeg dømmer ikke meg selv lengre for egen svakhet, jeg har ikke gjort noe galt.

Jeg har bare kjent på fortidens vanskelige tid, og følt på hvilken sterk kraft det er i det å "kunne unne seg noe godt". For jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er fortrolig med det uttrykket. Jeg kan ikke "unne meg" å spise noe som lager at sånt kaos, et sånt kraftig jag etter mer i min mentale bevissthet. Jeg kjenner at jeg går inn i en slags "boble" der jeg ikke lengre har kontakt med min fornuft eller mitt måtehold. Jeg mister hemninger og kontroll. Og sånn liker jeg ikke å være, jeg liker ikke den jeg blir da. Jeg aner ikke hvordan det er å være rus-avhengig i ordets rette forstand, så jeg har ikke noe grunnlag for å sammenlikne min utfordring med dette. Men jeg vet at det å havne på "matfylla" for meg får så store konsekvenser at jeg aldri kan følge strømmen, eller det som for meg ser ut for at alle andre mestrer og nyter. Jeg trodde det gikk bra nå, å unne seg litt, men det ble for stort for meg, det ble bare vanskelig og sårt. Jeg vil ikke ha litt, jeg vil bare ha mer, og mer og mer. Så da blir det ingenting, for jeg liker ikke meg selv midt i en "frådsekule". Jeg elsker mine nye sunne vaner, og det gir meg en enorm glede å ta de sunnere valgene, alltid, både i øyeblikket og i tiden etterpå. Det som oppleves vanskelig, er når en begynner å tvile litt, når jeg ikke lytter til meg selv, men prøver å "være som alle andre". Det er jo bare dumt, det har jeg liksom aldri fått til likevel.
Så egentlig har dette vært den mest lærerike "mørketiden" jeg har hatt på lenge, og det var faktisk utrolig godt og nyttig å måtte gå igjennom denne prøvelsen. For nå står jeg enda sterkere i min tro.
OG det er troen på at jeg ikke lengre trenger denne "unødvendige" maten som bare har mye energi og nesten ingen næring. I all den maten vi her i vår del av verden kan velge og vrake i, har jeg tydelig fått kjenne på både kropp og sjel hva som er best for meg. Og slik skal det fortsette.

Jeg er ikke lengre i noen som helst tvil om hva som er rett for meg å gjøre, og jeg er gammel nok til å gi "flatt faan" i hva andre måtte mene om det. Trur eg....

Jeg velger meg en sunnere juletid, og et sunnere liv, fordi det er det jeg fortjener.

God jul videre fra meg. Håper du har det veldig bra.

Oppe på loftet

Halloen folkens.

Siden jeg fortsatt har en eksamen igjen å lese til er jeg begynt å rydde på loftet..... hahaha, konsentrasjonsvansker lenge leve! Men altså, det er jo straks jul og jeg ville egentlig bare opp dit for å hente fram julepynt og sånn, for det er så koselig å pynte hus og hjem med nisser og lys i desember. Jeg elsker nisser. Og lys. Og jul.

Vel altså, oppe på loftet er det er evigvarende rot og kaos. Og jeg har hatt på planen å rydde der oppe i noen år nå, men jeg har liksom aldri helt kommet i gang med det. Sist jeg ryddet loftet var under eksamensperioden da jeg tok spesialpedagogisk-utdannelse, og det var i 2011-2012... Så det er jo blitt noen år siden det da. Og rotet der oppe bare vokser, på lik linje med rot og kaos en kan få i hodet dersom en ikke passer på.
Loftet rommer mange minner og mange ting jeg har lagret langt bak i hukommelsen. Barnas leker og småting som er blitt gjemt der oppe, klær og sko som er blitt for små eller som ingen ennå har kunnet arve, kofferter og kasser med pynt til ulike høytider. Og bilder, massevis av bilder i glass og ramme. Barnehagebilder, babybilder og bryllups-bilder. Når minner strømmer på, blir det ofte vått i øye. for hver bamse, lekekasse, album eller bilder som før har lengt i stuen, husker jeg småbarnstiden og livet vi da hadde. Det var virkelig en fin tid, og det er godt å kunne "stressteste" seg selv litt ved å reflektere over det livet en har levd fram til nå. Jeg kjente at det gjorde godt å få litt system i rotet både på loftet og i egen toppetasje. Det var godt å kjenne på at jeg ikke lengre et fylt med skamfølelser og sorg, bare stolthet, takknemmlighet og glede. Jeg tenker det er viktig å gi kjærlighet til alt som har vært, og at jeg som ekstremt overvektig dame, bare var en overvektig dame, og ikke en person som var stygg og fæl og lite verdt, slik jeg påsto ovenfor meg selv at jeg var.
Sånn er det!

Vel altså, i skrivende stund er loftet mitt fortsatt rotete, jeg er på langt nær ferdig. Men jeg er begynt, go det er fortsatt to uker til eksamen, Jeg må jo prioritere lesingen mest mulig nå, slik at min egen toppetasje ikke koker over av stress slik jeg opplevde det sist. Loftet kan vente litt til, eller jeg kan ta en tur opp der når leselysten er helt i "kjelleren"....

Hilsen Marianne

Når LIVET bare skjer, hadde det vært godt med en sjokolade......?

 Heisann
Som i overskriften, så må jeg gjenta, at når livet bare skjer, så hadde det vært godt med en sjokolade. Jeg har tenkt enormt mye på sjokolade i det siste. Rundt meg er det til tider kaos, mye positivt men også mye vanskelig. Jeg pleier å trene litt ekstra når livet har mange stresspåkjenninger å by på, og det pleier å hjelpe. Men ikke alltid nei. Når nattesøvnen må vike for bekymringer og grubling, så føler jeg meg for trøtt til å trene. Jeg gjør det likevel, men ikke like hardt, like mye og til tider med like stor glede.
Jeg har lett for å kjenne  på stress, spesielt sånn psykisk stress. Det er ikke alt jeg rår med, av tankevirus og prosesser i kroppen som ligger på lurt og vil ødelegge balansen. som sagt, alle påkjenninger har fått meg til å tenke mye på sjokolade. På formen, fargen, lukten og smaken.

