Langfredagløpeturen..

Hei igjen.

Dagens løpetur har jeg planlagt lenge, drømt om og gledet meg til. 

Planen var å teste ut om jeg kunne løpe så langt som  den distansen som halvmaraton er (sånn ca)

og så skulle jeg liksom kjenner etter hvordan det er og hva det gjør med meg.

 Jeg burde nok ha tatt noen roligere dager på forhånd før denne løpeturen, men jeg har ikke vært så nøye med det. Så litt tung i beina og trøtt i kroppen var jeg da jeg sto opp i dag tidlig. 

 Og da jeg gjorde meg klar for tur i dag tidlig, hadde jeg så lyst på en litt så gøy tur, med fjelltopper og fint terreng, ikke bare sånn streng og hard tur langs veier og på fortau. 

Det er det nydelige været som skaper denne trangen etter å være på fjellet og i skogen, 

men hvorfor ikke, det er jo lov å jogge på fjellet også. Så slik ble det. Og pga kulde og litt mer snø enn jeg liker,er det fortsatt snø på de lave fjellene rundt her på Frekhaug. 

Og IS, skogene er litt sånn GLASSERT enkelte steder. 

Alltid tid til en selfi :)

Så det ble lite løping/jogging på stiene i dag, jeg hadde ikke brodder eller piggsko, og lite glad i å risikere sånne fall som kan sette en brå stopper for trenings-glede over lengre tid. Så det ble kun løping mellom disse to fjellene, og da på asfalt. Dette ble litt for tøft for mine bein, å både frakte hele meg over fjelltopper og jobbe på asfalt, så jeg måtte roe ned tempoet og gå siste delen av turen. 

Men da fikk jeg øvd opp det å gå veldig raskt, for jeg regner med at jeg under mitt første ekte Halvmaraton om en liten mnd kommer til å vurdere å gå deler av distansen .. 

Jeg er ikke skuffet over at jeg ikke fikk løpt i strekk slik jeg hadde planlagt. 

Trening skal jo ikke bare være gøy, det skal være litt kos også. 

ny energi etter en liten matpause

Jeg er glad jeg hadde med meg en liten pose med nøtteblanding og sånn smart liten løpeflaske med appelsinjus, for da jeg var lengst mulig hjemmefra var jeg både sulten og litt tom for energi. Og da er motivasjonen til å fortsette temmelig vanskelig å finne. 

Gode erfaringer å ta med meg videre i min LØPEDRØM. 

Gleder meg til fortsettelsen.

 God påske videre fra meg til deg. 

Nybegynner på intervalløping -når magen vrenger seg

Hei og sånn.

Ja no må eg fortelle litt igjen. No har eg rotet meg inn i for meg noe litt nytt. Intervall-løping. Bare det å skrive ordet, gjør meg litt kvalm og uvel... he he. I går hadde jeg en intervalløkt, og for første gang ville jeg presse meg til å løpe opp en lang og bratt bakke. BKK-bakken i Aktivitetsløypen i Knarvik!! Det er en bakke som virkelig tar pusten fra meg. Jeg liker å løpe, langt og lenge, og når jeg nå trener til halvmaraton, liker jeg å trene på å holde ut over lang tid, veldig lang tid, for jeg er ikke noe fartstroll når det gjelder løping, og vet at jeg på løpsdagen kommer til å måtte holde ut i noen timer, håper det ikke blir mer enn 3. Når jeg har mine lange løpeturer, holder jeg er rolig og gjevnt tempo. Men så var det denne intervallen da. Den utfordrer jo tempoet veldig. Jeg bruker Polar sin pulsklokke og den er innstilt på intervalløping. Så da gir den beskjed om hvor høy puls jeg skal ha i de ulike fasene i løpet. Stilige greier. Men du og du for et slit det er de minuttene pulsen skal være minimum 80% AV MAKS... ELLER NOE SÅNT. 

En litt kvalm selfi..

Vet ikke helt hva jeg snakker om her, men poenget er at jeg løp raskere enn jeg pleier og det ble veldig vanskelig å ikke brekke seg litt da det stod på som verst. 

Jeg klarte å holde mageinnholdet for meg selv, og ble full av undring over at jeg kanskje ikke er i så god form som jeg hadde håpet? Men etter å ha fullført denne litt syke økten, følte jeg meg i bedre form enn noen gang. Så der har du den igjen... og det er vel når magen virkelig vrenger seg at en har latt det gå litt for langt??

