Det PSYKOSOSIALE

Hei
Jeg ble tidlig overvektig i livet, er usikkert på når det begynte, men det var nok en eller annen gang etter at jeg ble født. Det var nok mindre fokus på sånt da jeg var liten, men jeg ser på bilder av en relativt normalvektig lubben to-tre åring så før skolestart var nok kroppen min relativt normal. Jeg orker ikke grave for dypt i dette, men vet at jeg fikk mange kommentarer på min kroppstørrelse som ikke var av positiv art, og jeg vet at dette skjedde fra jeg gikk i 4 klasse, altså rundt ti år gammel, Så allerede da begynte det, den følelsen av å være annerledes, utenfor og ikke god nok. Jeg erindrer at jeg fant min styrke i å gjemme meg vekk og overspise, da kunne jeg liksom slappe av og være meg selv. og jeg brukte mye tid og tankevirksomhet på mat og snop, på hva jeg skulle spise, hvordan jeg skulle få tak i det og hvor jeg skulle spise det for å få være i fred, ikke bli sett. Jeg var ikke et ensomt og venneløst barn og jeg tror ikke egentlig noen vegret seg noe særlig fra å være sammen med meg, men jeg tror kanskje at MIN beste venn egentlig ble maten og snopet, uten at dette føles som et bevisst valg, kanskje mer en flukt fra noe jeg kjente at jeg ikke mestret å være en del av. Jeg gjorde som godt jeg kunne med å være som alle andre, være "normal", men kroppen min vokste utover det normale og jeg kjente sterkt på at jeg ikke kunne høre til det de andre hørte til, jeg var liksom en brikke som ikke passet inn i noe puslespill. Jeg kunne ikke selv se at mine venner satte pris på meg slik JEG var, ikke slik jeg trodde de forventet at  jeg burde være. Da jeg var ca 12 år gammel, var jeg på helsekontroll på helsestasjon, og ble veid og målt, og da fikk jeg streng beskjed fra helsesøster om å slanke meg, minst ti kilo. Jeg måtte bare slutte å spise så mye sa hun, og trene litt mer. Jeg ble skamfull og knust, men gikk hjem å gjorde så hun sa. Alene, og så godt jeg kunne. Men jeg ble bare større og større, og i en alder av ca 26 år var jeg nådd 155 kilo sånn ca.
Men nå må jeg ikke vikle meg inn i flere minner og følelser her, for jeg kjenner at jeg begynner å bli veldig trist på mine egen vegne, og det er litt bortkastet energi det nå. Det var som det var, og nå er det som det er. Jeg fikk jo gjort noe med denne store overvekten til slutt og det føles veldig bra.
MEN, (ja der kom det store MEN) jeg har ikke gjort så mye med denne følelsen og overbevisningen jeg fikk innlært som barn og ungdom. Denne følelsen av å ikke høre til noen steder, følelsen av å være litt venneløs, og endre mer alene nå kanskje, når ikke jeg bruker mat og snop som flukt og "bestevenn" lengre. Jeg har aldri vært utstøtt av andre, men jeg føler på at jeg har utstøtt meg selv. Det er nok egentlig sånne psykososiale skader jeg kjenner på kanskje, og jeg trenger masse tid på å endre disse vanene og. For det har liksom satt seg i hele mitt nervesystem, og der har jeg lite kunnskaper eller erfaringer med å fikse selv.
Studier viser at barn og unge som er overvektige kan utvikle dårlig selvfølelse.  "Fedme i barne­ og ungdomsårene har også konsekvenser for selvfølelse og kroppsbilde i voksenlivet" Dette fant jeg i en nasjonalfaglig retningslinje "Forebygging, utredning og behandling av overvekt og fedme hos barn og unge Nasjonale faglige retningslinjer for primærhelsetjenesten" som helsedirektoratet har publisert.   Og dette kan jeg med hånden på hjertet si meg helt og fullt enig i. SÅ da vil jeg konsentrere meg om kroppsbilde og selvfølelse nå, og tenker at jeg kan rette opp igjen mitt litt misforståtte bilde jeg lagde meg som barn og ungdom, og som jeg brakte med meg videre inn i voksenlivet. Jeg vet og ser at det er feil, men jeg må erkjenne at det henger litt, sitter liksom litt fast i dette nervesystemet jeg snakket om lengre oppe.
Nå er det ikke slik at jeg med dette innlegget fisker etter flotte komplimenter eller roper etter hjelp, selv om det kanskje kan virke sånn. Jeg tenker at jeg må fikse dette selv, siden det er MIN SELVFØLELSE og MITT SELVBILDE som skal fikses, sånn innenfra. Jeg har en god del ting jeg må øve på, få tillit til og mestre. Det er i hvert fall best for meg å klare det selv, for det er litt for flaut å ta i mot hjelp til dette fra andre folk. Det får jeg liksom ikke til å be om engang, for jeg aner ikke hva jeg skal spørre etter. Men jeg er glad for at jeg har innsett at jeg ikke er i "mål" sånn sett ennå, jeg er i mål med en stor vektprosess og endret helseadferd. Men dette psykososiale og de "seinskader" som er kommet til, kan jo ikke slankes vekk på samme måte, jeg må gjøre meg nye erfaringer tenker jeg, og våge å ta en sjanse på å lykkes der også. Eller i hvert fall føle meg tryggere på meg selv.

