Mitt gode alternativ til en slankeoperasjon

Kjære leserne mine. 

Tusen takk for at dere tar dere tid til å lese. Jeg setter så stor pris på det. 

Jeg har noe som jeg må fortelle dere, og her kommer det.

Mitt "gamle" jeg

For noen år siden, da vekten min stod stille på ca 120 kg, gikk jeg fortvilet til legen for å få hjelp. Jeg manglet motivasjon til å gjøre noe selv, og følte at nå måtte jeg få kiloene vekk ved hjelp av legen min. Leger bør jo kunne sånt. Legen min tilbydde meg en henvisning om slankeoperasjon. Der en mer eller mindre skrumper magesekken inn til et minimum og virkelig bare kan spise LITT. Denne typen operasjon har alltid virket så skremmende på meg, og jeg har sette hvordan venner og bekjente rundt meg strever i ettertid av en sånn operasjon. Legen sa også i en bistening at denne typer "operasjon" kan en jo egentlig gjøre selv også, og så lo han litt. "Du kan jo kikke litt på Roedemetoden?" Jeg takket heldigvis nei til henvisning til operasjon. 

Godt å nå nye høyder når en klatrer opp selv

Treningsglede

For jeg visste jo innerst inne at jeg  trengte å komme i gang med min egen operasjon. Nå ville jeg ikke gjøre mer vondt mot kroppen min. og NOK ble NOK av raske løsninger som ikke kunne gi meg det jeg virkelig trengte i livet. Jeg trengte jo matglede, helseglede, og en sunn og balansert livsstil, jeg jeg trengte rett og slett livsglede. Jeg trengte masse tid til å bli glad i meg selv, til å bli i stand til å føle at også jeg fortjener kjærlighet, til å kunne ta i mot alle den kjærlighet, omsorg og ta i mot hjelp. Jeg var nærmest selvutslettende og "alene", gav alt jeg hadde av meg selv til andre, uten å våge å ta i mot det andre hadde å gi av godhet til meg. 

Jeg var i stand til å elske andre, men IKKE meg selv. 

En slankeoperasjon hadde ikke fikset dette for meg, en slankeoperasjon ville bare fjernet overvekten, ikke den depressive tankegangen og den innvendige tyngden av negative følelser.

 Det sistnevnte måtte få tid på seg, jeg måtte og må fortsatt leve og oppleve på nytt på mange måter. 

Nok tyt og syt.

Min " operasjon" har gitt meg et nytt liv, eller i hvert fall et nytt perspektiv. 

For jeg har hatt det så utrolig gøy underveis, lært enormt mye om meg selv, og føler nesten at den jeg virkelig er er i ferd med å komme fram i LYSET... Store ord, store opplevelser.  Jeg har lært så mye om meg selv, hva jeg er i stand til å klare, og veien ned i vekt har vært fantastisk gøy. Jeg er blitt sterkere, sunnere, friskere og gladere i disse vektreduksjonsårene mine. Jeg har skapt meg et nytt og bedre liv, og hatt stor glede av hele prosessen, hele "Roede-operasjonen" min. 

Risikoen for at jeg skal legge på meg igjen er lik alle andres, ingen er immun mot vektoppgang. 

Men jeg har lært hvor lett og godt det er å leve et sunt liv. Og det er å foretrekke uansett hvor mange søte fristelser som lokker i det fjerne. 

Jeg skal ikke tilbake til "den triste tiden". 

For det er så mye å glede seg over her i livet, og jeg vet jeg bærer på mye glede.

Matglede.

Nå har jeg gjort min "slankeoperasjon" på en sunn og fornuftig måte, og dette kan jeg stolt vise og snakke om til mine barn. 

Stolt mamma med sunne valg

De kan selv få se hvor viktig det er å ta gode avgjørelser for seg selv i livet, jeg kan lære de om hvor viktig sunn mat og mosjon er for oss, og hvor viktig og gøy det er å leve et sunt liv. De får se at raske løsninger ikke er et alternativ når det gjelder egent kropp og helse.

PS! 

Nå vil ikke jeg påstå med dette at Roedemetoden er eneste løsning på et stort vektproblem, men jeg er glad og stolt over alt det ble en god løsning for meg. 

