Sur fot, men blid dame #trening #deldittmål #glede

Det har blitt mye trening de siste ukene, for jeg har og er veldig ivrig på å bli bedre  i ankelen min nå. Og foten er bedre, kanskje å bra som den kan bli, sånn inntil videre. Jeg har gått mye i terrenget, i skogen og opp på fjellet. Sånn er det jo her på Vestlandet, en må liksom litt opp hvis en vil gå i terreng. Min for blir skikkelig sur og tverr av all denne terreng-gåingen, og det er helt greit. Det er egentlig det som er hele poenget. Når foten blir sur, skal jeg bare være sur igjen. Akillessenen  min er veldig stram og liten sier fysioterapeuten, og det skal den visst ikke være... Og tanker er at når jeg går i terreng og oppover mot en fjelltopp, skal denne senen liksom strekke tilbake i den form og fasong den skal være i. Dette gjør vondt altså, jeg kjenner hvert skritt jeg tar, men jeg skal ikke bry meg om denne smerten, for den er ikke farlig. Så hvis du treffer meg på tur, litt små-sint, svett og pesende, er jeg verken farlig eller i nød, bare har en sur fot å hamle opp med...... Og denne konflikten med foten min kan kanskje pågå i det uendelige, så jeg ser ikke poenget i  å ta hensyn mer. 

Den er reparert for over 6 mnd siden, alt er i orden nå, så da er det bare å "kjøre på" som fysiomanen sier, og gradvis ta livet mitt tilbake. Gleder meg til å starte på min "JOBBKARRIERE" i februar, jeg er så glad for å få lov å begynne å jobbe igjen. 

Litt nye og spennende arbeidsoppgaver venter på meg. 

Jeg har vært vekk fra jobb i 6 måneder nå, og det er på tide å komme tilbake

Gleder meg til å få "bruke meg" igjen

 ( #deldittmål )

 Både foten min og resten av kroppen kommer fortsatt til å kreve mye trening, sånn er det jo med disse muskelplagene, de blir bedre når de får bevegelse og motstand, og jeg har ikke tenk at jeg skal ha mer smerter enn jeg må.
Så mye trening som passer for meg må til. 
Jeg innså likevel at en hviledag i uken ikke er å forakte, ellers kan jo trening gi smerter og, og tretthet, og det er jeg ikke så interessert i. Søndag morgen lot følelsen i kroppen avgjøre at det skulle bli en treningfri dag, og det var godt det og. 
Gjengen min og jeg reiste på Vannkanten og badet i 2,5 timer, det var herlig å være i vann igjen, spesielt i det varme bassenget. Ungene mine lekte og koste seg veldig, synd det er å dyrt å være på badeland, for dette burde vi gjort mye mer. 

Gleder meg til flere turer, mindre smerter og mye morro. 

Klem fra Marianne

Januarjentetur til Ustaoset

Jeg  har vært på "vennehytten" vi er en del av på Ustaoset denne uken, det ble en tur uten mine barn, og det er lenge siden jeg har vært alene på tur, en det går jo an i blant det også. Min mor og min søster og jeg reise sammen, og det er lenge siden vi har gjort.
 Mye snø og vind der oppe på Ustaoset, selv om Myrkdalen selvsagt har mest, så det ble mer en rolig hyttetur, enn lange skiturer og sånn. Jeg var veldig spendt på om jeg kom til å klare å gå på ski med min ennå dårlige ankel, men det gikk greit på korte turer, ikke spesielt smertefullt, det er vondere å gå vanlig faktisk.

