Klar for salg

 Hei

Nå er det like før huset mitt blir lagt ut for salg. 

Det har vært en fin og krevende tid for å klargjøre huset, gjøre litt reparasjoner og sette huset fint i stand. Jeg ante ikke at det betydde så mye å Gå igjennom og klargjøre hvert enkelt rom i huset slik jeg nå har gjort. Vi flyttet ut litt og litt, og s´den siste tiden har jeg brukt på å pakke ned iste rest av eiendeler, og fjerne møbler som ikke er i roden lengre. Huset ble veldig tomt og veldig "kaldt" liksom. Det mistet mer og mer det som var vårt personlige preg, og slik skal det jo være når en flytter ut av et hjem, og liksom bare "huset" står igjen. 

Vel, huset ble som sagt tomt og litt trist. Min første tanke var nok at jaja, slik kan det selges. Men folk rundt meg var ikek enig, og jeg vilel lytte til erfarne folk som selger hus ofte, som feks MEGLERE; som også er min fetter. Godt å ha noen kjente folk med på dette. Det ble tid for å finne frem malingsspann og gå i gang med å friske opp. Jeg og min mann ville gjerne sette "vårt" preg på valg av farger, så mye ble i blåtoner når vi skulle velge. ELSKER blått. Så etterhvert som arbeidet gav resultater, kjenner jeg at jeg har fått sette noe av det som er mitt personlige preg på huset igjen, bare at denne gangen er det til glede for andre, og dermed også til glede for meg. Jeg har fått fantastisk mye hjelp og støtte fra min eldste sønn, mine foreldre, svigermor og selvsagt min kjære Øystein. 

Mange mener at det ikke er noen vits å gjøre huset så nyoppusset når en skal selge, for det som kjøper det kommer sikkert til å endre likevel. Selvsagt gjør det det, men det betyr ingenting for meg. Jeg ønsker at hele mitt hjerte at nye eiere setter sitt særpreg og gir huset av sin form for kjærlighet. Når har jeg gitt min, og jeg gleder meg til å få vise det fram og forteller om hvor fint det har vært å bo det er helt halvt liv. 

I helgen var jeg med på en høsttakkefest middag og ble spurt om hva jeg var spesielt takknemlig for dette året. Sliten av lange dager, uker og mnd med jobbing i hus i tillegg til alt annet, klarte jeg ikke å sette ord på takknemligheten min. Den er så uoversiktlig stor. Dette året har gitt meg så mye, et nytt liv og nye muligheter. Det går kanskje ikke an å sette andre ord på enn at jeg er takknemlig for LIVET, og alle de som er en del av det jeg har og er. 

Jeg gleder meg til salg av hus, og til å langsom "pakke ut" mitt nye liv i huset vi har bygget i og klartgjort for fremtiden. 

Stor hjerteklem fra en veldig spent og "nyfødt" husselger. 

PS1Jeg har lovet meg selv (og min mann) at det er siste gang jeg flytter. Det er nok han takknemlig for også satser eg på  (he he he) 

Huset i Elvavegen ❤️

💝 Hei

Dette er ikke en salgsmelding, eller et blogg-forsøk på å selge huset mitt. Dette er et innlegg om huset jeg har bodd i, i snart 20 år, og som jeg snart skal og vil selge.

Det går virkelig unna med huset  i Heiane vi alle skal bo i nå, og snart er 2 etasje klar til innflytting Vi har overlatt innspurten til en dyktig og effektiv tømrer, for etter sommerens harde innsats ble det tomt for energi og arbeidsglede for oss to som har stått på i hver eneste ledige stund siden januar i år. 

Så altså, det nærmer seg innflytting. 

Og det vil si at det for meg og mine barn nærmer seg utflytting også.... 

 Jeg har bodd i huset i Elvavegen siden våren 2002. Jeg og min daværende ektemann falt pladask for dette huset og stedet da vi en vakker vårdag tok turen ut hit på visning. 

Det var noe helt spesielt med alt sammen og vi bestemte oss for å gi bud. Heldige og glade fikk vi kjøpet, og ca en måned seinere flyttet vi inn, da var i en liten familie på tre, men jeg visste at det var en liten en i magen, og jeg gledet meg over at vi skulle bli flere som skulle bo her. 

Etterhvert som årene gikk, kom det tre barn til, siste ble tvillinger og huset bare "vokste" liksom, vi klarte å gi rom til alle, selv om det var mange løsninger som kun egent seg for små barn. På det meste var det 7 mennesker som bodde her, 7 stk rundt spisebordet. S

å her har alle mine barn fått vokse opp og de har klart akkurt det veldig bra. 

Livet skjer, og vi voksne i huset skilte lag. Huset ble etterhvert mitt (og mest banken sitt) og barna mine og jeg har bodd her i 10 år, det vil si bare meg og barna, ingen ny partner som har bidratt til harmonien. 

Men det hører med til historien at min kjære far tok på seg hovedansvar for vedlikehold og reparasjoner i alle mine enslige år. 

I 2019 traff jeg Øystein og det store kjærligheten, og vi fant ut at vi ville bli gamle sammen, og leve sammen med våre barn, alle i ett hus. 

 Dette året har vi til nå brukt all vår tid på å skape/bygge og lage oss det hjemmet vi ønsker oss. Øystein sitt hus /vårt hus er snart klart for innflytting altså.

I går var jeg innom huset i Elvavegen for å hente noe. Da kjente jeg det, en form for tungsinn eller tristhet som fylte meg. Huset er blitt så fremmed nå, selv om jeg bor her annenhver uke sammen med barna.

 Jeg innser at huset trenger en ny eier, en ny familie, slik at det får liv igjen. For her har det virkelig vært mye liv og røre, og det er mange hundre tusen minner i veggene her. Det har vært et hus fylt med glede og latter, mye kjærlighet og mye alvor. Oppturer og nedturer, alt har disse veggene tatt i mot og tatt vare på. Tungsinn og tristhet er borte, og jeg sitter igjen med en dyp takknemlighet og varm kjærlighet for dette huset. 

Det er nok ikke hvem som helst som kan kjøpe det, huset trenger omsorg og kjærlighet, og vi skal gjøre det så fint og godt som mulig å flytte inn i.  Alle behov huset har skal komme frem, slik at neste eier vet hva det trenger. 

Det vil alltid ligge en herlig strøm av barnelatter fra de 5 barn som har fått vokse opp her sammen med meg, og alle våre opplevelser og minner tar vi med oss videre. 

I dette huset klarte jeg å endre meg, fra å leve et usunt og helsefarlig liv, til å kvitte meg med overvekt og etablere en sunn og helsemessig god livsstil. Jeg tar med meg mine nye sunnere og gode vaner videre og er veldig takknemlig for at huset i Elvavegen tier om alt jeg har gjort mot og for meg selv disse årene. 

En god del rørt og dypt takknemlig for at huset fortsatt står og og trygghet for at neste eier vil få et hjem med mye kjærlighet og varm, gå jeg straks til ro, vel vitende om at det ikke er mange netter igjen før jeg ikke skal stå opp og starte dagen i dette huset mer. 