Jeg vet at mange ikke har annet valg en kirurgisk inngrep og jeg er glad alle kan få den hjelpen de ønsker og trenger.

Klem fra Marianne

Ikke sulten, bare trøtt.

Etter en lang, innholdsrik og meget fysisk/psykisk krevende dag, eller kanskje det er flere sånne dager som ligger bak, hadde jeg en meget sulten opplevelse i kveld . Jeg spiste kveldsmat mens jeg ryddet kjøkkenet og hjalp min datter med engelskleksen, og faktisk så chattet jeg med en venninne innimellom bøying av verb... ingen form for Mindful eating nei!!! Men altså, etterhvert kom kveldsroen, barna var i seng, og jeg kjente på en gnagende sult . Jeg erindret jo at jeg hadde spist, men jeg ville ha mer. Et lite knekkebrød ekstra kan jo ikke skade, så det gikk ned på høykant før jeg visste hva som skjedde. 

Så kom lysten på noe varmt, smeltet og "ostete". Og da tentes varsellampen!! "Jeg er jo ikke sulten , jeg er trøtt!!" Bare å få pusset tenner ( demper sultfølelse ) å komme seg i seng. 

En kan jo ikke spise seg våken, en må sove. 

Den som sover, spiser ikke ! 

God natt😴😴

(Kom meg unna en stor overspisingsfelle, hurra!!!!(

Markløft 150 kg, det kan fort gå bra?

Hei

I dag, da jeg var å trente styrke på Max Fitness kom jeg på noe som har stått på TRYKK i Se og HØR denne uken. Nemlig at jeg skal / vil klare å løfte 150 kg i markløft for å symbolisere min max-kroppsvekt fra 2002.  

OH NO....

Jeg huske ikke helt hvorfor jeg satt meg dette målet, og lurer litt på hva som foregikk i hodet mitt da jeg betrodde dette målet til en hyggelig journalist fra SE OG HØR. Men altså, i høst var rekorden min 140 kg i markløft og det var vel da jeg tenkte at 150 kg ikke kom til å bli særlig vanskelig.

 Men så skjedde det litt av hvert med denne kroppen, jeg begynte å ta av mange kilo og måtte av andre grunner roe ned de tunge løftene en periode. 
Vekttapet og litt alternativ trening har på mange måter gjort noe med styrken min, litt muskelmasse kan lett tapes når en går ned i vekt. Derfor er det utrolig viktig å trene styrke, spesielt når en vil ned noen kilo. 

Men styrketrening er viktig for alle, uansett.

Litt vondt i hendene

Tilbake til dagens treningsøkt og markløft-øvelsen. Jeg var godt og varm i kroppen, og begynte med ca 60 kg i første runde. Dette gikk fint, og full av selvtillit puttet jeg på 30 kg til. Da jeg skulle løfte disse 90 kg, synes jeg det var veldig tungt. Men jeg puttet på 10 kg til, i den tro at det skulle bli lettere....? Det ble det IKKE, og jeg ble litt i tvil.

 For jeg har så lyst å klare dette. 
Men jeg har ikke lyst å ødelegge helsen min på det. 

Såååååååå da må jeg, som min styrkeløftervenn sier, øve, øve og øve. Og når jeg er ferdig å øve, må jeg øve litt til. Han vet hva han snakker om, for han er råsterk og har øvd i evigheter. 

 Jaja, veien videre blir å bare fortsette å trene. Men jeg er ferdig med overdrive, jeg skal bare drive .... En vakker dag klarer jeg det, for jeg har klart tunge ting før. Nå er jeg ferdig med å se utfordringene, og skal vende meg mot mulighetene dette målet kan gi meg. 
Det er heldigvis ikke satt noen dato for når dette styrkeløftet skal gjennomføres, og jeg bare sier det folkens, jeg trenger mange heiarop og oppmuntringer underveis.
Jeg har flere trenings-mål som jeg ønske rå nå, så jeg kan vel klare dette og...
Tungt alene, lettere sammen 

Klem fra Marianne
PS! Sett deg et mål selv, så kan vi sammen må våre mål?

Om å le høyt og sånn

Hei på deg.

