VEKTEN OG EG KAN BLI VENNER VI

HEI HEI HEI

Ja no kan eg no bare si at eg er ikkje noe spesielt fornøyd eller stolt av meg sjøl.
For eg har fusket og lusket, og lurt meg sjøl så langt ut å landet at det nesten ikkje er til å snakke om.
Men men , er du med på leken, må du smake steken?

JADA, det er jo lov å kose seg litt, spise usunne ting og slappe litt av med treningen, men HALLOEN... Dette blir for DUMT.

For i dagevis nå har jeg vært: 
- verdens styggeste dame
følt meg ekkel
- trøtt
- sur ?
- kvalm
- full av smerter
- "fyllasyk" mage (ikke grunnet alkohol altså)
- en underlig trang til å jage vekk alle som er glad i meg og bryr seg om meg.

Er dette å kose seg, nyte livet, og å slappe av? NEI, dette er å gå inn for å fullstendig ødelegge livet mitt. Selvskading?
Lurer du på ka eg har gjort?
Eg har spist feil mat, og drukket feil drikke, nedprioritert treningen min, og dermed SMALT det i hele meg.
Og ikkje nok med det, når eg forsiktig og veldig stille gikk på vekten i dag tidlig, har eg pinadø meg lagt på meg ganske mye og, som om overnevnte punkter ikkje var nok. Gratulerer Marianne, no er du på vei oppover igjen, LØKKE TE.

Ka skal eg gjøre no då? GRINE, LE, eller bare fortsette å gi f...... ? Det er jo ferietid for meg no, vil skal jo reisepå tur, og KOOOOOOOOSE oss, det fortjeeeeeeener vi, og da måååååååååååå eg jo kunne unne meg noe goooooooooe greier sant?
Hmmmmmm, men eg bare tenker, hvis eg no skal få lov å koooooooose meg litt i ca 14 dager, då kommer jo eg til å få enda flere kilo å ergre meg over, for eg er sånn, eg ergrer meg over PLUSSKILOENE..... Så derfor har eg så inn i granskauen LYST til å gjøre det eg tenker, ikkje høre på velmenende "snille" ord om at eg fortjener å legge på meg litt til (for det er jo det som skjer).
Eg har lyst å gjøre det er brenner for, fra og med i dette skrivende øyeblikk,, og inn i evigheten. for jeg vet jo kan eg er flink til, eg vet jo ka eg kan, og eg er liksom "dum" nok til å gjennomføre det hvis eg lukker ørene for snille ord, og bare lytter til MEG, og gjøre det EG kan.

Eg har jo for noen få år siden virkelig kjøpt meg denne kunnskapen gjennom Personlig trener og Grete Rode konsulent, og eg har gjort myyyye annet som eg bare må bruke, ingen vits på kjøpe mer hjelp, det er bare å få fingeren ut og slutte å klage, fuske, lure og lyge.... (
Og når KURSET er over ELLER PT timene er ferdig, er eg jo fortsatt alene om problemet uansett, og det de to har sagt til meg, det hører eg faktisk ennå, inne i hodet mitt)
SKAL eg slanke meg no då?
NEI, eg hater SLANKING...

Skal eg trene meg smerterfri og spise meg lettere i kroppen ?
 JA, det må jeg gjøre, for det ELSKER eg.

Streng DISIPLIN og fokus på målet, en god plan som skal ølges til punkt og prikke.... det er jo det som skal til. Men eg skal liksom lytte til og følge ALLE råd som kommer, siler ikkje ut de dårlige rådene en gang... IKKJE noe smart......

Men men, PÅ AN IGJEN, eg gir ALDRI opp.... (har gitt litt opp, men ikkje no mer, no skal eg...)

Litt flaut dette her, at eg som liksom er sååå "flink" har klart å nesten finne tilbake ti den veien eg gikk når eg ble 150 kg, som var for ca 12-14 år siden, det var veldig bra eg snublet på den veien no, for da oppdaget jo eg ka som var i ferd med å skje sant, litt "fyllasyk" og "ihjelslått" kropp var signalet og tegnet eg trengte til å snu, og til å finne tilbake til MIN VEI for å klare å ha et godt liv, sånn som eg liker å leve det.