For over 4 år siden la jeg ned et strengt forbud mot all slags snop, junkfood og annet som ført meg ut i en overspisingstilstand. og jeg har klart å stoppe å overspise dette ved å rett og slett ikke røre det. Hurra for meg? Nei, det hadde nok vært smartere å øve på mengde og ikke være så streng. Men jeg angrer ikke.....
Tilbake til NÅ tiden da. Denne sjokoladetanken gjør meg litt nysgjerrig på meg selv og mine vaner. Jeg ahr ennå ikke gitt etter for trangen til å spise sjokolade når jeg føler livet er litt sånn MYE liksom, men jeg har notert meg hva som kan hjelpe meg ut av krisen :) . Ikke det at jeg ikke kan tillate meg en bit av dette brune søte en gang i blant, det hadde nok gjort meg godt, men IKKE når det er stress/trøtthet og mye følelser i sving. Da må jeg ha andre strategier. Jeg har trent mye, og i det siste også øvd på å puste dypt, og rolig, meditere litt, og ta meg en blund. Og jeg holde fast ved mitt sunne kosthold, for det trives jeg så "ETANDE" godt med.

Men du og du hvor interessant det er at det er sjokoladen jeg tenker på når jeg ikke er helt i balanse. Venn eller fiende? Det er det vel egentlig jeg som bestemmer!

Søt hilsen fra Marianne

Løpegleden ja

Hei igjen.

Joda, leser fortsatt til eksamen liksom då. Men det er jo noe jeg har gjort i hele høst, så repetisjonen går fint og jeg vet at jeg må være aktiv innimellom øktene. 

Jeg har hatt litt pause fra løping de siste ukene. Jeg er veldig glad i å løpe, og har valgt landistanseløping som min "treningsgreie", det er dette som skal holde meg i gang, holde vekten, og holde  mine nye levevaner varme og aktive tenker jeg. Jeg er blitt en LØPE liksom, min nye identitet. Jada, denne løpegleden har vart i noen går. Men, de siste løpeturene mine nå etter at "KULDEN" satte inn, har ikke gitt meg like mye glede som jeg forventet. Det gjorde så vont liksom, i hele meg. SÅ jeg tok meg en pause, klok av skade. Jeg vet jo at år 2019 har vært et tøft år for kroppen min. Mye operasjonsgreier, og mye hvile og nede tid. Kroppen min har behov for at jeg tar det rolig, ikke så rolig at jeg blir en "sofagris", men roligere enn jeg har gjort til nå. Jeg er vant til å bare gi alt jeg har, og ikke ta hensyn til hviletid og nok mat. Så da har jeg lært på den harde og litt brutale måten, og skal nå gjøre det som er smart, høre på råd fra de som kan og vet, og fra de som kjenner meg og ser når det er på vei til å gå gale. 

 Men nå vil jeg at løpepausen skal være over. Nå vil jeg komme i gang igjen. Det skulle skje i dag, men nå tror jeg det må vente til i morgen. Er jeg begynt å utsette? Har jeg tilbakefall når det gjelder treningsglede? Hva skjer egentlig? Jeg har listet opp en del unnskyldninger for at det ikke passet med en løpetur i dag.... en at det kommer til å skje i morgen. hmmmmmm, spent på hva morgendagen bringer av evne til gjennomføring. Lesing til eksamen kan jo bli en god unnskyldning til å ikke løpe. Men samtidig  kan lesingen blir en god unnskyldning til å ta meg en løpetur?

Fortsettelse følger.......

Eksamen og eventyr og sånn

Hei
Her har det vært stille en stund, og sånn blir det bare av og til. Men nå har jeg bestemt meg for å blogge oftere. Det er jo veldig kjekt egentlig. Det har vært en travel tid, men oppgaveskriving og eksamenslesning. Jeg er meldt opp til eksamen nå, og det vil si at min innsats i oppgaveskrivingen ble godkjent. Neste uke braker det løs, men hjemmeeksamen fra tirsdag til fredag. Jeg har aldri hatt eksamen hjemme før, og er veldig spent på om jeg klarer å gjennomføre. Jeg er nemlig en av de beste i verden til å avlede og forstyrre meg selv når jeg skal konsentrere meg om å lese. Det er som om deler av meg motarbeider andre deler av meg. Jeg vil har denne tilleggsutdannelsen, vil øke min kunnskap og kompetanse, men ikke jobbe for det liksom? Er det en late og dovne Marianne som slåss mot en ivrige og flinke Marianne? Det er nesten som et eventyr liksom, der den "onde" kjemper mot det gode.... he he,
Men når sant skal sier, så er det å lese om utviklingspsykologi et stoff som sette mange tanker i sving rundt egen utvikling og eget liv. Så da er det forståelig at tankene surrer litt. Jeg har opplevd en del i mitt liv, det har vært år med mange opplevelser, oppturer og nedturer. OG 2019 er på ingen måte et år som kommer til å gå i glemmeboken noensinne, for dette året har virkelig hatt store ting å by på. SÅ jo mer jeg leser og lærer, og mer tenker og funderer jeg.

 På dette bildet har jeg tatt en sånn test som en kan gjøre på face-book bare sånn for moro skyld. Og det som definerte mitt navn her, traff meg på mange måter. I hvert fall det med å krige. Slik er det vel bare med mitt "eventyrlige liv"?
 Sånn blir det nå i hvert fall for å klare å fullføre eksamensuke nr 1. Jeg har lært meg selv å kjenne så langt i livet, selv om det har tatt sin tid å akseptere meg selv. Så jeg vet at jeg må kjempe litt til tider for å komme i mål med det jeg ønsker meg. Sånn er det bare.

Så da vender jeg tilbake til lesningen og så kommer det nok mer her på bloggen før jeg aner det........

Prosjekt meg selv: Om KOS og sånn :)

Om mine gamle vaner angående det å kose seg.

Klokken tikker og går mot helg, og forventingene stiger. Nå skal det bli KOS nå. Minner fra en tidligere livsstil presser seg fram. Minner om hva som ble forventet av "helgen". Det skulle være søtt, det skulle være salt og det skulle være fett. Og det skulle være MYE av alt sammen. Etter å ha gjennomført en stressende og slitsom uke med jobb og familielogistikk, var det liksom fortjent å "belønne seg" med alle denne "KOSEN". Jeg var flink dersom jeg klarte å vente til fredagen kom før jeg startet belønningsfesten i sofakroken, men slett ikke alltid. Jeg var jo liksom trøtt og flink de andre dagene i uken også.... Så neida, det er intet mysterium for meg hvordan jeg gjennom årenes løp fra ungdomslivet til voksenlivet gjevnt og trutt økte i vekt og i mistrivsel i egen kropp. Men jeg var ikke klar for å innse sammenhengen mellom overvekten og denne "sykelige overspisingen", også kalt "kos". Jeg forsøkte tappert og endre på mine "kosevaner" når det gjaldt denne usunne maten, men det ble bare med forsøket, jeg gav alltid etter for den voldsomme "suget" etter mer. Jeg tror jeg stopper her med å betro for mye om min overspisingslidelse, men løsningen på denne usunne og helsefarlige kosen, ble å si STOPP!! og det vil si aldri mer snop, verken salt eller søtt, eller "junkfood" eller annet jeg ikke klarer å la være å overspise. I 4 år og 3 måneder (ja, jeg teller ennå) har jeg ikke verken våget eller hatt spesielt lyst å spise noe som helst snop. Jeg er nesten ærlig her, for det var beintøft i starten, og i over ett år var det viljestyrken som fikk meg til å gjennomføre. Og hva skjedde med det å glede seg til helgen? Vel, det ble en liten sånn tilstand av sorg og uvisshet.... Hva nå ? liksom, hva skal jeg nå glede meg til, belønne meg med, osv.... Veien videre var noen ganger veldig usikker og uklar.

