Krossfjellet , en vintertreningstur

Livet mitt har ført meg i den situasjonen at jeg nå har best av å ha en "behandlings-dag" for uken. Det vil si, ikke være på jobb, men i mitt tilfelle ta en tur til kiropraktoren og etter det gjøre det som er best for kroppen min. Batteriene (i kroppen?) skal lades, det er hele poenget med dette ja.....
Og hva er best, ligge på sofaen med teppe på seg og sove, eller snøre fjell-skoene godt på føttene og gi seg i veg til toppen? Vel, dersom en er litt effektiv og ikke nøler for lenge, rekker en faktisk begge deler før unger skal hentes og middag skal lages. Det går litt utover husarbeidet å gjøre sånne valg, men litt må jo barna mine også få lov å hjelpe til med, skulle bare mange alt de ikke skal føle at de fortjener lommepengene sine.

Jaja, så etter en god og smertefull behandling hos kiropraktor tenkte jeg at det ikke kunne bli verre enn dette,, så jeg kjørte ikke hjem med til FOTEN av Krossfjellet. Har ikke vært på fjellet etter at kulden kom, for jeg er så redd for å gli på is og skade meg. Så det går liksom ikke AN å gå på fjellet når vi har ekte vinter. Ha ha ha, oki då, selv de som alltid har rett kan ta feil. Det gikk helt fint, ikke MYE is å skryte av her, go det beste at alt var at blautadriten er frosset til is, så jeg har aldri vært så rein og fin på sko og bukse etter endt tur som i dag.
Da jeg kom hjem var jeg så "heisen" at jeg trente styrke på stuegulvet. Både sit ups, armhevinger og knebøy med 5 kg i hver hånd. Eg ble imponert, selv om det ikke er særlig imponerende type styrketrening dette da, det bryr jeg ikke så mye om. Katten likte det og, malte som bare det og prøvde å gå i veien for treningen så godt den kunne.
Jeg har lyst å gå mange fjellturer i år, for det er noe med den utsikten en får oppå toppen som jeg ikke helt kan sette ord på. Alle plager og problemer forsvinner liksom, og en kan bare NYTE det en ser. Jeg har VINGLET mye i hvordan jeg skal klare å rydde opp i mine problemer i livet, og tror jeg vet mer hva jeg vil nå. Prøvde i dag å forestille meg hvordan jeg kom til å se og g være som 50 åring, det er jo en del år til jeg er 50 år, men det er ganske spennende å se så langt fremover... Min 5 år gamle sønn er så redd for at jeg skal bli gammel, han vil ikke det, og gråter når jeg sier at jeg kommer nok til å bli gammel jeg og. Etter å ha tenkt litt på hvorfor han reagerer slik, kom jeg på at han sammen med barnehagen sin har vært å sunget en del til de gamle og SYKe på sjukeheimen. Dermed tror han at det er slik en blir når en blir gammel, og det skremmer ham virkelig.



Jeg har dermed lovet så godt jeg kan at JEG ikke skal bli slik når jeg blir gammel, jeg skal gjøre det jeg kan for å beholde helsen, slik at jeg ender opp som en kvinnelig utgave av Arne Næss (han som bodde i fjellet) Sprek og sterk til det siste.

Har lyst å se hvor mange fjellturer jeg klarer i år, har tenkt å telle de, på en eller annen måte. Jeg er kun i konkurranse med meg selv, for jeg skal bare bli min egen mester, og premie får jeg uansett hvor mange turer jeg klarer.

TIPPTOPP hilsen fra Marianne

Behandling, trening og hvile...

Trøtthet, litt nedstemthet og en irriterende og vondt stivhet i nakke, skuldre osv har preget meg mer enn jeg liker den siste uken. Jeg mister på mange måter lysten til å trene, og i det hele tatt å bevege meg når jeg har det slik, lysten til å bare ligge å sove blir sterkere og jeg kjemper også mot lysten til å trøstespise. Men jeg VET og har ERFART at dette ikke hjelper å lang sikt, sjokolade og annet oppmuntrende snacks vil ikke gjøre meg bedre på noen måter. 

