Huset i Elvavegen ❤️

💝 Hei

Dette er ikke en salgsmelding, eller et blogg-forsøk på å selge huset mitt. Dette er et innlegg om huset jeg har bodd i, i snart 20 år, og som jeg snart skal og vil selge.

Det går virkelig unna med huset  i Heiane vi alle skal bo i nå, og snart er 2 etasje klar til innflytting Vi har overlatt innspurten til en dyktig og effektiv tømrer, for etter sommerens harde innsats ble det tomt for energi og arbeidsglede for oss to som har stått på i hver eneste ledige stund siden januar i år. 

Så altså, det nærmer seg innflytting. 

Og det vil si at det for meg og mine barn nærmer seg utflytting også.... 

 Jeg har bodd i huset i Elvavegen siden våren 2002. Jeg og min daværende ektemann falt pladask for dette huset og stedet da vi en vakker vårdag tok turen ut hit på visning. 

Det var noe helt spesielt med alt sammen og vi bestemte oss for å gi bud. Heldige og glade fikk vi kjøpet, og ca en måned seinere flyttet vi inn, da var i en liten familie på tre, men jeg visste at det var en liten en i magen, og jeg gledet meg over at vi skulle bli flere som skulle bo her. 

Etterhvert som årene gikk, kom det tre barn til, siste ble tvillinger og huset bare "vokste" liksom, vi klarte å gi rom til alle, selv om det var mange løsninger som kun egent seg for små barn. På det meste var det 7 mennesker som bodde her, 7 stk rundt spisebordet. S

å her har alle mine barn fått vokse opp og de har klart akkurt det veldig bra. 

Livet skjer, og vi voksne i huset skilte lag. Huset ble etterhvert mitt (og mest banken sitt) og barna mine og jeg har bodd her i 10 år, det vil si bare meg og barna, ingen ny partner som har bidratt til harmonien. 

Men det hører med til historien at min kjære far tok på seg hovedansvar for vedlikehold og reparasjoner i alle mine enslige år. 

I 2019 traff jeg Øystein og det store kjærligheten, og vi fant ut at vi ville bli gamle sammen, og leve sammen med våre barn, alle i ett hus. 

 Dette året har vi til nå brukt all vår tid på å skape/bygge og lage oss det hjemmet vi ønsker oss. Øystein sitt hus /vårt hus er snart klart for innflytting altså.

I går var jeg innom huset i Elvavegen for å hente noe. Da kjente jeg det, en form for tungsinn eller tristhet som fylte meg. Huset er blitt så fremmed nå, selv om jeg bor her annenhver uke sammen med barna.

 Jeg innser at huset trenger en ny eier, en ny familie, slik at det får liv igjen. For her har det virkelig vært mye liv og røre, og det er mange hundre tusen minner i veggene her. Det har vært et hus fylt med glede og latter, mye kjærlighet og mye alvor. Oppturer og nedturer, alt har disse veggene tatt i mot og tatt vare på. Tungsinn og tristhet er borte, og jeg sitter igjen med en dyp takknemlighet og varm kjærlighet for dette huset. 

Det er nok ikke hvem som helst som kan kjøpe det, huset trenger omsorg og kjærlighet, og vi skal gjøre det så fint og godt som mulig å flytte inn i.  Alle behov huset har skal komme frem, slik at neste eier vet hva det trenger. 

Det vil alltid ligge en herlig strøm av barnelatter fra de 5 barn som har fått vokse opp her sammen med meg, og alle våre opplevelser og minner tar vi med oss videre. 

I dette huset klarte jeg å endre meg, fra å leve et usunt og helsefarlig liv, til å kvitte meg med overvekt og etablere en sunn og helsemessig god livsstil. Jeg tar med meg mine nye sunnere og gode vaner videre og er veldig takknemlig for at huset i Elvavegen tier om alt jeg har gjort mot og for meg selv disse årene. 

En god del rørt og dypt takknemlig for at huset fortsatt står og og trygghet for at neste eier vil få et hjem med mye kjærlighet og varm, gå jeg straks til ro, vel vitende om at det ikke er mange netter igjen før jeg ikke skal stå opp og starte dagen i dette huset mer. 

Husvarm klem fra Marianne