Hvordan har jeg det nå da?

Nå er det blitt sånn at livet smiler mer og mer, jeg kjenner meg selv bedre og jeg har det mye bedre med meg selv enn før. Jeg er blitt en som har stor glede av å leve sunt og holde meg i form, jeg er stolt av meg selv og kroppen min, og jeg liker meg selv slik jeg er både mentalt og fysisk. Jeg har endret mine vaner som ikke var bra for meg, og jeg tillater meg selv å juble over det jeg har oppnådd. Lenge skammet jeg meg over det jeg har gjort mot meg selv, men den steinen har jeg klart og snu for jeg hadde ikke behov for skamfølelse og negativt selvbilde mer. Og jeg har fortsatt med å KOSE meg, men ikke på sammen måte som før. 

Jeg har fått mer og mer kontroll eller oversikt over hva det er som gjør at jeg er i stand til å overdrive enten matinntak, eller treningsmengde. Så min "reise" min endringsprosess er på ingen måte over. 

Men jeg har klart å gjøre noe med mine verdier og holdninger til hva som er KOS for meg. Mine holdninger og mitt syn på hva jeg fortjener, hva som er min belønning. Og det jeg med sikkerhet kan si er at jeg på ingen måte verken fortjener eller opplever som KOS å gå opp i vekt igjen. SÅ da blir det sånn at jeg har jaktet en stund på nye måter å kose meg på som er sunt for kroppen her og nå, og på sikt. 

 Nå er det jo ikke slik at ALLE må kutte ut alt som er av "usunn" mat og drikke for å være sunne. Jeg beundrer og unner alle som klarer å leve og kose seg med et moderat inntak av godsakene min omgir oss med i samfunnet. 

Jeg synes det å slappe av og roe ned etter en god økt i løpeskoene er kos fra første løpesteg, til jeg nydusjet synker ned i sofaen med magen passe mett på et sunt og balansert måltid. Da føler jeg hele meg smile både på innsiden og utsiden, uansett om det er helg eller hverdag, høytid eller ferie.

Med dette ønsker jeg alle mine lesere en KOSELIG helg. Du fortjener å ha det godt.

PROSJEKT MEG SELV: Å leve ut drømmer og ønsker

Hei.

Å realisere mine drømmer og oppnå det jeg ønsker meg var noe jeg begynte å få til for noen år siden. Det hele startet med drømmen om å få lov å bli kursleder for Grete Roede. Den drømmen hadde jeg for mange år siden, da jeg var sterkt overvektig selv og deltager på kurs. 

Jeg både så og forstod at det å støtte å hjelpe andre mennesker i livstilsendring er noe som betyr enormt mye for meg. Jeg fikk veldig god hjelp selv, fra min kursleder Linda. Som svært overvektig dame, kunne jeg jo ikke bli kursleder før jeg hadde nådd mitt mål, og da ble motivasjonen for å komme i mål enda sterkere. Jeg hadde liten tro på meg selv, men det hadde ikke Linda, så da smittet hennes tro over på meg. 

 Og nå er jeg så heldig at jeg faktisk får lov å jobbe sammen med denne damen som støttet meg i min endring, og det er mer enn jeg noengang kunne tillatt meg selv å drømme om.

TAKK LINDA .

Det er lite hjelp i det lange løp med andres tro på meg, dersom jeg ikke har tro på meg selv. Etter et "helt liv" med litt for dårlig tro på meg selv, hjelpe det lite å bare styrke TROEN, jeg må vite. Jeg må GJØRE det jeg gjør for å vite at jeg kan, jeg må se det, føle det og høre det. Jeg må liksom rope det ut til speilbildet mitt. Dette synes jeg er viktig å gjøre, og ikke fordi jeg skal være så mye bedre enn alle andre. Det er uansett ikke mulig eller målbart å være det, og ikke spesielt interessant for meg. Men det er nødvendig å gi meg selv positive tilbakemeldinger, på samme måte som jeg før i livet gav med selv negative tilbakemeldinger og kritikk

Nå har jeg startet "et nytt liv" med sunnere, sprekere og lettere kropp, ny og og i tillegg startet på en ny og spennende utdannelse. Dersom jeg nå IKKE skulle ha noen tro på meg selv, kan jeg like godt gi opp med en gang. Jeg tenker jeg ikke er typen som gir opp noe jeg virkelig vil og ønsker meg. SÅ nå øves det og trenes det på alle mulige måter. Både på løpeturer og i lesestunder, i menneskemøter forteller jeg meg selv at jeg KAN, at jeg er GOD og at jeg er verdifull for meg selv og de rundt meg. Dette funker, for det gir meg veldig god indre ro. 

 Takk for at du tok deg til til å lese, husk at du er GOD du også.

Treningslyst og sånn

Hei
Her kommer en aldri så liten innrømmelse fra meg. Det er nemlig slik at jeg ikke alltid har noe særlig lyst å trene.
Før hadde jeg god rutine på trening. Den ble utført tidlig på morgningen mens resten av verden sov, slik at jeg var ferdig trent før frokost og jobb. Jeg trente litt hver dag for å gå ned i vekt og få kroppen i form. Flott rutiner og formen og kroppen ble knakande god.

Etter at jeg skiftet jobb og ikke lengre må så tidlig avgårde har jeg liksom bedre tid til trening tenker jeg. Bedre tid til å få den utført ... men skader og operasjoner har røsket litt i min rutine siste året, så nå er jeg liksom litt sånn usikker og til tider ambivalent rundt treningen min. Jeg vet hva jeg vil, men ikke hvordan jeg vil det... Jeg vet jo så "etande godt" at trening og fysisk aktivitet, treningsmål og progresjon i trening er flotte gode greier som en hver burde elske overalt på denne jord. Jeg har kunnskaper om helseeffektene trening har på kroppen og har kjent på de effektene både på lang og kort sikt.