Så veien videre er  å finne  ny matglede, der maten ikke er en flukt men et sunt og godt måltid som jeg kan nyte sammen med familie/venner eller i mitt eget selskap. Jeg er godt på vei der, føler meg veldig trygg og glad i mat, uten å fråtse eller overspise.  Når kvelden kommer og trøttheten presser på, kjenner jeg på trangen til å overspise igjen, Jeg er innom tanken på å ha med meg noe når jeg legger meg, slik jeg gjorde før, da hadde jeg feks med meg en pose med smågodt eller sjokolade til sengs. Flaut og skamfull etterpå, men det føltes liksom helt riktig og viktig å gjennomføre ritualet med snopespising under dynen. Da hadde jeg det så fint synes jeg. Men den tid er forlengst forbi. Og det er jeg glad for.
Jeg er klar for å finne en ny "bestevenn", og øve meg på å stole på at jeg i mine omgivelser passer inn som den jeg er. Jeg må øve på å føle at jeg er god nok jeg også, for vi er jo det alle sammen, vi er mer enn gode nok, uansett hva vi veier, har veid, og hvordan kroppene våre henger sammen.

Og jeg, jeg er en tøff og modig, pinglete reddafis, som fra og med NÅ vil trene på å komme i bedre psykisk form, der målet er å oppfatte meg selv som god nok, og den beste utgaven av meg selv. Jeg er godt på vei, og jeg vet jeg er i mål når jeg ????? Vel dette har jeg ikke svaret på nå, det får jeg gruble litt videre på. Jeg vet i hvert fall at jeg har en mye bedre selvfølelse nå enn får, jeg har bare ikke funnet ut hvorfor det er sånn. Mye er nok pga alle kiloene jeg har klart å kvitte meg med, og at jeg er i god fysisk form. og at jeg har en godt forhold til mat, denne nye matgleden jeg har funnet med Roede-metoden og Roedekjøkkenet. Og opplevelsen av å mestre noe som alltid har vært så umulig å få til. Sånn sett er det bare resten som gjenstår, og jeg er endelig lar for at da det og.

Ha en fin dag kjære venner, og husk alltid at dere er gode nok for meg.

En flau en....

Hey
Litt over 8 uker siden «operasjon full bukplastikk» som jeg har fortalt om før. 

Det jeg kanskje ikke har vært like åpen om, er noe som har vært så flaut og så vanskelig. 

Og dette har vært en godt skjult problem , eller jeg håper i hvert fall at jeg har klart å skjule det...

Nå kommer det....

Snart ... må bare si noe mer først...

I alle år som stor og diger hadde jeg ikke noe lyst å jogge...vel , jeg hadde lyst, men det var for tungt ... og jeg besluttet dermed at jogging var helt idiotisk. Etter mange svangerskap var jeg lenge plaget med bekkenet i tillegg til overvekten ... men da jeg etterhvert gikk mye ned i vekt våknet løpedrømmen igjen.., og etter ulykken med ankelen min, alle operasjonene og opptreningen ble jogging og løping livsviktig for meg, og en trass!! For nå skulle jeg løpe uansett til tross for at kirurgene som fikset og skrudde sammen ankelen sa at jeg ikke kom til å klare det. 
Så bare begynte jeg å jogge da, og det klarte jeg veldig bra. Litt skader underveis pga litt mange ivrige kilometer, men alt i alt HURRA... bortsett fra dette flaue da... det som måtte skjules , og som tross alt la en liten demper på innsatsen min...
Er du klar for hemmeligheten?
Eller har du skjønt det alt?
Nesten på hver eneste løpetur tisset jeg i buksen... ikke sånn på slutten av løpeturen etter mange kilometer i bevegelse .. neida, omtrent med en gang. 

