Når den rare såre drømmen blir virkelighet....

Hei. 

Nå har det vært stille på bloggen en stund, og det er nok fordi livet er for travelt til å sette seg ned å skrive. Herlig travelt vil jeg si, det er kjekt å ha ting å gjøre. 

Denne sommeren skal huset vårt males. Det er en stor jobb vi er kommet i gang med, husveggene må både vaskes og noen planker må fikses litt før selve malejobben kan begynne. 

i dag var vi endelig klar til å svinge malerkosten, etter en iherdig innsats i går med vann og klut og det som skal til for å få vekk flere år med skitt fra husveggen. 

De fleste som har et hus vet dette her og kjenner til de oppgaver som skal til. 

Det gjør jeg og. 

Det som har vært en sånn relativt rar og sår "greie" for meg, eller en drøm i den tiden jeg var ekstremt overvektig, var å kunne være med å male et hus, mestre det å stå i stige, og kunne male i short og bikini-overdel dersom det var varmt nok til det. 

Jeg har alltid likt å være brun, men har hatt store "kvaler" med å vise meg i bikini, vågde egentlig bare å ligge helt flatt i den tiden, og kjapt skule meg med en t-skjorte dersom noen kom eller jeg måtte reise meg. 

Det har også vært en umulig tanke for meg å gå på et stilas eller stå i en stige mm, siden jeg var oppriktig redd for at materialet skulle knekke under vekten av min kropp. 

Det har lenge vært sårt å ikke bare kunne tillate seg å være som en er. Det er så slitsomt å bruke så mye energi på å tenke på om en "kan" gå med bikini, eller om en klarer å stå i en stige, om en i det hele tatt er god nok til å bidra i de gjøremål som skal til for å feks holde et hus i orden og være med å male. 

Denne gangen ble jeg så letter over at jeg klarte å holde fokus på de oppgavene jeg skulle gjøre i forbindelse med husprosjektet, uten å bruke tid på å gruble over om noen kom til å le av kroppen min eller slenge vonde kommentarer. Det er ikke sånne folk jeg omgås altså, det er kun i mitt hode dette er en trussel, og den er ikke særlig reell nå for tiden. 


Det er med litt sånn dobbel-jubel at vi nå endelig er i gang med husmaling (kommer til å bruke sommeren på dette) og at jeg endelig er i gang med å bare leve og fungere uten å måtte bruke kreftene mine på å være litt redd og engstelig for å ikke være god nok eller bli ledd av fordi kroppen min er stor. 

 Jeg sitter i skrivende stund og kjenner at jeg har "gjort" noe i helgen. Kroppen er litt stiv og støl, og jeg er kanskje litt solbrent etter å ha vært ute hele dagen. Det er krevende å klatre opp og ned i stige og rullende stilas, jeg er på ingen måte vant til det og alle timene med jobbing føles som en lang og knallhard styrkeøkt. 

Det å "komme i mål" for meg handler ikke så mye om tallet på vekten eller hvilke idrettsprestasjoner jeg mestrer. Det handler om å ha en selvfølelse som er bra for meg og gjør meg godt, og en psyke som bygger meg opp og gir meg glede og tro på meg selv. 

Jeg vet nå at jeg aldri skulle "latt det gå så lang" da jeg bare lot kiloene komme på, go sakte med sikkert trekke meg vekk fra troen på meg selv. Jeg vet nå at jeg burde tiltatt meg selv å "leve livet" og latt være å spise meg vekk fra alt. Det å være langvarig "sykelig/psykelig" overvektig sette sine spor og det er lite som er synlig når kiloene får legge skjul på alt. Når kiloene forsvinner kommer på en måte den "psykelige" overvekten frem go jeg har i hvert fall flere ganger måtte jobbe meg ut av mange rare, såre og dårlige selvbilder og "sannheter" om meg selv. 

Det gjør godt å møte det som har vært så vondt, for nå er det ikke vondt meg. 

Jeg får nok så mange sjanser jeg trenger til å tilgi meg selv for alt jeg har gjort mot min kropp og min sjel. 

Jeg har et godt liv og jeg gleder meg over alt som er. 

Stor klem fra Marianne