 Men altså, denne ambivalensen, usikkerheten, bruddene i rutinene gjør noe med min evne til å gjennomføre til tider. OG jeg er i knallharde forhandlinger med meg selv angående tidspunkt for trening og hva jeg skal trene. Jeg ønsker meg jo på sikt å komme i maratonform, altså være så godt trent at jeg blir i stand til å løpe maraton, så jeg vil jo ikke gi  meg bare fordi jeg strever med å finne meg en ny god rutine og rytme på treningen min. Men altså, ville no bare si det som det er, at trening ikke alltid er like fristende, og at jeg er godt å kjenne på at jeg klarer å være ærlig om det også. Jeg har aldri angret på en treningsøkt som er gjennomført, men jeg har ofte angret på en treningsøkt som ikke ble gjennomført. SÅ da vet jeg jo hva jeg har lyst til egentlig?
Ha en fin kveld videre og takk for oppmerksomheten :)

PROSJEKT MEG SELV -hva jeg fortjener

Hei
Det er noe jeg ofte går og tenker på og spør meg selv om. Det kom fram på ett av mine kursmøter der en av kursdeltagerne undret seg over når det er en egentlig har fortjent å gå opp i vekt, dvs "kose seg litt ekstra og unne seg noe".
Det kan jo skje så altfor ofte at vi mener at vi trenger å koooooose oss med noe mat som vi innerst inne vet ikke er bra for kroppen. Men dersom en stiller seg selv spørsmålet : "når er det jeg virkelig har fortjent å gå opp i vekt?" kan jo en gi seg selv sjansen til å tenke to ganger før en gi blaffen i å være moderat og bare spiser opp hele den stor sjokoladen en bare skulle ha en liten bit av liksom.

Jeg personlig spiser ikke sjokolade aller annet snop, men jeg liker jo å spise mat. Jeg er ofte sulten, spesielt på kveldene. Men kan gjerne spise litt for mye middagsmat også. Jeg er jo glad i mat. Og jeg fortjener jo å spise. Men når jeg spør meg selv om jeg fortjener å gå opp i vekt, er svaret NEI.
Jeg må innrømme at jeg er redd for å gå opp i vekt. Etter så stor vekttap som jeg har fått til (HURRA) vet jeg at det på mange måter er stor fare for at jeg kan lett kan legge på meg igjen dersom jeg ikke passer på. Og jeg må virkelig passe på hele tiden. Jeg klarer det fint, men kjenner på sult og til tider at de gamle usunne vanene har lyst å våkne til liv igjen. Men jeg har sånn glede av mitt nye liv, mine nye vaner at jeg ikke ser mening å i falle tilbake i gammelt mønster. Men altså, faren er der og jeg bare fortsetter å jobbe med PROSJEKT MEG SELV nå og så langt inn i alderdommen som jeg klarer å komme.

 Jeg synes jeg mye mer fortjener et sunt og aktivt liv, enn en vektøkning. Så det så. Jeg tror ikke jeg er hysterisk av den grunn, men jeg har funnet min vei her i livet og jeg nyter den, hver eneste dag.

Hilsen Marianne

Tid for hjelp -1

Så er stuen tom, og klar for at de gode gamle Vinduene i stuen skal byttes. Og terrassedøren skal flyttes. I vinter rant det massevis av vann inn fra karmen på vinduene når regnet ute herjet som verst. Og det å ha et svømmebasseng i stuen er ikke like råflott som det høres ut til. Så jeg fikk tettet igjen med fugemasse slik at vannstrømmen stanset, men innså at NÅ er vinduene brukt opp her i huset, nå må jeg ha nye. 

Å skifte vinduer er på ingen måte like lett som å skifte gardiner, og jeg innså at her trenger jeg hjelp, eller egentlig at noen andre gjør det. Så i skrivende stund sitter jeg på rommet til min datter og hører på gode arbeidslyder fra stuen. Vet det ikke er lurt å gå i veien for en håndverker, og jeg kunne lett blitt en som stod i vene siden jeg ikke alltid vet opp.ned på en hammer og spiker liksom. 

Det er noe rart med det å ta i mot hjelp, selv om jeg i dette tilfelle betaler for hjelpen. Det er noe med å overlate ansvar og sånn til andre. Stole på at alt blir gjort slik det skal. Det er en god følelse det, sitter her å nyter det, selv om stuen nå ser temmelig BOMBET ut.


Jeg vet det blir bedre, og jeg

kan bare lukker døren og jobbe videre med mitt.

Jeg stopper litt opp ved denne følelsen jeg har når jeg innser at det å ta i mot hjelp er godt..... D
en skal jeg ta vare litt på, og kanskje kunne vurdere å ta i mot hjelp andre steder i livet nå. Jeg er jo, at mange rundt meg, av mine nær og kjære klær litt etter å strekke ut en hjelpende hånd når de ser at jeg surrer meg fast i noe vanskelig noe....

HMMMMMMMMMMMMMMmmmmmmmm..... dette var rart

Fortsettelse følger.... på den ene og andre måten

Klem fra Marianne

Søndagstanker

God morgen 😃🙏

🌧Sitter her å hører på regnet ute, det sildrer ned, jeg hører det gjennom en åpen vindusrute. 🌧

❤️Lyden av regnet er godt å lytte til. Jeg føler for å hoppe og danse i regnet, men vet ikke helt om jeg vil..🤪

Det er søndag, jeg er tidlig våken, sa jeg at det regner? Er ennå litt i tåken...😂

🥰Jeg har fått «snap» fra min kjære🥰❤️🙏, som også har startet dagen🥳😘,denne kjærligheten gjør meg så trygg og glad, ja det liksom knyter seg i magen❤️🙏.

Med tanke på regnet, kan det bare øse ned, livet har lært meg at en bare blir våt en gang, og at en tørker igjen så lenge en har nok ved🔥

No har eg hørt på dette regner i en time, og lyden gjør meg litt søvnig, så snart er eg nok helt i svime. Takknemlig jeg er, for å få oppleve all slags vær. Vite alt jeg tåler at været skifter, og vinden snur, og at jeg uansett vær, kan ta meg en løpetur🥳💪

Takk for oppmerksomheten.

Ha en dryppende fin søndag❤️

Epletreet

Hei

I hagen min står et epletre. Et temmelig svakt og lite et. Men denne sommeren har det blomstret, fått epler og de ser utrolig gode ut. Litt sure ennå, og sannsynligvis ikke helt modne. Men dette epletreet som er så lite, svakt og puslete har virkelig klart og blomstre på tross av sin tilstand. Jeg oppdaget for noen uker siden at det holdt på å knekke sammen. Eplene ble for tunge for den lille stammen. 

