Trist med "krig"

Hei.

Vel overstått påske. 

Jeg må bare skrive litt om denne her priskrigen på smågodt og annen snop. Og jeg må fortelle litt om hvor skuffet jeg er. Jeg vet ikke helt hvem jeg er skuffet over egentlig, men jeg synes det er så vanskelig å stå i mot presset. For jeg har mye press på meg føler jeg, angående dette med å ha et sunt kosthold. Mine barn trenger det og jeg trenger det, og jeg følte lenge at butikkene spilte på lag med meg. 

Men de siste ukene før påske, har jeg blitt så skuffet altså. For "de" vant krigen jeg har her i huset, men mine barn om å velge et sunt kosthold i hverdagen. Jeg klandrer selvsagt ikke butikkene for at ungene mine har spist for mye snop både før påske og i påsken, men det har gjort noe med holdningene deres. At SNOPET er så billig at de kan kjøpe MYE.... 

Jeg har selv sluttet med snop for over 35 uker siden, jeg måtte det av hensyn til min egen helse. Men ungene har ikke fått samme forbudet selvsagt, det var ikke nødvendig. 

 Jeg skjønner ikke hva det er som er så bra med å skru ned prisene på smågodt på den måten.
 Det er IKKE bra for forbrukerne, for det fører i de alle fleste tilfeller til at vi bare kjøper mer av det vi på ingen måte har godt av på spise MER av, og jeg tror det er veldig få mennesker som sparer på smågodtet til jul liksom...

Jeg vet at mange er/var veldig glade for denne "krigen" men jeg ble bare trist av det. Jeg lurer på hvor mange penger som ble spart på at det var så lave priser, i forhold til hvor mange kalorier som kunne vært spart dersom de ikke hadde hatt muligheten til å kjøpe så mye billig snop?

 Men jeg skal ikke furte så veldig lenge, og tristheten vil nok gå over. Jeg kjemper min kamp videre jeg, og vet at jeg ikke kan vinne alle kampene jeg går inn i. Jeg klarte i hvert fall selv å stå i mot snope"suget" denne gangen og, men må innrømme at jeg følte det var en del svake øyeblikk hvor fristelsen ble stor.
Det er veldig bra at frukt og grønnsaker også har fristende og lokkende farger, og når det skjæres i biter og legges fram, fører det jo av og til at det blir spist av de som i utgangspunktet ikke hadde tenkt at de skulle spise noe sunt den dagen.....

Hilsen Marianne

På topp igjen?

Hei.

Her har våren atter en gang begynt å sette sitt preg på naturen, og når solen skinner og varmer, er det for meg veldig fristende og lokkende å gå på tur. Små og store fjelltopper har alltid lokket på meg, jeg liksom nyter å slite meg opp til en topp for å så sitte der lenge å nyte både utsikt og prestasjon. Etter ulykken med ankelen i 2014 har det ikke alltid vært like enkelt eller mulig å gå en fjelltur. Funksjonen  og smertene i ankelleddet er ikke gode og det har ikke alltid vært lov" å ta seg en tur i terrenget. 

Men denne påsken har så langt hatt en godværsdag og by på (ikke at jeg trenger fint vær for å gå en fjelltur egentlig) og da ville både ungene mine og min mor ut å gå også, og da er det bare å gripe sjansen, nyte dagen og turen og la det skje det som skjer. 

Vi ville gå til Håøytoppen på Flatøy, og jeg må innrømme at jeg ennå ikke hadde vært på denne toppen før. jeg har liksom oversett den litt, og bare besøkt de litt høyere fjellene, det var ikke pent gjort, men men.... 

Jeg ble umiddelbart dypt og inderlig forelsket i denne lille øyen. Turen var ikke for lang og terrenget var helt perfekt for meg som fortsatt er litt dårlig til beins egentlig. 

Det er som om viljen er sterkere enn fysikken ennå ja. Men jeg klarte det og er stolt av det. Det ble litt vondt og sånn i foten om kvelden etter denne turen, men ikke verre enn at jeg drømmer om og planlegger flere små og store turer  nærmeste framtid. 

Jeg vet jo at treningen vil hjelpe meg til å bli bedre, og at smertene sansynligvis vil avta etterhvert som foten og balansen min bedrer seg. Jeg er ikke blitt lovet full funksjon i ankelleddet mitt uansett så jeg godtar at jeg ikke klarer å gå ned fra fjellet like "vakkert " som alle andre... 

Jeg begynner å kjenne hvilken smerte som er helt greit å ha, og hvilken smerte som ikke er akseptabel. 

Jeg setter meg gjerne ned og "aker" hvis terrenget blir for bratt, for ankelleddet mitt vil ikke ut den  ytterstilling en trenger for å kunne gå normalt ned en trapp, eller liknende underlag. 

Jeg kjenner også at det å løpe ikke er noe foten klarer, ennå. men det kan fort bli bedre, og jeg gir ikke opp. 

God påske klem fra Marianne


PS: Treningsmotivasjon- bli smertefri og mest mulig funksjonell. 
Bygge opp styre i rygg, skuldre og nakke
Treningsmål: - tur over Vidden (Bergen), 

Trening med vekter, sykling, vektoverføringsbevegleser,
 øve på å stå på tå (bli balettdanser??)