Til tross for å ha vært på do rett før  start , lagt løpeturen til tidlig morgen før inntak av kaffe og annen drikke, kunne det lett skje... ikke bare små dråper, men flere liter... og tro meg, dette er ikke noe gøy. OG JA JEG HAR ALLTID GJORT DE NØDVENDIGE KNIPEØVELSER.... det er gode greier det... men altså...
Ødelagte klær, sko og selvfølelse er følgen av sånne opplevelser. For å ikke glemme å nevne sårhet en viss plass pga fuktighet og ubehagelig lukt.. jeg løp alltid alene og helst når jeg kunne satse på å ikke treffe på noen .. og en smule dehydrert og tom klarte jeg å gjennomføre halvmaraton mm...jeg  elsker jo sånne arrangerement og medaljer.
Nå har jeg ikke løpt på flere mnd pga hviletiden etter operasjon . Jeg har fjernet over to kg hud som hang over magen og blæren og jeg hadde et lite håp om at jeg kanskje kunne være kvitt dette pinlige problemet ...
I dag tok jeg mot til meg etter en lang og interessant diskusjon med meg selv... jeg kom fram til at litt jogging på tredemøllen kunne være en grei start. Og på treningssenteret var det ingen kjente som fulgte med på meg og min kropp uansett... (digger sånne selvsentrerte treningsfolk☺️). 
Jeg begynte forsiktig å jogge, jeg skal jo uansett være forsiktig når jeg trener nå . Så den er grei.... 
og etter to kilometer på mølllen slapp jeg gleden løs!!! Ingen slidring nedover beina, ingen dam i skoene, og ikke behov for å snike meg ut på do og hjem!!! Tross alt var set seint på ettermiddag og mange koppe kaffe og vannglass inntatt!!!

Sånn, no e katten ute av sekken og alle vet at eg har vært mildt sagt litt tissetrengt på løpetur... håper alle mine kamper og nederlag nå etterhvert er blitt min styrke og seier.. Og jeg er keike så flau lengre, og trenger kanskje å lære av dette... ikke alltid skamme meg over ting ved meg selv som er litt flaut liksom... det er jo bortkastet negativ energi... 
men...
Eg bare sier det, det er lett for å finne unnskyldninger for å ikke våge å drive med  det en egentlig vil.. men det er helt herlig å gjennomføre motargumentet som legger unnskyldingen langt bak i historien.
Takk for oppmerksomheten
Klem fra Marianne 

PS! Jeg vet jo godt at det blir roligere og færre løpeturer fremover ennå, for det er snart tid for ny operasjon av "heng-som sleng" og ennå tid for å trene rolig og forsiktig. Det er gode greier dette

På reisen.....

Hei
I går var jeg på reisefot hele dagen. 
Jeg har litt familie på Østlandet (Lillestømområdet) og i går kom dagen for å ta et siste farvel med et kjært familiemedlem der borte. Det er alltid trist og vedmodig å være tilstede ved slike anledninger, men når en får høre det flotte ettermæle etter vedkommende i kisten som har levd et langt og innhodsrikt liv, blir en fylt med så mye gode følelser og minner at en kan tillate seg å føle glede, lykke og stolthet over å ha kjent personen. Det gjør i hvert fall jeg

Dette er ikke et blogg-innlegg om sorg eller savn. 
Som vanlig dreier det seg om tanker og erfaringer jeg gjør meg i alt jeg foretar meg i livet mitt. Jeg våger egentlig ikke tenke på hva som engang blir sagt om med ved min kiste på mitt siste hvilested, men jeg skal gjøre så godt jeg kan for at det ikke skal bli for  vanskelig å si noe positivt. Jeg altså, jeg tenker ikke så mye på døden, jeg tenker mer på livet. Likevel altså, fikk jeg tanker om hva jeg som muligens kunne blitt sagt om meg etter at jeg ikke kan høre det lengre...