Jeg er ingen "gartner" men jeg skjønte at dette treet strenger støtte for å klare seg, det har klart seg selv veldig lenge nå, men det kommer nok til å gå galt dersom det ikke får noe å støtte seg til. SÅ jeg fant en gammel stige, som er lite i bruk og bare ligger å ruster egentlig. Jeg tror ikke denne stigen har så mye i mot å gi epletreet den støtten det trenger, så nå står det en sånn stige/ gardintrapp midt på plenen slik at treet kan få hvile seg og ta i mot litt støtte. 

Jeg må innrømme at jeg føler meg litt som dette epletreet til tider. ikke like tynn og puslete da, og jeg har ingen epler.... 

MEN...... 

Jeg har liksom på mange måter blomstret, og det arbeidet jeg har lagt ned i min livsstilsendring har båret frukter. 

Men ennå tenker jeg at jeg må klare alle påkjenninger og utfordringer alene, at jeg ikke skal støtte meg til noen, for da er jeg jo bare til bry. 

Men livet har lært meg den siste tiden at det finnes mennesker rundt meg som virkelig ønsker å støtte meg, ikke bare når jeg ligger nede, men når jeg er på vei opp igjen også. Og det er så utrolig mye lettere å reise seg, stå oppreist når en ikke er alene.

 Jeg ser at jeg ikke blir sterkere av å stå helt alene i alt livet har å by på av utfordringer, sorger og GLEDE. Av og til kan det vært hardt, flaut og litt irriterende å innse at en ikke er sterk alene, men livet er så mye lettere når en våger å vise seg svak og sårbar, være modig nok til å kaste masken og bare la følelsene få komme fram i lyset. Det gjør mindre vondt når en slipper taket liksom. På lik linje med at det var lettere å gå ned i vekt sammen med andre (jeg gjorde begge deler, både alene og sammen med andre, og suksessen min kom med å søke hjelp), er det også lettere å ta i mot og være en del av et fellesskap der en støtter og hjelper hverandre slik at en føler seg nyttig og verdifull. Så epletreet mitt i hagen skal få alle den støtten den trenger for å kunne bære fram de eplene jeg gleder meg til å sette tennene i. 

Og jeg, hvis jeg på en måte assosierer meg med dette epletreet, skal ikke alltid tenke å tro at jeg må stå alene når livet er litt tungt og jeg kjenner jeg er i ferd med å falle. 

Jeg kjenner at når jeg har bestemt meg for dette, så våkner det et aldri så lite ubehag i hjertet.... for når jeg først har fått oppleve hvor utrolig godt det er å slippe taket i det som er og har vært så tungt og vondt og vanskelig å holde på alene, hvor godt det er at noen "blåser på" såret liksom, ja da kommer nok frykten for å bli avvist, miste støtten og igjen måtte stå alene. 
Men den sjansen tar jeg, tror jeg....... ja jeg vil det!

Prosjekt MEG SELV

Hei
PROSJEKT MEG SELV
Ka i alle verdens dager er det no då? Er det "på an igjen "eller?
Ja no kan du lure no.
Ja, klart det er "PÅ AN IGJEN". Skulle bare mangle. Sunn livsstil er faktisk ferskvare i vårt samfunn og det er så lett for å falle tilbake i gamle usunne mønstre og omtrent ødelegge den innsatsen en har lagt ned for en bedre helse. Jeg har ikke ødelagt noe, men jeg er i ferd med å kjenne meg selv mye bedre enn før, på godt og vondt. Jeg er blitt mer og mer dønn ærlig med meg selv, uansett hvor ubehagelig og ekkelt det kan være, og jeg er veldig oppmerksom på mine svakheter, noe jeg alltid har vært. Det som er nytt for meg er å gi oppmerksomhet til mine sterke sider også. Jeg vet at det var smart av meg å velge en sunnere livsstil, kvitte meg med 70 kilo overvekt og slite mer på joggeskoene enn på sofaen liksom.... Jeg innrømmer at jeg har en form for overspisingslidelse, og denne har ikke forsvunnet, den er bare mer under kontroll nå. Og jeg overdriver det meste jeg begir meg ut på, når jeg har sluttet å spise meg ihjel, har jeg i stedet prøvd å trene meg ihjel. Og dermed er kroppen min begynt å ta igjen litt, den sier STOPP på de merkeligste måter.
Jeg har kjempet meg vekk i fra et liv med helsefarlig høy BMI og altfor mye fett på kroppen. Og et midjemål som nesten ikke kunne la seg måle med et vanlig målebånd. Ja, jeg var en tung dame på vekten, med enda tyngre tanker om meg selv om min kropp. Jeg var trist og skamfull langt inn i sjelen fordi jeg opplevde det å ikke være god nok og fin nok som min sannhet her i livet. Heldigvis har jeg oppdaget en ny sannhet nå. Og med den sannheten er fortiden lettere å takle. For jeg synes ikke det er så enkelt å legge fortiden bak eg, ikke uten tilgivelse i hvert fall. Jeg må få til å tilgi meg selv for alt det negative jeg gravde meg ned i. Jeg øver daglig på dette, sånn i stille stunder. Eller når gammelt mønster sniker seg fram, da er jeg streng med meg selv, og tar en alvorsprat med meg selv. Det gjør godt. Det er så viktig å være helt ærlig med seg selv, ikke bare feie alt under teppet og bedra seg selv med lykkefølelser som ikke er ekte. Jeg har nå lært meg å kjenne igjen min ekte lykkefølelse. Det kan være en slags rus, som ikke er stimulert av mat eller drikke, eller trening. Det kommer liksom innenfra, og gir ofte utslag i tårer eller en litt sånn rar latter.........
Det var godt for meg å finne kjærligheten igjen. Veldig tilfeldig at det skjedde som det gjorde. Og veldig underlig at det skulle skje på den måten det gjorde. For jeg hadde jo besluttet at det var best å bare leve alene, være singel, og at dette med kjærlighet og forhold ikke var noe jeg verken trengte eller ønsket meg. Jeg lurer på om akkurat dette er på linje med de aller største løgnene jeg noen gang har fortalt meg selv. For nå vet jeg at jeg på ingen måte hadde det noe særlig godt uten å kunne gi eller våge å ta i mot kjærlighet. Det er som om alle former for kjærlighet ble blåst liv i, også egenkjærligheten.
Og med dette ble JEG plutselig en viktig person igjen. Jeg trenger å passe på meg selv bedre nå, for jeg har våknet, og ser at jeg er verdifull, jeg er en del av noe større enn meg selv.

Så veien videre, PROSJEKT MEG SELV, dreier seg om å følge det som jeg kjenner på er viktig for meg, uansett hvilke signaler jeg mottar utenfra som strider i mot det. Jeg ønsker å la mine verdier og og holdninger få mer fokus og energi.
Og jeg kommer ikke til å avsløre ennå hva det dreier seg om. Men som sagt, no er det "på an igjen". Mot nye mål og nye eventyr.

