Tanker om min nye livsstil

Hei.

Fra på være et par hakk unna slankeoperasjon til å kunne endre vaner, ved hjelp av Roede-metoden og heiagjeng har jeg klart å kvitte meg med over 60 kilo overvekt. Jeg er alltid litt i tvil om hvor mange kilo jeg egentlig gikk ned, for det var ikke lett på få veid seg riktig på hjemmevekten da tallene bikket over 150 kg.... men jeg pleier å tenke at det må dreie seg om 65 kg. Dersom det er mer, er det bare en bonus. 

Fra SKAM til STOLTHET:

Jeg kan ennå huske hvordan jeg skammet meg over kroppen min. Og hvordan denne sterke følelsen gjorde meg trist og verdiløs. Jeg likte ikke meg selv og det var ukomfortabelt å bli likt av andre... eller rart. Jeg var blaffen i meg selv og min helse, jeg overspiste så kraftig at det skadet meg. Jeg bare levde liksom.....

Så kom endringen, og den er stor. nye vaner er på plass, og nå er tiden inne for å leve seg inn i de nye gode vanene. 

FOR DET Å LEVE SEG INN I NYE VANER, ER OGSÅ EN PROSESS!

Jeg har brukt mye krefter på å endre det som var nødvendig å endre ved meg selv. Og min kuede livsglede og trivsel kunne endelig slippes løs. Jeg har fått kontroll på mitt "misbruk" av mat, men det er en daglig kamp, hver dag våkner jeg, og står opp og har som mål å ikke "misbruke" denne dagen heller.  Men omgivelsene rundt meg er de samme, jeg utsettes for samme påvirkning av mat som før, og kan til tider bli satt ut av lukter og situasjoner som før ville fått meg til å overspise og overforbruke igjen. Men det skjer ikke, jeg kjemper i mot. Og jeg unngår så godt jeg kan å ikke omgås mine " fiender" for lenge. 

Så nye vaner må få tid til å leve seg inn i.

En lettere og sprekere kropp gir ikke automatisk kontroll på "suget" etter fortidens bedøvelse og flukt fra omverden. Men jeg skammer meg ikke lengre, jeg er stolt. Stol over kampen, krigen og de utallige psykologiske maratonløp jeg har lagt bak meg underveis i min prosess. 

Så det er sånn det er for meg mine kjære lesere. Min kamp fortsetter, men jeg har gode våpen. Og verdens beste støtte og heiagjeng rundt meg.

Jeg takker mine barn som "holder ut" med meg og alt mitt, som igjennom meg selv må gå igjennom en endring, både med tanke på sunn mat og aktivitet, holdninger og verdier.  Jeg har skapt meg en ny identitet, og de har støttet meg mer enn de er klar over. De er stolt, og jeg er stolt. 

Klem fra Marianne

Ny matglede

Hei

Dette er ikke et sånt sutrete og "sytete" innlegg der jeg legger ut om mine plager. Derfor har jeg ventet lenge med å skrive om det. For hvis ikke jeg hadde ventet, hadde det blitt mye syting. Jeg har vært dårlig og syk veldig lenge. Ikke sånn sengeliggende syk, jeg har fungert, men har hatt det dårlig. Det er vel i hovedgrunn magen min som har vært problemet, og mange årsaker til det. Etter et besøk hos fastlegen og samtalen der, en del prøver og mye grubling, kom jeg/vi fram til hva som er problemet. Og det er godt å vite. Jeg har vel egentlig visst om det noen år, men prøvd å ignorere det. Siden jeg har kjempet meg ned i vekt, og nå lever veldig sunt, innbilte jeg at det var nok til å ha en god helse. Jeg er litt trøtt av å kjempe og ta spesielle hensyn. Jeg har brukt mye krefter på å klare å endre vaner, og skape meg en ny identitet. Men altså, nå skulle jeg jo ikke sutre. Jeg har jo gjort meg ferdig med det. Men tro meg, en mister humøret når energien daler og en ikke klarer å holde på maten eller sove en hel natt uten å våkne av smerter i magen og må springe på toalettet. Det er mat jeg ikke lengre bør spise. Ikke uten å bli syk. Så dette gjør at jeg må legge om kostholdet. IGJEN. Og jeg syntes liksom at det var litt urettferdig siden jeg allerede har gjort jobben og lever så sunt at det irriterer til tider. Jaja, ferdig furtet og på bedringens vei. For NÅ, når jeg spiser riktig i forhold til min sykdom, smiler verden igjen, i hvert fall til meg. Og jeg smile tilbake, trekker pusten dypt, og roer ned, mediterer og stresser ikke mer med tanken på om jeg kan være alvorlig syk eller andre skumle tanker som kan lurer seg inn når en er litt nede for telling. 

En irritabel tarm og en kronisk betennelse på spiserøret er ikke det verste som kan skje, men det skal på ingen måte ignoreres eller oversees mer. 

 Det er nå blitt om mulig enda viktigere for meg å leve sunt og balansert, trene godt og ta vare på meg selv. 

Så egentlig kan jeg bare fortsette som før, men unngå matvarer jeg ikke tåler. Min nye matglede er så spise meg frisk, og det er en umettelig glede å kunne leve seg frisk uten medisiner og operasjoner . Hipp hurra for sunn fornuft og relativt normalt liv :)