Husvarm klem fra Marianne 

Løpeterapi?

Hei 

Dette har vært en sånn uke der jeg har opplevd at det er veldig tøft og vanskelig å gå forbi snopehyllene på butikken uten å ukritisk forsyne meg at det som ligger der. 

Egentlig har jeg hatt det sånn i flere uker, jeg er på en måte innom en gammel strategi og et gammelt mønster for hvordan jeg løser mine utfordringer og takler mine problemer. 

Det er rart å hilse på dette gamle mønsteret nå, så mange år etter jeg sluttet på spise snop, spise det på den måten jeg gjorde, spise for å døyve stress og vanskelige følelser, la sukkeret og fettet bedøve meg og gi meg noen minutter med glede og nytelse. 

Huff.... 

Jeg vet at det ikke funker for meg å spise meg fri fra alle vanskelige følelser og situasjoner jeg må igjennom. Det gir ingen effekt lengre, og jeg har ikke lyst på denne effekten heller. Jeg bare er litt satt ut av at det skal være sånn sterk dragning fra det gamle mønsteret ennå. Jeg har jo jublet over at jeg ikke lengre overspiser eller trøstespiser, at jeg er kurert og har fått bukt med alt sammen. Og jeg har jo det, jeg kan jo juble, men det er så slitsomt og trøttende å kjempe imot noe jeg ikke engang ønsker å gjøre. 

Det blir veldig forvirrende. Men jeg har klart å utføre mine butikk-ærend uten å kjøpe noe "dop". Jeg har måttet gå noen ekstra runder i butikken for å komme meg ut av "transen", jeg vet jeg har blitt stående å stirre på snopet og gå sakte videre, mens den indre dialogen jobber i meg. 

Heldigvis for meg vet jeg at løping gjør underverker på mitt indre kaos. Jeg får trampet ut all sinne og fortvilelse, all stress og uro i kropp og sinn. Jeg løper av meg det som trykker på, og så opplever jeg at alt som før var en vond og ekkel følelse v å ikke få til noe som helst, bare var nettopp det, en følelse, og det går det fint an å få bukt med uten å spise seg ihjel. 

Det er ikke det at jeg ikke kan spise noe søtt eller "usunt", men ikke på den måten jeg gjorde før!

Jeg har sterk tro på å trampe ut sånne vanskelige følelser og opplevelser livet gir. 

Og så blir en jo i god form etterhvert også. Det er bedre enn å spise det bort, for det har jeg gjort tidligere og det viste seg å ikke fungere noe særlig. 

Så da er det vel bare å fortsette da, å løpe, selv om en ikke er særlig stresset eller sint, det er jo noe som heter løpeglede også, og det er en veldig god følelse i hvert fall. 

Drømmer om å løpe i mål på et helt maraton en dag, vet ikke når, men det er en herlig drøm. 

Hilsen Marianne, 

som i hvert fall løper raskere forbi snopehyllene for hver gang. 

NB! Jeg kjenner mest av alt på at jeg er glad og takknemlig, lykkelig og rolig. Men ærlig med meg selv og min verden når det gjelder nedturer og vanskelige situasjoner og følelser livet gir til tider. Det er jo slik det skal være, livet gir oss mange sjanser til å takle, håndtere, lære og utvikle oss. 

 

Da krampen tok meg…

Kjære leser, og kjære deg som heier på meg. Søndag 05 september stilte jeg til start på halvmaraton i Knarvik/Knarvikmila for første gang. Jeg har vært påmeldt før men da kunne jeg ikke stille grunnet skade. Denne gangen ville jeg gjennomføre selv om jeg visste at det har vært litt lite løping i den siste tiden i forhold til det som skal til i langdistanseløp. 

I år har husbygging fått all fritid og fokus og løping har ikke vært særlig prioritert. Jeg har holdt meg i form men har hatt lite hvile. Jeg ville likevel løpe, for jeg vet jeg kan. 

Jeg kjente tidlig at noe ikke var helt som det skulle. Allerede første kilometeren var pulsen ubehagelig hør, godt inni rød/svart sone for deg som kan litt om sånt. Jeg nådde maxgrensen min og følte meg kvalm og svimmel. Jeg holdt ut noen kilometer til, men ble ganske fort alene i løpet, alle løp fra og jeg innså at jeg måtte roe ned. 

Etterhvert fikk jeg «normal» løpeplan, men den ble like høy igjen da jeg prøvde å øke tempo. Da jeg hadde eller rolig ca 10-11 km kjente jeg til min store fortvilelse en intens smerte i begge legger, den tjukkeste drøm på leggene trakk seg sammen innover og dro med seg hælen oppover. Jeg klarte nesten ikke gå mens dette pågikk. Hver gang jeg prøvde løpe, kom denne intense krampen tilbake. 

Jeg oppdaget at jeg ikke var alene lengre. Røde kors suste bake meg i form av en hyggelig mann på motorsykkel, og i tillegg hadde en en av arrangørene med meg på vanlig sykkel. Jegfikn både vann, banan og salte nøtter, og det beste av alt, en fantastisk støtte og oppmuntring. Jeg følte meg som verdens viktigste løper, og jeg fikk lov å fullføre løpet og bruke den tiden jeg trengte.

Så da var det bare å jibbe med seg selv og mobilisere viljestyrke. For hvert skritt jeg tok, visste jeg at jeg ikke hadde så langt igjen. Alt i livet dreide seg om å gå så fort som mulig, prøve å løpe litt og la være å skrike når krampene ble for tøffe. 

Der var rørende å oppleve så mange oppmuntrende og positive løypevakter og tilfeldige turgåere. Ingen hon eller latter, bar ekte heiarop og oppmuntring. 

Da siste kilometer gjensto visste jeg at jeg hadde klart det og at jeg hadde klart å gjennomføre er løp i tre timer og nitter minutter times intense smerter og ingen energi. 

Bare trass og vilje fikk meg i mål, og at en av mine skulle løpe Mini-mila kl 14. jeg bilen fjerne se at hun llp i mål og dette drev meg fremover hele veien. 

I skrivende stund føles det hele litt uvirkelig. Men leggende min minner meg ofte på hva jeg har gjort😂😂. 

Jeg kommer nok til å løpe igjen, kanskje allerede i morgen. 

Jeg er både stol og flau av løpet og hele opplevelsen fortellerglede noe om hvordan min reise har vært i livet. Det var rett og slett en helt rå, smertefull men nydelig opplevelse. Uforklarlig og uforsvarlig? Livet er jo slik ❤️

 

Om avledningsmanøver og mestring av vanskelige følelser.

Hei. 

Nå kjent jeg tiden var inne for å begynne å skrive litt i bloggen igjen. Det er liksom så godt å ha noen å "snakke" med. 