Eller er livet som en fjelltur?

HEI.

Når livets håndballkamp endelig er ferdig spilt

er det andre ønsker og behov som skal blir tilfredsstilt. 

Kampen fortsetter, men ikke på banen,

Jeg har beundret en fjelltopp, fra godstolen og altanen..

Og endelig var jeg på den toppen, 

og jeg jublet over hele kroppen

Det var tungt å komme opp, jeg ble skitten og svett, 

for å nå opp til toppen er ikke særlig lett

Og stien kan være vanskelig, ja kronglete å gå,

og får at det ikke skal gå galt, må en alltid passe på..

Det er greit nok det, å ta seg en fjelltur av og til

opptur og nedtur, er det dette jeg virkelig vil?

Eller er det best å bare leve livet litt "nede" og bli gla, 

dersom en lykkes med noe og ser at resultatet blir uforventet bra?

ELLER, skal en leve på toppen og ha super oversikt

og falle så det stuper i storm og dårlig sikt?

Skal en være optimistisk og alltid smile og være glad

eller ikke kaste bort et smil som kanskje ingen vil ha?

Vel jeg har ikke svaret på alle spørsmålene mine, 

når jeg føler meg trist, gjemmer jeg meg for å få fred til å grine.

Når jeg føler meg glad, og det er nesten hele tiden,

vil jeg ikke skjule det og, lov å vise verden den siden...

Og om jeg psykisk befinner meg på topp eller på bunn, er ikke temaet her, 

jeg bare hadde en ledig stund.

Så da ville jeg skrive litt, og hva jeg tenker om en fjelltur og om livet jeg lever, 

jeg elsker å hvile øyene på en fjelltopp, og går opp der når jeg strever.

Jeg er takknemlig for å ha evnen til å komme meg til toppen når jeg vil, 

både fysisk og psykisk gjør en fjelltur meg snill

Slankepulver og smågodt.....

HEI.

I skapet med det rare i, der er det noe  rart. 

Alle hyllene de inneholder ting som jeg har spart.

Men på nederste hylle, der har jeg ikke brukt vett
 for der har jeg "opp og ned" mat, og ingenting av dette er rett..

Seigemenner, nonstop, smågodt og sjokolade

slankepulver, måltidserstatter, alt dette gjør jo skade....

så hva spiser jeg først, det til høyre eller det til venstre side?

Eller skal jeg bare ta litt tran, og i fristelsene lide?
Og hvordan var det igjen, skal vekten ned eller skal den opp?
Var jeg fornøyd med at målet er nådd, har denne slankingen sagt stopp?
Men skulle jeg begynne å overspise på snop,
skulle jeg velge sukker som min trøst og mitt dop?

Skulle jeg deretter bli så skamfull at jeg bare lever på pulver og lite kalorier,
jeg elsker jo SUNN MAT, jeg er jo på rette stier....
Nei MARIANNE, nå skjerper du deg og lar være å hente fram,
det livet du engang levde der du følte så mye skyld og skam.
Men kanskje det er en trygghet, og litt lurt og av og til minnes livet som "var"
 ikke er slik jeg har det nå, jeg har fremtiden klar?

Jeg ler av meg selv, for jeg er temmelig gal, 

hvis jeg fortsetter å tro, at jeg bare er lykkelig som smal. 

Ja, da er jeg "blondere" enn jeg gir inntrykk av å være

så alt dette snopet skal jeg dele med mine kjære.

Og slankepulveret skal jeg nok klare å fordøye en gang, 

men aldri mer leve med så mye kræsj og pang

LIVET ER SOM EN HÅNDBALLKAMP?

HEI

Over halve mitt liv har jeg vært en håndballspiller,

ikke av de beste, men jeg vet hvor  ballen triller

Og jeg savner dette spillet, ja jeg lengter ofte tilbake,

vi hadde våre seirer og tap, og vi måtte selge vaffelkake.

Men egentlig  synes jeg livet mitt har fortsatt   å være, 

en kamp om en "ball" , og om seier og om ære.