 Det kan plutselig skje at jeg er ute å løper intervall igjen. For dette kan jo få meg til å bli litt raskere i det lange løp, og det er jo bare gøy. Men jeg kommer nok ikke til å satse på en kjapp Halvmaraton for min del om en måned. Mitt mål er å gjennomføre, og det skal jeg klare.

Hilsen Marianne -som i skrivende stund ha lav hvilepuls og litt bly i beina.

Om tøffe nye vaner og gamle stae uvaner

Hei

Eg bare sier det som det er.
 Påsken er en tøff tid for en tørrlagt snopoholiker. Det er snart 3 år siden jeg kuttet ut snop, og har ikke spist noe snop/chips mm. siden det. Men likevel kjenner jeg at PÅSKEN er en tid der jeg strever med å ikke ta tilbake de gamle dumme snopevanene mine. Det tar virkelig lang tid å endre vaner, i hvert fall de vaner en vil kvitte seg med.

Tenner et lys for mine nye vaner g min nye adferd.

Vaner som har satt seg langt inn i både sjel og ryggmarg. Det heter vel egentlig UVANER.  Samme det egentlig. Endring av uvaner er ikke så lett uansett. De kommer snikende tilbake når en minst venter det, når en er på det svakeste. Jeg har ennå ikke gitt etter, jeg har ikke noe tilbakefall der jeg sitter å overspiser smågodt, eller annet som jeg ikke har kontroll på. Men det er sterke følelser inne i bildet her, mat som kroppen egentlig ikke har behov for, gi likevel sterke følelser som overbeviser og kan overta all kontroll hvis en ikke er på vakt. Vanligvis klarer jeg meg veldig fint, og jeg unngår alle farer for tilbakefall, for en ny adferd er i ferd med å feste seg hos meg. Men altså, påsken tester meg veldig og er utfordrende pga PÅSKEEGGET og dets innhold. Og jeg har endret min innstilling og gjerne påskeadferd.
Den påskepynten jeg før pyntet huset med er ikke kommet fram (stor godtekrukke mm), jeg har kjøpt meg noen gule fine blomster, og tenker jeg kan kjøpe en til før butikkene også tar en velfortjent påskeferie. Jeg har bare sunn mat i skapene mine, og har store planer om å trene meg både varm og svett. Jeg vet at dette blir en god påske hvis jeg vil at det skal bli det. Jeg ønsker at det for meg skal ha vært en GOD PÅSKE neste uke også, og at jeg da ikke står å jamrer meg og angrer på at jeg har gitt etter for de gamle uvanene som ligger der å lusker på meg. Jeg vil at denne påske skal være god lenge etter at den er forbi.

GOD PÅSKE FRA MEG, både nå og etterpå.

De lange gode løpeturene

Hei igjen.

Etter å ha skrevet litt om tilbakefall og sånn tidligere, tok jeg meg en lang løpetur. Jeg holder jo på å trene meg opp til å klare å løpe et halvmaraton i slutten av april, og tiden flyr og det nærmer seg mer og mer den dagen nå synes jeg. Men altså, jeg trener på å løpe lenge, og det er noe helt spesielt for meg. Disse lange løpeturene gjør noe med meg. For etter at de første grusomme kilometerne er tilbakelagt ja eg sier grusomme, for jeg synes det er tungt å få kroppen i løpemodus, får stabilisert pulsen slik at det er behagelig å løpe. 

Men når det først er skjedd, ja, da føler jeg at jeg kan løpe i evigheter, i timevis i hvert fall. I dag gikk det opp for meg at jeg har klart noe jeg ikke trodde eller var spesielt innstilt på å klare denne vinteren. Jeg hadde det ikke som mål engang, mer som en hårete og veldig kald utfordring. Nemlig å legge ut på jogge/løpeturer når det er kuldegrader. Jeg er ikke glad i kulden, jeg synes det gjør vondt, og har alltid vært så strålende fornøyd med våre milde regnfulle vintre her på vestlandet. Jeg er på grensen til å være skikkelig kuldesur, og det føles daglig som om kroppen min er frøse til is sånn innvendig. Likevel har jeg presset meg selv til å tre på meg løpeklær og sko, og følge min treningsplan til punkt og prikke. Og nå er jeg skikkelig stolt av meg selv. 