Så jeg ble veldig glad og kanskje litt vel ivrig, for når noe fungerer vil jeg gjøre mer av det. På grunn av veldig mye vind og snø, ble det for risikabelt på ta ut på lange turer, for det kan være farlig å gå i fjellet når været snur så fort. Det fikk vi, min mor, min søster og jeg oppleve da vi la ut på tur i Nærløypen. Det var litt sol og delvis blå himmel, men senere på dagen skulle vinden øke på temmelig kraftig. Det skulle i følge YR ikke skje før kl 18 om kvelden, men plutselig, sånn i 11.30 tiden kom det, og uten at jeg kan så mye om å måle vindstyrken, føltes det veldig som om det blåste kraftig. Vanskelig å gå, og nesten umulig å se. Når vinden pisker vår snø rett i fjeset, er det ikke helt enkelt å verken puste, smile eller tenke positivt.  Siden vi er temmelig kjent på Ustaoset, burde vi jo vite hvor i var, men når en ikke ser hvordan terrenget og løypen er, blir det ganske skummelt. Da vi var i ferd med å gi opp og søke ly for å ringe etter  hjelp, kunne vi høre en motordur.. Kanskje vi ikke var så langt unna folk likevel? Vi tok en sjanse på å renne ned en skummel og nesten usynlig bakke, og vips, der var vi like ovenfor hotellet, BUA (jokerbutikken) og tog-stasjonen på andre siden av veien. PUH, dette gikk jo bra, men jeg, som har en tendens til å være litt vågal (jaffal i følge min kjære mor) har fått en helt ny respekt og forstålese for dette med vær og føreforhold. En bør ikke ta sjanser...

Jeg innså i hvert fall fort av dersom IKKE tråkkemaskinen har laget løpet, er det IKKE meningen av vi skal gå den veien, så vi fulgte egentlig lydig etter der den hadde kjørt.
Å forville oss ut i fonner og løssnø er noe vi ikke gjør hvis vi ikke må. Jeg har aldri vært på høyfjellet så tidlig på året, så dette var en ny erfaring, både fysisk og opplevelsesmessig. Det beste er å tenke at en kan ta småturer flere ganger i løpen av dagen, mens det er lyst, sånn at en ikke blir HYTTEGAL, for det er sikkert lett å bli det når en bare er inne i hytten. Jeg ble i hvert fall ekstremt SITTETRØTT, og gikk ekstremt tidlig å la meg om kveldene, en gang var ikke klokken blitt halv åtte en gang før jeg hadde lagt meg... Fjellluften er vel sånn, at en blir lettere trøtt, og så lengt oppe på fjellet er det jo ingen vits å stresse med alt en burde fått gjort, for en er så langt unna alt sammen, at det er mulig å finne ro og fred til å sove litt ekstra. Eg likte denne turen til fjells, og har ikke tatt skrekken ennå.

 Klem fra Marianne
#minutfordring
#skitur
#trening
#avslapping
#vind
#snø
#denfølelsen

Morgenspinn.

I dag har jeg startet dagen med 60 minutter spinning her hjemme. Jeg våknet kl 04.00 i morges, og etter litt tafatte forsøk på å sove videre, sto jeg opp, fikk på meg treningsklærene og syklet fra kl 04.30, til 05.30. Det var gøy. Så da er jeg klar for det denne dagen har å by på.

Ha en fin dag.

klem fra Marianne

OVERDREVET IVRIG

Etter at eg parkerte krykkene bak garderobeskapet, har eg mer eller mindre bevisst gått tilbake til den treningsformen eg hadde før ulykken min sommeren 2014. Og uten å gjøre folk kvalme av mitt sjølskryt, må eg si at etter noen år med målbevisst og "riktig" trening, var jeg i ferd med å bli i mitt livs beste form på mange måter. Jeg hadde klart å trene meg smertefri fra mine nakke og bekkenplager, og begynt å få opp tempoet og utholdenheten på fjell og sykkelturene mine.. Det beste av at var å være smertefri, jeg følte meg full av energi.
Etter å ha fått fysioterapeutens godkjenning til å bevege meg ut i terreng og fjell, gjorde jeg en sikkert veldig vanlig og klassisk tabbe. Eg overdrev. Veldig. I forhold til hva foten min kan klare, tåle og ha godt av. Jeg har hatt tre fjellturer, og de har bare gjort vond. Fordi alle ledd og muskler i ankelen  min ikke er klar for dette, jeg strever og sliter sånn med oppover-gåing, frasparket mitt er så svakt ennå. Og en fjelltur kan fikse mye, men ikke det. Ikke nå i hvert fall. Så fjellene "mine" må bare vente, og det er de så lei av, eller i hvert fall er eg det... Eg takler rimelig fint en liten tur ned i Elva-vika og hjem igjen, ja, for en må jo alltid gå hjem igjen, og den turen er jo like lang. Så da får jeg bare gjøre det da fremover... Og heldigvis er syklingen innendørs bare behagelig, så det får kanskje være belønningen det da?