Så dermed er det bare en ting å gjøre, nemlig det rette, det som jeg vet er rett for meg. Jeg fortsette med vekttrening, stressmestring, lange gåturer i skog og fjell og dropper tanken på å bli "OLYMPISK MESTER" i år også. Jeg har ikke våget meg opp på fjellet nå etter det ble så kaldt. Is er glatt liksom, så jeg er redd for å gli og slå meg helselaus. Turene min skal jo være FOR helsen , ikke MOT.

Jeg har også funnet ut at bilen min, som er gammel og litt trist når det er kaldt, ikke trenger å bli kjørt så mye dersom jeg kan velge å gå, så jeg tror jeg er i ferd med å mestre stress litt bedre nå enn jeg gjorde tidligere. Jeg kan bruke beina når jeg opplever at det er for stressende for meg å bruke bilen. Etter en lang tur i dag og en litt kortere tur i går kveld, en styrketime med min maksimale evne til å trene tung, en ikke helt KNIRKEFRI tur til kiropraktoren, kjenner jeg at det er litt mer muntert innvendig nå, og det er jo gøy.

NESTE GANG jeg kan benytte meg av dagslyset på en tur, SKAL jeg våge meg opp på fjellet. Da skal jeg ha med BRODDER, og litt mat og drikke i sekken. Jeg kan jo ikke la "PINGLEFAKTENE" mine fullstendig ta overhånd. 

Jeg koser meg med å finne balansen mellom kosthold og trening slik at jeg klarer å spise og trene meg frisk. Jeg har gjort mange feil,  men det er jo ikke kriminelt å bomme litt på innsats og metode. Jeg har kjent på kroppen hva som funker, og må bare finne igjen dette mønsteret etter noen uken med feil mat. Ingen krise dette her, alt kan ordnes, og jeg er den rette til å orde opp, det er jo tross alt mitt liv sant?

Hilsen Marianne.

Broer over blautadriten - Telleviksfjellet, en behagelig treningstur

Jeg har hatt mange fine turer på Telleviksfjellet, men uansett når på året en går der, hvor tørt det ellers er u naturen, blir en alltid våt på beina når en går her. Ikke at det er så ille å bli litt våt på beina, så lenge en har gode fornuftige sko og sånn så skal dette uansett gå bra. Men det er noen annet når myrene er så store og dype at en risikerer å bli stående fast med begge beina, miste en sko eller det som verre er. I den siste tiden har ikke min mor sett så mye til min far. Ikke at det er uvanlig, han har brukt mye tid her hjemme hos meg, men jeg har ikke sett ham så mye jeg heller. 

Hvor har han vært? Og hva har han gjort på?

Vi måtte til fjells for å finne det ut, min mor og meg. For vi hadde en viss mistanke om at det var her han var, FJELLKONGEN, og vernet om sitt rike.

Han er ikke helt som alle andre, min kjære far.
Han har liksom så mye godhet i seg at det nesten blir for mye, ja det mener i hvert fall min mor, men hun sier det ikke på den måten, hun bare klager, bekymrer seg og kjefter. Men det ser ikke ut til å stoppe kongen, en "sur dronning! må vel alle gode konger ha??
Altså, det han nå har satt i gang der opp på stiene, er å bygge BROER over de aller verste myrene, sumpene og blautadritstedene . Ha har selvsagt ikke laget broer over alt der oppe, det er vel grenser for hva en mann kan få til, men han har satt det i gang, og får flere og flere med i arbeidet. Alt er frivillig, og alt er på et fantastisk godt amatørplan. Han føler ingen eiesyke på dette arbeidet, det er HELT I ORDEN at angre ildsjeler eller vanlige sjeler også bygger og snekrer litt på steder der stien inviterer til en uønsket svømmetur eller ufrvilige behov for å gå videre uten sko... (dersom myrene virkelig får fatt i skoene då)

Hun er egentlig ikke så veldig sur for det arbeidet han har lagt ned i dette. Hun likte broene hun og, men vil liksom ikke skryte for mye, for det er sikkert litt flaut eller noe. Hun benyttet seg i hvert fall av hver eneste en av alt som er bygget, og jeg tror det var med en viss stolthet og. he he .

 JEg synes i hvert fall at det MÅ være lov å være STOLT, og skryte av sine egne, når det han er som han er , min kjære far. Som ikek bare gjør gode ting for meg, men for ALLE. Og han tar ike en KRONE for det, selv om alle konger burde hatt en krone  da...Jeg er i hvert fall imponert, stolt, takknemmlig men ikke overrasket over at det er nettopp HAM , min kjøre far som atter an gang gjro en innsats for at verden skal være en litt bedre sted å leve i.