• Ville det blitt nevnt at jeg spiste litt Hvit Dame (bløtekake) ved minnesamværet, uten dårlig samvittighet? Det å unne seg et LITE kakestykke en gang i blant ser jeg på som å ta et sunnere valg i forhold til å ta store stykker kake ofte. Vel, jeg tvile på at noen ville lagt ned mye arbeid i å tale til andre om min lille nytelse av dette fantastiske bakeverket.... 
• Hadde noen taletrengte brydd seg ved å nevne at jeg opplevde etterhvert et voldsomt ubehag med såpass mye stillesitting og inaktivitet som slike dager kan medføre? en reiser flere mil, venter på flyavganger i timevis men er egentlig dønn i ro kroppslig sett? Hadde noen brydd seg ved å nevne at jeg så etter enhver mulighet til bevegelse og ekstra bruk av energi i løpet av denne dagen? 
• Jeg ville nok selv ha nevnt at jeg hadde vesken full av medbrakt frukt og grønnsaker, små sunne mellommåltid. Fordi flyplasser har så mye usunt digg å by på, og det koster mye penger og kalorier å kjøre mat der. Og jeg hadde jo unnet meg et deilig kakaestykke, så jeg var jo ferdig kosespist liksom.... Dette sunne innholdet i vesken min kom godt med siden vi hadde flyavgang skikkelig seint på kvelden og mange timer å slå ihjel på Gardemoen . Det kreves jo litt planlegging på forhånd å ha et sånt innhold i vesken når en er på tur. 

Vel altså, nå er det jo ikke jeg som skal holde minnetale til meg selv etter jeg ikke lengre er her på jorden. Men, jeg er kanskje den viktigste TALER til meg selv mens jeg ennå er i levende live. For min indre dialog og min indre samtale styrer min kognitive utvikling, mestring og syn på meg selv i det jeg gjør og det jeg er. Jeg vil rose meg selv mest mulig og gi gode ord når jeg holder tale til meg selv, går igjennom mine minner og tar et overblikk over livet mitt så langt. Og jeg ønsker å sitte igjen med en god-følelse etter en sånn indre tale, der jeg vet at jeg har tatt mine valg her i livet med glede og stolthet, helt ned på detaljnivå. 

Som kursleder og Livstilsmotivator hører jeg ofte om utfordringene en opplever i forhold til reisedøgn og KAKE. Og jeg er enig, det kan så absolutt være utfordrende når en ikke er beredet, har planlagt og tatt noen valg. Spesielt utfordrende er dette når en har bestemt seg for å ta grep og leve sunnere, gjerne gå ned noen kilo, eller i det hele tatt bare føle seg mer vel. Når en virkelig vil ta egen helse på alvor, ser en veden litt annerledes. Og ofte kan en oppleve at samfunnet rundt ikke spiller på lag, det er jo FRISTELSER overalt. og en er sikker på at ALLE legger merke til at en selv ikke forsyner seg eller gjør som en pleier. Og det er faktisk litt skummelt, eller ubehagelig . OG vi vil jo ha det behagelig, eller behage andre, ikke sant? Det å oppleve ubehag er jo ikke noe særlig? 

Men, livet har i hvert fall lært meg at en må igjennom litt ubehag når en vil gjøre endringer, og ofte er det jo opplevelsen av ubehag som får oss i gang. Ubehag er ikke spesielt farlig, jeg har i hvert fall aldri fått beskjed om å VOKTE MEG FOR UBEHAGET i min oppdragelse. Akkurat det er noe jeg har funnet fram til selv. Men nå er ubehaget en kjærkommen følelse for meg, for da kan jeg se nærmere på hvorfor jeg føler det slik, og enda mer bruke anledningen til å holde en indre god tale til meg selv. 
Da jeg var yngre og klaget min sult og nød til min kjære mor, sa hun ofte at jeg kunne ta et glass melk. spesielt hvis jeg var sulten. Det er ikke det verste rådet å ta med seg videre, jeg liker jo melk og vet det er bra for meg. 

Må avslutte her nå, har sittet i ro litt for lenge, og føler for litt bevegelse, og kanskje litt melk,, he he
Husk å holde gode taler til deg selv, det er så flott
HA en sunne og sprek lørdag folkens

Hilsen Marianne 

Når en innser at målet er nådd....

jubel over trenigstøy i str M

 HALLOEN
Så er det på an igjen, et nokså rotete innlegg med en ryddig avslutning. LES hvis du våger... hi hi... God valentingsdag til alle, eller god torsdag i hvert fall ;)