Fortsettelse følger :)

Elefanten🐘på stranden

Hei

Jeg er på Samos med familien og nyter varme dager på blandt annet STRANDEN☀️☀️

Det å være på stranden er noe av det herligste jeg vet om på en sånn sydenferie. Vikrlig kjenne at solen brenner i kroppen slik at jeg må ut i sjøen å kjøle meg ned. Jeg liker å slappe av på en solseng eller gå rolige turer i vannkanten. I år er ferien litt spesiell for meg siden det bare er vel to uker siden operasjon og jeg må bruke korsett natt og dag for å ta vare på ryggen... og jeg kjenner at denne ferien er noe av den beste måten jeg kunne fått i denne rekonvalesens tiden. (NB, jeg fikk full tillatelse og «god tur» fra sykehuset) 

Men altså, det å være iført bikini og sånn har alltid gjort meg ekstra sårbar. Det skyldes nok min fortid med veldig stor og tung kropp, selvom jeg også da var modig og tøff på stranden, iført bikini... jeg følte meg som en elefant🐘og den følelsen er ikke like lett å «slanke» vekk... så elefantfølelsen kommer på besøk ennå den...

Jeg innser atter en gang at det er veldig viktig å være obs på tanker og følelser om seg selv. En kan fort bli lurt. Jeg må enten bare godta at elefant-følelsen stikker ubedt innom, eller definere elefant-følelse om til «elegant-følelse!!! Tror eg går for den siste ideen, og øver videre i morgen☀️💪🐘

Varm og elegant klem fra Marianne

Det er jo bare å ikke spise så mye...?

I dag markerer jeg 4 års dagen for min beslutning å ikke spise snop mer. ALDRI mer. Snop for meg innebar sjokolade, smågodt i alle varianter, chips og liknende. Jeg var ille ute når det gjaldt vekt, og andre helseplager, og jeg innså at jeg ikke nyter dette, jeg bare stapper i meg, som en ekte overspiser. 
Så ble jeg til den flinke, motiverende og inspirerende imponerende damen som har vilje av stål, og som blir både beundret og misunnet, digget og "hatet" for mine store prestasjoner. 
Greit nok det, tusen millioner takk. 

Her har vi hun der igjen......

hun der store tunge Marianne, som ikke var min venn...

Men denne barnslige snope-stoppen har en bakside, en skyggeside, som bare jeg og få andre kjenner til. 
Det dreier seg ikke bare om snop nemlig, men om "suget" og jakten på" NEI-FY" maten, på tilfredsstillelsen det gir å bryte regler, bare stappe i seg, gi blaffen i å være så "flink" og be den strenge slankekuren bare ryke og reise. 

Bruk av Roede-metoden for vektreduksjon er ikke slik, men jeg har ikke alltid brukt Roede-metoden, jeg har ikke alltid vært smart liksom. 
Jeg har fundert mye på dette med overspising, og kjent på at jeg vil finne mer ut om dette, min kunnskaps-sult er våknet.... 

Overspising kjennetegnes av en opplevelse av å spise for mye og av mangel på kontroll når man spiser. Jeg husker at i hver eneste overspisingsepisode jeg hadde, på den tiden da jeg hadde meget hyppige episoder, at jeg kom i en tilstand av likegyldighet og en ro mens jeg manisk stappet i meg mat og snop. For det var ikke bare snop jeg spiste. Jeg orker ikke ramse opp all den maten jeg fråtset i, men jeg vet veldig godt med meg selv at det er visse typer mat og drikke jeg ikke bør røre mer, fordi det trigger lysten på å begynne på an igjen. 
Viljestyrken min er RÅ, men det er jo grenser for hvor lenge jeg egentlig orker å stange hodet mot veggen i dette livet. 
Jeg trenger å komme meg videre, en ny retning. 

"Elefanten" på stranden"

 I forrige blogginnlegg skrev jeg om følelsen av å være en elefant på standen.

I etterkant fikk kjæresten min meg til å tenke igjennom hva som egentlig er galt med elefanter... dersom hjernen min vil at jeg skal føle meg som en elefant, skal jeg bare elske det!!!Elefantene i en flokk er sterkt knyttet til hverandre og sørger når de mister et medlem. De husker godt og har et utpreget følelsesliv, de både leker, gråter og ler. ( wff.no)

Et elefanthjerte er opptil 60 ganger større enn et menneskehjerte, og vi er omtrent like komplekse i hjernekapasiteten.... lurer på om en elefant føler seg litt dum av og til, eller om det bare er forbeholdt oss mennesker. Vi er i hvert fall gode på å ta feile valg, dømme andre og være lite rause med "arten" vår. 

Elefantene viser sine følelser, de spiser hele tiden, s jeg har lest at de siser i 16 timer i døgnet. De må jo det, det skal mye mat til å drifte en kropp på opptil 6 tonn. 
Så jeg er ingen elefant, men jeg vil gjerne ha føleser som en elefant, jeg ønsker å ha "ELEFANTFØLELSER", det er flott det :) 

 Det å kjempe i mot, det å hele tiden stange hodet mot veggen, det funker ikke lengre for meg. Det er like nedbrytende som det er å bare trene kallhardt for å komme i bedre form... og så blir formen bare dårligere ....
Så når det gjelder å utsette seg for det som ikke passer inn i min livsstil og endring, er rett og slett noe som jeg må vekk i fra. 
Jeg må finne hvile, finne trygghet, og min endelige aksept for den jeg er. Jeg har skrevet at jeg er "ferdig-slanket", men jeg er ikke ferdig med å få bukt med min overspisingslidelse. Til nå har jeg for det meste kjempet alene med dette, for det er et slags mørke jeg ikke har helt våget å sette så mye lys på. 

Filosofen Sokrates oppfordret oss for 2400 år siden til å KJENNE OSS SELV, og veien videre er altså da selvinnsikt, og jeg er redd for at dette kommer til å gå veldig bra, til tross for at ja, jeg er redd.... men det er på tide å komme seg ut av den boksen, selv om det i begynnelsen betyr at jeg må litt lengre inn i boksen for å bli skikkelig kjent med hva som skjuler seg der. 
Jeg kan ikke bli værende i denne "BOKSEN" stort lengre, for det betyr at jeg bedrar meg selv, og betrakte omgivelsene der som objekter jeg kan legge skylden på når jeg sprekker.... jeg kan bli likegyldig og "trassig" igjen, og dermed rettferdiggjøre min gamle selvødeleggende adferd. NEI, dette stopper NÅ.

