Et litt irriterende innlegg -Om å trene i julen og ellers i livet.

Hei igjen.

Dette er et innlegg om trening, et sånt litt irriterende innlegg å lese for deg som kanskje ikke er så glad i trening, eller som tenker at du burde trent, men ikke har motivasjon, og så dynker du deg i dårlig samvittighet fordi du ikke føler deg vel med å ikke ha motivasjon til å starte.

Hvis dette gjelder deg, og du kjenner at det irriterer eller sånn, står du fritt til å slutte å lese. 

Men bare les litt til, for jeg har det litt på samme måte som deg, jeg gruer meg veldig ofte litt på forhånd til å starte en treningsøkt. i skrivende stund har jeg det slik, jeg har på meg treningstøy, klar for å små-jogge bort på Max Fitness -treningssenteret jeg elsker å trene på, og løping er også en fin mosjons-form for meg. Fjellturene venter på meg, men jeg planlegger å bestige noen topper før året er omme. Men tilbake til saken. Jeg har det altså slik nå, at jeg er litt ambivalent i forhold til å gå å trene. Jeg har trent temmelig hardt denne måneden, og i tillegg vært skadet, og jeg tenker nok at kroppen min har godt av en pause. Men, jeg må trene litt likevel, på grunn av utfordringer med slitasjesmerter mm. Så dersom jeg ikke trener regelmessig, får jeg mye plager og det vil jeg ikke ha. 

Jeg har hatt noen treningsøkter denne julen, i hvert fall i starten av den. Både hjemme og på treningsenter, langs veien og i skogen. Så jeg kan virkelig skilte med at jeg har trent. Men hvorfor gjør jeg dette? Jo, nå skal jeg fortelle. Det er for meg en jakt!! En jakt på velvære og trivsel. Jeg har det så godt med meg selv som ferdig trent. Og dette er ferskvare-følelse, jeg må ut på ny jakt hver dag. Det er som nybakte rundstykker rett fra ovnen, det er som nyplukkede jordbær en varm sommerdag, ja, det er verdens beste rus, og jeg er blitt avhengig. Før jeg for alvor begynte å trene, men personlig trener en gang i 2013, var jeg ikke like treningsglad. Men PT.Timene lærte meg å kjenne mitt potensiale, vekke treningsgleden jeg hadde sovende i meg, og etter dette har det ikke vært noen vei tilbake. En må selvsagt ikke kjøpe PT timer for å bli glad i trening, en må egentlig bare begynne, fortsette og aldri slutte. Livet har lært meg at jeg ikke bør trene like hardt hver dag alltid, jeg må kjenne litt på hvordan jeg har det og hvordan jeg føler meg, Hvis jeg er svimmel og kvalm etter treining, vet jeg har økten har vært hard og at jeg skal ta det roligere neste dag. Men aldri ta en rolig dag med å bare sitte/ligge, for da kommer disse små og store betennelsesliknende tilstandene i rygg/nakke mm som jeg ikke setter særlig stor pris på

Snart starter treningsåret 2018, og jeg gleder meg til å ta fatt på det. Men akkurat nå gjelder det å fullføre treningsåret 2017, som har vært et år men store og små positive overraskelser for meg trenings-messig. Jeg har fått til ting jeg trodde jeg ikke kunne, og det er så gøy.

Så til deg som ble litt plaget eller små-irritert av dette innlegget, takk for at du leste det likevel. 

Nå skal jeg ignorere alle små-protester og over-taling  i mitt hodet til å la være å trene i dag, og komme meg avgårde på trening. Da lager jeg meg en god dag.

Egentlig så tror jeg at det er meg selv som blir mest irritert av å lese igjennom dette innlegget, for treningsglade folk er irriterende for oss som egentlig ikke har så veldig lyst til å trene i dag. Men plutselig har du trent likevel og  er gått over til det treningsglade folket, som sikkert har det bedre med seg selv det jeg har akkurat nå

Klem fra  Marianne

Det handler om FØLELSER -Kåpe og støvletter og kjoleglede.

Hei 

Tusen takk for at du leser. Jeg setter stor pris på dere som kommer med tilbakemeldninger og gode ord. 

Håper innlegget under kan gjøre deg like glad som det har gjort meg 

Så ble det igjen en "sånn tørke-gledestårer" opplevelse for meg. 

Sånne små detaljer som ingen kanskje tenker over men som har betydd så mye for meg og min opplevelse av å være litt sånn fin og "damete" når jeg vil. 

Jeg er ikke overdrevent forfengelig, men har mer og mer lært meg å pynte meg for min egen del, jeg kjenner at det er godt å føle at en er "fin nok" og sånn. 

Jada, jeg vet at man er fin nok, men dette handler nok mest om FØLELSE. 

Altså, jeg har i årevis hatt en utrolig smal kåpe hengende i skapet. Jeg aner ikke hvorfor jeg kjøpte kåpen, den har aldri passet i det hele tatt, og ble bestilt på nettet, på impuls, fordi jeg alltid har ønsket meg kåpe men ikke hatt mot til å kjøpe. 

Jeg husker godt skuffelsen da den kom i posten og jeg fant ut at den var altfor trang, jeg tror det var en meter mellom knapp og knappehull, og umulig for meg å bruke. 

Jeg har hatt mange sånne opplevelser i livet. 

Og har bare gitt opp, uten å dvele mer med det. Og høye støvletter har aldri vært noe jeg har vurdert å verken prøve eller kjøpe, fordi det ikke fantes støvletter brede nok til mine legger. 

Små bagateller i livet som faktisk har forsuret min opplevelse av å være en "god nok" person. 