Høste er en knallfin tid. 

På min noe våte og blaute løpetur i går, gikk det opp for meg at nå kommer høsten. 

Mange har gruffet over sommeren som er så våt og kjølig, men jeg velger å ikke være så "VÆRSUR" (for da hadde det gode humøret fått seg en kraftig knekk daglig).

 Høsttegn i skogen oppdaget jeg i går, oransje og gule blader på stien, sopp i mosen, og det beste av alt, lukten! 

Lukten av høst er for meg veldig søt og frisk. Fargene som kommer fram er så vakre, og jeg kan ikke bare løpe fra det, jeg må stoppe opp og sanse alt sammen. 

Og når pulsen blir for høy, beina for blaute og det skriker i lungene etter mer luft, og regnet høljer ned, ja da velger jeg å le, le høyt. 

 I går, på min noe lange løpetur til fjells, lo jeg så høyt at sauene som sperret stien måtte stoppe opp å se litt på meg, før de flokket seg vekk fra meg.
Hvis sauer tenker, kan det jo være at de tenkte at det hadde rablet litt for meg, og hvem vet, kanskje det har det...
Men sauer sier ikke så mye, i hvert fall ikke til meg, så det går sikkert bra.


Gleder meg til høsten setter inn for fullt, for jeg elsker løpe/gå i skog og fjell, uansett vær, og blir jeg kald og våt, vet jeg at når jeg kommer hjem får jeg bli varm og tørr igjen, da fortjener jeg å nyte noe varmt og drikke, og noe godt å spise.
Jeg drømmer om peisvarme, levende lys og et pledd mens jeg kjenner at kroppen restituerer seg etter turen.
Dette er livskvalitet, og livsnytelse for meg. Enkelt og lite kostbart.
Før i verden, da kroppen min var så tung og sånn, var disse turene bare en fjern drøm, for kroppen min var ikke like velvillig til å gjennomføre. Men nå har livet lært meg at det er smart  å utfordre seg selv, ta en tur utenfor comfortsonen, for da oppdager en hvor utrolige mye mer livet kan gi enn det en tror og vet. Det tok lang tid å lære seg dette, og jeg har ennå mye mer å finne ut av , utenfor min comfortsone (det kan jeg skrive mer om en annen gang)

Jeg visste ikke at jeg kunne klare å gjennomføre en ca 13 km lang løpetur hjemmefra og opp til Krossfjellet, via Meland kirke (elsker det huset)
 jeg måtte øve mye for å få det til. Og på verdensbasis er nok ikke dette en unik prestasjon. Men jeg konkurrerer ikke med verden, jeg konkurrerer med meg selv, mine holdninger og min adferd.
Jeg har ikke satt meg mål om å bli verdens beste, verken i idrett eller utseende. Jeg vil bare bli den beste utgaven av meg selv, bruke mitt potensiale og vite med meg selv at jeg har gjort så godt jeg kan i min tilmålte tid her på jorden.

Ingen vet hva morgendagen bringer (heldigvis) så jeg trenger ikke frykte noe.
Bare leve, le høyt og være glad inntil det motsatte er bevist.

STOR COMFORT-KLEM FRA MARIANNE

Mariannekursdeltager, noe jeg alltid kommer til å være :)

Hei.
Jeg synes det er på tide å fortelle litt om min opplevelse av hvordan det har vært å være en kursdeltager i Grete Roede.