Jeg har etterhvert erfart at jeg trenger å være litt forsiktig og varsom med å skrive for  mye om vanskelige følelser og tanker. Ikke fordi jeg ikke ønsker å dele med verden hat jeg kan kjenne på sånt, men fordi jeg ikke ønsker å gi for mye energi og oppmerksomhet til det som jeg ikke trenger å gå å over-tenke eller gruble meg ihjel på. 

Jeg ser på meg selv som et lykkelig menneske og jeg har det godt med meg selv. Det er jo kjempefint for meg å ha det sånn. 

Livet skjer og det kommer dager med utfordringer som er såpass store at jeg kjenner jeg mister både bakkekontakt og fotfeste. Det er ikke mange slike dager, men når dette skjer, kjenner jeg på tendensen til å forsvinne inn i et gammelt mørke, eller et gammelt mønster, der jeg er overbevist om at jeg er udugelig, ulesket og utilstrekkelig. Jeg blir liksom hun "tjukke-dumme-stygge Marianne igjen som ingen egentlig liker, ikke jeg i hvert fall. Det er helt rått hvordan slike tanker og følelser kan overta enhver fornuftig tanke. Men jeg har erfaring med dette nå, men å "sette lys på trollet" så det sprekker, og ikke på en måte gå inn i det. Det er jo bare tanker og følelser, det er ikke sannhet eller slik verden er. Jeg har den siste tiden lært at jeg må avlede meg selv når vanskelige ting skjer. 

Jeg har også erfart at jeg ikke kan eller bør "spise følelser" , altså bedøve meg meg mat for å føle meg bedre, for det finnes egentlig ikke nok mat i denne verden som kan døyve de følelser som er skikkelig vanskelige eller gjenstridige. 

Men det hjelper å ta en løpetur, det hjelper å besøke fjell og skog, det hjelper å prate med mine nærmeste, det hjelper å se en god film eller annet som kan avlede eller fylle meg meg gode opplevelser og følelser. For så sagt, det er jo "bare" tanker og følelser, go jeg kan ikke tillate meg å krype inn i negative  tankemønstre hver gang livet kaster en liten eller stor utfordring min vei. Jeg vet jo at jeg ikke få større utfordringer enn det er ment at jeg skal takle, og jeg har skjønt at jeg får så mange sjanser jeg trenger til å takle de utfordringer jeg møter i dette livet. 

Jeg er ikke en mester i følelses-håndtering, men jeg har etterhvert lært meg å "se meg selv innenfra". Jeg forstår bedre hvorfor jeg føler og tenker som jeg gjør og det gjør meg både glad og takknemlig. jeg har fått lære meg selv å kjenne, og det gir meg både ro og lykkefølelse å enda bedre vite hva og hva jeg er. 

Jeg håper du har det godt med deg selv, og at du tillater deg å ha det slik uansett hva som skjer "på utsiden". 

Varm klem fra Marianne

 

Om det å holde vekten, holde på de sunnere vanene....

 Hei

I dag har jeg lyst å skrive litt om det å holde vekten, holde på de sunnere vanene, og om å holde på humøret. 

 Jeg er en som deler sunn livsstil i sosiale medier, jeg tar bilder av maten min, og av meg selv når jeg trener, helst når jeg løper. Jeg kan se ut som en dame som alltid spiser sunt,ikke fordi jeg har et spesielt sunt utseende, men fordi det er når jeg har sunnere måltider jeg tar bilder, jeg tar bilder når jeg  trener, og er jublende glad for det. 

I hvert fall på bilder, og bilder lyver vel ikke?

Jeg liker ikke å framstille meg selv som noe annet enn det jeg er, men mulig at jeg vil vise min bedre utgave av meg selv når jeg skal dele på sosiale medier. Nå har jeg ikke tenkt å komme med betroelser om at jeg kan være trøtt og lat og snopesyk til tider. Jeg vil fortelle litt om det å holde vekten stabil, eller egentlig om å det å holde de sunne vanene som gjør at jeg holder vekten stabil. 

Det var tøft men egentlig lett og gå ned i vekt på den tøffe måten, ved å kutte vekk alt godteri og all junkfood. Det å legge seg på en streng og "rigid" fungerte fantastisk godt for meg, for jeg kunne da unngå å sprekke ved å spise for mye av den type mat som jeg hadde et "overspisingsforhold" til. 

jeg styrer fortsatt unna denne type mat, men jeg har tatt vekk min selvpålagte forbud. Det er vanskelig når jeg ikke er så streng, men etter noen år ble det vondt å være så negativt innstilt til snop og annet. Jeg måtte endre på en vane, og jeg måtte liksom gå vekk fra kampen mot kampen for et lettere og sunnere liv. Jeg er ikke redd for å gå noen kilo opp i vekt, men jeg er temmelig på vakt og oppmerksom på mitt følelsesmessige forhold til mat.  For et slikt tilbakefall vil ødelegge den sunne og gode livsstil jeg har lært meg å trives med. jeg har hatt en veldig lang og "krevende reise" i min livsstil, og ennå endrer ting seg i mitt liv. Ingenting står noen sinne stille, det skjer alltid noe. Jeg legger merke til så mye mer i meg selv og rundt meg nå når jeg ikke kan eller vil bedøve meg med mat lengre. Jeg har gang på gang oppdaget at jeg egentlig ikke liker snop noe særlig, ikke junkfood heller. Det er bare den enorme effekten fet og næringsfattig mat har på meg når jeg er i rette vanskelige humøret jeg egentlig spiser for. Et belønnings-senter i hjernen som av og til fortsatt blir aktivert når jeg opplever ting dom gjør meg i en litt vanskelig situasjon sånn følelsesmessig. Og det skjer jo titt og ofte at noe i mine omgivelser gjør meg utrygg eller litt sånn fornærmet, eller at arbeidsmengden og opplever blir for store og gjør meg trøtt og stresset. Da er sunn livsstil litt vanskeligere enn i "fredstid" og jeg trenger å være streng og bruke viljestyrke for å styre unna "triggermaten". 

  Jeg tar ikke bilde av skålen min med vanilje-is på lørdagskvelden, men jeg koser meg med den når jeg velger den. Det er ikke sånn at jeg "må ha" is for å ha en fin helg, men jeg er veldig glad for at jeg fikser å kose meg med dette, nyte det uten å føle på nederlag eller "sug" etter mer. 

Den følelsesmessige spisingen og forholdet til mat har alltid vært det tøffeste for meg, ikke det å lære å spise sunt , og å holde meg i form eller å forstå hvorfor jeg bør leve sånn. Det er når jeg trener godt og spiser "sunt og balansert" at jeg har det best, det er slik jeg ønsker å leve nå og for alltid. Men jeg kjenner at jeg må være snill og god med meg selv, ikke "baksnakke" meg selv, ikke engang "baktenke" noe om meg, for da kjenner jeg at det negative litt sånn depressive tankemønsteret kommer snikende tilbake. Og da kan det jo være at alle de 70 kiloene jeg har kvittet meg med også sniker seg på. Det kan jeg ikek tillate at skal skje, og det er veien videre, og her er veien målet. 

