Eller hva vet jeg egentlig om det. Jeg vet bare hva jeg selv skaper og gjør, og har mer enn nok med å forholde meg til dette. Det er mange forhold som forstyrrer kroppens naturlige forhold til stress, det å regulerer og håndtere det som foregår i kroppen. Jeg har en følelse av at jeg selv har vært meget produktiv av for mye stress, sånn psykisk stress i store deler av livet. Jeg synes jeg har det bra nå, men jeg kan kjenne på at noe til tider har lyst å overta i hele meg. Før i verden kunne stress gjøre meg likegyldig og uinteressert, tiltaksløs og lammet. "Stress innebærer en rekke kroppslige forandringer. Det som skjer i kroppen er at hjernen sender ut signaler som gjør at bestemte typer hormoner/stoffer blir sendt ut i kroppen. Et av disse stoffene er kortisol. Så lenge kortisol er utskilt i blodomløpet fører dette til både forandringer i blodomløpet, senket forbrenning, og en hyperfokusert oppmerksomhet.
Dette i seg selv kan være både positivt og negativt. Det positive med stressresponsen er at personen blir satt i en "kamp-flukt"-modus, som gjør at man er "klar" til å handle! Stress gjøre deg i stand til å prestere, og du vil automatisk ha stress i kroppen når du må gjøre noe som er vanskelig, og som krever at du gjør en innsats!"
Jeg er ingen sånn stress-ekspert, og har ingen faglig kompetanse på dette området. jeg har kun en økende kompetanse på mitt eget stress, og min egen helse. Jeg er i de siste årene blitt veldig opptatt av helsen min, jeg har gjort store endringer i livet og da ble jeg veldig sånn gira på god helse.
Jeg opplever at min største helsefare fortsatt er stress. sånt negativt stress. Det var som et bål som aldri dør hvis jeg først fyrte i det. Men jeg har langsomt lært meg å slukke det bålet, og har som mål å aldri mer tenne det. Litt hårete kanskje, og mulig litt uforståelig "psyko-babbel" fra meg nå.
Jeg er blitt mer bevisst og kan kjenne igjen symptomer på kampmodus, eller på at jeg gjentagende stanger hodet mot en usynlig vegg. Det er litt fint å oppdaget at jeg gjør dette, for da har jeg jo en sjanse til å slutte med det og da pleier det som stresser meg å løsne litt. Det som kanskje er mitt viktigste "faresignal" jeg må være oppmerksom på er at jeg blir så likegyldig når det indre stresset får regjere. Jeg blir min verste fiende og motstander av alt som er bra. Når jeg var på mitt aller tyngste som sykelig overvektig, var jeg egentlig veldig klart over situasjonen min, men fullstendig likegyldig til den også. Samtidig var jeg jo fortvilet, STRESSET og trist over at jeg var å ille ute, men det var liksom ikke tak i meg til å ta grep. Jeg kan oppleve meg selv slik ennå, eller jeg "hilser" litt på det gamle stress-mønsteret når livet topper seg litt. Jeg har jo erfart at mat og spesielt sukker "roer ned" stresset go tar meg vekk fra det en liten stund. Mat ble min "medisin" for å roe ned. Mat/snop døyvet de kroppslige smerter go ubehag som strømmet igjennom meg. Jeg har aldri vært rusmisbruker, men jeg har vært en matmisbruker. Og det kan være veldig utfordrende å være rundt visse typer mat når "stresset" ligger på lur, jeg følger meg litt sjanseløs da. Jeg kan jo ikke hold meg unna mat, for da har jeg ikke noe liv å leve særlig lenge. Jeg har lest om at rusmisbrukere klarer å bli rusfri fordi de kommer seg vekk fra stoffet og miljøet de var i, og dermed ved hjelp at fantstisk egeninnsats og et godt behandlingsopplegg mestrer å leve videre som rusfri. Dette imponerer og inspirerer meg hver gang jeg hører eller leser om det.
Jeg er så glad for kunnskapen jeg har tilegnet meg om mat og sunnere levevaner gjennom Roede, både som kursdeltager go nå som kursleder. Jeg vet og jeg erfarer at et sunt og balansert kosthold, og en aktiv livsstil er den beste "medisinen" jeg kan ta mot det utfordringer dette livet har skjenket meg. Så når jeg "havner utpå" nå for tiden, men tanke på negativ og lite nyttig stress-jag, har jeg et bedre grunnlag og bedre verktøy for å få bukt med det go stanset "bålet" før det tar helt fyr. Lettere sagt enn gjort, men jeg har jo resten av livet til å øve og mestre. Jeg er som sagt ingen stressekspert, men jeg velger å påstå at jeg er blitt en ekspert både på å skape og håndrere mitt eget stress og jeg er blitt veldig god på det siste og bedre på å unngår det første.
Håper det ikke var for stressende å lese dette innlegget.
Vennlig hilsen Marianne