ca ett år siden jeg ble kursdeltager

Jeg har vært av og på Roedemetoden siden ca 2004 eller før det, og mitt første kurs var på nett, jeg våget ikke annet. Min følelse av skam og skyld holdt meg igjen fra å gå på et gruppekurs, for jeg var virkelig redd for hva kursleder og andre deltagere kom til å si om kroppen min. Kanskje de kom til å le eller noe? Kurs på nett var veldig flott, god oppfølging og gode resultater. Jeg levde lenge med Rodemetoden da, men barnefødsler og andre utfordringer fjernet fokuset og fikk meg til å falle tilbake til en livsstil som gjorde meg tyngre. I 2013 var NOK BLITT NOK, jeg hadde i periodevis levd på pulverkurer, ulike dietter og tabletter, som ikke gjorde meg slankere egentlig, bare fattigere. Jeg var i 2013 blitt mer treningsglad, jeg var blitt 5 barnsmamma, slikt, og endelig motivert til å gjøre noe for meg selv. Linda Schnelle ble min kursleder, og jeg oppdaget raskt en god kjemi med den damen. Hun er rett og slett GØY, og jeg elsker GØY. Gode råd, latter og mye kunnskap gjorde noe med meg. Jeg ble en dedikert kursdeltager som plutselig ikke kunne se bedre løsninger på en vektutfordring enn å bruke Roedemetoden. Etter en temmelig kjip ulykke i 2014, fikk jeg en ny nedtur i noen år, men hadde bestemt meg likevel, jeg skal ned i vekt og få et lettere liv. Jeg hadde et lite tilbakefall på overspising og "quickfix" kurer, til jeg endelig i fjor på disse tider fikk et SUPERRÅD fra min flott barndomsvenninne. Hun sa: ENTEN ELLER!! Nå må du bestemme deg, skal du ned i vekt eller ikke (ja, jeg hadde vinglet veldig). Og når du har bestemt deg, må du bare gjøre det". Fantastisk av henne å si dette, for hun er en sånn venn som liker meg uansett hvor stor jeg har vært.
Men hun visste jo at jeg var lei av å vingle. Så etter å ha grublet litt en natt eller to (ja, jeg er en sånn nattegrubler), kjøpte jeg et nytt kurs hos Linda, og tenkte at det var greit nok å bare ha en DROP-IN, jeg klarer jo ellers alt selv her i livet.
På drop-in dagen tok Linda i mot meg med åpne armer, makan lit god kurslederklem skal en leite lenge etter. Og etter å ha blitt veid (hun lo ikke av vekten min!!) og en god prat, kjente jeg at jeg trenger denne damen, jeg ville være med i gruppen som treffes en kveld i uken og utveksler sine erfaringer, gleder og sorgen på sin vei ned i vekt.
Jada, så var Marianne på kurs igjen, og atter en gang i ferd med å redusere vekten sin... men denne gangen var det annerledes, for denne gangen hadde jeg tatt et valg, og jeg oppførte meg som om jeg mente det. Og jeg valgte å la verden vite hva jeg holdt på med, for det forplikter jo så absolutt. For meg ble det lettere sammen med hele verden, og Roedemetoden var noe jeg virkelig kunne stille meg bak og være stolt over.  Det er jeg ennå :)

OG nå vet jeg jo at kursledere i Grete Roede er veldig snille greie folk,
for en får ikke lov å bli kursleder hvis en ikke er snill.

Og dette året er blitt en skikkelig fest. For når en er kursdeltager på Grete Roede over lengre tid, får en god tid til  å lære seg Roedemetoden, gjøre små og store endringer som fører til et sunnere og balansert liv. jeg har gått ned magen kilo det siste året, jeg har nådd mine mål, men viktigst av alt, jeg har hatt det så "etandes" gøy underveis. Jeg var virkelig levd det livet jeg ønsker, og det kommer jeg til å fortsette med resten av mitt liv.

Til min store overraskelse fikk jeg endelig tilbud om å få bli en av kurslederne i Grete Roede nå i vår, og muligheten til å kunne hjelpe andre som er i den situasjone jeg var i. Men jeg vet og hvor tungt og vanskelig det kan føles å måtte "kaste inn håndkle", om å måtte søke hjelp for et vektproblem, en bør jo liksom kunne fikse det selv? Og klart en kan fikse det selv, i bunn og grunn så gjør en jo det, men det ER LETTERE Å BLI LETTERE SAMMEN. Gruppepresset funker, og tro meg, en vektreduksjon kan  bli GØY og gi deg den hjelpen og støtten som er så nødvendig for å lykkes.
For meg ble Grete Roede tyggheten jeg trengte for å lykkes.