Takk for at du leser bloggen min

Klem fra Marianne, nygift, glad og evig takknemmlig for livet 

Hurra for nye løpesko

Hurra for nye løpsko

hvor langt vil disse løpe tro?

hvor lenge holder de seg kvite,

 hvor mye må de slite?

Det er så motiverende med nye sko på føttene,

Jeg føler meg sprekere allerede, de er så støttende

Mulig du får øye på meg langs veien no, 

i mine nye raske "spring-forbi-sko"

Hurra for nye løpesko, eg slutter å rime her og no 

 

Et lite Koronavennlig hjertesukk - og en litt furten blogger

Hei.

Koronapandemien har vart i over ett år nå og jeg synes jeg har taklet det ganske fint og fornuftig fram til nå. Jeg er stolt av min egen smitteverns-innsats, noe gjøre jeg bra og noe kan jeg gjøre enda bedre. Jeg er lite sosial sånn utenom jobb og tid med familie. 

Jeg er minimalt på offentlige plasser og jeg begrenser handleturer mm til det jeg må. Ja, jeg bruker håndsprit, håndvask og munnbind slik vi skal, og jeg ser at mange er like "gode" som meg. 

Som jeg tidligere har skrevet om, skal jeg snart gifte meg. 

Jeg og min kjære holder også på å innrede  hans hus slik at vi kan flytte sammen. 

En blir lite sosial av sånne husprosjekt også da. 

Så det er jo temmelig Koronavennlig. 

Vi har allerede en gang i år utsatt vielse og feiring av hensyn til korona og litt annet. 

Men i mai skal vi gifte oss og det er ikke lenge til nå. Vi ønsker å ha en liten feiring, med bare nærmeste familie rundt oss. Men likevel spøker det for hele denne feiringen pga restriksjoner på antall mennesker vi har lov å samle. 

Trinn 1 i gjennåpningen av Norge gir ingen muligheter for feiring slik vi vil, men trinn 2 gir klarsignal slik jeg har forstått det. 

Mye å sette seg inn i, en kan bli forvirret av mindre egentlig. Vi har hele tiden vært innforstått med at det kanskje ikke bli noe av å få feire, men vi gifter oss uansett. 

Feiring kan utsettes til landet vår er friskmeldt :). 

Men nå kjenner jeg på at det bygger seg opp et aldri så lite (stort) og mørkt sinne her. Og jeg er ikke god når jeg først kjenner på de følelsene. For jeg synes det er noe som skurrer fullstending i denne smittedugnaden. Jeg opplever at folk blir altfor egoistiske når de absolutt MÅ salmes tett i tett på offentlige plasser når de vet at det er slik smitte oppstår og sprer seg.

Jeg kjente på det i dag, da jeg hadde et meget nødvedig ærend i Bergen by. Jeg gikk raskt gjennom byens gater med munnbind i ansiktet og desinfesjons-flasken klar i lommen, jeg var oppmerksom og holdt avstand. 

Plutselig ble jeg oppmerksom på de som satt ved bord og stol langs fortauet på uteservering og drakk noe som for meg så ut som øl. De stirret litt sånn trassig ut i luften, og jeg tolket det som om de satt der på trass. Merk at jeg var begynt å bli kraftig irritert og dermed i gang med å tolke eller overtolke det jeg såg. 

Hvorfor i alle dager MÅ de folkene sitte der å drikke noe som er totalt unødvendig å drikke når de vet at det ikke er smart, ikke noensinne, og i hvert fall ikke akkurat nå. 

Jeg er for godt oppdradd til å skjelle og smelle på fremmede folk, og sannsynligvis for pysete også. Men noe i meg bare vokste og vokste, og jeg måtte spørre meg selv hva dette sinnet er for noe.

 Og det er jo egentlig bare mine egen egoistiske behov som vokser fram, for jeg har så inderlig sterk ønske om å få "lov" å gjennomføre bryllupet vårt slik vi har planlagt det og ønsker det. 

Plutselig ser jeg at også jeg er mest opptatt av meg selv og mine egne behov, og litt mindre opptatt av smittevern og Koronaregler. Det var nok dette som slo i mot meg da jeg rask studerte de som tok seg en solid slurk utepils, for da koblet det seg på de nyhetsoppdateringene jeg stadig utsetter meg selv for i forhold til Korona. 

Det betyr ingenting at jeg skal gifte meg med mitt livs kjærlighet for de som sitter der å drikker, like lite som jeg støtter deres behov. Jeg kan bare ha forståelse for at vi bare er mennesker som gjør så godt vi kan, og at det som før var en selvfølge å gjøre i full frihet er noe jeg har lært å se verdien av og hvor mye det betyr. 

Jeg kunne nesten har ringt vår kjære statsminister og "sladret" furtet og sutret og prøvd å grine meg til å få viljen min, jeg var god på det da jeg var liten (uten å måtte ringe statsmininsteren),  det var alltid jeg som fikk oppgaven med å mase igjennom det vi ville ha, så mulig det hadde funket på Erna også.... 

Men jeg kommer nok ikke til å gjøre det.... 

....for..... 
Det ligger en stor og viktig lærdom i dette som skjer i verden nå, jeg begynner kanskje å ane litt av det, og kjenne på en læring jeg ikke før har vært bevisst. 

Noe med å "ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer meg selv"... (Arnulf Øverland, 1937)

 Så da har jeg fått furte og sutre fra meg innpå her og kan roe meg godt ned. Jeg fortsette å smile, tenke at alt blir bra og at det er en mening med alt som skjer 

(OG DEN BØR VÆRE GOD)

Det fineste er jo at jeg har endret livet mitt fullstendig, og for meg til det bedre. Det kan ikke denne pandemien ta fra meg. 

 

Fra evig "slanker" til evig løper

Det har så langt vært et rolig løpeår for meg. 

Jeg har hatt ukentlige løpeturer, men vært litt skade-påvirket i ene lår/hofte og dermed lagt ned tempo og innsats på et smertefritt nivå. Det er ingen alvorlig skade, men i en tid der jeg vil har fokus på å bryte uheldige mønstre og uvaner, har jeg tatt hensyn til smerten uten å skjule den i smertestillende tabletter eller annen "dop" og virkelighetsflukt. 

Dette er bra for meg.

For jeg har en drøm, et mål, et stort ønske. 

Og det er å bli maratonløper. 

Det vil si å drive med løping på langdistansenivå. 

Jeg ønsker å bli god i denne idretten min, og være i vennlig konkurranse med meg selv. 

Jeg ønsker å bli raskere og bli bedre på løpeteknikk, og det skal være et mål og en mening med hver eneste treningsøkt jeg gjennomfører. 

Jeg har brukt trim og trening til så mye. jeg har brukt det til å gå ned i vekt (viktig verktøy), til å trene meg frisk fra vondter og skader, til å flyte fra den "harde virkeligheten" og døyve dårlig matsamvittighet.