"kos" kan også være å klappe katten....

 Jeg er så lite raus i denne boksen, så følelsesløs liksom.... liker meg ikke der, en farlig sted. 

Når jeg vet hva som er riktig, vil jeg også handle riktig. OG det er dette disse 4 "snopeløse" årene har lært meg. 

At det er viktig å ta et oppgjør med hva som er KOS, hva det vil si å UNNE seg noe ekstra, og hva jeg fortjener. 

Gleder meg til å skrive mer om dette. Takk for at du gav av din tid til å lese. 

Klem fra meg .

om sletting og blokkering på Facebook og andre sosiale medier

Hei

Hvorfor sletter og blokkerer vi andre på Facebook og andre sosiale medier ?

 Jeg vet godt med meg selv hva mine grunner til å utføre en sånn markering betyr for meg.

  De siste årene, månedene og ukene har jeg mer eller mindre tilfeldig lagt merke til at det er ting som skjer på min Facebok-venneliste. Jeg er blitt slettet eller blokkert. 

Og det som overrasker meg mest er måten jeg reagerer på. Det tar veldig mye tankeplass hos meg. Jeg grubler på dette. Og tar en ny runde i min selvransakelse og selvbilde. 

Hva er det jeg kan har gjort, sagt eller delt som får noen til å fjerne meg fra sin face-bok? 

Til og med blokkere meg? Er jeg virkelig så ille? Og dette pirker i min gamle store frykt for at ingen i denne verden liker meg..... siden jeg før var så stor og tung og alt det der, så var jeg overbevist om at ingen egentlig likte meg som så ut slik jeg gjorde.... men nå har jeg jo slanket meg så HALLO, skal jeg fortsatt oppleve å bli såpass mislikt at jeg slettes???? Dette stemmer jo ikke, jeg har fått granatsjokk her..... 

Håper du min kjære leser forstår at jeg er temmelig selvironisk nå. For jeg vet jo meget godt at det å like noen, være venn med noen ikke skjer ut i fra hvor mye en veien eller hvordan kroppen ser ut. Et vennskap bygges på så utrolige mange andre ting, der kroppen og fysisk utseende tilslutt egentlig bare blir et skall, og en måte for øyet å gjenkjenne vennen sin. Jeg har brukt mye krefter på å like meg selv som person og finne trygghet i å bare være den jeg er, uavhengig av andre meninger og holdninger. Det  enkleste er å bare være seg selv i ett og alt, så slipper en å være så usikker og utrygg. 

Og jeg er ikke avhengig lengre av at HELE VERDEN liker meg, for jeg må innrømme at jeg ikke liker alle i denne verden selv.

 Men jeg har en form for respekt og aksept for de fleste jeg kjenner og jeg vet med meg selv at det å slette noen eller blokkere noen fra min Face-book-konto sitter meget langt inne. 

Da har jeg enten blitt såpass såret og skuffet gjentatte ganger at jeg ikke klarer å stå for den markeringen et Face-book-vennskap for meg er. 

Siden jeg er ganske så sikker på at jeg ikke har noen pågående krangel eller behov for å trakassere noen mennesker rundt meg nå for tiden vet jeg at grunnen til sletting og blokkering ikke er de samme grunnene jeg selv har. 

Og det er da det liksom går opp for meg at det sannsynligvis ikke dreier seg om MEG at dette skjer. Men om personene selv som utfører denne handlingen. OG da kan jeg sette meg selv fri. 

For jeg rår ikke ved hva andre opplever, tenker eller føler. Det er deres egen sak og folk er som de er. 

Det er vel egentlig sånn at jeg uansett ikke lever ut mine nære vennskaps-relasjoner på face-bok. Jeg liker vennlighet og gode nettverk. Men det må jo være en forskjell på hvem som er venn med en på face-book, og hvem som du deler tid med "på ekte".

Så jeg kan med dette roe meg ned, og nynne videre på kardemommeloven.... "man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill og for øvrig kan man gjøre hva man vil! !

Vennlig klem fra Marianne :) som uproblematisk klarer å være en venn

På tur med drenposen

Hei

Dette er ikke et sånt skryteinnlegg om hvor sprek jeg er eller hvor flink jeg er. 

Men det er nå gått en uke siden jeg ble operert og jeg har naturlig nok lagt mye i soga og seng for å gi kroppen hvile og ro. Jeg har tatt mye smertestillende og sovet mer enn jeg noen gang har gjort før trolig. MEN, jeg har også brukt beina litt. 

For det gjør vondt å ligge på rygg når det er der operasjonsårene befinner seg. Vanligvis ligger en ikke på et vondt sår liksom, men jeg må det, for det er kun lov å ligge på ryggen akkurat nå. 

Jeg tar ingen sjanser med sånt.

 Så er det jo blitt sånn med meg at jeg har en kropp som er blitt temmelig sprek og sterk. Dette er jo pga mye trening osv.... 

Etter operasjonen føles det litt som om all fysisk form er revet vekk, men jeg vet jo at det ikke er sånn. Det er bare kroppen som bruker all energi på å restituere etter  det jeg har vært igjennom. 

Men ut å gå er alltid bra, og med en etterhvert så tung drenpose (full i sårveske) har jeg tuslet rundt på Frekhaug i god tro om at dette er bra for meg. 

Det er med full respekt jeg kjenner på en økende forståelse for de jeg kjenner (og ikkekjenner) som alltid er smertepåvirket i en eller annen grad og dermed ikke klarer eller orker å gå ut å rusle.

 For disse turene mine denne uken er noe av det tyngste jeg har vært med på på lange tider.

 Jeg er heldig, for mine smerter er avtagende og ubehaget i kroppen pga dren forsvinner i kveld i det sekundet drenet er fjernet. Min energi er gradvis på vei tilbake, jeg må bare passe på å ikke bruke den opp med en gang jeg kjenner den er der. Og ennå ta livet med knusende ro. 

Jeg vet at jeg uansett aktivitet og innsats knuser den "gamle Marianne" som alltid valgte vekk fysisk aktivitet. Og med dette smiler jeg over å ha fått etablert  en herlig ny sunn vane som heter gleden av å være fysisk aktiv. 

Jeg har også tenkt mye på at det er bra jeg ikke har møtt på en sånn løpende veskenapper på mine turer.... orker nesten ikke tenke ut tanke på hva som kunne skjedd dersom noen hadde prøvd å stjele den vesken jeg nå for tiden går rundt meg.... 