Jeg har tapt mange kamper, men også vunnet noen få,

og noen kamper spiller jeg ikke, jeg melder meg ikke på!

Ofte var godt forsvar det beste angrep vi kunne  ha, 

og godt miljø på laget mitt det gjorde meg så gla..

Jeg har hatt mange bomskudd, men også truffet mål, 

jeg har sittet litt på benken, folk har måttet høre på mitt gnål...

Jeg er blitt dømt og fått noen gule kort for "regelbrudd"

og når jeg har tråkket litt på streken, har hele spillet snudd. 

Jeg vet at når en kaster ballen litt for langt og hardt

, blir den vanskelig å gripe, dersom en selv er i fart...

Det er best å bruke klister hvis ballen er for glatt, men ikke ta for mye, 

det er nok med en liten klatt.

På banen og i livet ellers er det mange som ønsker å stoppe deg når du har kontroll på ballen,

de kan rive deg i bakken, sånn at du kanskje dunker deg i skallen..

Men når finte-teknikken er god, og du har skjønt hva de pønsker på, 

unngår du fienden, ja, dytt de vekk hvis du må.... 

Målvakten er der, jeg har stått i det buret selv

noen baller ble reddet, og noen fløy forbi med et smell..

Men ballene jeg fanget og kastet ut igjen, er som når mine nære trenger hjelp, og jeg vil være en god venn

Tilhørighet og å kjenne sin plass her i livet,

 er viktig for meg, jeg kan ikke dette beskrive

men av og til trenger man en reddende engel som prøver, 

når forsvaret er dårlig, og ingen øver....

Nå for tiden ser jeg bare håndball på tv og fra tribune i en hall

er min siste kamp spilt, er håndballskoene blitt kald?

Får jeg noengang oppleve gleden av å høre til på et lag, 

få tildelt  oppgaver og målsetninger, og kanskje vinne noen slag?

Eller er jeg der allerede, midt i livets kamp med vettet

, og leiter jeg etter ballen

er den i luften eller i nettet. 

Jeg grubler ikke på om jeg skal bli håndballspiller igjen, 

men jeg vet at jeg for alltid vil være håndballens venn. 

Jeg vil fortsette å leke, og være en vennlig spiller og "trener", 

ikke bruke skitne knep eller triks, for det er det ingen som fortjener. 

"håndball er gøy, og eg liker syltetøy" 

(sitat fra meg selv, dette var så gøy å si før)

INNKALLINGEN

Hei.
Nå har jeg fått innkalling til ny røntgen, dette har jeg ventet å noen måneder, og liksom glemt det litt og.
 For livet går videre, og det har jeg også gjort. Ankelen min er ikke helt god, men jeg har blitt vant til at det er slik, og synes det er greit nok nå. Men det er selvsagt sikkert ikke det. Det jeg tenker på er at nå kan det skje nye ting igjen. Etter røntgen får jeg vite om det kan gjøre noe med disse plagene, og dermed en ny operasjon (hjeeeelp) og ny opptreningstid. Eller så får jeg vite at det ikke kan gjøre noe med dette her, ergo, kanskje det kommer til å være plagsomt og dårlig funksjon i ankelen "for alltid". Jeg liker ikke å tenke på noe av dette, men det ligger å MURRER i hodet likevel. Sååååå dååååå  får jeg bare vente å se hva som skjer, lytte til ekspertene, og dersom de sier at dette ikke kan bli bedre, skal eg motbevise nettopp det. Jeg har allerede forsøkt å løpe litt, det klarte jeg, det gjorde grusomt vondt i dagevis, men, det gikk an å løpe LITT. Det gjorde det IKKE for noen måneder siden, så det så. Det er 11 måneder siden ulykken. Ja, det er snart et år siden jeg gjorde den "tabben" å ta meg en sykkeltur jeg egentlig ikke hadde behov for å ta. Jeg kunne gjort andre ting den kvelden. jeg kunne ryddet huset, hagen, sovet, vært med venner,, gått å DATE, eller bare blitt sittende på terrassen. Men jeg gjorde ikke det, og så ble det sånn...
På tide å slutte å angre på den sykkelturen nå kanskje?