Tro meg, jeg vet godt at dette er helt feil holdning og tankegang, men sier det igjen, dette handler om følelser!!

Kåpen hadde jeg gitt opp, jeg hadde faktisk gitt den vekk til min søster. Hun har også hatt den hengende i skapet lenge, fordi hun har andre kåper å bruke, og denne kåpen var egentlig litt for lang til henne. Så da jeg hjalp henne med å flytte inn i ny leilighet, fant jeg kåpen og prøvde den. Jeg kan ikke beskrive hvor glad og stolt jeg ble da den faktisk passet, og min rause søster godtok at jeg ville ha den tilbake. 

I julegave har jeg også fått mine første par med støvletter. 

Og gjett om jeg følte meg som en DAME da jeg kunne ta på meg både kåpe og støvletter utenpå julekjolen. Det var som om jeg fikk litt FRED innvendig, og fred er jo viktig å finne.sånne små delmål, livs-mål som forteller meg at nå er det over, det "gamle livet" som ikke-god-nok (NB! Kun en følelse, men en sterk følelse) er lagt bak meg. 

Og når jeg kommer i "skade" for å føle meg stor og udugelig igjen, kan jeg jo bare gå å ta på meg kåpen min, så kjenner jeg straks på gleden igjen. Jeg har bestemt meg for å passe godt på at kåpen og støvlettene aldri bli for trange til meg. Og kanskje også etterhvert bli oppmerksom på at kåpen ikke blir for stor. En kan jo ikke være en evig slanker, en eller annen gang må en vel sette strek for det også. 

Jeg synes den biten er veldig vanskelig, for jeg har kvittet meg med en veldig stor overvekt over veldig lang tid og er usikker på når det er lurt å stoppe, hvilken vekt er sunn og trivelig vekt for meg. 

Dette blir spennende og gøy å finne ut av, glad for at jeg jeg har Roedemetoden banket inn i systemet mitt, for da vet jeg at jeg klarer å holde vekten. 

Stor trygghet og et herlig Roedete liv ligger foran meg. Jeg jubler.

PS! Må bare få satt ord på en ting til. I min tid som stor og tung, stengte jeg ute så mye av disse små detaljene i livet som kan gjøre tilværelsen litt gladere,

 Jeg var så ensom sånn i det skjulte, jeg ble så selvutstettende på en måte. 

Det er ikke sunt å behandle seg selv på den måten. Men nå skal jeg ikke mase mer om denne fortiden, det skal jo ligge bak meg og jeg skal ikke dit mer.

Klem fra Marianne

Når det stormer...

Hei
OBS OBS!! 
Dette er ikke et sutre og klage og syte og stakkars meg innlegg. I hvert fall vil jeg ikke at det skal være det. Og hvis det blir det, så beklager jeg det. Men altså, jeg er en sånn dame som blogger om det jeg tenker veldig mye på, opplever eller ønsker å fortelle verden om. Ingen spesiell plan på det jeg skriver, det bare flyter med liksom. Men altså, litt regler har jeg, eller prøver jeg å ha, men av og til glemmer jeg de reglene, sånn er jeg bare. 
Men tilbake til saken, som altså IKKE skal være en klagesak... 

Jeg sov dårlig denne natten, eller det vil si, de få timene jeg faktisk sov, vil jeg tro at jeg sov veldig godt, men altså det ble nok litt for få timer søvn, 
Sånne netter har jeg altfor ofte, spesielt den siste tiden. 


Og det er litt plagsomme ting i kroppen som stjeler nattesøvnen. 
Jeg har lenge påstått og skrytt av at min livsstilsendring har gjort meg så mye friskere. 
For jeg har levd store deler av dette året uten de plagene som var så store før. 
Plager og smerter oa som satte meg neste helt ute av drift. Kort fortalt har jeg en del KRONISKE plager som spiserøreslitasje og betennelse der, og skader/slitasje i nakke bekken mm som også gir betennelser og smerter sånne ting. 


Men altså da jeg begynte å bruke teknikkene i Roedemetoden og etterhvert tilpasset kosthold og trening etter hva som fungerte for meg, ble jeg friskere og i lange perioder helt uten symptomer. 

Men 
LIVET SKJER, og i tider med ulike former for stressopplevelser, kuldeperioder, psykiske påkjenninger, brudd i rutiner mm virker nok tydeligvis godt inn på min kropp selv om jeg prøver så hardt jeg kan å ikke la meg påvirke. 

Jeg har nok ikke så god kontroll på alt ved meg selv  som jeg kanskje trodde. Og sånn er det vel og, når en har sluttet å "dope" seg, sluttet å "spise alle følelser", da må en nok bare føle!!!! 
Og det er muligens det som slår tilbake på meg nå? 
Kroppen får ikke bedøvelsen sin lengre, i form av veldig mye søt og fet mat... Så da må jeg bare sitte her å kjenne på hvordan livet føles, og lære meg å takle det. 
Jeg er nok verken særlig sensitiv eller sånn, jeg vet ikke så mye om det, men jeg er altså uten "bedøvelse" og jeg vil ha det sånn!!! 
Mitt liv er godt, jeg har det jeg mener jeg trenger og jeg kjenner på at jeg er glad og lykkelig i min tilværelse. 
Julen kan selvsagt være en litt "sårbar" tid (når en er singel?)
for da skal en liksom være så glad. 
Jeg kan gjerne være glad, jeg er glad hele året stort sett, men oftere kjenner jeg at jeg er veldig rørt når det er jul.
 Rørt av de som har tenkt på meg når de er ute å handler julegaver, rørt over barna mine som er rundt meg og gir meg en klem eller et smil når de går forbi eller tar et lite blikk opp fra et spennede spill på mobilen.
En julesang, en film (LOVE ACETUALLY fikk tårene til å sette fart på seg). 
Ja jeg kan sikkert stoppe her, med oppramsingen over hva som rører meg følelsesmessig. 
Poenget er vel at alt det som skjer i livet mitt kan virke inn på hvordan jeg helsemessig fysisk sett har det til tider. 
I tillegg vet jeg jo at hvis jeg velger mat som trigger det kronisk, fryser i kulde og regn, ja, da blir jeg enten umiddelbart eller gradvis dårlig. (beklager surting, måtte bare...)

