Et lite Koronavennlig hjertesukk - og en litt furten blogger

Hei.

Koronapandemien har vart i over ett år nå og jeg synes jeg har taklet det ganske fint og fornuftig fram til nå. Jeg er stolt av min egen smitteverns-innsats, noe gjøre jeg bra og noe kan jeg gjøre enda bedre. Jeg er lite sosial sånn utenom jobb og tid med familie. 

Jeg er minimalt på offentlige plasser og jeg begrenser handleturer mm til det jeg må. Ja, jeg bruker håndsprit, håndvask og munnbind slik vi skal, og jeg ser at mange er like "gode" som meg. 

Som jeg tidligere har skrevet om, skal jeg snart gifte meg. 

Jeg og min kjære holder også på å innrede  hans hus slik at vi kan flytte sammen. 

En blir lite sosial av sånne husprosjekt også da. 

Så det er jo temmelig Koronavennlig. 

Vi har allerede en gang i år utsatt vielse og feiring av hensyn til korona og litt annet. 

Men i mai skal vi gifte oss og det er ikke lenge til nå. Vi ønsker å ha en liten feiring, med bare nærmeste familie rundt oss. Men likevel spøker det for hele denne feiringen pga restriksjoner på antall mennesker vi har lov å samle. 

Trinn 1 i gjennåpningen av Norge gir ingen muligheter for feiring slik vi vil, men trinn 2 gir klarsignal slik jeg har forstått det. 

Mye å sette seg inn i, en kan bli forvirret av mindre egentlig. Vi har hele tiden vært innforstått med at det kanskje ikke bli noe av å få feire, men vi gifter oss uansett. 

Feiring kan utsettes til landet vår er friskmeldt :). 

Men nå kjenner jeg på at det bygger seg opp et aldri så lite (stort) og mørkt sinne her. Og jeg er ikke god når jeg først kjenner på de følelsene. For jeg synes det er noe som skurrer fullstending i denne smittedugnaden. Jeg opplever at folk blir altfor egoistiske når de absolutt MÅ salmes tett i tett på offentlige plasser når de vet at det er slik smitte oppstår og sprer seg.

Jeg kjente på det i dag, da jeg hadde et meget nødvedig ærend i Bergen by. Jeg gikk raskt gjennom byens gater med munnbind i ansiktet og desinfesjons-flasken klar i lommen, jeg var oppmerksom og holdt avstand. 

Plutselig ble jeg oppmerksom på de som satt ved bord og stol langs fortauet på uteservering og drakk noe som for meg så ut som øl. De stirret litt sånn trassig ut i luften, og jeg tolket det som om de satt der på trass. Merk at jeg var begynt å bli kraftig irritert og dermed i gang med å tolke eller overtolke det jeg såg. 

Hvorfor i alle dager MÅ de folkene sitte der å drikke noe som er totalt unødvendig å drikke når de vet at det ikke er smart, ikke noensinne, og i hvert fall ikke akkurat nå. 

Jeg er for godt oppdradd til å skjelle og smelle på fremmede folk, og sannsynligvis for pysete også. Men noe i meg bare vokste og vokste, og jeg måtte spørre meg selv hva dette sinnet er for noe.

 Og det er jo egentlig bare mine egen egoistiske behov som vokser fram, for jeg har så inderlig sterk ønske om å få "lov" å gjennomføre bryllupet vårt slik vi har planlagt det og ønsker det. 

Plutselig ser jeg at også jeg er mest opptatt av meg selv og mine egne behov, og litt mindre opptatt av smittevern og Koronaregler. Det var nok dette som slo i mot meg da jeg rask studerte de som tok seg en solid slurk utepils, for da koblet det seg på de nyhetsoppdateringene jeg stadig utsetter meg selv for i forhold til Korona. 

Det betyr ingenting at jeg skal gifte meg med mitt livs kjærlighet for de som sitter der å drikker, like lite som jeg støtter deres behov. Jeg kan bare ha forståelse for at vi bare er mennesker som gjør så godt vi kan, og at det som før var en selvfølge å gjøre i full frihet er noe jeg har lært å se verdien av og hvor mye det betyr. 