Veien videre blir uansett spennende. Jeg tror ikke jeg kommer til å våge å ta en sykkeltur igjen, har prøvd, og det gav en veldig redsel. Jeg trodde ikke det, men den eneste ute-syklingen
jeg nå takler psykisk, er når jeg bærer spinning-sykkelen min ut på terrassen...
Det er greit for meg det, så kan jeg heller le litt av meg selv, enn å bruke så mye tid og energi på å være redd. Og det er helt ok å bare bli sittende på terrassen, i hvert fall hvis det blir varmt nok til å finne roen der ute. Denne sommeren er ikke like varm som den forrige var, foreløpig, men det gjør ikke noe, jeg liker været uansett jeg. ÆDDA BÆDDA

Sunt å være usunn?

Hei.

Eg tilstår at eg ikkje har holdt mitt ord, 

om å ikkje innta noe annet enn sunt og godt fôr.

Etter at batteriene i badevekten ble helt flate, 

har eg unnet meg litt chips, eller en liten sjokoladeplate. 

Og det er så godt, og det gjør meg så gla,

til de som har laget dette, TAKK SKAL DU HA.

Jeg har lært at mengden av dette har mye å si, 

for hvor rund og tung en har lyst til å bli. 

Så no bare smiler eg, og så glad for det som finnes

av både grønnsaker og søtsaker, og at det på sykkelen spinnes. 

Plutselig vet eg at jeg ikkje skal overdrive,

og lykken er stor, det kan eg ikkje beskrive.

Jippi jippi, no er eg endelig gammel nok

til å være den jeg er, og ikke følge flokk!!

Klem fra Marianne

JAAAAAAAAAAAAAAAAA, NYTT TURMÅL I SIKTE

På lørdag gikk jeg en tur sammen med Vibeke (min søster) som jeg ikke har gått før. Alltid litt skummelt/gøy med nye stier og turmål, for når en ikke helt vet hvor turen ender, hvor langt og tungt det er, er det litt lett for å bli fort sliten og umotivert. Nå skjønner jeg hvordan litt mer hvordan ungene har det når de er med meg på turer de ikke har gått før. En blir litt usikker, og har litt lyst å bare snu å gå hjem igjen. Gjerne skylde på vondt i foten eller litt kvalme.... Men jeg er VOKSEN, og bør ikke "stjele" barnas metoder og å ikke gjøre noe nytt, så jeg gikk flittig avgårde og sa ikke så mye om hva jeg følte på, var bare positiv og glad jeg.
 Og litt sånn plutselig var vi oppe ved Vikinghytten, eller, vi trodde det var Vikinghytten i hvert fall. for det var jo den hytten vi hadde sett på hele veien oppover fjellet..... Det viste seg at det bare nesten var Vikinghytten, og den ekte hytten som kanskje har tilhørt vikingene (?) lå like bortenfor, så vi kunne i hvert gall skryte på oss at vi hadde gått såpass langt.
Da jeg stor det oppe på "toppen", oppdaget jeg noe jeg lenge har lurt på. Og det er hvor stien/løypen over Vidden fra Åsane til Ulriken går. Opp det oppe, der kunne jeg SE det. Vardene, de viser jo vei!!!! Så nå har jeg en ny drøm, et nytt mål, en ny TUR, Jeg vil gå hele turen, fra Åsane til Ulriken, på fjellet, fra varde til varde. En vann av meg sier det kan ta ca 5 timer, men jeg tror jeg bruker mer, ja, det går nok en hel dag med dette. Og jeg gleder meg. For da jeg hadde gått denne turen, oppdaget jeg til min store glede, at det ikke gjorde noe spesielt vondt i foten å gå, bare litt, og litt vondt er helt greit. Jeg går denne turen uansett, alene, eller i godt selskap, for endelig er jeg i stand til å våge å gjøre det jeg liker aller best når jeg har fri, nemlig å gå lenge i fjellet. Jeg tror jeg er i godt nok form til å klare det, og hvis ikke, skal jeg klare det likevel.

GLEDER MEG