Baugtveit -Høgstefjellet - Tellevikfjellet- Baugtveit.

Denne turen har jeg lenge har lyst å gå, men alltid hatt en relativt god unnskyldning for å ikke gjøre det. 

Likevel synes jeg det er rart at jeg aldri har vært på Høgstefjellet, for det fjellet har jo alltid vært der. 

Tellevikfjellet har jeg ofte vært på, den turen tar jeg ofte sammen med familien, men HØGSTEFJELLET GÅR VI LIKSOM IKKE PÅ, DET pleier VI JO IKKE... 

Men jeg ville opp der likevel, det har lenge vært en drøm, men også noe jeg har tenkt at jeg aldri kom til å klare, gjøre eller mestre.... 

 Men i dag skjedde det, selv om jeg hele tiden forsikret meg om at jeg ikke måtte gjøre dette,bare å snu dersom du ikke vil, det er helt ok.... Men det er med fjellturer som med SPINNING, det er liksom ikke mulig å ta det rolig, gi seg, eller snu....... Så jeg nådde toppen, temmelig våt og skitten på beina, og opp etter leggene, for det var grådig myrete og bløtt oppover fjellet, og lite lurt å gå for langt utenom stien for å unngår det våte, og da hadde jeg snublet og falt ned, og da hadde jeg nok ikke sittet her og skrevet blogginnlegg, men på en rosa sky og sunget engelsanger.... Så dermed brydde jeg meg lite om vann og myr, og de som har gått turer med meg før, vet at jeg blir noe likegyldig til å unngå å bli våt på beina, i hvert fall hvis jeg allerede er våt eller veldig sliten....

 En dame på min alder og med min tyngde blir sliten av å gå opp til sånne fjelltopper, og uten å ha på pulsklokke kunne jeg likevel kjenne og føle at pulsen var temmelig høy, og jeg bestemte meg for å hvile på toppen og bare la blodsmaken komme dersom den ville det. Dersom en ikke ønsker å "gå på" oppover mot Høgstefjellet, er det hel tok, for utsikten er vakker hele veien, det føles som om en kan se hele Vestlandet derfra, og det er ikke langt unna sannheten heller.... på toppen kan en enten gå ned igejn samme vei som opp, eller videre, og komme ned et annet sted, mange kuligheter, men jeg gikk samme vei tilbake, i tilfelle jeg ville på Tellevikfjellet og. Det er ikke alltid så lett å planlegge og gjennomføre, men i dag ble det gjennomført det jeg hadde LYST til å gjøre, men usikker på om jeg kunne klare... ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ hva skal jeg gjøre med denne usikkerheten??? 

På Tellevikfjellet var det også fint, solen er så god når den er framme, og jeg er soleklart en SOLSKINNFJELLVANDRER, som betyr at jeg liker best å gå på fjellet når det er sol, alt er så vakkert og fint da, og jeg får det berømte perspektivet på ting og tang og jeg får "blåst ut" bearbeidet, og avstresset meg fra det som måtte preget livet ellers, GOOD OR BAD....

I dag kan jeg ikke skrive noe om hvordan det går med vekten, for det vet jeg faktisk ikke. har glemt å veie meg jo.... hmmmmmmmmm, hva kan dette bety da? Er jeg redd eller noe??? Jaja, jeg registrere jo at jeg fortsatt spiser sunn mat 95 prosent av alle måltid og menyvalg. Og jeg registrerer at jeg er i form, at jeg ikke har mistet den i hvert fall, og at klarere fortsatt passer, uten at jeg må sette knærene i de for i vie de ut.... Så jeg har nok klart å holde meg stabil JAFFAL.....   

Opplever alltid på vei ned fra fjellet at det er viktig med sterk rygg og sterke bein, for det er temmelig tung å gå ned, men på en annen måten enn å gå opp... Idag var det like før jeg "trynte an" skikkelig... og da var det ekstra kjedelig at jeg bare fikk et skrap få kneet og leggen i stedet for et skikkelig blodig sår, blåmerke eller kul... kan jo ikke ta bilde av det daaaaaaaaa..... 

Jaja, tilbake til bilen like hel( nesten) og veldig fornøyd, var jeg takknemlig for parkeringsplassen ved Baugtveit, for å gå resten av bakkene nedover på asfalt, er ikke sørlig fristedene etter nesten 7 km i fjellet og ca 2 timer og 30 minutter i på deilige blaute stier. Også denne gangen må jeg skryte av min far, for han har gjort en helt fantastisk dugnadsinnsats for at en ikke skal forsvinne i enkelte myrer på stiene i fjellet. Han har laget noe flotte "catwalker" og lagt dem over små bekker, myrer og våte partier langs deler av stiene, og dette på egenhånd, uten å få verken penger aller mat for jobben.  