 Jeg har vært en sånn "evig slanker" som alltid må ned  i vekt og ikke burde spise det og det, men som burde trene litt mer og litt bedre. 

Det å være en tidligere evig "slanker", det gjør noe med tålmodigheten og utholdenheten. 

Det har vært så mange ulike sider og situasjoner i livet som har krevd mer av meg enn jeg hadde forestilt meg, og som har langt veien til vektmålet litt lengre unna. 

Da jeg endelig kom dit, til vektmålet altså, hadde jeg lagt vekk "slankefokuset, og heller etabler nye gode sunne vaner.

For å holde på både vektresultat og de nye sunne gode vanene, kan jeg ikke på noe måte gå tilbake til vaner som jeg tidligere hadde. 

Resten av livet skal jeg drive med "vanetrening", og passe på at jeg ikke lurer meg selv til å tro at jeg er på mystisk vis vaksinert mot vektoppgang. Jeg kan ikke la selvtilliten ta overhånd slik at motivasjonen dabber av. jeg har som sagt funnet en ny greie, et nytt mål å sikte på. for å bli en maraton-løper, må jeg trene ordentlig. Jeg må bli en bedre løper, jeg må lære meg god løpeteknikk og trene meg vekk fra små belastingsskader og annet plukk. 

 

Jeg må virkelig 

lære meg en ny idrett og jeg gleder meg stort over dette nyoppdagede fokuset mitt. 

Mine nye sunnere vaner er blitt en del av meg, og nå skal løpingen for fullt også få en viktig plass i livsstilen. 

Jeg vet at en må spise sunt og næringsrikt for at kroppen skal tåle den belastning så mye trening er, så Roedemetoden er fullt og helt brukbar videre i livet og. jeg er så glad for at jeg har brukt mye tid på å lære meg denne livsstilen. 

Så fra å være en sånn "evig slanker" skal jeg nå sikte mot å ble en evig løper. Det vil nok ta lang tid før jeg stiller i en konkurranse som maratonløper, men jeg er allerede i gang med teknikktrening og planer for å bli bedre enn jeg er. 

Gleder meg til å slite ut løpesko eter løpesko, og det beste av alt er at min kjære Øystein deler denne løpeinteressen med meg, så da kan vi løpe sammen resten av livet, og bruke tiden sammen på felles mål (han er en bedre løper enn meg, så jeg har en flott læremester i ham).

Løpeklem fra Marianne :)  

 

Arbeidspåsken :)

Ikke redd for høyden, men for om jeg er for tung. 

Hei.

Siste dag i årets påskefri sitter jeg her og skriver blogg. Denne påsken har vært en arbeidspåske, vi har brukt dagene på å bygge på huset vi skal leve sammen i. Vi bygger ikke nytt hus, men vi bygger om hans hus slik at det blir plass til hele familien. Gleder meg stort til å flytte inn sammen med gjengen min og skape vårt nye fellesskap. 

2 etasje i huset skal innredes med soverom mm og det er dette vi styrer med nå. Jeg er helt "ny" i tømrerfaget og har ikke hatt for mye i materialer, hammer og spiker før. Så læringskurven min er bratt og jeg gjør veldig mye jeg aldri har gjort før. Men dette er så fantastisk fint og  flott å være en del av, det er som om jeg bygger meg et nytt liv, en ny start. Jeg har aldri før forstått hvor omfattende husbygging er. 

Så var det dette med å delta i arbeidet da, det er jo som sagt nytt for meg. Og jeg bryter små og store barrierer hele tiden. for nå er det ikke plass til mine sperrer og begrensinger i livet mitt mer. Det er ikke rom for å gjemme seg eller trekke seg unna det som kreves av meg. Jeg kan ikke lengre bruke min store tunge kropp som unnskyldning for å ikke "leve". Og det skremmer meg. Jeg må klatre i stige, jeg må stå på krakker og selvlagde gulv og stillaser for å komme til arbeidet. Jeg er ikke "for stor og tung" til å trakke på det som må trakkes på for å kunne bidra i samarbeidet. Og det er så nytt for meg. Det er noe med å endre seg og bryte mønster for tiden, go jeg møter på det i ett og alt. Overrasket, lettet og livredd står jeg mellom to etasjer go skrur fast nye vegger og holder i materialer slik at han eller jeg kan skru de fast. Og jeg oppdager at tårene mine renner stille nedover kinnene mine. Fordi jeg er så redd, og samtidig så glad for at planker og krakker ikke knekker, go så overrasket over for automatisk jeg tenker slik om kroppen min ennå. 

Jeg veier ikke 160+ kilo mer, jeg er "normal" i min kroppsvekt og verden rundt meg tåler meg, og bærer meg der jeg går. 

Tåler denne meg? Knekker den? 

 Jeg er takknemlig og stolt av meg selv nå, for alternativet er ikke så attraktivt lengre. Det krever for mye energi og fokus å drive på å være misfornøyd og utilpass. Det har jeg ikke behov for å være mer så nå tar jeg end et krafttak med meg selv for å kvitte meg med de usynlige veggene og sperrene jeg laget for meg selv i oppveksten. Jeg kan ikke lengre søke trygget i dette.  

Det er fantastisk å bli møtt på denne måten, møtt av seg selv liksom, og finne både glede og sorg i det jeg har vært og det jeg er blitt. 

For en fantastisk god påske dette har vært, for en nydelig ny start livet har gitt meg og jeg jubler for fortsettelsen. Bare en måned igjen til bryllup nå, kjolen er funnet og bestilt og dagen kommer før jeg vet ordet av deg. 

Trøtt i kroppen og varm i hjertet trekker jeg pusten dypt og takker de høyere makter for rå og "brutal" oppvåkning på meg selv og den jeg egentlig er. 

"påskemorgen slukker sorgen" og det er til evig tid.

Klem fra "tømrerMarianne"

Om å skape mitt eget stress.

Hei

Det er litt rart å tenke på at vi egentlig skapet vårt eget negative stress helt på egenhånd. 

 Eller hva vet jeg egentlig om det. Jeg vet bare hva jeg selv skaper og gjør, og har mer enn nok med å forholde meg til dette. Det er mange forhold som forstyrrer kroppens naturlige forhold til stress, det å regulerer og håndtere det som foregår i kroppen. Jeg har en følelse av at jeg selv har vært meget produktiv av for mye stress, sånn psykisk stress i store deler av livet. Jeg synes jeg har det bra nå, men jeg kan kjenne på at noe til tider har lyst å overta i hele meg. Før i verden kunne stress gjøre meg likegyldig og uinteressert, tiltaksløs og lammet. 

"Stress innebærer en rekke kroppslige forandringer. Det som skjer i kroppen er at hjernen sender ut signaler som gjør at bestemte typer hormoner/stoffer blir sendt ut i kroppen. Et av disse stoffene er kortisol. Så lenge kortisol er utskilt i blodomløpet fører dette til både forandringer i blodomløpet, senket forbrenning, og en hyperfokusert oppmerksomhet. 