For til tross for nedkjølt svett kropp med istapper i håret som stikker ut gjennom lue eller pannebånd, er jeg blitt enda mer løpeglad og ivrig denne vinteren. Har aldri opplevd dette før. Og jeg tror jeg våger å påstå at jeg er blitt i mye bedre form enn før. Dagen rute var å løpe opp til kirken vår her på Meland (Frekhaug). Og opp dit går det en svingete vei, Dalesvingene for de som er kjent... Disse svingene er sånne gode svinger som er både elsket og litt hatet av oss som driver å trener litt intervall og kondisjon. Og de gangene jeg har løpt opp her, må jeg som regel stoppe eller går deler var veien for å ikke sprenge meg helt. Men når det er så kaldt er det ikke så lurt å roe for mye ned, for da kommer frosten og ødelegger alt, jeg blir så kald at det umulig er bra for helsen. Så da er det bare å løpe da, for å holde varmen. Dermed klarte jeg disse svingene uten å måtte stoppe, og det er så gøy med sånne små seire i blant, jeg blir så stolt av meg selv da. All denne vinterløpingen har gjort meg mye mer utholdende, slik jeg ønsket meg i forhold til mitt store mål og min store løpedrøm. 

Og nå er det jo vår på vei sant? 

Vet du, det gøye med all denne løpingen min er at når jeg er ferdig med en lang løpetur, dvs mer enn 10 km og mer enn en times løping, er jeg ikke spesielt sliten særlig lenge, jeg kunne egentlig løpt mer, og det er en fantastisk følelse, og jeg hadde aldri våget å drømme om at en som meg skulle få oppleve det. 

SÅNN, NOK SJØLSKRYT FOR I DAG!

Mitt tilbakefall

Hei
Jeg er veldig flink til å passe på og sørge for at jeg har en sunt og balansert kosthold. Jeg har funnet min trenings-glede og min nye livsstil passer meg så bra. Jeg er blitt en annen på mange gode måter, men samtidig er jeg blitt meg selv. Innside og utside stemmer bedre i min balanse og i mitt bilde. Bla bla bla.
Jeg er klar over at faren for tilbakefall kan være stor, eller i hvert fall til stede. En kan i teorien invitere inn igjen de gamle og ikke så gode vanene gradvis og ubevisst, det kan skje noe slik at en ikke får prioritert trening og så kommer kiloene snikende på igjen. Derfor følger jeg Roedemetoden ennå, grundig, for det er jo det som er løsningen på det å holde vekten stabil.

Det jeg ikke var like forberedt på av tilbakefall var noe litt annet. Og dette var litt sånn skremmende da det gikk opp for meg hva som foregikk, men jeg er likevel glad det gikk opp for meg. De depressive tankene og følelsene har virkelig prøvd å snike seg tilbake. Hvorfor dette skjer, forstår jeg egentlig ikke. Men det ble jo en vane det også, at jeg så på meg selv som lite verdt, stygg og fæl, og at jeg på ingen måte var like god som alle andre. Og jeg tror jeg oppførte meg deretter, og spiste opp alle de triste følelsene så godt jeg kunne. Og da ble kroppen etterhvert kjempetung og så fikk den depressive tankegangen ny fart og næring. Men dette var før, og jeg har det ikke sånn nå. Likevel så skjer det ting i livet som gjør at slike følelser våkner litt til liv igjen, og jeg kjenner meg selv etterhvert såpass godt at jeg vet hvem jeg er og hva jeg står for. Jeg har hatt med meg "hodet mitt" i hele min vektprosess og jeg har klart mye på egenhånd.
Sammen med støtte og hjelp fra familie og venner, en liten runde med psykologtimer og mange lange fjellturer og løpeturer har jeg kom fram til at de depressive tankene og følelsene ikke kunne få noe mer plass hos meg, jeg trengte de ikke lengre.
Og så roet det hele seg. Det jeg ikke helt har landet på ennå, for jeg tror det må få ta sin tid, er å kjenne den "nye" MARIANNE sånn skikkelig på godt vondt. Gode ting tar tid og det skal få alle plassen hos meg.

Så egentlig har jeg ikke hatt noe skikkelig tilbakefall, jeg har bare vært litt innom og luktet på en gammel vane, som virkelig stinker og fikk meg til å våkne opp litt. Dette forteller meg at jeg må passe litt bedre på meg selv slik at jeg kan gjøre det jeg må for å kunne leve mitt liv slik jeg vil ha det. Og jeg må gi meg til til å finne ut hvordan jeg egentlig vil ha det, for det er ikke alltid at jeg vet det sånn umiddelbart. Det blir litt vingling og vakling og snubling, litt usikkerhet og noen feile valg. Men det tåler jeg. Det viktigste er nok at jeg er ærlig med meg selv, og av og til tar meg-selv litt i nakken når jeg nærmer meg feil vei igjen. Jeg er god på dette her, og dersom det ikke holder, er jeg så heldig å ha folk i nærheten som kan skjerpe meg for meg. Det gjelder bare å våge å ta kontakt med de, og det kan plutselig skje hvis det skulle bli nødvendig.