Såååååååå da blir det vel å reise seg igjen og finne tilbake til min gode balanse, glede seg til varmere vær, pakke seg inn i mest mulig ull, og øve på å takle å føle og sånn. Jeg er jo ikke ute følelser, selv om jeg i over 30 år drev å "spiste de". 
Jeg har lest et eller flere steder at en ikke har spesielt godt å å stenge ute følelser eller liksom kutte ut å takle seg selv... så da får jeg bare fortsette det gode arbeidet her. Livstilsendringer er ikke småtterier slik jeg har måttet gjøre det egentlig. Det var i hvert fall lurt å være på kurs, være mer åpen og sette ord på det som var og skjer. 
Jeg burde kanskje gjøre mer av det?

Jeg vet jo at jeg aldri har vært følelsesløs!! Og ikke kald/kynisk eller fæl. Det nekter jeg å tenke om meg selv, for jeg har hatt nok av negative tanker om undertegnende. 

 For å endre adferd må man tenke nytt. Tenker du som før, handler du som før. 

Etter å ha googlet både det ene og det andresmtomet på nettet, er det disse to setningene jeg fikk best nytte av. 
For jeg kjenner mine plager og mine utfordringer, og hvis jeg oppfører meg likt alltid med dette, bli jo det alltid bli likt resultat. 

Men altså, det blir en god jul, jeg ødelegger ingenting. 
Mat er kjøpt inn, huset er pyntet, gaver er pakket og  gjengen er samlet. 
At jeg må ta små visse hensyn til meg selv og min helse er ikke noe som skal gjøres noe stor sak av. Jeg bare gjør det, slik at julefred også kan senke seg innvendig her. Julefred tenger det forresten faktisk ikke hete heller, bare fred, i kroppen, og dempede symptomer på alle betennelser og sånn. 
Jeg vet hva som må til for meg, og er supermotivert til å gjennomføre og holde fast ved det som funker. 
Jeg kan altså fortsatt påstå at min livsstilsendring med bruk av Roedemetoden fortsatt er min beste løsning på min utfordring.

Stor klem fra Marianne.
PS! Jeg er superflink nå som husker på hva som fungerer for meg, i stedet for å google meg ihjel etter tilsynelatende fantastiske rare og dyre løsninger og hjelpemidler som etter kort tid viser seg å bare være fantastisk dyrt og ikke noen hjelp.

Julekaker og en vennlig mage

Hei.

Nå har jeg fått juleferie og i dag har det vært blant annet baking av julekaker. Jeg har helt bevisst valgt å vente til denne dagen med å bake/lage julesnacks. Jeg hadde ikke lyst å ha den type fristelser liggende, for jeg kjenner meg selv og min familie, vi hadde snikspist opp alt sammen før vi hadde fått satt oss ned i god-stolen. Jeg har lenge tenkt på hva jeg vil bake, på hvilke utfordringer. problemer og ikke minst GLEDER julebaksten gir meg og gjengen min. Jeg er jo selv en "tørrlagt snopoholiker" og vet at jeg må være veldig forsiktig med hva jeg "unner" meg. For det viktigste for meg er å "unne meg" å ikke sprekke eller få noe tilbakefall etter det søte. Men nok om det. 

energikuler

Jeg vet veldig godt hva jeg ikke skal spise eller drikke, så jeg kjenner at jeg for første gang på lenge virkelig gleder til jul uten unødvendige bekymringer for mat-valg. 

Jeg har valgt mine vaner og min livvstil over tid og mine valg er bra for både meg og min familie. 

I dag har vi bakt magevennlige peanøttkjeks og energikuler.

 Jeg fant oppskriften i Lavfoodmap kokeboken min, og barna mine liker veldig godt dette jeg har laget i dag.  Ingrediensene i disse kakene og kulene er magevennlige og muligens litt sunnere enn den julebaksten jeg tidligere laget før min omlegging av livsstilen min. Det inneholder mindre hvitt sukker og mindre mettet fett, og det er godt for magen.

 Jeg er usikker på om jeg selv våger å spise så mye av dette, for jeg forstår ikek magen min for tiden, vi er ikke enige og den lager bare trøbbel. 

Dette vil sikkert bli bedre når julefreden senker jeg og jeg får litt stress ut av kroppen, hode og mage har ofte sterk forbindelse og nå har hodet sannsynligvis gitt noen signaler til magen om å lage litt baluba slik at jeg roer ned. Jeg tar hintet og skal finne min form for avkobling nå.

Men jeg er stolt av å ha klart å følge min plan for julen og dens fristelser og utfordringer så langt. Jeg skal ikke bare passe på meg, men også på mine barn. For jeg unner de å ikke ha for vondt i magen. men tro meg, de skal få både snop og kaker, jeg er ikke så streng som du kanskje tenker at jeg er. 

De skal faktisk få begge deler, både SUNN og litt av det USUNNE også. Vi skal ha oss en god og balansert jul, for jeg synes at vi fortjener det. 

