NÅR TRENING GJØR VELDIG VONDT

 Ja, eg vet eg skal tenke positivt og sånn. 

Men når treningen min er smertefull, synes eg den følelsen er litt "bånn".

Men smerten er normal, og jeg skal ikke være redd, 

foten er jo ikke så bra, når noe så alvorlig har skjedd. 

Litt for stramme muskler og andre greier inni foten, 

lager smerter som strekker seg litt inn i hjerteroten.... 

Men, gjør det noe då? Eg er jo reparert, 

foten er jo bare dårlig,

må eg bli så irritert?

Eg leser og lærer hvordan en ankel ser ut på innsiden

Eller vil i hvert fall vite hva som er årsaken til denne striden...

Eg lærer at smerte under trening og belastning er greit, men at hvilesmerten ikke skal være like sterk, ja det blir liksom litt teit.

Så da skal jeg finne en balanse og ha et mål for øye,

ikke lage fotfeil, bli litt mer nøye......

Ha ukesmål som dreier seg om små bagateller, 

og ikke la nederlag sende meg rett i en "kjeller"

Denne uken har eg vært litt trist og sur, 

eg har måttet presse meg til sykling, eller å gå ut en tur.

Jada, smerter har den effekten på meg, 

eg synes så synd på meg selv, men  av det blir eg fort lei.

For det er mye gøyere og smile og se opp,

 tillate små pauser, men aldri si helt stopp.

Eg kan ikke ta det så mye med ro, det er ikke bra for kroppen,

det tar fortsatt tid å bli bra,men jeg skal opp igjen på toppen.

Klem fra Marianne 

ps..... 

its more

(det med liten skrift er alltid litt sånn alvorlig, dypt og psykisk oppløftende for meg jaffal)

Eg har grublet og analysert og tenkt på hva som kan være " MIN TOPP"

toppen ser ikke lik ut mer, det var "noe" jeg trengte å gi opp .

Nå vet eg hva eg vil, og hva eg er ment til å gjøre,

 Eg velger å ta den veien no, lukke en dør, og hoppe inn i en ny og bedre tilværelse.

 GUKKO GØY DETTE E

BALANSE. Lett og falle....

OM BALANSE OG ENERGI OG SÅNN.... trur eg

Da har jeg klart å bære på meg litt nye smerter i rygg og nakke. Som om ikke ankelen var plagsom nok. Så da er jeg kanskje litt mer i "balanse", når jeg har vondt både på toppen og bunnen av meg selv? Ja forresten, bekkenet og er med på smertelaget, så da er midten og godt dekket. Men jeg bare MÅTTE bære opp veden fra min far sin ivrige rydding og saging nedenfor hagen min. Han hintet lit tom at jeg kunne gjøre det, siden jeg har ryggsekk og relativt stor vilje til å røre på meg. Og det er jo ok å røre seg litt selv om en bruker krykker ennå. Og tanken til min far var nok litt om gangen og bare en liten stund, som en start liksom.... Men hva skjedde? Jo, jeg ble helt hekta, for hver tur jeg bar opp veden, tenkte jeg , neste tur er siste tur, og haugen oppe i hagen vokste, men jeg synes liksom ikke har haugen nede ble mindre. Jeg tok fullere og fullere sekk for hver gang, og gikk fortere og fortere. Til slutt (etter noen timer med dette) mistet jeg en diger vedkubben ned på den FRISKE foten, og det ble slutten for denne galskapen. Sliten og sulten gikk jeg, inn, meget misfornøyd med å ikke ha blitt ferdig med jobben. Jeg kom på at jeg har jo 5 barn, som egentlig liker godt å være med å gjøre en innsats, så neste dag ville jeg be de om å være med. Skulle jo kanskje ha tenkt på det litt før, men det er ikke helt min stil. Veden er bæret opp nå, takket være mine 5 sterke og spreke og hjelpsomme barn. 

men hva var poenget med dette innlegget egentlig? 

Hva er LÆREPENGEN her?

JODA, jeg har selvsagt fått en herlig påminnelse om dette med BALANSE og sånn.... Og bruk av energi. For jeg bruker jo endel energi på å "bli frisk" ennå, og kropp og sjel heger visst sammen sies det. I dag (SØNDAG OG GREIER) våknet jeg altfor tidlig, og fikk fort bare EN tanke i hodet "EG MÅ TRENE". Og det var forid jeg hadde så vondt i overnevnte punkter i kroppen. Umulig å ignorere eller sove det vekk. Det var bare o hive seg på spinningsykkelen og sette på gøy musikk, og la beina jobbe meg varm og mør... Etter en time med dette, var smertene under kontroll, og foten ikke så aller verst heller. Bare litt mer hoven enn vanlig. Og i dag har ikke smertene vært verre enn at jeg liker de, iksom. Ja, i den grad det går an å like en smerte. Jeg har hvilt meg når jeg har kjent at det er nødvendig, og jeg har rørt meg når jeg må, 5 barn liker jo å bli dullet med, og jeg er sikkert altfor dullete med englebarna, men sånn har jeg bare blitt, ingenting å gjøre med det. Fortsatt sliten etter "jobben" men halloen, jeg har jo ikke gjort annet enn å bli bra i foten nå i over 4 mnd. Har jo prøvd med litt sånn flaut husarbeid, men dette var jo HARDT arbeid, ute,og jeg OVERDREV en smule sant?

