No blir det andre "BOLLER"

I går var jeg på røntgenkontroll på Haukeland Sykehus, og hadde en samtale og undersøkelse hos Ortoped etterpå. Jeg kan se på fingerneglene mine at jeg var relativt nervøs i forkant av dette, for de er ikke like "vakre" i dag, de er blitt spist på liksom.... Vel vel, sånn går det når en ikke er nervær for noe før det er rett før det skal skje. Jeg stoler på at neglene vokser ut igjen og så var det jo ikke neglene mine jeg skulle fortelle om i dag. 

Hva var det jeg skulle fortelle om?
Åja, foten ja...

Røntgenbildene så helt fantastiske ut. Ingen tvil om at det var min høyre ankel de hadde tatt bilder av. En kan tydelig se små "skruer" (det er visst mest knapper de har operert inn) og jeg kunne med en gang forstå hvorfor foten min er litt småsur ennå. For det er mye stilige ting inni der. MEN foten er fortsatt vellykket operert, det er grodd slik det skal og alt er veldig beint og fint og sånn som det var planlagt at det skulle bli. Da kirurgen fikk undersøke og se på foten min, sa han at det var veldig slank og fin også, og jeg elsker å høre at noe på min kropp er slankt og fint, ikke ofte jeg får høre at jeg er slank, en må liksom seksjonere ut enkelte kroppsdeler for å kunne si sånt uten å måtte lyge stygt. Etter dette måtte jeg virkelig konsentrere meg dypt for å ikke smile meg ihjel, for gleden begynte å boble langt innefra. 
På en og samme samtale hadde jeg fått kompliment fra en kjekk mann (vi single må jo ta til oss alt positivt når sjansen byr seg), fått vite at foten ser bra ut både utvendig og innvendig, og kanskje best av alt, tillatelse til å begynne opptrening for fult, bare begrenset av smertefølelse og funksjon i foten. For funksjonen nå er ikke helt god, ikke balansen heller, jeg kan gi inntrykk av å ha litt høy promille når jeg går, men nå skal det trenes og øves, for om tre måneder er det tid for et nytt møte med mannen på Haukeland, han vil følge meg opp litt til og det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg tror på trening og satser på at øvelse gjør mester og at trening hjelper meg tilbake til både jobb og et aktivt liv med familie og venner.

 Foreløpig treningplan er :
 - gå i terreng, men la de høyeste fjelltopper vente litt kanskje?
- sykle (ute/inne)
- trene med vekter, helsestudio
(nakke og skulder er temmelig preget av livet med krykker)
 - svømming (basseng)
 -gjennomføre alle øvelser fysioterapauten min gir meg
- hvile!
Siden det blir daglig trening, kommer den ikke til å være like hard hver dag, men jeg må venne foten til en aktiv hverdag, for sånn er livet mitt.
Og det beste av alt er at med såpass mye trening må jeg være nøye med hva jeg spiser, for en blir jo så sulten av å trene så mye, og erfaringsmessig vet jeg at jeg har gitt litt blaffen i hva jeg spiser og så får jeg bare andre utfordringer å krige mot og det har jeg ikke lyst å gjøre igjen, så jeg er nøye med å spise NOK, og kun det som er riktig for meg å spise.


 Jeg må innrømme at jeg registrer kaloriinntaket mitt nå. For det er faktisk ganske lurt å gjøre dersom en liker å følge med på det. For meg er det blitt veldig viktig, og det tar ikke så lang tid å gjøre at jeg føler det er en tidstyv heller. TID har jo jeg og alle andre egentlig mer enn nok av. 

Jeg vet det er uendelig mange meninger om mat/trening/kropp og sånne ting og jeg er så glad for å kjenne at jeg endelig har MIN EGEN mening om denne kroppen som jeg bor i.
 Jeg synes ikke den er så ILLE som jeg tidligere har tenkt at den var. Den er temmelig imponerende for meg. Kanskje litt tung og litt stor, bare hør hvor mye den har fått til. 
5 barn har den produsert, en del skader har den måttet takle og den har gir ikke opp når motgangen prøver seg litt. Jeg er stolt og ville ikke byttet den med noen!
 BASTA BOM!!!
(tenk at det nesten tok meg 40år å bestemme meg for dette....)


Klem fra Marianne, som ennå ikke har klart å slutte å smile......  skal aldri slutte med det!!

PS! Det er veldig interessant å innse at det skal så lite til av positive ord for å overdøve den "negative stemmen" som prøver å fortelle meg at jeg ikke er "god nok".