Løpeterapi?

Hei 

Dette har vært en sånn uke der jeg har opplevd at det er veldig tøft og vanskelig å gå forbi snopehyllene på butikken uten å ukritisk forsyne meg at det som ligger der. 

Egentlig har jeg hatt det sånn i flere uker, jeg er på en måte innom en gammel strategi og et gammelt mønster for hvordan jeg løser mine utfordringer og takler mine problemer. 

Det er rart å hilse på dette gamle mønsteret nå, så mange år etter jeg sluttet på spise snop, spise det på den måten jeg gjorde, spise for å døyve stress og vanskelige følelser, la sukkeret og fettet bedøve meg og gi meg noen minutter med glede og nytelse. 

Huff.... 

Jeg vet at det ikke funker for meg å spise meg fri fra alle vanskelige følelser og situasjoner jeg må igjennom. Det gir ingen effekt lengre, og jeg har ikke lyst på denne effekten heller. Jeg bare er litt satt ut av at det skal være sånn sterk dragning fra det gamle mønsteret ennå. Jeg har jo jublet over at jeg ikke lengre overspiser eller trøstespiser, at jeg er kurert og har fått bukt med alt sammen. Og jeg har jo det, jeg kan jo juble, men det er så slitsomt og trøttende å kjempe imot noe jeg ikke engang ønsker å gjøre. 

Det blir veldig forvirrende. Men jeg har klart å utføre mine butikk-ærend uten å kjøpe noe "dop". Jeg har måttet gå noen ekstra runder i butikken for å komme meg ut av "transen", jeg vet jeg har blitt stående å stirre på snopet og gå sakte videre, mens den indre dialogen jobber i meg. 

Heldigvis for meg vet jeg at løping gjør underverker på mitt indre kaos. Jeg får trampet ut all sinne og fortvilelse, all stress og uro i kropp og sinn. Jeg løper av meg det som trykker på, og så opplever jeg at alt som før var en vond og ekkel følelse v å ikke få til noe som helst, bare var nettopp det, en følelse, og det går det fint an å få bukt med uten å spise seg ihjel. 

Det er ikke det at jeg ikke kan spise noe søtt eller "usunt", men ikke på den måten jeg gjorde før!

Jeg har sterk tro på å trampe ut sånne vanskelige følelser og opplevelser livet gir. 

Og så blir en jo i god form etterhvert også. Det er bedre enn å spise det bort, for det har jeg gjort tidligere og det viste seg å ikke fungere noe særlig. 

Så da er det vel bare å fortsette da, å løpe, selv om en ikke er særlig stresset eller sint, det er jo noe som heter løpeglede også, og det er en veldig god følelse i hvert fall. 

Drømmer om å løpe i mål på et helt maraton en dag, vet ikke når, men det er en herlig drøm. 

Hilsen Marianne, 

som i hvert fall løper raskere forbi snopehyllene for hver gang. 

NB! Jeg kjenner mest av alt på at jeg er glad og takknemlig, lykkelig og rolig. Men ærlig med meg selv og min verden når det gjelder nedturer og vanskelige situasjoner og følelser livet gir til tider. Det er jo slik det skal være, livet gir oss mange sjanser til å takle, håndtere, lære og utvikle oss.