Jeg kunne nesten har ringt vår kjære statsminister og "sladret" furtet og sutret og prøvd å grine meg til å få viljen min, jeg var god på det da jeg var liten (uten å måtte ringe statsmininsteren),  det var alltid jeg som fikk oppgaven med å mase igjennom det vi ville ha, så mulig det hadde funket på Erna også.... 

Men jeg kommer nok ikke til å gjøre det.... 

....for..... 
Det ligger en stor og viktig lærdom i dette som skjer i verden nå, jeg begynner kanskje å ane litt av det, og kjenne på en læring jeg ikke før har vært bevisst. 

Noe med å "ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer meg selv"... (Arnulf Øverland, 1937)

 Så da har jeg fått furte og sutre fra meg innpå her og kan roe meg godt ned. Jeg fortsette å smile, tenke at alt blir bra og at det er en mening med alt som skjer 

(OG DEN BØR VÆRE GOD)

Det fineste er jo at jeg har endret livet mitt fullstendig, og for meg til det bedre. Det kan ikke denne pandemien ta fra meg. 

 

Fra evig "slanker" til evig løper

Det har så langt vært et rolig løpeår for meg. 

Jeg har hatt ukentlige løpeturer, men vært litt skade-påvirket i ene lår/hofte og dermed lagt ned tempo og innsats på et smertefritt nivå. Det er ingen alvorlig skade, men i en tid der jeg vil har fokus på å bryte uheldige mønstre og uvaner, har jeg tatt hensyn til smerten uten å skjule den i smertestillende tabletter eller annen "dop" og virkelighetsflukt. 

Dette er bra for meg.

For jeg har en drøm, et mål, et stort ønske. 

Og det er å bli maratonløper. 

Det vil si å drive med løping på langdistansenivå. 

Jeg ønsker å bli god i denne idretten min, og være i vennlig konkurranse med meg selv. 

Jeg ønsker å bli raskere og bli bedre på løpeteknikk, og det skal være et mål og en mening med hver eneste treningsøkt jeg gjennomfører. 

Jeg har brukt trim og trening til så mye. jeg har brukt det til å gå ned i vekt (viktig verktøy), til å trene meg frisk fra vondter og skader, til å flyte fra den "harde virkeligheten" og døyve dårlig matsamvittighet.

 Jeg har vært en sånn "evig slanker" som alltid må ned  i vekt og ikke burde spise det og det, men som burde trene litt mer og litt bedre. 

Det å være en tidligere evig "slanker", det gjør noe med tålmodigheten og utholdenheten. 

Det har vært så mange ulike sider og situasjoner i livet som har krevd mer av meg enn jeg hadde forestilt meg, og som har langt veien til vektmålet litt lengre unna. 

Da jeg endelig kom dit, til vektmålet altså, hadde jeg lagt vekk "slankefokuset, og heller etabler nye gode sunne vaner.

For å holde på både vektresultat og de nye sunne gode vanene, kan jeg ikke på noe måte gå tilbake til vaner som jeg tidligere hadde. 

Resten av livet skal jeg drive med "vanetrening", og passe på at jeg ikke lurer meg selv til å tro at jeg er på mystisk vis vaksinert mot vektoppgang. Jeg kan ikke la selvtilliten ta overhånd slik at motivasjonen dabber av. jeg har som sagt funnet en ny greie, et nytt mål å sikte på. for å bli en maraton-løper, må jeg trene ordentlig. Jeg må bli en bedre løper, jeg må lære meg god løpeteknikk og trene meg vekk fra små belastingsskader og annet plukk. 

 

Jeg må virkelig 

lære meg en ny idrett og jeg gleder meg stort over dette nyoppdagede fokuset mitt. 

Mine nye sunnere vaner er blitt en del av meg, og nå skal løpingen for fullt også få en viktig plass i livsstilen. 

Jeg vet at en må spise sunt og næringsrikt for at kroppen skal tåle den belastning så mye trening er, så Roedemetoden er fullt og helt brukbar videre i livet og. jeg er så glad for at jeg har brukt mye tid på å lære meg denne livsstilen. 