Magevennlig og helsebringende klem fra Marianne

Når en kanskje har hatt det litt for gøy, men ikke angrer

Halloen.

Så godt som hver morgen, hver eneste dag, hver kveld og hver natt, kan jeg kjenne på litt eller mye smerter, vondt på ulike steder i kroppen. Dette er på grunn av skader, slitasje, ja, kroniske greier som på ingen måte har tenkt å forsvinne. Men, dette er ikke et sånt "klage-syte-og-stakkars-Marianne"-innlegg. 

For tro meg, jeg kan faktisk ikke klage når jeg tenker meg om.

Det komme likevel en oppramsing nå;

• Nakken: 2 stk nakkeslangskader av ulik grad og omfang. Gamle skader som gjør at nakken ofte stivner, og det kan bli små betennelser i muskler/ledd og endel hodepine og numment. Skade skjedd grunnet uvettig bading i sterke bølger under rødt flagg på stranden og den andre skaden grunnet relativt høy fart på håndballbanen som medførte en kollisjon med motspiller og nakken fikk seg en kraftig smell.
• Bekkenet/korsrygg: Fem flotte barn som jeg er mamma til, og 4 svangerskap (siste tvillinger). bekkenet mitt er temmelig bra med slitasje i og kan bli veldig vondt og stive muskler
• Ankel: Syndesmoseskruer i leddet, etter en falle-av sykkelen ulykke. Skruene og en påsydd sene hoder nå leddet på plass og det er gode greier. 
• Mage/spiserør: Slitasje og kronisk betennelse øverst i spiserøret pga stor overvekt og ringvirkningene av overspising etterfulgt av oppkast. Blitt veldig følsom ovenfor enkelte typer mat og må være veldig bevisst hva jeg spiser. 

Jeg tenker jeg stopper her, for det var ikke så gøy med denne oppramsingen plutselig. Og jeg ville jo fortelle om noe gøy jeg tenker på og har stort fokus på. Det er ikke alltid like lett å være positiv og glad, spesielt ikke hvis alle disse punktene blomstrer samtidig. Men, jeg har jo tidligere skrevet om at jeg løser disse utfordringene med daglig trening, og det fungerer fint, som min fysioterapeut en gang sa: "Du er dømt til et liv med daglig trening"Og kiropraktoren min sier at jo sterkere kroppen er, eller jo mer støtte-muskulatur du har, jo bedre har du det. Så jeg følger disse rådene/levereglene og passer på matinntak osv. I perioder med mye kulde eller mye stress (gjerne sånn stress som foregår i hodet) har jeg det verre. Men HALLO, jeg skulle jo ikke klage!! Full skjerpings her. Ingenting av det jeg har opplevd eller liksom blitt utsatt for av skader, har vært traumatiske opplevelser eller situasjoner. Jeg har hatt det GØY (inntil skaden skjedde) For, det som har gått opp for meg at i forkant av alle disse skadene har jeg ledd, smilt og frydet meg. Jeg har gjort ting som har gjort livet mitt rikere. Og jeg angrer ikke et minutt!! 

Vel, dette med overspising og skaden som der skjedde, tenker jeg litt annerledes om. For jeg brukte mat for å takle hverdagen, ikke fordi hverdagen var for tøff, men fordi jeg ikke helt klarte å innse at overspisingen ikke var måten å stenge ut verden, slå av følelser og alt annet som var til tider for overveldende å takle for meg i min oppvekst. Men, når jeg tar en runde til i tankebanen min, var kanskje det å overspise, "misbruke mat og spesielt snop/sukker" ikke den aller verste rusen/bedøvelsen jeg brukte egentlig. 

For det finnes jo verre rusmidler, som skader kroppen mer enn mat har gjort? Og nå har jeg jo mye mer kontroll på overspising, sukkeravhengighet og sikkert en bedre måte å takle verden på.

 Jeg er blitt voksen, bevisst og erfaren på meg selv. 

Sååå da kan jeg vel konkludere med at det er gøy NÅ. 

Overvekten er borte, jeg har et sunt og godt Roede-liv, livsglede og jeg kan hjelpe og motivere andre som strever med liknende utfordringer, hvis de ønsker min hjelp :). 

Jeg fikk lov å bli kursleder for Grete Roede, og dette er noe av det beste som har skjedd meg i mitt liv 

(bortsett fra å ha fått mine 5 ubeskrivelige herlige barn). 

Så nei, jeg har ikke mulighet til å sitte her å klage, sørge eller angre. 

Jeg kan og vil bare glede meg, smile og fokusere på alle gode jeg har i livet.

 Jeg velger dette, for det er mye mindre smertefullt.

Klem fra Marianne

Ps! Jeg får til tider følesen eller små hint om at noen mener jeg er trenings-gal, sunnhets-gal, at jeg aldri unner meg noe godt osv..... Sånne meninger og holdninger har jeg ikke mulighet til å ta hensyn til. Jeg respekterer andres levemåte og valg og satser på at de som vil meg vel respekterer mine. Og dersom det er umulig, går det helt fint for meg. Jeg gjør det jeg gjør for å ha det bra :)

To år siden operasjon og store endringer etter det

Hei

I går var det på datoen to år siden min store og meget omfattende ankeloperasjon. Tiden etter var smertefull og usikker, for verken jeg eller legene kunne si noe om hvilken funksjon ankelen fikk etter dette. Men i løpet av disse to årene har jeg fått svar på alt jeg den gangen lurte på.
 Kom jeg til å gå normalt igjen? 
Kunne jeg klare jobben i barnehagen?
Ble smertene vekk?
Ville inngrepet bli vellykket over tid, og skruene i ankelen klare å holde sammen leddet?
Kom jeg til å kunne løpe, gå i fjellet og ellers leve et aktivt liv sammen med mine barn?
Hadde det vært lurt å gå mest mulig ned i vekt for å avlaste ankel og forbedre balansen? 
Jeg var på det tidspunktet på vei ned i vekt, men hadde en del stopp og dalende motivasjon i den vektprosessen. 
Men to år er gått og det har skjedd en enorm og overveldende endring i livet mitt, jeg kjenner ikke meg selv igjen alltid, for jeg er ikke det triste og negative jeg engang var. 