Og så kommer grublingen, den gode typen. for jeg sitter igjen med denne BALANSETANKEN.

Og på hva jeg bruker min energi og tid på.

Jeg vet godt at jeg kommer fra en lei ubalanse, der jeg har gitt altfor mye av min energi og tid til å se "ned på meg selv", kritisere og av og til HATE noe ved meg som person, enten fysisk eller psykisk liksom. Noe så unødvendig og bortkastet. Jeg er veldig glad jeg kan kalle denne ubalansen for FORTID nå, jeg har liksom PØST på med det motsatte, sett "opp " på meg selv så mye at jeg begynner å bli litt lei av det. Kjenner at det er nok nå, jeg har vært litt HØY på meg selv en lang stund nå, men det var sånn jeg nå kan kjenne på at jeg er i BALANSE. OG det er så GØY. 

Bonusen er jo at jeg nå har 20 sekker med ved på tørk under terrassen, og at om ca 2 år, renner det godt i ovnen min en kald vinterdag og varmer en kald stue. Igjen,  BALANSE.

Veien videre må bli mer balansert nå vet jeg. Min angst for hva andre synes, for om jeg blir likt eller ikke, er borte. Jeg tenker ikke mer på sånne ting, for det som betyr noe er jo hva jeg liker og mener om meg. Jeg har brukt så lang tid som jeg trengte på å finne ut av dette. Finnes ingen oppskrift på når en finner det ut, en bare vet det når en vet det. i hvert fall jeg... 

Gleder meg til mer gangsperr, "smerte" og balansekunst....... Det er jo så gøy når det går litt gale....

KLEM fra Marianne

 

INVESTERINGER, EDDERKOPPER, OG GRUBLING PÅGÅR. BØR LESES VARSOMT!!!

Sikker på du vil lese dette??? 
Jeg er en grubler, en "tenker" liksom. Ikke en filosof, altså,sånne evner har jeg nok ikke.... 
Ikke at jeg alltid tenker meg om, det burde jeg kanskje lære meg å gjøre, men jeg tenker og analyserer og grubler mye ETTERPÅ noe har skjedde eller sånn. Kan vi kalle det hjernetrim?  en litt annerledes form? I hvert fall har eg hatt altfor god tid til å utføre denne "hjernetrimmen"no.


Jeg har vært singel i noen år (KREMT), og har kjent at det har gjort meg godt (innbiller meg det i hvert fall). 
Jeg har fått tilbake troen og håpet om at det finnes en for meg og i denne verden, men jøye meg så vanskelig det er blitt å finne "den rette". Da vi var små, kunne en jo bare si at "eg går etter deg", og så ble en kanskje sammen i storefri, hvis en fikk en venninne til å spørre for seg, eller om en hadde mot til å sende en lapp. Jeg våget ALDRI å gjøre sånt,men kunne "gå etter en" på veldig lang avstand sånn at ingen visste noe. Jeg innbiller meg at jeg er blitt litt tøffere nå, men kan fortsatt ta meg i å "gå etter noen" uten at de vet det, eller at jeg våger å gjøre noe med det. 
Vel, det er ikke så lett, for på NETT,er det bare EDDERKOPPER og det er ikke såååååå stas å vikle seg inn i sånne greier heller, det mister liksom sjarmen etter en stund.
 Men det er no min mening då. Og etter på har analysert og grublet i lange baner,innser eg at folk er kanskje blitt så redd for å INVESTERE litt i ekte kjærlighet(jeg også kanskje?). 
For sånne ting tar jo tid, og krever litt arbeid liksom,og det finnes kanskje ikke tid til sånt lengre?