Så fra å være en sånn "evig slanker" skal jeg nå sikte mot å ble en evig løper. Det vil nok ta lang tid før jeg stiller i en konkurranse som maratonløper, men jeg er allerede i gang med teknikktrening og planer for å bli bedre enn jeg er. 

Gleder meg til å slite ut løpesko eter løpesko, og det beste av alt er at min kjære Øystein deler denne løpeinteressen med meg, så da kan vi løpe sammen resten av livet, og bruke tiden sammen på felles mål (han er en bedre løper enn meg, så jeg har en flott læremester i ham).

Løpeklem fra Marianne :)  

 

Arbeidspåsken :)

Ikke redd for høyden, men for om jeg er for tung. 

Hei.

Siste dag i årets påskefri sitter jeg her og skriver blogg. Denne påsken har vært en arbeidspåske, vi har brukt dagene på å bygge på huset vi skal leve sammen i. Vi bygger ikke nytt hus, men vi bygger om hans hus slik at det blir plass til hele familien. Gleder meg stort til å flytte inn sammen med gjengen min og skape vårt nye fellesskap. 

2 etasje i huset skal innredes med soverom mm og det er dette vi styrer med nå. Jeg er helt "ny" i tømrerfaget og har ikke hatt for mye i materialer, hammer og spiker før. Så læringskurven min er bratt og jeg gjør veldig mye jeg aldri har gjort før. Men dette er så fantastisk fint og  flott å være en del av, det er som om jeg bygger meg et nytt liv, en ny start. Jeg har aldri før forstått hvor omfattende husbygging er. 

Så var det dette med å delta i arbeidet da, det er jo som sagt nytt for meg. Og jeg bryter små og store barrierer hele tiden. for nå er det ikke plass til mine sperrer og begrensinger i livet mitt mer. Det er ikke rom for å gjemme seg eller trekke seg unna det som kreves av meg. Jeg kan ikke lengre bruke min store tunge kropp som unnskyldning for å ikke "leve". Og det skremmer meg. Jeg må klatre i stige, jeg må stå på krakker og selvlagde gulv og stillaser for å komme til arbeidet. Jeg er ikke "for stor og tung" til å trakke på det som må trakkes på for å kunne bidra i samarbeidet. Og det er så nytt for meg. Det er noe med å endre seg og bryte mønster for tiden, go jeg møter på det i ett og alt. Overrasket, lettet og livredd står jeg mellom to etasjer go skrur fast nye vegger og holder i materialer slik at han eller jeg kan skru de fast. Og jeg oppdager at tårene mine renner stille nedover kinnene mine. Fordi jeg er så redd, og samtidig så glad for at planker og krakker ikke knekker, go så overrasket over for automatisk jeg tenker slik om kroppen min ennå. 

Jeg veier ikke 160+ kilo mer, jeg er "normal" i min kroppsvekt og verden rundt meg tåler meg, og bærer meg der jeg går. 

Tåler denne meg? Knekker den? 

 Jeg er takknemlig og stolt av meg selv nå, for alternativet er ikke så attraktivt lengre. Det krever for mye energi og fokus å drive på å være misfornøyd og utilpass. Det har jeg ikke behov for å være mer så nå tar jeg end et krafttak med meg selv for å kvitte meg med de usynlige veggene og sperrene jeg laget for meg selv i oppveksten. Jeg kan ikke lengre søke trygget i dette.  

Det er fantastisk å bli møtt på denne måten, møtt av seg selv liksom, og finne både glede og sorg i det jeg har vært og det jeg er blitt. 

For en fantastisk god påske dette har vært, for en nydelig ny start livet har gitt meg og jeg jubler for fortsettelsen. Bare en måned igjen til bryllup nå, kjolen er funnet og bestilt og dagen kommer før jeg vet ordet av deg. 

Trøtt i kroppen og varm i hjertet trekker jeg pusten dypt og takker de høyere makter for rå og "brutal" oppvåkning på meg selv og den jeg egentlig er. 

"påskemorgen slukker sorgen" og det er til evig tid.

Klem fra "tømrerMarianne"