Ta sjansen på de sunne valgene

Hei
Som "tidligere overspiser" og "snopoholiker" må jeg innrømme at jeg har dager og situasjoner jeg er litt i tvil. Litt usikker og På grensen til å gi litt etter. Til å på en måte invitere inn noen av mine forlagte vaner, ikke fordi jeg savner overvekten min, men fordi grensen mellom å kose seg litt og overspise/misbruke mat/snop er litt visket ut. Jeg er nødt til å være streng med meg selv, eller jeg er nødt til å TA SJANSEN PÅ DE SUNNE VALGENE. Jeg må ta sjansen på at mine godt innøvde nye vaner er mitt beste, og jeg må holde fast ved det jeg egentlig ønsker meg her i livet. Men denne usikkerheten, den har jeg tenkt en del på. Hva er det egentlig. Er den en drakamp mellom det onde og det gode (som i eventyrene) eller en balansegang mellom lys og mørke.
 Dette ser litt voldsomt ut når jeg leser det her, men, mat er følelser, og mat er overalt. Eller ikke absolutt overalt da. Når jeg er på lange løpeturer i skog, fjell eller langs veien, finnes det ikke mat eller usunne fristelser. Og når jeg kommer hjem fra løpetur eller annen trening, har jeg liksom trent meg til denne go-følelsen som vi ofte også opplever ved inntak av sukker. Hjernen min og sikkert alle andre sin og styrer oss jo, og impulsene varierer etter hvordan vi har det med oss selv.

Jeg er ingen prinsesse i noe eventyr, og ingen drømmeprins kommer å redder meg. Kampen mellom det onde/gode, lyset/mørke foregår i meg selv. Mitt eventyrlige seier er at jeg har klart å kvitte meg med en stor og temmelig farlig overvekt.
Men jeg vet at jeg ikke er vaksinert eller blitt immun mot å legge på meg, og jeg mener at jeg da bare må forsette, på en måte bare melde evig overgang til et Sundt litt sånn "hvitt liv". Dette er nok fordi jeg ikke har opparbeidet meg mot evnen til måtehold og "bare litt" når det gjelder enkelte matvarer (med mye sukker/fett).

Så da bare sier jeg det igjen;
JEG TAR SJANSEN PÅ DE SUNNE VALGENE MINE.
Hvilke sjanser er du villig til å ta?

Åsanekarusellen, mitt andre løp, og en psykisk prestasjon.

 SÅ har jeg gjennomført mitt andre løp i Åsane Løpskarusell. Og i kveld var det overraskende tungt å løpe. Eller egentlig ikke overraskende. men jeg følte meg i fin form før løpet, bare litt rar liksom. Jeg har jo trent godt i det siste, men jeg har oversett noe vesentlig. Jeg har nemlig hatt omgangssyken i 4-5 dager, og var akkurat kommet meg av den. Sånn nesten i hvert fall. Men tydeligvis er ikke kroppen skikkelig restituert ennå, dvs, fort tom for energi. Jeg kjente det etter første kilometer at det var nesten umulig å økte tempoet. Og det var det jeg bestemte meg for å gjennomføre, løpe alle de 5 kilometerne jeg hadde startet på, og ikke stoppe eller gå før jeg var i mål.
Jeg kunne høre min tunge pust gjennom lyden fra musikken i ørene, og jeg kjente at pulsen min var meget høy og en liten stemme i hodet sa at dette er galskap, du må stoppe. Men NEI, jeg kom på at det er nå jeg kan øve meg på å holde ut, holde ut sånn mentalt liksom. Øve på hva jeg skal si til meg selv, hvilke oppmuntrende og motiverende ord jeg trenger og hva jeg skal tenke på for å ikke være så opptatt av hvor sliten jeg er og hvor langt det er igjen. Jeg trener jo til halvmaraton i slutten av april, og jeg synes jeg må være i god fysisk form til den dagen.
Men like viktig er det nok å ha en slags strategiplan på hvordan jeg skal behandle meg selv underveis i det løpet. For jeg er alene som førstegangs-halvmaratonløper. Jeg har ikke noe team i ryggen som heier på meg den dagen.
Jeg skal og vil klare meg selv. Og det var dette jeg fikk øvd meg på i kveld. Og det stemmer at kroppen klarer mer enn det hodet forteller deg. Og et løp på 5 kilometer er ikke så uoverkommelig langt på en dårlig dag.  Men jeg må innrømme at jeg ble veldig lettet og glad dag jeg kunne skimte IKEA-bygget i det fjerne. For da kunne jeg fortelle meg selv at JEG KLARTE DET, JEG GJENNOMFØRTE!