Jeg får liksom ikke til å henge meg fast i negative tankemønstre mer. 
DET er veldig "Roedete" å gjøre, å endre vaner, snuble litt i livet, og reise seg igjen, alltid reise seg igjen, på den måten en selv kan reise seg. 
Min største endring i livet er ikke alle kiloene jeg har kvittet meg med, den fysiske endringen i kropp og fasade. 
Nei, det er den innvendige endringen som for meg er det aller største, viktigste og beste. Ingenting hadde fungert for meg hvis jeg ikke hadde tatt tak i karusellen av negative tanker og holdninger til meg selv, stoppet den og tatt ett oppgjør med den.
Etter operasjonen jeg nevnte, begynte jeg i hvert fall for alvor å ta tak i siste store rest av den "vanskelige tiden " jeg nå er ferdig med. 
De siste vanskelige 25-30 kilo gikk endelig an å få av kroppen, og med de forsvant også e helse utfordring jeg var litt redd for ville komme dersom jeg ikke gjorde noe. Det var helseutfordringen som fikk i gang min indre motivasjon, ikke jakten på et "bedre " utseende".

 Utseendefokuset, kroppsfokuset ble for tøft å takle for min del. 
Også jeg har jo mine forfengelige stunder, jeg har lært meg å sette pris på å føle meg fin og vel, det bor nok en liten prinsesse i meg også.

Men altså, det å kunne reise seg etter hvilket som helst fall, snubling og unngår feller og det vonde som kan ligge på lur og jakte på deg, det å ha vilje til å følge eget hjerte, gå egen veier go stå for de verdier og holdniger en har, det er min største seier og glede. Og det er veldig ROEDETE å glede seg, juble over egen suksess, feire og ta en fest når en føler for det. Det er bra og smart å sette beina på vekten av og til, sjekke status liksom, det blir som å sjekke kontoen i banken det, og holde kontroll med balansen. Det er også veldig ROEDETE å gjøre. Men jeg har kuttet ut dårlig samvittighet hvis jeg har levd litt ubalansert, jeg ordner heller opp og gleder meg over hver lille sving, hver lille opptur  jeg får til. 
Det er jo ikke hvordan en har det, men hvordan en tar det som er det avgjørende her.

Jeg tar det meste som oppleves vanskelig med et stort og bredt smil, og hvis det smilet blir litt stivt og anstrengt, setter jeg igang en grov kanskje litt syk latter. Jeg lar også tårene trille og fortvilelse slippe til hvis det kreves, men jeg nekter å ta flere runder i den negative og nedbrytende karusellen igjen. Det er jo jeg som bestemmer dette. Jeg påstår forresten  ikke at jeg aldri er sint, sur eller trist, jeg har en haug av følelser jeg også. 
Men det er gleden over livet som veier tyngst nå. Og det er en god ting. 

Stor juleadventsklem fra meg
(som i skrivende stund fortsatt må holde foten litt høyt etter det lille hoppskuddet mandag kveld, men dette blir bedre for hvert minutt)

Sunne alternativer til den store JULEKOSEN

Hei

Denne uken har jeg presentert noen litt sunnere alternativ til kjekt og snacks og også tipset om sunnere sjokolade-drikk og varm saft på kurskvelden min i Grete Roede.

Dette for å vise at en kan spare mange kalorier nå i jula (og ellers i året) ved å gjøre noen små grep. 

Og etter denne kvelden begynte jeg for alvor å tenke igjennom hvordan en kan unngå den store kalorismellen nå i juletiden hvis en ønsker det da. Jeg vet i hvert fall at jeg ønsker det, både for meg og min familie. Det er ikke fordi jeg ikke ønsker meg selv og gjengen min en god jul. Jeg ønsker nemlig det, mer enn noe annet. og ingen av oss tenker at vi nødvendigvis skal slanke oss i juletiden, jeg er 100% opptatt av og fokusert på HELSE. 

Jeg ønsker ikke at noen skal spise så mye av "OBS-maten" (tomme kalorier)

 at de for vondt i mage, blir trøtte og uopplagte og får et større søtsug enn det som er godt å kjenne på.

Og kjeksene og barer i vår Roede-butikk er ikke tilsatt sukker, men fortsatt gir de en god smaksopplevelse og feststemning. Kanskje dette kan være et fint alternativ?

Jeg har ennå ikke bestemt meg helt for hvordan vår (meg og barna) sin julemat/kos skal bli. 