Da starter det......
Endring som varer, endring av vaner som varer. Sunne vaner, eller sunnere vaner.... ordene og setningene løper litt løpsk i hodet mitt. Jeg har virkelig endret vaner, eller, egentlig må jeg ha gjort mer enn det kanskje? Hvis det er endring av vaner på alle plan som skal til for å innse at en har et helt nytt liv, i det samme livet liksom.... Herlighet, i kveld har jeg litt problemer med å ordlegge meg, men det kommer seg vel etterhvert. Jeg har hatt skrivesperre en stund, og det er nok fordi hodet mitt er stappfullt av gode ord og tanker.... Det danner seg liksom en PROPP da, og ingenting kommer ut slik det skal.
Jeg har åpnet opp BLOGGEN mange ganger, begynt å skrive, bare for å ett sekund senere sitte å stirre tomt ut i luften....
Da er det bare å gi seg, og ruge på budskapet litt til. Jeg pleier å tenke at jeg går med et BLOGGINNLEGG i magen, som venter på å bli født... og blir det født for tidlig, blir det kanskje ikke helt bra.... jaja, så var det å holde fokus da, det er viktig.... hvor var jeg...?

Jo, denne endringsprosessen ja, som omtrent aldri tar slutt. Og det tenker jeg er veldig bra. Jeg har jobbet hardt og lenge for å endelig skulle innse at jeg er "ferdig slanket". Jeg er kommet til mål, med så mye.
Viktigst av alt er det å innse at det som var målet/drømmen da jeg startet min vektredusjonsprosess, ikke er det jeg ønsker meg nå. For da jeg startet, likte jeg ikke meg selv i det hele tatt, og jeg hadde store vansker med å gjennomføre det som skulle til for å endre meg. Jeg tror jeg kan skrive i årevis om hvordan jeg hadde det med meg selv i alle de årene jeg var sykelig overvektig. Jeg var aldri fysisk syk av det, der var jeg heldig.
Men jeg vil påstå at jeg på en del områder var litt Psykisk dårlig form....
Det psykososiale området i livet mitt var sterkt preget av at jeg var og følte meg så diger, jeg passet liksom ikke inn noen steder, jeg var alltid den største og "styggeste" i mine øyne. Jeg klarer ikke skrive mer om det følelseslivet jeg hadde da, det vil liksom være å pirke med kniv i gamle arr og sår, og det er aldri noen god ide.
Jeg har de siste mnd tatt et oppgjør med "fryste følelser" innsett hvor høyt psykisk  stressnivå jeg har levd under litt for lenge.

Jeg er i ferd med å gjennomføre de endringer som skal til for at jeg skal føle meg og se meg som det gode menneske jeg er.


JANTELOVEN som sitter i ryggmargen er på vei ut, og det er skikkelig godt.

over 150 kg og litt i tvil om jeg var god nok

overspising ja, vannmelon var aldri det verste

Jeg har vært sterkt overvektig i over 30 år av mitt liv, og i noen få av de årene, sykelig overvektig. Jeg kan nok ha vært borti en overspisingslidelse, men det var ingenting som het det på den tiden, så det kan jeg egentlig la ligge nå. Og det er fordi jeg føler jeg har fått kontroll på overspisingen. Eller, jeg kjenner igjen tegnene, jeg får på en måte et varsel når "trangen" til å overspise nærmer seg. Og da kan jeg starte min forholdsvis nye indre dialog der jeg har kraftige motargumenter på alle mine unnskyldninger og bortforklaringer som jeg tidligere hadde god nytte av slik at jeg kunne planlegge og gjennomføre en skjult overspisingsfest som veldig få hadde noe som helt kjennskap eller forståelse for.

Å som jeg skammet meg da jeg var ferdig spist, bare for å begynne på an igjen med mer mat eller snop.
Men jeg skulle jo ikke tenke mer på dette nå, det er et ferdig og lukket kapittel. Jeg trenger vel egentlig bare å av og til huske på hva jeg har endret meg fra for å glede meg over dit jeg er kommet nå.


Så, med hånden på hjertet, er at det er en STOR ÆRE OG GLEDE for meg å nå kunne ta sats i min nye jobb som Livsstilsmotivator for Roede (tidligere GRETE ROEDE) .


 Det å kunne få lov å være den som kan få støtte og hjelpe andre som står i samme eller liknende utfordringer med egen livsstil og helseadferd  slik jeg har gjort .
Jeg vet hva som skal til for å våge å endre seg, jeg vet at det ikke er så lett som alle vil ha det til. MEN jeg vet så utrolig godt at det ER MULIG.

Tusen takk til alle dere som gir meg tilliten og æren av å få lov å følge dere i deres vektprosess, det dreier seg jo slett ikke bare om vekt. Det er MER, det å kunne ta sunnere valg med glede, det er livskvalitet det.

Stor klem fra Marianne