Vel, det er mye som ikke er slik jeg tror eller trodde. Jeg trodde jo alltid at det å være tjukk var det samme som å være stygg, eller, at jeg som stor og tjukk, var veldig stygg, og det var så trist og litt urettferdig, for ingen andre tjukke folk var stygge, de var bare store.... Men etter MYYYYYE grubling og analysering, har jeg innsett at jeg ikke var spesielt stygg, bare STOR, og det er e grei endring i tankegangen, det synes i hvert fall eg. Jeg har fått investere mye tid i dette og det har gitt resultater for meg personlig, jeg har en finere selvfølelse nå, et finere selvbilde, det som er til å leve med. Jeg synes det var vondt å ødelegge ankelen så kraftig som jeg har gjort, men bortsett fra det, har livet mitt aldri vært bedre. 
Jeg er i en opptreningsfase (i hvert fall med ankelen da),og har endelig lært å kjenne på kroppen hva det vil si å overdrive. for hvis jeg  trener for mye, gir ankelen klar beskjed. og det gjør veldig vondt da, lenge... Jeg er sånn at jeg da trekker paralleller av disse signalene. dersom en overdriver noe bra, blir det vondt liksom.... jada...

Leser du fortsatt? Ja, da har du ikkje tatt helt skrekken 
Poenget mitt alt dette tankekaoset er ikke lett å få fram, men inne i hodet mitt kjenner jeg på at alt må være i balanse, eller at jeg liksom må vær ei balanse med meg selv og mine omgivelser. og jeg må gjøre det jeg må for å holde denne balansen slik jeg vil ha det. Gi mye, men våge å ta litt tilbake og. Ellers blir alt skjevt. 
Og jeg har ingen rett eller noe behov for å dømme eller rakke ned på veken meg selv eller andre folk jeg kjenner og vet gjør ting som sannsynligvis ikke er fint eller rett å gjøre mot seg selv eller andre. Vi er om vi er og vi gjør som vi gjør?
Jeg har i hvert fall innsett at JEG ikke lengre kan arrestere og straffe meg selv for hvert lille feiltrinn eller "trynings" her i livet. Det er alltid en grunn til at noe skjer og det er ikke alltid jeg klarer å seeller forstå hva som skjer før det er skjedd. Skal jeg sitte her  ANGRE resten av mitt liv, eller skal jeg ta sats og hoppe ut av det nå? 
Jeg hopper og og satser på å leve så høyt og så godt at neste eventuelle"trynings" merkes skikkelig og at jeg liggende nede kan smile av alt jeg har opplevd og vært med på "der oppe". Det er jo ikke sikkert det blir flere "tryningser" da, jeg trenger i hvert fall ikke være forbedret på det, for jeg aner egentlig ikke hva jeg skal forberede meg på. 
Jeg lurer på om det er blitt slik at jeg ikke er så redd lengre?? 
Er REDDAFISEN BORTEVEKKE???

Jeg finner da uansett alltid veien opp igjen, for jeg vet hva jeg vil nå
Klem fra Marianne

PS! "TRYNINGS" betyr å "gå på tryne" eller "gå på en smell" eller, å gjøre en tabbe av større eller mindre grad. jepp, det er sånn.

EG GJØR TING EG IKKJE KAN?

SÅ NÆRT OG SÅ FJERNT

I går var eg på fjellet!

 Nesten i hvert fall. Eg har satt meg et treningsmål, men for tiden føles det veldig uoppnåelig. Det vil si ikke bare føles, det er uoppnåelig nå. Men tiden flyr og eg har merket en veldig forbedring av ankelen no, det er jo reparert, men det er ingenting som er normalt inni der ennå. Eller, det er normalt utifra kor gale det var inni der når den var ødelagt. 

Dersom det virkelig er muskler der nå, har de i hvert fall krøllet seg godt sammen og det skal mye kraft til for å rette de ut igjen. Og dette med å få rettet ut muskler og annet DIGG inni der, det er jo egentlig min jobb. Og det finnes mange måter å gjøre denne jobben på, jeg har lyst å gjøre det på GØY måte. 

Jeg får jo oppfølging av fysioterapeut, og han godkjenner mine ideer under forutsetning av at jeg ikke skal OVERDRIVE det jeg gjør. Har du hørt på maken?? Eg overdrive??? 

Men som sagt, i går var eg nesten på fjellet. Ungene gikk til toppen med min far, eg gikk til DRIKKEVANNET med min mor. Min mor er jo bare sånn, hun lar meg ikkje gå aleine hvis hun kan forhindre det. Og det er kjekt med selskap, og eg er så glad for å ha en sprek mor som gidder å gå på tur med meg. Vi hadde det temmelig gøy når vi kom inn på stiene rundt vannet, de var både smale og utfordrende nok for en med krykker. Enklete steder måtte min mor ta krykkene og eg måtte krype eller ake for å ikke risikere å skade foten igjen, eller falle ned i drikkevannet. Det er nemlig ikkje lov å bade der. Vi gikk jo ikke bare på sti, det var bare helt på slutten, det går en fin steinvei nesten helt opp til vannet, og så sti videre til toppen. Den stien var ikke noe for meg ennå, ikkje hvis jeg skal være fornuftig og sånn i hvert fall. Og det er eg jo, i hvert fall når min mor er med