Jeg har gått igjennom en stor livstilsendring og omlegging av vaner, så jeg må prøve meg litt fram her, for det er på mange måter min første jul i denne "vekt-stabiliseringsfasen" og jeg er litt redd og vâr på at min litt skakkjørte hjerne kommer til å tipse meg om den gode tiden før i verden, da kalorier ikke betydde om og snope-skålene alltid var tomme og klare for påfyll. 
Så nå er tiden inne for å skape og danne nye gode juletradisjoner, for meg, gjerne en lett blanding av gamle og nye, slik at jeg ivaretar det gode fra mitt "gamle" liv. 
For juletradisjonene jeg er vant med, var ikke bare dårlige, egentlig var det kun min overspising og skjulte spising som blomstret i julen. og det er dette jeg vil være på vakt mot, ikke alt annet. 
Jeg elsker julen og våre tradisjoner, og gleder meg til hvert eneste minutt sammen med familie og venner. 
PAKKENE OG :)

Jeg og mine barn har avtalt at vi verken baker eller handler noe julegodt før lille julaften. For da starter vår julekos, og når det er tom, koser vi oss videre med alt dette andre som jeg nå holder på å planlegge. 
Vi skal ikke spare på kosen ser du, vi skal bare spare litt på kaloriene, uten å verken sulte eller sørge over at vi ikke får nok av det gode. 
Jeg vet at mine barn må få et ord med i planene her, jeg tror det er det lureste. 

Comeback og krykker

Hei
Etter en hard og gøy vår, en knallfin økning i sommer og en knallgøy høst, med mye trening, store mestringsopplevelser og nye høyder på treningsfronten, avslutter jeg dette treningsåret på krykker eller sittende med foten høyt. 
I hvert fall denne og neste uke skal jeg liksom mest mulig holde foten min i ro. 
Hva har skjedd? j
Joda, jeg deltok på en fantastisk flott jul-oppvisning med håndballklubben jeg er med som trener for
.På slutten  av denne oppvisningen ble vi trenere utfordret til å spille en liten oppvisningskamp mot klubbens gode JENTER 15 lag. Og denne damen takker ikke nei til en mulighet for å gjøre et aldri så lite comeback på håndballbanen. 
Så jeg var med, og tøffet meg skikkelig, gjorde mitt for å holde følge med disse supergode jentene, og opplevde en fantastisk håndballglede. 
Kampen var kort og i de siste sekunder hadde vi på TRENERLAGET to unike muligheter til å score mål. Jentene leder kfratig , så ingen seier i sikte, men det er alltid gøy å score et mål. I det jeg har grep om ballen, hopper opp for å skyte, kjenner jeg en skarp og intens smerte bak i leggen. I det tjukkeste punktet på leggen,  danner det seg en hardt og grusom vond klump og da jeg lander, hadde jeg på ingen måte mulighet til å gå normalt. Jeg hopper ok ikke imponerende høyt, men det spiller visst ingen rolle når det gjelder å slite av eller strekke og briste noen muskler. Og så tror jeg ikke at de som er fylt 41 og et halvt år egentlig skal hoppe og skyte ball i mål samtidig.....

Etter et kveldsbesøk på legevakten og atter et besøk på legekontoret i dag er veien videre følgende: 
Ro og hvile, avlaste foten og holde den høyt år jeg sitter. INGEN trening i minimum 2-4 uker, sikkert mer. Det vil tiden vise. 
Når legen sier ingen trening, så mener legen sikkert ingen trening som inkluderer bruk av foten. men jeg kan bruke hodet, så jeg vet at jeg etterhvert vil finne på noe å trene som ikke belaster legge min. MEN, jeg vet med meg selv, sånn innerst inne, at det ikke er så dumt med en liten treningspause nå. For når jeg tar en liten titt på registreningen min av antall treningskilometer og treingstimer siste tiden, kan det se ut som om jeg muligens har trent ørlitegranne mye.....

Jeg kommer til å trene igjen, og sitter ikke her å furter så veldig egentlig. Jeg nyter de norske håndballjentene våre sine kamper og er stolt at å ha mestret litt av denne sorten selv. 
Dette er ikke livets undergang, dette er livet,som bare skjer, og en kan ikke legge seg ned å grine hver gang livets små bagateller kommer til syne. 



Denne håndballjenten har definitivt tatt sitt siste hoppskudd i livet, men du og du hvor gøy det var med et lite comeback uansett. Smiler litt ennå, og puster rolig med magen. Jeg tar en god og velfortjent løpepause og gjør et gradvis comeback når krykker er lagt på hyllen og jeg går uten rare bevegelser og anstrengelser. 
Følg med videre for å få med deg hvordan jeg spiser og er aktiv i denne perioden. Jeg vet jeg må passe meg litt mer med matinntak og sånn når ikke kroppen forbrenner like mye som den gjør når jeg har trent masse.  




God adventstid til dere alle, og på forhånd takk for heiarop og oppmuntringer, medlidenhet og oppmerksomhet :)

Klem fra Marianne

Julekjoleangst? Et spøkelse

Hei. 

I går var det julebord med jobben. Og finkjolen skulle på. 

Det er rart med det, men jeg har ennå en følelse av angst, eller skepsis når jeg skal pynte meg for fest . 

Jeg er ikke redd for sminke eller å fikse håret da, og ikke redd for å være i et festlig lag.... Neida, min såkalte angst eller hva jeg vil det skal hete, skjer når kjolen skal på og jeg må møte speilbildet mitt. 

Fra å ha eid kjoler med utallige xxxxxxL til å nå kunne kjøpe kjole i str M-L, er jeg likevel tilbake til der jeg var følelsesmessig i de minuttene det tar å kle seg opp. Veldig rart at jeg er sånn ennå, men, det går fort over for jeg er nå veldig klar over hva som skjer i hodet mitt og kan ta diskusjonen med den stemmen som forteller meg at jeg ikke er fin osv. Jeg har ikke noe som helst behov for eller lyst til å bli kåret som verdens vakreste, men jeg trenger følelsen av å være fornøyd og glad, trygg og rolig!! I går kunne jeg droppe hold-in strømpebukse, "hold-in-alt -du -har" undertøy osv, jeg kunne kle meg vanlig sånn sett og følte at det var 100 ganger mer behagelig og godt å ha på. 