Dette er IKKE et innlegg for å selge flere kurs. Dette er rett og slett noe jeg har tenkt på å lenge. For etter å hva vunnet årets motivatorpris i Grete Roede, fått besøk av en ekte SE&HØR reporter, blitt skrevet om i dette flotte kjendisbladet
og fått utrolig mye positive tilbakemeldninger, sitter jeg litt sånn matt tilbake og egentlig ikke helt klarer å ta inn alt dette GODE som livet har gitt meg dette siste året. Jeg fortjente virkelig å kvitte meg med alle disse kiloene, det var faktisk min tur. Jeg var frisk nok før og jeg klarte meg greit, men jeg ville ikke nøye meg med å bare klare meg, jeg ville bli den beste utgaven av meg selv.
 Og det er godt mulig at jeg er i ferd med å bli denne beste utgaven nå? Eller finnes det bedre?

Jeg er så glad for at min venninne sa i fra. Og at jeg endelig hørte etter. Vi trenger alle sånne venner, som sier i fra. og vi kan alle være en slik venn.


 Nå er jeg altså blitt kursleder for Grete Roede, men jeg kommer alltid til å være en kursdeltager!
Det er fordi det er så gøy å lære, og fordi jeg ikke er immun mot å legge på meg etter å ha blitt ansatt i Grete Roede.
Jeg må alltid passe på å ta de sunne valgene, for også jeg lever bare en gang, og jeg vet nøyaktig hvordan jeg ønsker at livet mitt skal være. Jeg er sjefen i mitt liv, og oppfører meg deretter.

SUNN OG BALANSERT KLEM FRA MEG

Min sommerferie i ekte Roedestil / Mariannestil

Kjære gode lesere.

Da er siste feriedag kommet, og jeg sitter her hjemme hos meg selv litt sånn susen i hodet. I natt har vi flydd hjem fra Kreta og jeg er litt på skeive med søvn, måltider og aktivitiet. 

Må bare innrømme at det er ikke verdens beste søvnkvalitet å sitte å småsove i et fly som rister litt og sånn. Men jeg klager ikke, bare legger meg tidlig i kveld, det er uansett godt for meg. 

Men nok om det. 

Et lite minnefult tilbakeblikk på tre uker ferie: 

5 dager på høyfjellet, dette er helt klart en av mine favorittferier. 

fred og ro i høyden

For da får jeg gått på fine fjellturer, frisk fjelluft og ro og stillhet. Som tidligere skrevet fikk jeg prøvd ut dette med å løpe i fjellet, og ble grinete og rørt over at jeg klarte det. det ble ingen problem å gjennomføre en sunn livsstil første del av ferien, men jeg var veldig spent på meg selv og min adferd da ferieturen til Kreta står for tur. 

For mine inngrodde "sydenvaner" er alt annet enn sunne egentlig, helt fra å gå igjennom taxfree butikken med alle de digre snopeposene til å ligge i solen å drikke cola og spise chips, bestille store og fete mat-retter på restaurant, og små-spise på snop og  digg på terrassen om ettermiddagen og kveldene. 

sunn snacks på stranden

Jeg jeg kunne ramset opp alle mine usunne vaner i timevis, men ser ikke vitsen med å bringe det fram nå.

 Jeg tok en avgjørelse om ha en sunn og helsebringende god livsstil HELE ÅRET RUNDT og da må jeg oppføre meg deretter, endre noen holdninger og stå fast ved de. 

Ikke spesielt vanskelig å bestemme seg, og overraskende mange muligheter til å leve sunt og godt dukket opp etterhvert som dagen kom og gikk. 

fant butikk med masse grønnsaker på Kreta

joggetur i varmen

Jeg grublet endel på hvordan jeg skulle få trent så mye som jeg liker. Og har alltid trodd at det er for varmt å jogge i varmen, og at de som gjør sånt er en smule sprø. Og ja, en må kanskje være en smule sprø for å gjøre det? Jeg prøver alltid oppføre meg så normalt som overhodet mulig, slik at mine barn som etterhvert er alle i tenåringsfasen, ikke skal få for store traumer av å ha meg som mor (he he he). Men altså, jeg fikk til noen løpeturer, og gjennomførte de om morgningen, for da er ikke det så varmt egentlig. Vannflaske med og rolig tempo, joda, løpeturer i SYDEN går an. Jeg testet om jeg klarte å løpe på stranden, men det er ikke så lett, og sanden på stranden var ikke så hardpakket, så det ble litt som å løpe i bløt snø, ikke spesielt godt for en med en del skruer i ankelleddet. Jeg kjenner mine begrensninger . 

