Lørdag den 2 mai skjedde det noe som jeg har utsatt i årevis. Og som jeg har grublet på hvordan jeg skal klare å gjennomføre.Det har stått et relativt gammelt skur nedenfor huset mitt. På framsiden. Synlig for alle. Det er liksom det første en ser når en svinger inn i gaten. Det kan lure deg til å tro at det er en garasje. Men det er ikke det, det har aldri vært det. Under orkaner og andre kraftige stormer, har jeg vært redd for at det skal rase sammen, eller at deler av det skal løsne og fly avgårde og skade andre. Jeg har også gitt barna mine streng beskjed om å ikke gå inn der, og det er lenge siden vi brukte det til oppbevaring av sykler oa.
Og det er ikke noe glede for øye å se på dette, jeg har brukt mye energi på se forbi det, selv om det på mange måter blir et blikkfang. Mine naboer er for høflige og greie til å si hva de egentlig mener om det tror jeg, men jeg skjønner at det også for de ikke har vært noen glede å møte dette synet hver eneste dag.
Grublingen min er tidkrevende og jeg har som sagt tenkt mye på hva jeg skal gjøre med dette. Og jeg har følt meg liten og alene, og veldig hjelpeløs. For jeg har ikke på neon måte hatt noen anelse om hvordan jeg skal klare å rive ned dette uten å måtte spørre om hjelp. Det er vanskelig å spørre om hjelp, i hvert fall til en så stor oppgave. Og når jeg innså at dette klarer jeg ikke så godt alene, stopper jeg helt opp. Det var kjæresten min som begynte å pirke litt i denne misforståtte selvstendigheten, og etter et vennlig dytt søkte jeg kommunen om tillatelse til å rive det ned. De sa JA, hurra, så da var det bare å begynne.
Men igjen, litt vanskelig. Og nå er det jo eksamenstid, så da skal jeg jo egentlig studere flittig?
Men så ble det altså slik, at min far, min eldste sønn, Øystein og jeg, begynte lørdag formiddag å rive dette skuret, planke for planke, og kjøre det ut på bossplassen. Vi var et flott team, to som rev ned og to som ryddet og kastet. Timene fløy og jeg kjente på en enorm glede og lettelse etterhvert som dette elendige bygget forsvant. For det var liksom som om noe inni meg selv løsnet. Noe vondt og noe godt, ja dette klarer jeg ikke beskrive.
Og jeg la også merke til at mine kjære naboer gav meg "tommel opp" når de kjørte forbi, det er ikke så vanlig.
I skrivende stund kjenner jeg på en enorm trøtthet i hele kroppen, For det ble jo noen timer med knalltøff styrketrening .Jeg minnes at leka-steinene ble lempet som små håndballer til slutt, så ivrig etter å bare bli ferdig liksom.
Arbeidet som gjenstår nå, er å få laget en god plass til bilen min og lage en fin overgang mellom gressbakken og parkeringsplassen. Og jeg vet nå at jeg ikke trenger å være alene om dette. Det er mye smartere å ta i mot den hjelpen og støtten som er tilgjengelig. Jeg er ikke alene i verden hvis jeg ikke insisterer på å være det.
Det er rart hvordan et sånt falleferdig skru påvirker en, og hvor viktig det var å få det vekk.
Glad for å være sterk nok til å være en del av dette tunge arbeidet, og for at jeg var smart nok til å ta i mot hjelp for å få det gjort.
Gleder meg til fortsettelsen.
Vennlig hilsen Marianne