Alle disse "hold-in" klærene gjør jo at en nesten ikke puster , og det er veldig skjeldent at plaggene holder seg der de skal i løpet av kvelden . Jeg valgte å la det som stikker  fram å tyter ut , bare gjøre det og dermed bedre nyte en hyggelig kveld sammen med gode folk og god mat. 

Jeg tror kanskje at mitt "kjolespøkelse" alltid vil ligge på lur, men det er opp til meg selv om jeg lar meg skremme og gjemme meg vekk pga dette. 

Håper du som pynter deg til fest ikke har samme eller liknende utfordringer som meg. Men hvis du har der, kan jeg med en gang si deg; du ser nydelig ut!! Takk. 

Klem fra Marianne

Det gjelder å FULLFØRE

 Hei.
Takk for at du tar deg til til å lese. Jeg smiler.
Det er en stund siden jeg har skrevet, mye som skjer rundt meg og da føles det som om tiden flyr.
Men nå er hjertet fullt, skrivekløen uutholdelig og her kommer det jeg har på hjertet.


DET HANDLER OM Å FULLFØRE:

Selv om det har vært travelt i det siste, har jeg tatt meg tid til å trene. Det er blitt noen styrkeøker og noen gode løpeturer i hvert fall. Men dette skal ikke være et sånt skryteinnlegg om hvor flink og god jeg er. 
Beklager hvis det virker sånn. 
Men det skal handle om hva jeg kom til å tenke på og føle på under en løpetur som startet veldig surt og tungt og men en stemme i hodet som sa "bare- -snu- og- gå hjem -igjen, eller ring etter noen som kan hente deg...."


Denne stemmen, det er jo min stemme. Glad for at det ikke er andre sine stemmer i hodet mitt egentlig. Det hadde vært temmelig skummelt i hvert fall, 
Men livet har lært meg at det jeg kan klare, det jeg kan får til, det starter i hodet. Hvis jeg sier til meg selv at jeg ikke klarer, at jeg ikke kan, ja da stemmer helt og da blir det sånn. Og motsatt skjer også, når jeg sier til meg selv at dette klarer jeg, da har livet vist meg at jeg klarer det mest utrolige. Sånn var det for meg å gå ned i vekt. 
I alle den tid jeg sa at jeg ikke kom til å klare det, da stemte det. 



Og et Roedekurs, det å gjøre seg kjent med Roedemetoden, sammenlikner jeg ofte med det å starte en løpetur som er planlagt å være lang. 
I starten er det tungt, og nesten litt vondt, men etterhvert blir kroppen vant til det en gjør, og det går lettere. 
Med positiv tankegang med på turen, kan en klare å oppmuntre seg selv til å være positiv. Men "tommel opp" fra andre "løpere" blir en ekstra motivert, men da MÅ en altså våge å vise at en faktisk løper/lever sunt og ønsker å gjennomføre. 
Jeg fikk "tommel opp" fra en som kom løpende mot meg en dag, og det var på et litt kritisk punkt på min løpetur, for jeg var nesten hjemme/i mål, og hadde mest lyst til å stoppe
(eller ringe etter henting ). 
Men dette flotte ukjente mannen, med dette oppmuntrende smilet og tommel i været gjorde at jeg faktisk økte tempoet litt og løp hele veien hjem. Burde jeg kanskje snudd og løpt etter denne positive ukjente mannen og takket ham? 
Klart det, men sånn ble det ikke denne dagen. 



Tilbake til min sammenlikning; 
Det gjelder å fullføre det en har satt seg som mål. Uansett hvor tungt det føles underveis. Om turen går litt tregt, går det likevel fremover dersom en ikke stopper opp eller lurer seg unna. Hvis en er mottagelig for å bli sett, heiet på og klarer å endre på den stemmen i hodet som bare vil ødelegge, ja da kommer en i mål, da kommer en seg hjem, med en fantastisk følelse av mestring, seier og måloppnåelse.

For meg var det å oppsøke Grete Roede, bruke Roedemetoden som å "komme hjem" og nå er jeg "hjemme". Det gir meg en følelse av trygghet og trivsel, og jeg har ingen planer eller ønske om å flytte på meg. 
En MÅ ikke løpe for å gå ned i vekt, men når en starter en form for "løp" må en før start bestemme seg for å fullføre, vite hvor målstreken er, og overdøve den stemmen i hodet som forteller deg at dette ikke kommer til å gå. 
For du klarer mer enn du tror i utgangspunktet, og med oppmuntrende og positive ord til deg selv, KAN du klare det du trodde du ikke kunne få til. 
Jeg er selv et levende eksempel på det. For i alle år fortalte jeg meg selv at jeg burde gå ned i vekt, men at det ikke gikk an å få til. Jeg synes det så gøy ut å løpe, men det var ikke noe for meg. 

Sånne flotte opplevelser som på bildet her, hadde jeg aldri fått se ved å holde meg inne i den tro at jeg ikke kunne løpe. For det var på en løpetur jeg fikk tatt dette bildet, og viktigere enn det, sett på det nydelige landskapet jeg bor i. 

Så med dette vil jeg si. ser du, eller kjenner du en "løper", en som velger å spise sunnere enn deg, stå i mot sukkerfristelser og annet, 

GI TOMMEL OPP, støtt dette  og anerkjenn at noen har lyst og behov for å endre livet sitt. 

Da gjør du en god gjerning, og redde dagen for en som kanskje synes at det føles litt tungt og vanskelig å fullføre.

Stor klem og tommel opp til DEG fra meg 

En eks-snopoholikers fare for tilbakefall

Hei. 

