Litt om hvordan det er akkurat nå....

Jeg er kommet langt i dette å takle å leve med kroniske smerter, men nå er jeg inne i en ny "nedeperiode".
 Det innebærer at jeg har mye stive muskler i ryggen og det er lite som egentlig hjelper meg med å få smertene til å forsvinne. Jeg tappes for energi og føler at jeg er litt trist og nedstemt. 
Jeg kjenner meg selv så godt nå, og kan liksom kroppen min bedre. Og jeg vet hva som er årsaken til å jeg nå opplever denne muskelstivheten som et problem for igjen vil kontrollere og påvirke hverdagen min. 

Så jeg tenker jeg bare må hvile meg og trene rolig inntil dette roer seg. Sikkert ingen grunn til panikk eller til å sette igang store tiltak, det har jeg gjort før og det slo feil ut det og. Jeg må nok lære meg å tåle at enkelte dager er verre enn andre og kose på de dagene som er bedre enn i dag. 
Jeg får prøve å holde humøret oppe, og ikke fortvile, jeg har ikke så vondt i smilemusklene, så de kan brukes uten problemer. Det tar tid å lære seg å leve med kroniske plager, jeg vet jo det, men jeg er så lei av å bruke energi på å ha vondt. Så jeg søker rolig videre, og lengter etter å være på toppen av et fjell igjen, være på toppen av meg selv og, finne den beste utgaven av meg selv eller noe sånt. Men ikke i dag, ikke akkurat nå i hvert fall. Nå vil jeg bare ha en pause, ikke mere vondt TAKK. 
Får gjøre som katten, bare slappe av .

Hilsen Marianne

Trenings fri er viktig

Det hjelper alltid med en tur, i hvert fall etter å ha hvilt i noen dager. 
Kroppen sier i fra dersom jeg prøver å trene meg ihjel, å jeg har hatt litt trenings-fri noen dager slik at kroppen får restituert seg. 
Men i kveld hadde jeg en fin tur i skog og fjell litt rask gange og litt løping når jeg følte for det. 

Elsker å trene ute, det er det beste synes jeg.
 Klem fra Marianne

#trening #tur

ETTER SOL KOMMER REGN.......! men blir det sol igjen?

 Jeg har vært så frisk i ryggen hele denne våren.
Lite smerter og mye energi, og jeg var i ferd med å glemme hvordan det var, men nå kom tåren.
De siste uker har jeg trent veldig mye, 
for jeg begynte å kjenne at kroppen ikke ville lye.
stivhet og litt betent lager så mye smerter og problemer,
energien forsvinner og uansett hvor mye jeg trener. 
Så da er det vel på tide å hvile seg litt igjen,
 og ikke være superdame som kan delta i alle "renn". 
Jeg har mine drømmer og jeg har mine mål, 
men har lært at kroppen bestemmer det hjelper ikke med GNÅL.
Nå er jeg sliten og får klare signaler
at jeg må stresse ned og slappe av, og trene lettere enn jeg anbefaler.
 Jeg oppleve å være i min beste form på flere år, og kan sikkert finne den igjen nå jeg hviler og energien tilbake får?
Jeg blir litt stresset av spreke folks resultater, vil så gjerne være med på festen
men jeg kan jo ikke være som andre, hvorfor skal jeg det forresten?

I dag løp jeg i skogen, for det pleier å hjelpe og gjøre godt, 
men kjente etter noen minutter at dette ikke ble flott. 
Jeg roet ned og tøyde en stund, løp litt til, men gav opp med god grunn. 
Hofter og rygg var stivt og vondt, og hodepinen ble for mye, jeg må nok hvile en stund. 
Så nå har jeg lyst å la tårene renne, og gi opp, jeg blir jo ikke frisk
men kan jo alltids hvile litt og spise litt mer fisk. 
Jeg har vel trent for mye, jeg har vært vært på flukt, og må ta et skritt tilbake og se på hva jeg har brukt.
Jeg er i bedre form, og bør nok ikke glemme, at det tar langt tid å bli bra, jeg må la kroppen min bestemme. Presser jeg for hard, får jeg smake min egen medisin,
 og jeg lever på "GRØNN RESEPT" nå og håper at jeg en gang føler meg HELT FIN.

Hilsen Marianne



PS!Dersom disse smertene kommer av en aller annen angst eller frykt, skal jeg jammen meg slutte å være redd og tenke stygt. jeg tror jeg trenger å gi slipp på det jeg vet jeg går å holder tilbake, jeg må våge å la det som er så vondt slippe taket..... Enkelt og greit, men vanskelig og leit.....