Dette i seg selv kan være både positivt og negativt. Det positive med stressresponsen er at personen blir satt i en "kamp-flukt"-modus, som gjør at man er "klar" til å handle! Stress gjøre deg i stand til å prestere, og du vil automatisk ha stress i kroppen når du må gjøre noe som er vanskelig, og som krever at du gjør en innsats!"

Jeg er ingen sånn stress-ekspert, og har ingen faglig kompetanse på dette området. jeg har kun en økende kompetanse på mitt eget stress, og min egen helse. Jeg er i de siste årene blitt veldig opptatt av helsen min, jeg har gjort store endringer i livet og da ble jeg veldig sånn gira på god helse. 

Jeg opplever at min største helsefare fortsatt er stress. sånt negativt stress. Det var som et bål som aldri dør hvis jeg først fyrte i det. Men jeg har langsomt lært meg å slukke det bålet, og har som mål å aldri mer tenne det. Litt hårete kanskje, og mulig litt uforståelig "psyko-babbel" fra meg nå. 

Jeg er blitt mer bevisst og kan kjenne igjen symptomer på kampmodus, eller på at jeg gjentagende stanger hodet mot en usynlig vegg. Det er litt fint å oppdaget at jeg gjør dette, for da har jeg jo en sjanse til å slutte med det og da pleier det som stresser meg å løsne litt. Det som kanskje er mitt viktigste "faresignal" jeg må være oppmerksom på er at jeg blir så likegyldig når det indre stresset får regjere. Jeg blir min verste fiende og motstander av alt som er bra. Når jeg var på mitt aller tyngste som sykelig overvektig, var jeg egentlig veldig klart over situasjonen min, men fullstendig likegyldig til den også. Samtidig var jeg jo fortvilet, STRESSET og trist over at jeg var å ille ute, men det var liksom ikke tak i meg til å ta grep. Jeg kan oppleve meg selv slik ennå, eller jeg "hilser" litt på det gamle stress-mønsteret når livet topper seg litt. Jeg har jo erfart at mat og spesielt sukker "roer ned" stresset go tar meg vekk fra det en liten stund. Mat ble min "medisin" for å roe ned. Mat/snop døyvet de kroppslige smerter go ubehag som strømmet igjennom meg. Jeg har aldri vært rusmisbruker, men jeg har vært en matmisbruker. Og det kan være veldig utfordrende å være rundt visse typer mat når "stresset" ligger på lur, jeg følger meg litt sjanseløs da. Jeg kan jo ikke hold meg unna mat, for da har jeg ikke noe liv å leve særlig lenge. Jeg har lest om at rusmisbrukere klarer å bli rusfri fordi de kommer seg vekk fra stoffet og miljøet de var i, og dermed ved hjelp at fantstisk egeninnsats og et godt behandlingsopplegg mestrer å leve videre som rusfri. Dette imponerer og inspirerer meg hver gang jeg hører eller leser om det. 

Jeg er så glad for kunnskapen jeg har tilegnet meg om mat og sunnere levevaner gjennom Roede, både som kursdeltager go nå som kursleder. Jeg vet og jeg erfarer at et sunt og balansert kosthold, og en aktiv livsstil er den beste "medisinen" jeg kan ta mot det utfordringer dette livet har skjenket meg. Så når jeg "havner utpå" nå for tiden, men tanke på negativ og lite nyttig stress-jag, har jeg et bedre grunnlag og bedre verktøy for å få bukt med det go stanset "bålet" før det tar helt fyr. Lettere sagt enn gjort, men jeg har jo resten av livet til å øve og mestre. Jeg er som sagt ingen stressekspert, men jeg velger å påstå at jeg er blitt en ekspert både på å skape og håndrere mitt eget stress og jeg er blitt veldig god på det siste og bedre på å unngår det første. 

Og som med alt annet her i livet, litt stress er nok bra, for det gjør meg jo effektiv og god, men for mye av alt er det bare kjærlighet som kan være. 

Håper det ikke var for stressende å lese dette innlegget. 

Vennlig hilsen Marianne 

 

Brudekjole??

 Hei

Nå er det ikke lenge igjen til bryllup. I mai skal jeg endelig gifte meg meg min kjære og vi skal for alvor starte vårt liv sammen. 

Jeg skjelver innvendig av glede og kjærlighet og jeg har det helt fantastisk med å endre sivilstatus på denne måten. Jeg skal ikke skrive et klissete blogginnlegg om ekte kjærlighet og sånn. 

Det dreier seg igjen om gamle mønstre jeg hilser på i livets vei. 

Eller det kan være jeg må advare om at det kan komme setninger med klissete kjærlighetsinnhold, for jeg bobler virkelig over av kjærlighet og glede. Jeg hører meg selv nynne på sangen "kjærlighet" med Sissel kyrkjebø rett som det er. Den sangen har alltid betydd noe helt spesielt for meg, og nå enda sterkere.

Men altså, fokus på det som trykker litt nå... 

Det dreier seg om valg av kjole til bryllupet. Brudekjole? Vel, vet ikke helt, men jeg ønsker å ha på meg en spesielt fin kjole på bryllupsdagen min. 

Som et mål i min ned-i-vekt prosess for noen år tilbake var det å føle meg fin i kjole, enten på fest eller til hverdags et store og viktig indre motivert mål for meg.

 Jeg klarte aldri å oppnå følelsen "fin" da jeg var sykelig overvektig. Og jeg har hatt på meg brudekjole i 2001, da jeg giftet meg med min første mann. Da var det hvit brudekjole, slør og alt som hører med, timevis med sminke og velvære og virkelig prinsesse for en dag. Kjolen min var diger og det var jeg og. Jeg husker det var utrolig vanskelig å finne rette størrelsen og at jeg var utrolig heldig som til slutt fant en fin en i str 56, men innsydde kiler i livet. Jeg var nok på "mitt største" vektmessig da, uten at jeg husker hva jeg veide, jeg var jo ikke så opptatt av å veie meg på den tiden. Jeg vet at jeg var en flott brud i 2001, og jeg vet at jeg har hatt et ødeleggende negativt syn på meg selv såpass lenge i livet at jeg må bruke den tid det tar på å få justert dette synet til en sunnere og tryggere selvbilde. jeg er kommet fantastisk langt i dette synes jeg og jeg har en dypere ro og fred meg meg selv. Hurra. 

 Over til nåtidens oppgaver og valg av festkjole til den store dagen. 

Jeg har en travel og givende hverdag som er fylt opp av jobb og oppgaver. Så jeg har funnet en flott nettside som har mange ulike brudekjoler og andre flotte festkjoler. Jeg har mulighet til å sende inn mine spesifikke mål slik at jeg få ren kjole som passer perfekt til meg. Men jeg får liksom ikke "fingeren ut", jeg kan sette med ned å se og se på kjole jeg virkelig elsker, men jeg får meg ikke i gang med å ta mål, eller velge. jeg burde nok heller gått i butikker og prøvd kjoler, men i en pandemi-tid må en velge med omhu hvor en våger å befinne seg og det er ikke sikkert det er åpen butikker. Og de har sikkert ikke sånn kjole som passer meg og som jeg vil ha. Og så er det ikke sikkert jeg vil ha sånn kjole som butikken har. og så,   og så og så... 