Vedkommende hadde nok garantert aldri prøvd å nappe til seg noe som helst igjen... ho ho ho

Klem fra Marianne

Operasjoner fullført og ENDELIG I MÅL

Det er ikke lett å skrive dette blogginnlegget. Jeg sovner omtrent for hver tanke jeg tenker. Det er nå fire dager siden jeg ble operert, jeg fikk fjernet problematisk hud på rygg/flanke. Jeg er selvsagt sliten og medtatt nå. 

Belteplasikk heter operasjonen. Denne gangen ble 1,1 kg hud fjernet. Jeg har smerter nå, og ta mye sterke tabletter for å holde smertenivået nede. Derfor blir det mye soving. kroppen trenger mye hvile. 

Da jeg la ut status på Facebook om at jeg var ferdig operert. kom det en overveldende stor respons på dette. Mange kommenterte med at jeg har vært så flink og så tøff. Ja, det kan jeg vel egentlig vært enig i. For en kamp og lærerik reise jeg har hatt..... Det har tatt meg ca 10 år å få gjennomført operasjonene som innebar fjerning av hud, men det har tatt meg over 30 år å innse at kilo opp eller ned er for det meste viljestyrt og krever kontinuerlig fokus på gode valg. Jeg vil kalle meg "ferdig slanket", fordi jeg ikke lengre ønsker å ha fokus på å gå ned i vekt. Ca 70 kilo i minus for være nok. 

Det har vært veldig tøft for meg, og jeg er sliten av å være så "flink og tøff". Jeg har kjempet meg vekk fra et utrolig dårlig selvbilde, jeg synes jeg er god nå. Det synes jeg ikke før, men nå vil jeg ikke snakke mer om det som var før. Ikke i dag i hvert fall... Jeg vil se fremover, og jeg vil leve her og nå. 

Med drenet i en liten pose...

Jeg har ikke sjekket så nøye i speilet om jeg er fornøyd med resultatet mm.... Jeg kjenner på at jeg ikke er så opptatt av det. Den problematiske huden er fjernet og jeg vet at jeg med tiden ikke kommer til å være plaget av hud som folder seg og lager infeksjoner osv. Det er nok for meg. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg ALDRI hadde latt meg operere bare for utseende og skjønnheten sin skyld. Men sånn jeg bare, fra å skamme meg over kropp, overspising og utseende, har prosessen og livet lært meg å være stolt og kry over den jeg er, og den jeg var. 

Jeg gleder meg til veien videre, der jeg skal jobbe med å holde vekten, og finne maratonformen. Det blir gøy det. Og når en engang er en overspiser, vil det nok si at jeg ikke er kvitt lidelsen, jeg har bare fått kontroll. 

Den kan jeg miste, og dermed blir fokuset mitt videre å finne måter å ikke falle tilbake til situasjoner der følelsesspising tar overhånd og jeg blir svak og sjanseløs.

 Hver dag kan bli en kamp, eller det kan bli perioder  med fred. Jeg må ha hodet med meg hele tiden, og våge å føle se rette følelsene, akseptere å ha det litt vondt og vanskelig, uten å trøste eller ignorere. 

Jeg vil også våg å ta i mot all den kjærlighet og omsorg jeg er omgitt av.

 Før vågde jeg ikke det, men nå klarer jeg ikke la være. 

Lite visste jeg at  det å bare være meg, den jeg er, var det som skulle til...... 

Klem fra Marianne

Sånne tanker rundt kaffekoppen og sånn :)

 Hei
Jeg har tenkt en god del på dette med mobilbruk. Jeg er mamma til 5 barn som mer og mer begynner å bli ungdommer og voksne (oj, nå ble jeg plutselig kjempegammel) og i går fikk de yngste på snart 11 hver sin mobil i bursdagsgave. Vi foreldre er liksom enige om at de trenger skikkelige mobiler slik at vi kan få tak i de når de når de er på besøk hos venner og siden de bor i to hjem.

Men altså, av og til føler jeg at jeg mister kontakten med mine barn nettopp fordi de har mobiler. Jeg kan snakke til de, og jeg blir verken hørt eller sett. Men jeg har ingen som helst rett til å klage på de, for jeg er sånn selv. Jeg kommuniserer med folk som ikke er i samme rom som meg. Og jeg opplever at det er helt utrolig gøy, i hvert fall når andre sende hyggelige ting som snap og gode morsomme film-snutter og bilder. Men jeg blir jo veldig fjern når jeg ikke er psykisk tilstede med de jeg er fysisk tilstede med.

Det er mange meninger om mobilbruk, mange regler i de tusen hjem og her i huset ser jeg at reglene er til for å brytes.
Noe jeg slår hardt ned på er hvordan de og jeg benytter chat-funksjoner.
Det er hyggelig å kommunisere skriftlig med andre. Men jeg ser og opplever mer og mer at her må jeg være streng. For når en mottar meldinger med sårende innhold blir en knust. Og det samme skjer jo når en sender det ut. Og da forsvinner min lempelighet når det gjelder mobil-regler. Når en skriver, har en jo egentlig tid til å trekke pusten, roe ned og veie sine ord litt mer enn når en prater ansikt til ansikt med noen, ved bruk av munn og ikke fingre.... Skriftlig kan en trekke tilbake sårende ord som rammer. Skriftlig kan en lese om og om igjen det som er vondt, og det forsvinner aldri. Da kanen med sikkerhet vite at vedkommende enten er for feig å si ting ansikt til ansikt og tøffer seg stort bak en mobil. IKKE GREIT. Jeg har gjort det selv og følt meg skikkelig råtten etterpå. Og det har liksom vært umulig å tilgi seg selv eller gjøre opp med vedkommende.OG jeg har selv blitt slått i bakken av meldinger fra kjente og ukjente.

SÅ det er dette jeg vil lære videre til mine håpefulle, som allerede er presentert for begrepene nett-vett og mobilvett..... Jeg kan ikke lage regler jeg ikke følger selv, og jeg vil at mobilbruk og nettbruk først og fremst skal være noe vi kan ha glede av sammen, Og det har vi. For vi deler mye av det vi mottar og finner på nett.
SÅ mobil er ikke bare kommunikasjon, det er litt lek og . Og jeg liker å leke med barna mine, selv om det er på vei vekk fra lekealder. Nå har jeg muligheten til å forlenge leketiden. Og det er helt herlig Mye glede og latter. Det trenger vi.

Livet skjer, og teknologisk utvikling er emorm. Jeg bare henger med så godt jeg kan, og vet med meg selv at selv om jeg "følger" mine barn på sosiale medier, har jeg ingen peiling på hva de foretar seg. Sånn var det jo egentlig før i tiden og, jeg tror neppe mine foreldre visste hva jeg foretok meg når vi ikke var samlet rundt middagsbordet  liksom.
 Og GODT ER DET ;)