No blir det andre "BOLLER"

I går var jeg på røntgenkontroll på Haukeland Sykehus, og hadde en samtale og undersøkelse hos Ortoped etterpå. Jeg kan se på fingerneglene mine at jeg var relativt nervøs i forkant av dette, for de er ikke like "vakre" i dag, de er blitt spist på liksom.... Vel vel, sånn går det når en ikke er nervær for noe før det er rett før det skal skje. Jeg stoler på at neglene vokser ut igjen og så var det jo ikke neglene mine jeg skulle fortelle om i dag. 

Hva var det jeg skulle fortelle om?
Åja, foten ja...

Røntgenbildene så helt fantastiske ut. Ingen tvil om at det var min høyre ankel de hadde tatt bilder av. En kan tydelig se små "skruer" (det er visst mest knapper de har operert inn) og jeg kunne med en gang forstå hvorfor foten min er litt småsur ennå. For det er mye stilige ting inni der. MEN foten er fortsatt vellykket operert, det er grodd slik det skal og alt er veldig beint og fint og sånn som det var planlagt at det skulle bli. Da kirurgen fikk undersøke og se på foten min, sa han at det var veldig slank og fin også, og jeg elsker å høre at noe på min kropp er slankt og fint, ikke ofte jeg får høre at jeg er slank, en må liksom seksjonere ut enkelte kroppsdeler for å kunne si sånt uten å måtte lyge stygt. Etter dette måtte jeg virkelig konsentrere meg dypt for å ikke smile meg ihjel, for gleden begynte å boble langt innefra. 
På en og samme samtale hadde jeg fått kompliment fra en kjekk mann (vi single må jo ta til oss alt positivt når sjansen byr seg), fått vite at foten ser bra ut både utvendig og innvendig, og kanskje best av alt, tillatelse til å begynne opptrening for fult, bare begrenset av smertefølelse og funksjon i foten. For funksjonen nå er ikke helt god, ikke balansen heller, jeg kan gi inntrykk av å ha litt høy promille når jeg går, men nå skal det trenes og øves, for om tre måneder er det tid for et nytt møte med mannen på Haukeland, han vil følge meg opp litt til og det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg tror på trening og satser på at øvelse gjør mester og at trening hjelper meg tilbake til både jobb og et aktivt liv med familie og venner.

 Foreløpig treningplan er :
 - gå i terreng, men la de høyeste fjelltopper vente litt kanskje?
- sykle (ute/inne)
- trene med vekter, helsestudio
(nakke og skulder er temmelig preget av livet med krykker)
 - svømming (basseng)
 -gjennomføre alle øvelser fysioterapauten min gir meg
- hvile!
Siden det blir daglig trening, kommer den ikke til å være like hard hver dag, men jeg må venne foten til en aktiv hverdag, for sånn er livet mitt.
Og det beste av alt er at med såpass mye trening må jeg være nøye med hva jeg spiser, for en blir jo så sulten av å trene så mye, og erfaringsmessig vet jeg at jeg har gitt litt blaffen i hva jeg spiser og så får jeg bare andre utfordringer å krige mot og det har jeg ikke lyst å gjøre igjen, så jeg er nøye med å spise NOK, og kun det som er riktig for meg å spise.


 Jeg må innrømme at jeg registrer kaloriinntaket mitt nå. For det er faktisk ganske lurt å gjøre dersom en liker å følge med på det. For meg er det blitt veldig viktig, og det tar ikke så lang tid å gjøre at jeg føler det er en tidstyv heller. TID har jo jeg og alle andre egentlig mer enn nok av. 

Jeg vet det er uendelig mange meninger om mat/trening/kropp og sånne ting og jeg er så glad for å kjenne at jeg endelig har MIN EGEN mening om denne kroppen som jeg bor i.
 Jeg synes ikke den er så ILLE som jeg tidligere har tenkt at den var. Den er temmelig imponerende for meg. Kanskje litt tung og litt stor, bare hør hvor mye den har fått til. 
5 barn har den produsert, en del skader har den måttet takle og den har gir ikke opp når motgangen prøver seg litt. Jeg er stolt og ville ikke byttet den med noen!
 BASTA BOM!!!
(tenk at det nesten tok meg 40år å bestemme meg for dette....)


Klem fra Marianne, som ennå ikke har klart å slutte å smile......  skal aldri slutte med det!!

PS! Det er veldig interessant å innse at det skal så lite til av positive ord for å overdøve den "negative stemmen" som prøver å fortelle meg at jeg ikke er "god nok". 

Den "store" kontrollen

Så satte jeg fra meg krykkene så lange

og startet en vandring med min skjeive og haltende gange.

jeg går ikke fort og ikke så godt

men pågangsmotet er bra, og humøret er på topp.

I dag skal jeg på kontroll på sykehuset og sjekke

om det har skjedd noe med foten etter at krykkene ble vekke

Gleder meg til å få svar, 

til å få vite om ankelen er opptreningsklar.

Ha en fin dag.