Det er ikke så dumt å ta sånne "løpeturer" i livet der en må skryte og oppmuntre seg selv, ja der en må trene sin mentale styrke, og gjennomføre noe en kanskje har på følelsen at en ikke kan klare. Jeg tror sjansen på å klare noe som i starten føltes for tungt og vanskelig, og jeg kom i MÅL. For en inspirerende kveld for meg. Jeg er så fornøyd

Svett og blid hilsen fra Marianne

Skiglede -og om å ta sjansen på sunne valg

Hei

SÅ er vinterferien over for denne gang. Jeg og familien har hatt noen fine dager på Ustaoset, i hytten jeg føler er min, uten at den eies av noen av oss. Vi leier den, sammen med andre familier, og har den noen uker i året. Nok om det.

Jeg må innrømme noe her. Jeg har ALDRI vært glad i å gå på ski. Eller, jo, kanskje da jeg var liten, som barn var det gøy å tråkke på seg skiene så snart en var noen snøfnugg i luften, og mine foreldre tok oss ofte med på tur. 

Det var kjekt.

Men, så ble det tungt å være meg. Kiloene kom snikende og stormende på etterhvert som jeg vokste opp, og overvekten min ble stor og vanskelig. Men dette er ikke et sånt grine-innlegg over hvor fælt jeg har hatt det. For jeg ser ikke slik på det nå. Og jeg så ikke slik på det da heller. Jeg bare sa til meg selv at å gå på ski er kjedelig og dumt, og ikke noe for meg. Ferdig med det. Og fra ca 1993 og fram til 2015 gikk jeg faktisk IKKE på ski i det hele tatt. Jeg måtte kjøpe meg nye ski i fjor, for de fra 90-tallet var ferdig gått liksom. De var på en måte tørket ut og ikke gode å bruke mer. 

Disse dagene på Ustaoset har gitt meg en helt unik opplevelse. Det var ekstremt kaldt på fjellet, så det ble litt valgfritt for resten av gjengen om hvor lange turer en ville gå og hvor lenge en ville være ute. Kulden biter litt i ansiktet og det er jo vondt. Men jeg ville gå på ski, og siden jeg er en sånn som ikke har noe i mot å gå alene, gjorde jeg det, men holdt meg i nærløypene, for en skal jo ikke gå alene egentlig, og jeg hadde lite lyst å måtte grave meg ned og sånn hvis noe skjedde. 

Jeg har ingen god ski-teknikk, og ingen planer om å få det heller. Jeg bare glir avgårde, og tramper og bruker fiskebein eller hva det heter når bakkene kommer. 

 Siden jeg lovet de andre å ikke være så lenge vekke, gikk det opp for meg at jeg ville gå overalt. Jeg så på skiltene i kryssene jeg kom til, og begynte å drømme om at neste gang, neste anledning, da skal jeg dit. Det beste med alle ski-turopplevelsene var at jeg i alle de tunge årene jeg gikk på ski her, og opplevde det som verdens lengste og tyngste løyper, nå kan men stor stolthet kjenne at det ikke er verken langt eller tungt for meg å gå her mer. Da fikk en enda en gang kjenne og oppleve at jeg er endret, og at mine nye vaner og hva jeg liker begynner å sette seg. 

Jeg har hatt en kjempestor endring i min livsstil, og av og til glemmer jeg litt at jeg er forandret. 

Dette var en super påminnelse. 

Og vet du hva, jeg tok sjansen på å leve sunt på fjellet og, midt i ferien, jeg tok sjansen på at det kom til å bli like koselig og fin stemning i hytten selv om jeg valgte å spise sunn mat og sunn snacks. Og tro meg, det var verdt det.

For nå kan jeg glede meg dobbelt. Jeg kan glede meg over gode turopplevelser, gode dager med barna mine og  familien min, ingen dårlig samvittighet for mat og drikke jeg ikke ha godt av. 

 Det er sånn jeg vil leve mitt liv, og det er jeg som tar valgene, mitt ansvar og jeg bestemmer.