 Men jeg vet, den som gir, den vil få, og FJELLKONGEN får nok noe ut av dette arbeidet, som rikfolk og materialister ALDRI kan kjøpe for penger...

Turen anbefales, men bruk tette gode fjellsko. Min far kan jo ikke grus-legge hele fjellet heller.....


STOR FREDAGSFJELLTURKLEM FRA MARIANNE

Langhelg på Ustaoset

LITEN HØSTFERIE PÅ MITT  FAVORITTFJELL

jeg nyter stillheten..

Jeg kom til Ustaoset med morgentoget, hadde slappet godt av på reisen, men både lesing i blad (Bedre Helse, kreemt) og til og med sovet litt, før jeg liksom hoppet av toget på riktig stasjon. Litt stolt, siden jeg er temmelig barnslit til tider, og fordi jeg for  første gang reiste "alene" med tog, det pleier jo være meg og ungene som er på tur sammen, ikke bare meg alene.
 Nok om det.

Jeg skulle tilbringe 4 dager på hytten på Ustaoset, sammen med min far og mor, ferie alene med de to har ikke skjedd på over 20 år, så dette så jeg virkelig fram til. Det første jeg legger merke til når jeg kommer til hytten, er stillheten.
 Den liksom suser i ørene, og det føles veldig behagelig. Min far har planlagt at vi skal gå til "Næsshytten" og min mor er kjapp med å advare meg om at det er skikkelig langt og BRATT opp dit! Den ligger ufattelig vakkert til, på en bratt høyde med Hallingskarvets stup kneisende bak, og den vidunderlige Hardangervidda foran. Stedet heter Tvergastein og befinner seg ca 1500 meter over havet. Jeg brygge meg tilsynelatende lite om min mor sine advarsel, men kjente at jeg grudde meg ørlite granne, fordi sånn høye fjell er så bratte å gå opp, og da blir en jo så sliten. Men sekken var pakket og matpakkene smurt, så det var bare å "pingle" seg avgårde.Jeg var litt spent på om kondisjonen og utholdenheten jeg har gjort en innsats for å trene opp, virket på høyfjellet og, for er det ikke noe med den tynne luften og sånn? 

Været var aldeles nydelig, og på Ustaoset er terrenget slik at ingenting se særlig langt eller bratt ut. Men pulsen stiger i de itt "mildere" bakkene og, og pulsen fikk etterhvert fart på seg. Min kjære mor påstår hardnakket at jeg er i mye bedre form enn henne, og jeg gidder ikke krangle med henne om det (og) så jeg fant ut at jeg skulle holde hennes tempo, og la min kjære far "Fjellkongen" trave avsted, uten å prøve å måle krefter med ham. Men altså, turen opp til Tvergastein er ingen "kjære mor", men en får virkelig lønn for strevet, jeg har ikke nord som kan beskrive den vakre utsikten. Vi var fantastisk heldige med være denne dagen, for det var så godt som vindstille og temmelig god varm i solen. Matpakke og kakao smakte fantastisk godt her oppe. Til min store overraskelse og begeistring, kunne jeg få øye på Arne Næss sin fjellklatrerhytte, som liksom KLORER seg fast i toppen av Hallingskarvet.
 Vet ikke om dette nå er blitt ett nytt tur-mål for meg, men det hadde vært moro å besøke den hytten og.  

Neste dag skulle jeg endelig få realisert en tur-drøm jeg har hatt i mange år. Det har alltid vært en "god" unnskyldning for å ikke gå opp på PRESTHOLTSKARVET .. Det er for tungt, jeg er for tung, jeg er ikke i god nok form, jeg er gravid, eller jeg har nettopp fått en liten baby... osv...

mange unnskyldninger som jeg var meget glad i. Likevel så skaper "SKARVET" en ukuelig lengsel i meg hver gang jeg ser det, eller vandrer langs det. Så for noen år siden (etter siste barnefødsel, tvillinger) satte jeg meg ett mål: En vakker dag, skal jeg opp dit!!!!. Denn dagen var virkelig vaker, og jeg og min far "Fjellkongen" bestemte oss for å satse på å nå toppen. Min mor lot klokelig være å sette seg dette målet, hun har vært der oppe før, og følte ikke behovet for å beviste at hun kunne klare dette en gang til. 