TAKK PAPPA (FJELLKONGEN VÅR)

 Stolt klem fra Marianne

TRENING UKE 1, SNART FERDIG

Jeg har sikkert trent litt for mye denne uken, i forhold til hvordan jeg videre dette året har tenkt skal være min standar. Men sånn blir det når en får litt for mange fridager, uten barn og uten noe særlig annet å finne på. Jeg kan i dag kjenne at kroppen min er temmelig "trenings-glad", det vil si at energien er på topp, nesten ingen smerter (gangsperr er ikke smerte) . Jeg har hatt to koselige besøk på Sprek og Blid, tren for meg selv, med vekter, så tungt jeg overhodet våget å trene, og registrerer at jeg er mye sterkere nå, sammenlignet med januar i

2013.Jeg aner ikke hvor mye sterkere jeg er, for treningsprogram og plan har jeg mistet for lenge siden, skjønner ikke hvorfor sånne distrée folk alltid roter vekk ting, men sånn e det. Heldigvis husker jeg godt i "bilder" og ser for meg hvor mye kg jeg la på apparatene i fjord, og JODA, jeg legger på 10-20 kg mer nå på de fleste øvelser. NOK SJØLSKRYT.
Poenget er at styrketrening er kanskje ikke så "gøy" mens en utfører den, men når en trener rett,, merker en fort at denne type trening gir resultater, en blir sterkere i kroppen og det er en god greie. Ellers denne uken, som er delt inn i år 2013, og år 2014, har jeg hatt meg noen turer i skog og litt fjell og. Kaller det turer i BLAUTADRITEN (jord og vann er lik blautadrit), og dette skulle da være mykt nok underlag for de fleste med vond rygg tror jeg. Noen turer har vært lange og utholdende, andre korte og mest koselige. Jeg merker at etter en tre timers gåtur o moderat tempo i ulendt terreng, er slitsomt, men mest helsebringende. Jeg er sliten etter turen, men etter en god dusj, en god porsjon sunn og næringsrik mat, og litt sofa-tid, er jeg god som ny, eller kanskje enda bedre...

I dag (søndag) burde jeg kanskje hvile, men i ettermiddag kommer endelig barna mine hjem til meg, og da vet jeg at neste uke blir det ikke like god anledning til like mye trening. Det er jeg ikke lei meg for, jeg trenger jo en pause fra dette "hardkjøret mitt". Jeg har så lyst på en aldri så liten fjelltur til..... bare en pitteliten en... Det er jo ikke is eller snø der oppe, bare blautadrit og det liker jeg....


Jeg merker at når jeg er flik med treningen min, trener riktig slik min gode venn KIROPRAKTOREN har anbefalt (eller befalt?) at jeg gjør, har jeg allerede nådd et av mine små delmål, å ha overskudd til mine herlige barn, orke å være aktiv sammen med de, eller bare være med de, i den verden de "lever " i, jeg orker støyen, rotet, kaoset, og den ENORME livsgleden de har i seg, jeg ønsker ALT. Får tårer i øynene av å skrive dette her, for det er ikke lett å være alene-mamma når smertene i kroppen tar overhånd, en skal jammen meg ha styrke til å holde hodet kaldt da, og ikke la de vonde følelsene helt ta kontrollen.

Så jeg unner meg en fjelltur og tar den store opprydningen i huset etter at de har rotet, ikke nå, når det bare er litt rot å ta tak i.

 Har forresten laget en liten trenings-krok, som jeg og eldstemann skal sloss om å bruke( ha ha)... Har har jeg ikke noen tunge vekter å trene med, men siden jeg selv er en TUNGVEKTER, kan jeg jo bare bruke min egen vekt når jeg trener, bruke noen av alle de lure øvelsene jeg har lært at PT-mannen (Truls) på Sprek og Blid... Jepp, jeg tror nok jeg skal få til å trene dette året også, og jeg håper jeg ikke blir for ivrig, for da blir det jo bare vondt igjen....
MEN no kom dagslyset, så no må eg ut. ¨

SNAKKES....
Hilsen Marianne