Men no synes eg ikkje det er så gøy lengre med denne skaden, har sikkert sagt det før...  Og jeg ser meg selv som en positiv og optimistisk dame egentlig, men likevel føler jeg ikke at det passer så godt til humøret mitt nå for tiden...Det å kvile seg og slappe av litt, er så vanskelig når det er noe en MÅ gjøre. Og eg må ærlig inndrømme at de øvelsene eg SKAL gjøre for å trene opp foten, de er så smertefulle av eg prøver å lure meg litt unna, så eg må finne på noe lurt for å lure meg sjøl til å ikkje lure meg unna likevel....
GURI, TROR EG BLIR SPRØ SNART....

Hilsen Marianne

PÅ AN IGJEN, ALLTID SAMME MASET

Hei, stopp en halv!!

Eg er så lei av dette no. Alltid samme maset, hver bidige år. Alltid skal det nye året starte med nye friske grensesprengende dietter og treningsprogram. Alltid skal en liksom straffes for å ha koste seg litt og slappet av i julen. Vi blir jo faktisk oppfordret til å kose oss litt ekstra og slappe av i julehøytiden, så hvorfor må vi leve med skamfølelse til langt ut over våren da? Er det ikke lov å kose seg med god mat da? Er det ikke lov å droppe hardtreningen i en liten periode uten å dynke seg selv i negative tanker og følelser?
Er hele opplegget med livstilsendring bare blitt en sånn greie folk gjør for å følge strømmen? Og de som hopper av denne strømmen, er de dårligere mennesker enn andre? Er ikke de "flinke"?
Jeg må innrømme at jeg alltid har brukt de siste dagen i et år til å forberede meg på overgangen til det nye året. Jeg har spist masse mat med for mye av det gode i, jueg har skammet meg, og lovet meg selv at etter kl 00.00 på nyttårsaften er det heeeelt slutt på kosen, da ska jeg bare spise sundt og drikke vann og trene tre timer for mye hver dag. Da skal jeg virkelig kvitte meg med problemkiloene og bli en helt annen, la håret vokse laaaangt nedover kroppen og være grådi flink og strukturert og bli et sånt glansbilde som alle bare må like....
Men dette var før....

Jeg vil ikke mer. Dette er jo bare stress. Jeg vi ikke ha stress, jeg vil ikke ha sånne regler. Jeg vil bestemme selv.
Jeg vil selv bestemme når jeg trenger å trene, bestemme hvilken mat som er bra for meg, og hvordan jeg kan klare å leve livet mitt før jeg dør av det. for dø, det skal jo også jeg en gang, og dette har jeg ingen plan eller dato på. Heldigvis. Og når jeg får lyst  bli klippet, så går jeg til frisøen og lar henne klippe, uansett hvor fin eller ikke fin jeg er eller blir... Jeg vil har livet mitt tilbake, jeg vil bestemme, styre lage regler og bryte de.

Myndigheter og andre eksperter blir jo uansett ikke enige om hva eller hvordan vi skal leve for å være sunne og friske. Det som fungere for mange, fungerer ikke for alle, vi er jo individuelle og unike menneske, og da kan ikke samme oppskriften virke uansett. Samme diett og treningsprogram må få lov å være forskjellig. Ingen er like gode som alle. MEN alle er jo selvsagt like verdifulle som den en er, og da kan en jo bare roe ned, slappe av, og være den er er. Det holder i metevis, og antallet kaloriene en har spist eller forbrent bør ha mindre betydning enn antall smil en har delt med andre pr dag.
hvis en skal holde ut en sunn livsstil lengre en ut februar måned, kan en ikke være for streng eller hard med seg selv. Veldig få mennesker liker å ha det slik. Da hadde det jo ikke vært behov for å endre livsstil, hvis det ikke var slik at en liker det "gode liv" også. Hva med å finne en form for balanse, som en kan leve med, som tåler at en koser seg i høytider, helg og ferier, som tåler at en ikke alltid er like "GOD" I ALT? Hva med å være litt greiere med seg selv, litt snillere, og ikke stresse mer med dette som vi uansett strever med å ha kontroll på?


Jeg for min del vil ikke mer... Jeg vil ikke tenke at vekten min er et problem, at mine "sjokoladekikk" gjør meg til et dårlig og svakt menneske, og at jeg ikke er flink dersom jeg en dag står over treningen min.....


