På telt-tur og sånn

Hei. Forrige helg brøt jeg en stor barriere i livet mitt. Når jeg tenker på det når, føler jeg meg litt dum og rar, men det er jo ikke de verste følesene en kan kjenne på.

jeg har alltid vært sterk motstander av at jeg skal ligge i telt og i sovepose. Jeg har alltid funnet på gode grunner til å ikke gjøre det. I år har jeg kjent på en voksende nyskjerrighet og et ønske om å prøve teltlivet. Det har sikkert ye å gjøre med min interesse for tv-seriene som Lars Monsen har laget fra sine turer overalt. Min mann og jeg har snakket en del om å overnatte i telt, for å se om vi liker det. SÅ forrige helg bestemte vi oss for å reiser på hytten på Kvamskogen, og så pakke sekkene for overnatting i telt på en egnet plass i retning Byrkjefjell. Jeg gledet meg som et lite barn, og kunne ikke fort nok komme meg avgårde for å få satt opp teltet og tent bålet utefor. Da det ble kveld og jeg skulle legge meg, fant jeg fort roen i soveposen etter litt styr med å få igjen glidlås og finne varmen. Det er mange erfaringer en gjør seg på første telt-tur og noen av de er å ha et telt som passer til høyfjellet og nok ullklær på kroppen. Jeg var kald, men forsatt like begeistret. Jeg sovnet fort, og sov godt igjennom hele natten, bare avbrutt av små oppvåkninger og en liten tur utenfor telte for å "late vannet". Jeg har lært at urin holder bjøren unna, så da var jeg på den sikre siden sånn sett. I morgentimene lyste soloppgangen opp i teltet, og plutselig kom jeg på hvorfor jeg aldri har hatt lyst til å sove i telt. Det er rett og slett på grunn av min tidligere enorme kroppstørrelse. Jeg var overbevist om at jeg ikke fikk plass i verken et telt eller i en sovepose. Det å komme seg ut og inn av en teltluke er også temmelig utfordrende når en er så stor som jeg var. Det er derfor jeg har avskrevet dette som noe jeg kan gjøre.

Nå er jeg så glad for at jeg har fått denne frykten og dette synet på meg selv ut av verden. Jeg er fortsatt overraskende og litt sårt å oppdage hvor dypt mitt dårlige selvbilde og oppfatning av meg selv sitter, og jeg er veldig takknemmlig for alle sjanser jeg får ti å erfare på nytt og for å få lov å oppdage hvem jeg er og hva jeg liker å gjøre. Jeg tror mer og mer på at jeg kan gjøre akkurat det jeg ønkser og vil. Jeg vet ikke når min neste telt-tur blir, men jeg vet at det blir. Turen i fjellet var helt super og jeg kunne igjen stå på toppen av Byrkjefjell og kjenne at jeg er helt frisk igjen etter skaden jeg pådro meg i påsken. Det betyr mye å kunne stå på toppen av det fjellet en har skadet seg på, kjenne at det å gå med tursekk er tungt, men mulig, og at kroppen fungerer som den skal. For meg er veien videre å passe meg for det negative tankemønsteret som har fulgt meg siden jeg var barn. Det ligge der, men det skal ikek få noen oppmerksomhet eller energi fra meg mer.

Håper du tenker og lever slik at du har det godt med deg selv,det er meget viktig for helhetlig god helse. Stor klem fra Marianne