Ja, til slutt går jeg tom for unnskyldninger og så gjør jeg heller noe annet, som å ta en løpetur, eller vanne blomstene eller sjekke sosiale medier og eller bare stirrer tomt ut i luften og sånn. 

Hva er det som egentlig foregår her? Hvorfor ska jeg gjøre det så vanskelig for meg selv når det gjelder å velge en kjole til denne nydelige dagen vår? På tide å skjerpe seg Marianne. 

Min kjære spurte meg i dag om jeg hadde bestilt/bestemt meg for kjole. Og da tenker ja at det er i dag jeg skal gjøre akkurat dette. Det blir som om jeg ved å gjøre dette nå, atter en kan klarer å bryte gamle vonde mønstre. 

Jeg skal jo ikke se ut som modellen på bildet (og det er ikke denne kjolen jeg har tenkt å bestille tror jeg?), min kjære skal jo ikke gifte seg med henne, men med meg. 

Jeg er trygg på at han liker meg slik jeg er, og siden frieriet foregikk på Preikestolen (fjell) så kan jeg jo kanskje komme unna med å gifte meg i svette treningsklær og pannebånd?

Neida, jeg ønsker av hele mitt hjerte å føle meg fin og vakker på bryllupsdagen vår, fri for det negative gamle mønsteret som jeg ikke har behov for å følge lengre. Det er bare å gjøre det, trekke pusten dypt og rolig, og smile til livet. 

Takk for at du tok deg tid til å lese dette. 

God selvfølelse er gull verdt og så sårbar og skjør når den ikke får riktig næring. Atter en gang har det vært smart å sette lys " på trollet" som skremmer meg, fo rnå sprekker det og blir borte for alltid. 

Brudeklem fra Marianne

Sånn ca 200 kg i "hodet".

Hei

I disse dager er jeg og min kjære (snart ektemann) så smått (og stort) kommet fint i gang med å skape oss et "nytt hjem", vi bygger om huset som min kjære bor i nå, og så flytter jeg og gjengen min inn når huset er klart til å slå sammen to familier. Spennende tid for oss alle og vi gleder oss samtidig som det er stort og "skummelt" å skulle flytte på seg og gi plass til nye tider. 

Men det er ikke dette prosjektet jeg vil blogge om i dag egentlig. Det er om meg selv i denne prosessen og ting jeg oppdager i meg selv som er interessant å oppdage og gjerne flire litt av. Det dreier seg igjen om et mønster i meg som skal brytes. Jeg hadde aldri trodd at det negative tankemønsteret jeg oppdaget og ble gjort oppmerksom på at jeg hadde satt så dypt og hardt i på på alle mulige tenkelige måter. 

Jeg hilser på det ennå, men jeg tar fort farvel med det også da. 

Så for eksempel nå når vi er i gang med husbygging. 

For ca en måned siden skulle vi kjøpe inn arbeidsklær og annet utstyr. Jeg kjente det med en gang jeg fant den arbeids-buksen jeg ville ha (snekkerbukse, sånn med seler). Jeg leitet etter den største de hadde der, og holdt den opp til kroppen min. Jeg tenkte at den sikkert ikke var passelig, men fikk nå bare kjøpe den. "prøv den", sier min kjære, og jeg ble med ett litt uvanlig lydig og gikk tungt mot prøverommet. Jeg tok på meg buksen, uten se meg i speilet, og oppdaget til min forbauselse at buksen var altfor stor. Jeg måtte ned 4 størrelser for å kunne si at buksen var passelig. Jeg er ikke en speilet liten dame, men jeg er ikke så diger heller, ikke så diger som jeg plutselig ble da jeg skulle kjøpe denne buksen. Enormt lettet og samtidig litt irritert på at tankemønsteret fortsatt er slik bruker jeg flittig nå denne arbeidsbuksen og jubler over at jeg er frisk og funksjonell og at jeg også kan være med å bygge hus. 

Ja, for jeg oppdager jo ofte når vi jobber at stiger en klatrer opp i ikke knekker sammen når jeg står i den, og spiker-beltet jeg også fikk passer og at jeg ikke må bruke de ytterste hullene for å ha det på, det tok litt tid før jeg våget å bruke det, for jeg var skuffet på forhånd over at det ikke kom til å passe. 

Nå kunne jeg latterliggjort meg selv godt her, go rakket ned på meg selv for at jeg får slike følelser og tanker. Men det velger jeg nå å ikke gjøre. For jeg er som jeg er. Jeg har gjort fantastisk mange store endringer med meg selv, og tatt utallige mange grep for å komme meg ut av en usunn og nedbrytende livsstil, jeg har fått til å etablere nye sunne vaner som vare, og som har gitt meg så mye glede, stolthet mestring og trivsel med meg selv. 

Takket være mitt triste og negative tankemønster om meg selv, kom jeg i gang med livsstilsendringen, det er dette som har fått meg dit jeg er i dag. Hvis jeg hadde funnet trivsel og glede i å leve livet mitt slik jeg gjorde for 10-20 år siden, ville jeg virkelig vært ille ute nå, eller i verste fall ville jeg ikke vært her i det hele tatt. Så hver gang jeg kjenner at det negative måten å tenke på begynner å våkne, kan jeg sende det en takknemlig hilsen og legge det vekk igjen.  

Det er en mening med alt som skjer, og jeg er av den tro at en ikke blir tildelt større utfordringer enn en kan takle. 

Klem fra Marianne 

PS!

Når en av og til er ca 200 kg i hodet, er det å gå med snekkerbukse/selebukse en knallgod øvelse, for jeg kan til tider føle at jeg ser ut som "Karlson på taket" og han er jo knall :) 

 

Regulering av følelser.

Hei

Denne uken har vi i Roede-verden  😀blant annet hatt opp temaet MAT OG FØLELSER. Jeg tror de aller fleste av oss mennesker har en eller annen form for kobling til mat og følelser, for vi har jo alle vært barn. Og det nyfødte barnet roer en best ned med å gi det litt mat, dvs brystmelk eller mat fra flaske, så det hele starter liksom der. 

Jeg var så heldig å få æren av å holde ukens nasjonale webinar for Roede sine kursmedlemmer denne uken, der temaet mat og følelser ble tatt opp. Men jeg følte meg ikke "ferdig snakket" om temaet, jeg må jo begrense meg når tankene mine flyr av gårde inn i dette for meg altoppslukende temaet. 