1. januar 2015 laget jeg en kake, som jeg aldri har laget før. Den ble ikke så velykket, men jeg spiste meg mett på den. jeg skal lage den flere ganger, slik at den blir bedre på smak, for jeg skal øve meg på å lege gode ekte kaker fremover. Jeg liker det. Og jeg vil gjøre mer av det jeg liker. Jeg liker også å gå på tur i skoger, fjell, og jeg liker å sykle... så da tenker jeg å gjøre mer av det og. når jeg har lyst. ingen plan, intet program, bare leve livet. så lenge jeg kan...

AMEN

FJELLTURER OG STEINALDERBRØD

GODT NYTT ÅR!!

FJELLTURER, 

No blir det bra....?

No er det så gale atte.. No har eg gjem krykkene mine, og stabber rundt på grus og sti uten nåkke støtte i det hele tatt. Eg har til og med vært på fjellet: ikke det høyeste toppene ennå, men på topp likevel. Det var godt å komme seg opp på en fjelltopp igjen, eller godt og godt Fru Blom, det gjorde grusom vondt å komme seg opp. Vondt i foten selvsagt. Den er jo ikke vant til dette lengre. Jeg gikk alene både til Tellevikfjellet og Krossfjellet, og det var lurt, for jeg har aldri opplevd meg selv så sytete og klagete før når jeg er på tur. Jeg kan med hånden på hjertet si at hvert eneste skritt gjorde vondt. Og jeg var flere ganger i ferd med å gi opp, bare snu og gå hjem igjen. Jeg følte at foten ikke dugde, at den ikke var sterk nok
Jeg kunne jo selvsagt kjenne den der gåifjelletgleden trenge seg på sånn etterhvert, men jeg hadde det ikke spesielt godt da jeg gikk og klatret oppover. Det er liksom som om hodet og fot ikke samarbeider skikkelig ennå. Som om jeg på forhånd har inntatt en flaske vin, og så begitt meg ut på en sjanglete fjelltur....  men jeg er alltid edru... på tur...
Dette skal altså være en fin trening for en svak fot.
For jeg trenger å ha noe fint å se på når jeg skal trene denne foten opp igjen, og då nytter det ikke så stå forran speilet... Da må jeg ut å nyte Guds vakre natur, sånn at jeg litt kan glemme denne litt lite artige treningen min. Og i bunn og grunn er ikke foten så svak som jeg forventet, for flere ganger på turen til toppen ble det litt snubling og sånn, og da oppdaget jeg til min store lettelse at jeg har bra reflekser og styrke når jeg virkelig må sette foten ned. Ingen "TRYNINGSER" denne gangen
 Fjellturer er jo liksom hobbyen min, og når synes jeg det begynner å bli påtide å få livet mitt litt tilbake igjen...
Det var kjempefint å være på fjellet igjen, og jeg vet at trening vil hjelpe meg til å bli helt bra. Men trening er liksom ferskvare, og dermed på jeg bare holde ut. Håper det går rett vei med meg nå, og jeg ikke får for store plager med denne ankelen min.

STEINALDERBRØD, KA HAR DET MED SAKEN Å GJØRE DÅ?

No i disse tider, når jeg må være så steintøff med meg selv, passer det jo knallgodt å prøve ut nye ting. Nytt for meg i hvert fall. For jeg tror ikke at et steinalder brød er så nytt egentlig, ikke hvis de laget sånt brød i steinalderen i hvert fall, for det er jo blitt noen år siden den tiden....
Men jeg tror ikke at steinalderfolkene laget sånne brød, jeg ser det i hvert fall ikke for meg.

Men brødet er tungt, og det smaker annerledes og jeg synes det var veldig godt-

Passer liksom bra til meg dette nå når jeg må finne fra URKVINNEN i meg selv for å få krefter nok til å holde meg på beina... ha ha ha.... Brødet metter i mange timer, og det er utrolig effektivt dersom en strever litt med magen. Hold deg i nærheten av badet etter å ha spist noen sånne skiver.... Jeg bakte det på mandag og det holdt seg ferskt til i dag, og like god smak. ANBEFALES....

Veien videre er fortsatt å trosse smerter og dårlig balanse, og bare tråkke avgårde der jeg har lyst. Ta pauser når jeg må og aldri gi opp.... bra det er solide trør i skogene, sånn at jeg kan støtte meg litt på de...

Klem fra Marianne