Opp til Prestholdtskarvet er det nå laget noen flotte trapper i stein, og etterhvert som vi gikk oppover, innså jeg hvorfor...

Siste del av stigningen er bare stein og ur, og jeg tror i hvert fall jeg hadde laget ett lite (eller stort) steinras dersom jeg hadde fått der "på egenhånd". På en sånn tur, følger en STIEN, ellers kan ting gå veldig galt. Vi holdt et rolig, men jevnt tempo oppover, og dette gikk jo lett tenkte jeg, vi er jo snart på toppen, ja, å gå opp til 1600 meter over havet, er NULL problem for meg..... 
Ja dette tenkte og følte jeg, helt til siste del, helt til rett før toppen. OJSANN, her var det "BLODSMAKBRATTE TRINN" ja.... lungene var plutselig ikke store nok lengre, og jeg klarte ikke føre en normal samtale men andre enn meg selv. 

Tror jeg nådde MAKS-PULS de siste minuttene før toppen, hadde i hvert fall følelsen av det.



Men akkurat her hadde det jo for meg vært en SKAM Å SNU, for nå var jeg jo OPPE!!!!! Og som sagt det var en vakker dag, jeg kan ikke beskrive verken følelsen eller utsikten som slo i mot meg her oppe, jeg lat bildene tale for seg. 
Men jeg innså at det er mulig å få til det UMULIGE, bare en bestemmer seg for det. 

Siste tur-dagen bestemte vi oss for å ta det litt roligere. 

 Så vi vandret innover vidden, TUVA, i ca 2 timer. Da var vi sultne og satte oss ned for å spise. Vi hadde passert Monsbunut og en liten artig "steinhytte", det er noe med denne ferien og oppdagelsen av diverse hyttebygg som fascinerer meg. Og det som er enda mer spesielt er at jeg har reist samme med familien min til Ustaoset siden 1984 (da var jeg bare 7-8 år) og vi har alltid gått de samme turene, men det er joe et mangfold av turer og stier her, kunne sikkert funnet en ny sti og tur hver eneste dag i ett år (overdriver jeg?). 

Men dette er veldig inspirerende og motiverende for meg på veldig mange måte. Denne turen ble ingen rundtur, det var lite solskinn og en del vind og vi ville ikke utsette oss for å bli for kald eller annet. i tillegg kunne i hvert fall jeg kjenne at jeg hadde to relativt tøffe turer i beina, litt stivt og sårt var det i mine muskler i hvert fall. 

Kom på, mens jeg ruslet innover vidden,  at jeg allerede før fjellferien hadde trent to SPINNING-TIMER etter hverandre om mandagen (spinn 60 og Spinn 45), styrketreninger, utesykling for første gang, og en iskald fottur fra Knarvik til Frekhaug. 

To dager med ca 6 timers turer og siste dag med ca 4-5 timers tur er i hvert fall noe jeg liker, er stolt av og setter umåtelig pris på. Belønningen for hver tur har vært en liten sånn "HAPPY HOUR" i hytteveggen, men noe godt og kaldt og drikke (skriver ikke hva) og god stemning. Dette er virkelig avstressende og oppbyggende for både kropp og sjel. Men må inndrømme at jeg gikk sliten til ro før "gamlingene" hver eneste kveld, turtrøtt og soveklar...

mmmmm...

Bare for moro skyld veide jeg meg for og etter denne lille ferien, og jammen har jeg ikke "mistet" ca 800 gram til tross for god mat og god drikke hver eneste dag. Dette er noe jeg liker, å kunne kose meg med turer og flotte middager uten å måtte slite med ekstra kilo på en allerede "tynget " kropp. 

 Så takknemlig for at de instruktører jeg har vært på treningstime sammen med alltid forteller at kroppen klarer mer enn man tror , at sperrene ofte sitter i hodet, og ikke i beina. Dette kunne jeg faktisk hører når pulsen banket som verst, eller jeg følte at jeg ikke hadde mer å gi. Så gjengen på Studio Nor i Knarvik har i hvert fall klart å lære meg at jeg ikke trenger å gi opp når det er tøft å nå toppen, jeg har klart mer enn jeg trodde allerede. Takk for at dere alltid deler deres kunnskap, gjentagelse kan være kjedelig, men da blir en positivt hjernevasket til slutt (ha ha ha)

Dette var GULL. Takk for at det finnes slike fjell, for at mine greie foreldre ville ha meg med på ferien sin, og for at det ble så flott vær. Jeg er lykkelig når jeg er på fjelltur, uansett!

Fjellgeit klem fra Marianne