For ca fem og et halvt år siden, sommeren 2015 tok jeg en stor og vanskelig, men livsviktig avgjørelse i  mitt. Jeg sluttet å spise snop. For jeg hadde inntil da, hele mitt liv, så godt som daglig spise snop, både sammen med andre, men aller mest i det skjulte. Det er ikke galt å nyte litt snop en gang i blant, men for meg ble det galt å bruke snop som unnskyldning til å regulere følelser. Jeg kaller det unnskyldning, men det er et kraftig "rusmiddel" når sinnet koker og en har vanskelige følelser å takle. 

Jeg tror ike jeg var en sur og irritert person å være sammen med i den tiden jeg misbrukte snop. Jeg var (og er) en glad person, jeg er grunnlegggende i godt humør. Men jeg vet at jeg også var aktivert og opprørt på innsiden av det som rørte seg i mitt negative tankemønster, go snopet hjalp meg å regulere meg selv slik at jeg hadde det bra. Det er kanskje litt uforståelig å lese dette, men jeg kjenner at jeg forstår det selv nå. 

Jeg tillater meg selv å sammenlikne mitt misbruk av snop med måten alkoholikere misbruker alkohol. 

Det kan være gøy å si at jeg var "snopoholiker, og jeg har kjent på at jeg ikke kan spise snop igjen for da jeg jeg faktisk "på kjøret" og mentale prosesser overtar hjernen og begynner å lede meg inn i misbruket igjen. Det er vanskelig å være i nærheten av snopeskåler og folk som spiser snop for lenge, og jeg har møtt på tankemønsteret mitt og jaget etter å hamstre snop noen ganger. Nå bare hilser jeg på disse tankene, før jeg jager de vekk igjen. 

Men hva gjør jeg med de vanskelige følelsene da? De kommer og går ennå, slik er jo livet. Jeg vet og kjenner på at jeg har et fantastisk godt liv, men livet er likevel ikke rosenrødt og problemfritt til enhver tid. Jeg kjenner meg selv, og vet hvilke sinnstemninger rundt meg som påvirker meg i positiv eller negativ retning. Jeg kan bli "slått i bakken" av hendelser og situasjoner følelsesmessig, og virkelig såret, sint eller fornærmet så det vrir seg i hele meg. 

Jeg har alltid vært en treningsglad person (selv da jeg var stor og tung i kroppen) så jeg har erfart at treningsøkter roer like godt ned som sukkeret kan gjøre. 

Så trening ble min nye måte å regulere følelseskaos på, jeg får ro i hodet når kroppen får jobbe. Men jeg har jo innsett at jeg ikke kan løpe fra alle følelsemessige påkjenninger. Det blir for belastende for kroppen, jeg har lett for å bli overtrent og dårlig av det. Så det jeg har landet på er rett og slett å våge å kjenne på å ha det litt sånn "dårlig" av og til. Kjenner på de vonde følelsene liksom, bare "stå i det", gjerne trekke pusten dypt og lenge, skrive dagbok, eller bare la det jage igjennom systemet som en mental piggtråd. for jeg erfarer om og om igjen at de vanskelige følelsene roer seg, slik himmelen ofte klarner opp etter et kraftig tordenvær eller en sterk storm. Jeg har ny kunnskap om hvem jeg er i den store sammenhengen i livet og at ikke alt som skjer dreier seg om meg, men at jeg er en viktig brikke i litt livs puslespill. 

Jeg er blitt snillere nå, både med meg selv, og med verden rundt meg. For jeg håndterer mine vanskelige følelser mer ansvarlig, jeg eier de selv og jeg har selv vært med på å skape de. jeg har for lenge siden lagt fra meg den "offerrollen" jeg spilte i livet mitt, og den "applausen" eller sympatien jeg lenge fikk god næring fra har jeg ikke lengre behov for. 

Til slutt vil jeg si at når koblingen mellom mat og følelser eller snop og følelser blir for sterk og dominerende er det smart å søke hjelp. Det er to helt forskjellige ting å nyte mat/snop og bruke det til å takle følelsesmessige påkjenninger. Vi lever i et samfunn der mat er stor tilgang på, vi må jo spise for å overleve, og mat er kultur, sosialt, og tradisjon. 

Jeg nyter sunne og gode måltider, klarer fint å leve godt med de valgene jeg måtte ta. Det var tøft i starten, men det var for meg livsviktig. 

Stor klem fra Marianne. 

Flytteprosess startet.

 Hei 

God t nytt år.

Nå er 2021 i gang og dette året har store endringer å by på for meg og min familie. 

Jeg skal gifte meg med Øystein, og barna mine og jeg flytter. 

Dette betyr at huset mitt skal selges, huset vi har bodd i i snart 19år. 

Huset mitt bærer på mange minner, mange gode opplevelser, men også de opplevelser en har hatt vondt for å takle. huset mitt har tatt i mot meg som den jeg er, uansett hvilket humør jeg har hatt med meg, og hvordan jeg har oppført meg. 4 av mine 5 barn er født og oppvokst her, jeg har opplevd samliv, skillsmisse og ny kjærlighet mens jeg har bodd på denne adressen. 

Det å begynner å tømme loftet, ikke fordi vi er klare til innflytting i nytt hus ennå, men fordi akkurat i dag kom det over meg at jeg var mentalt klar til å begynne. Og ingen flere unnskyldninger til å la være. 

Det renger ute etter en uke med kulde og snø, og jeg har en liten løpestrekk så dermed har jeg pålagt meg selv en løpepause til skaden er vekk. 

Så ingen søndagsløpetur og ikke for kaldt til å la loftsluken stå åpen. 

Det å åpne opp kasser som inneholder bilder og leker og annet som vi har spart på, gjør noe med meg. Jeg blir ikke så effektiv som jeg liker å være. Jeg blir sittende å bla i album, se på bilder, tanke, mimre og timene flyr. 

men det er godt å få ryddet opp i minnene, både fysisk og psykisk, jeg får liksom ryddet litt i hodet også. Jeg har gått en langt vei på endringsstien så langt i livet, go det er ingen grunn til å tro at jeg er ved veis ende ennå. 

 Ved å ta vare på minner og bevare det vi vil ha, tar vi med oss de gode opplevelsene og det vi er videre inn i vårt nye liv og vårt nye hjem, som moderen familie med særkullsbarn og bonusbarn. Ingenting er det samme lengre. 

i 2021 brytes resten av de gamle mønstre jeg har kjempet mot.

Jeg er evig takknemlig og stolt for alt jeg har vært og alt jeg er. 

Når jeg tenker på hvor redd jeg har vært for å gjøre nettopp det jeg nå gjør, hvor hardt jeg har nektet meg sel vå ta imot deg gode livet gir meg, må jeg nesten le litt av meg selv når jeg nå planlegger å være brud, og alt det som kommer etter det. Jeg som lovet meg selv ALDRI MEG, er blitt i tvil om hva det var jeg egentlig mente med det. Hva var jeg jeg aldri mer lovet meg? Å bli elsket, å bli sviktet, å gi livet en sjanse? Vet ikke helt, klarer ikke huske det. Trenger ikke holdet det løftet i hvert fall. 

Jubler for fortsettelsen 

Klem fra Marianne