styrketrening året rundt

 Men det er godt å ha holdt oppe formen gjennom ferien, slik at jeg ikke må "starte på nytt" nå. Kondisjon og styrke er kanskje blitt enda bedre i ferien, og det liker jeg

Over til noe litt annet: Som stor og overvektig dame var det ikke alltid like kjekt å reise på ferie til syden. det kunne starte med innsjekking. Da blir jo kofferten veid, og i mange år var jeg litt redd for kommentarer fra flyplasspersonalet og at JEG var for tung til å bli med i flyet, ikke så bekymret for kofferten egentlig. Nå kan jeg jo le litt av denne frykten, men jeg husket på det da jeg sjekket inn ja. Videre kom gamle minner om den trange gangen i flyet og trange flyseter. Jeg husket at når jeg skulle finne min plass i flyet, måtte jeg gå sidelengs for å ikke dunke meg i alle setene bortover, det var liksom ikke helt plass til meg. Vel plassert i mitt flysete, måtte armlenet mellom setene opp slik at jeg ikke fikk smerter av de.

Hvis jeg måtte sitte ytterst, kunne forbipasserende dunke i meg og den trillevognen til flyvertinnene er ganske hard faktisk. Fly-toalettene er enten blitt større eller noe, for før kunne det by på store utfordringer å gjennomføre et grasiøst toalettbesøk der. Men altså dette er bare gamle minne, årets flyturer har ikke hatt denne typen utfordringer. Eneste problemet nå, var å sitte i ro såpass mange timer, det liker ikke denne skrotten lengre.

Ja, så var det dette med å være ikledd bikini da. Det har aldri vært noe stas egentlig. 

Men jeg har alltid elsket å bli brun på kroppen, så tro det eller ei, jeg har alltid brukt bikini på ferie. Men jeg har ofte hatt lyst å gå rolige turer på stranden, men ikke gjort det, fordi jeg var litt flau over min størrelse. 

Når jeg tenker på den flauheten, synes jeg nå at det var dumt at jeg var så skamfull, for det er ikke snilt gjort mot seg selv å være så negativt innstilt til egn kropp. 

Denne FØLELSEN måtte jeg jobbe med i år også.

Bikinibilde, uten å være flau

 For jeg er ikke interessert i å lytte til den mer, jeg ville ikke vektlegge den noe særlig, den skulle ikke ta for mye plass. 

For det er jo ikke så lurt å lytte til følelsene sine alltid, det har i hvert fall livet lært meg. Så jeg øvde og øvde i år, gikk på stranden i bikini, og uten å avsløre for mye, vil jeg påstå at jeg har fått en ny opplevelse av meg selv. 

Jeg er nemlig ikke flau lengre. Jeg er stolt. Ikke fordi jeg ser ut som en sånn typisk supermodell da, men fordi jeg har klart å fjerne tvilen og skammen. Jeg er nemlig god nok som jeg er jeg. 

 Jada, jeg er godt fornøyd med ferien, og at jeg ikke har sånne uønskede feriekilo å kvitte meg med. For det har alltid vært å vanskelig for meg å "hente meg inn igjen" når jeg først har fått smaken på "den farlige maten".
 Sånn jeg er ja, enten eller liksom, og både og. Nå har jeg bestemt meg for at mat som ikke er bra for meg, er mat som ikke vedgår meg lengre. Avgjørelsen var lett å ta, og nå skal jeg oppføre meg som om jeg mener det. Adferdsendring kalles det, og det går faktisk an å endre adferd.
Men en må jo ha lyst til det selvsagt, og når en har lyst så har en jo lov.

 I morgen kommer hverdagen, og jeg gleder meg til å ta fatt på den.
Stor klem fra meg

Halsgropsmykke-lykke

Hei.