Det er nå sånn ca 2 år og 15 uker siden jeg bestemte meg for å helt slutte med snop. Dette var et valg jeg tok pga overspising/tvangsspising over mange år og jeg klarte ikke stoppe, spise bare litt av og til osv. Disse årene med totalt avhold har gjort meg godt og jeg har klart å endre vaner og adferd i forhold til snop. Ny vane er etablert og jeg jubler! 

Men, faren for tilbakefall er alltid til stede, og jeg må alltid være bevisst på dette. 

I går var det fredag og en rik og god arbeidsuke tilbakelagt . Både jeg og ungene gledet oss til pizzakveld og film, og ungene var lovet litt snacks også. Jeh hadde plan for sunn snacks som valgmulighet, men vi har hatt litt kjøp av kjeks og karamell på dugna og det var dette mine barn siklet etter å sette tennene i.

Greit , jeg var uansett for mett og trøtt til å finne fram den sunne snacksen og tenkte jeg klarte meg uten! FEIL! 

Da ungene koste seg med sitt, ble jeg nyskjerrig , og fristet!! Kunne jeg ikke bare ta en ørliten smakebit av den Karamellbollen?? Det går vel fint, og der er kanskje ikke akkurat snop ?? etterpå?? 

Jeg fikk en liten smulebit fra min datter sin porsjon... det skulle jeg aldri ha gjort!! For det var som om et slags instinkt overtok kontrollen jeg har på meg selv.Jeg  kunne høre hjerte slå litt raskere !! Det begynte å suse i hodet og alt jeg tenkte på var at jeg ville ha MER!! Jeg begynte desperat etter å se etter muligheter !! Kunne jeg ta en hel? Skal jeg   smake på karameller og? 

Spise og så heller ta en lang løpetur etterpå?? (Vet at det ikke blir gjennomført, så trøtt som jeg ofte er på kveld). Jeg hadde det rett og slett fælt, og meget vanskelig ! Den lille biten gjorde meg kvalm og, og er toalettbesøk ble vurdert, hvis jeg spiste meg, kunne jeg jo hjelpe det opp igjen ??

Heldigvis ringte telefonen !! 

Min datter trengte å bli hentet!!! 

Flaks for meg!! 

For nå måtte jeg ut av huset !! Og dermed ble denne "transen" brutt! Jeg kjente på skammen, negative tanker og ble litt trist, men det hang ikke lenge i, jeg sovnet fra alt sammen da jeg kom hjem fra kjøreturen 

Hva tenker jeg nå?! Jo, se positivt på det dom skjedde! Det gikk jo ikke så ille. Og nå har jeg lært hvordan det står til med meg i forhold til snop, kaker, ja, all mat laget av sukker og litt mer sukker liksom! Jeg skal ikke ha det! Vi har for alltid skilt lag! Og det var viktig å bli påminnet dette nå når førjulskos, adventstid og julen setter inn. For nå er det liksom greit og forventet at en skal koooooose seg mest mulig! Vi får stadig høre at vi fortjener der, trenger det og MÅ det nå! 

Men NEI, jeg fortjener ikke dette, jeg fortjener ikke å ha det sånn. Jeg fortjener ikke å falle tilbake! Jeg vil ikke det! Og dette er det jeg som bestemmer. 

Det kan kanskje vike som slankehysteri , osv, og samme for meg hva andre måtte mene. Det er få som egentlig vet hvordan jeg hadde det som avhengig/misbruker/overspiser. Det ble synlig da kroppen ble stor , men få visste hva som forgikk inne i mitt hode, hvordan jeg følte meg. Så jeg må gjøre det jeg må for å ha det bra. Jeg tror at alle som har fått kontroll på et misbruk av en eller annen sort, vet hva jeg snakker om. 

Så nå er jeg i en ny planleggingsfase. Julen nærmer seg, og jeg gleder meg!! Julestemningen begynner å komme allerede, for jeg elsker det julen har å by på av andre ting enn snop! Det oppdaget jeg forrige jul... og så skal jeg ha juleferie , og nedtelling er startet! 

Jeg må bare huske at mat er for å overleve, og jeg må fortsette å passe på å gi kroppen det den trenger ! Ekte matglede❤️

Klem fra Marianne eks-snopoholiker!

Vintertid

Hei. 

Vinteren er en litt utfordrende tid for meg. Lave temperaturer og sånn har en negativ innvirkning som jeg ikke helt forstår. Det er bare sånn. Jeg har en god del slitasje i nakke/rygg/bekken, en god porsjon gamle skader og sånne ting. Det er mulig å behandle, med masse regelmessig trening. 

Muskler og ledd stivner for mye, jeg får smerter og mister gradvis energi. Jeg har i årevis gått til behandling, vært helt eller gradvis sykemeldt når dette skjer . Og det er i ferd med å skje nå og. Men jeg vil ikke!!! Jeg skal ikke den veien denne vinteren!! 

Såååååå nå er min treningsiver og motivasjon sterkere enn noensinne tror jeg. Og vintertreningen er viktigere enn noensinne! Jeg vet ennå ikke om lange løpeturer ute er den beste treningsformen nå. Jeg må prøve meg fram. Men innetrening på treningssenter eller hjemme er også gode greier.

Så min plan for denne helseutfordringen er kort fortalt å trene, hvile, holde varmen og ta smarte,sunne matvalg. 

Blir du med i heiagjengen min? 

Resultatet blir en frisk, glad og irriterende-motiverende ernergisk Marianne!! Takler verden det? Håper der, for jeg nekter å gi opp , gi etter, eller gi slipp på mitt gode liv. Jeg velger å gi alt! Klem fra Marianne