Jeg må bare få lov å fortelle noe. I den tiden jeg var "storeMarianne" kunne jeg ikke bruke smykker som skal ligge i halsgropen. ikke "normale" smykker. Det måtte alltid byttes kjede og forlenges dersom jeg fikk en gave av denne sorten. Jeg vet jeg gav litt opp til slutt, ville liksom ikke pynte meg, for jeg ble jo ikke "fin" likevel bestemte jeg meg for. Halsen og nakken min var for diger til normale smykkekjeder, og jeg innså mer og mer at det ikke var "min stil" å være pyntet. Men jeg tror nesten at alle liker å føle seg fin i blant, og et smykke i halsgropen kan bety så mye, symbolsk og sånn. 

I disse feriedager driver jeg litt å pakker/rydder før avreise på ferietur, og da finner jeg jammen meg mye rart i skapene. Jeg fant dette smykket som jeg har på meg på bildet. Jeg tror det er jeg som har kjøpt det til meg selv, en eller annen gang, men det har ikke vært i bruk noe særlig. Men nå skal jeg bruke det daglig, slik at jeg kan for min egen del symbolisere hva som ligger bak meg av arbeid og innsats. Og passe på at ikke denne typen smykker ikke passer min hals lengre. Det er jo nå det viktigste arbeidet starter,  å passe på vekten, passe på at en ikke legger på seg igjen. Jeg skal nok klare det og, og jeg skal ha det fint mens jeg gjør det. 

 Noen seirer er store, helsegevinst betyr mest. Men, det er fantastisk godt å kunne føle seg litt "normal" når det gjelder disse små tingene i livet som egentlig betyr så uendelig mye. 

Sånn, måtte bare dele dette.
 Jeg er så glad i Roedemetoden og det jeg har fått til med å endre livet mitt ved hjelp av den. for meg er det ingen "vei tilbake". 
Livet blir sånn nå. 
Klem fra Marianne

"Myten" om Stoltzen..

Kjære leser.

I dag har jeg gjort noe....

Noe jeg egentlig hadde sett for meg at jeg ikke kom til å gjøre. 

Jeg har vært litt negativt ladet og litt innstilt på at "dette-er-ikke-noe-for-en-som-meg".

 Det jeg har gjort i dag, har jeg gjort før, 

for kanskje en 6-7 år siden. 

Og det var grusomt tungt og vanskelig. 

Og i dag gjorde jeg det igjen, sammen med noen venner. 

På tide å komme til poenget?

Jeg har GÅTT opp alle trappetrinnene som fører til STOLTZEN. For tro det eller ei, en trenger ikke LØPE opp dit hvis en ikke føler for det. Og, en kan bruke så lang tid en vil. 

Det gjorde i hvert fall jeg. Jeg brukte akkurat så lang tid som jeg trengte for å komme opp til toppen og nyte utsikten.

 For en utsikten MÅ bare nytes, uansett om en holder på å blåse utfor og hår-sveisen på "sjølfien" blir meget "feil vei" liksom. Og det gøyeste av alt for meg var at jeg likte det. Jeg likte å gå så fort jeg følte for opp alle disse trappetrinnene, kjenne svetten sile overalt på kroppen og høre megselv pese verre enn en hval. Jeg fikk liksom ut litt frustrasjon og sånn på veien opp, ikke at jeg er så frustrert altså, ikke mer enn normalt. Og dersom en IKKE er frustrert når en starter turen, kan en alltids bli det underveis, for det er ofte sånn som skjer når en kaver litt med høy puls og IRRITERENDE motgang i muskulaturen.  

Jeg innser at jeg egentlig synes det er gøy å tusle opp Stoltzen og jeg sitter her i skrivende stund og planlegger neste tur opp dit. 

Kanskje jeg egentlig alltid har likt dette, sånn innerst inne? Men har vært litt sånn redd for å gjøre noe jeg trodde jeg ikke kunne? For ALLE løper jo opp der? Bare jeg som ikke kan? Tenk om noen LER av meg? og blablabla... sånne tanker må en bare legge vekk, for en kan bli helt innesperret av å tenke sånn. 

 Men altså, når en først er oppe, ligger allverdens stier på byfjellene og lokker på deg. Og med god varme i kroppen, er det jo bare å tusle videre? 

Det akter i hvert fall jeg å gjøre. 

Gleder meg.

Klem fra Marianne