 Eg har som sagt et litt fjernt og "hårete" turmål, og dette er ut i fra min tilstand nå. Det hadde vært "bedre" og knekke et bein, i stedet for å ødelegge hele ankelleddet, for det tar så inn i granskauen lang tid å bli normal i ankelen igjen, og eg er helt sjuk etter  å stå på Høgstefjellet, Veten Vidden eller andre fjelltopper, og ta SELFI og stryte av meg selv...
Vise verden at jeg er frisk igjen, eller egentlig bare vise meg selv det, kjenne det på kroppen liksom. Samme for meg om andre folk LIKER det eller ikke. TRUR EG...

I skrivende stund kjenner eg på en "herlig" gangsperr. Dessverre er det verst i den friske foten, for eg er ikkje flink nok til å fordele vekten i beina ennå.... hmmmmmm, er det sånn det kan forklares? Det eg prøver å skrive, er at det venstre beinet må bære mesteparten av Mariannekroppen ennå, og det er ikke så bra å gjøre. Når jeg tror jeg står rett, heller jeg mest mot venstre, og jeg må lære meg å lene meg mor høyre og, for at blir jeg rett. Dette er ikke politisk prat, dette er reit fysisk fokus.
Jada, ble no god og trøtt eg, etter denne turen, og så fornøyd med meg sjøl at eg nesten ikkje var til å være i hus med etterpå. 

Men det beste av alt, er at eg vet at eg innerst inne kan klare ting eg frykter at eg ikkje kan klare. Det nytter ikkje å bare sitte hjemme å tenke positivt, eg tror mer på å gjøre det en drømmer om, for slik blir jo drømmer virkelighet sant?

Føler eg kan fly snart. 
Klem fra Marianne.

Mestring er så gøy. Jeg har tatt en avgjørelse!!!

En tur i skogen er MER enn en tur i skogen:

Solen skinte og jeg gikk en tur i skogen, nede ved sjøen. Alt var så vakkert og jeg fikk det plutselig for meg, som et lyn fra klar himmel!!!

Det et så gøy  å "overprøve" seg selv litt. Når jeg har bestemt meg for at dette kan jeg ikke få til, og så får jeg det til likevel, ja da har jeg det gøy.

Det er jo ikke omstendighetene som skal forme min sinnstilstand, men hvordan jeg velger å føle for dem.

Jeg godtar at jeg ikke har full bevegelsesfrihet ennå, det kommer når det kommer, og jeg føler meg litt alene og maktesløs til tider. Helt til jeg fikser situasjonen selv. 
Jeg KAN være med på et foreldremøte på skolen, sette meg noen fine turmål, sørge for å ha reint hus slik jeg liker det, og trene meg svett og blid. Jeg er heldig, for det finnes fine skog-og grusveier i nærheten som passer min skada fot, som utfordrer den litt og som gir meg en opplevelse av å MESTRE. 

Jeg har spinningsykkel i stuen, jeg KAN sitte der å spinne, mens jeg ser på TV eller leser bok, hører på musikk eller prater med barna mine. 

Jeg kommer aldri til å påstå at det er enkelt å takle en skade, sykdom og sånn, takle at en ikke fungerer slik en er vant til, det er heller ikke lett å være FRØKEN GLAD til enhver tid. Men jeg nekter å gi opp!!!

Jeg kjenner på at jeg har utviklet meg litt denne høsten, fått bedre selvtillitt,og jeg er i ferd med å danne meg et nytt og finere selvbilde.Jeg får ikke panikk selv om jeg ikke har trent en dag, og jeg får ikke hysterisk anfall om det ligger litt rusk og rot rundt omkring. Jeg kan jo bare fikse det......
Jeg er så fornøyd med framgangen,, og jeg vet at nå ha jeg sluppet taket FOR GODT i alt jeg har drasset rundt å av følelser jeg trodde jeg hadde behov for å føle. 
Jeg har satt ett punktum for noe, og føler ikke på en vanvittig opptur av den grunn, bare en god og varm indre ro, en trygghet, og en følelse av personlig makt. Det er så GØY å ha satt et PUNKTUM. 
Jeg føler meg mye snillere nå, alt er liksom forandret, det som tidligere var så vondt og trist, det er borte, ikke borte fordi ting har ordnet seg, men fordi de følesene ikke eier meg lengre,  og jeg vet at det er borte for alltid, for jeg har BESTEMT MEG 100% for at det nå ikke er noen vei tilbake, det er kun fremover veien går. 
Foten min blir bra etterhvert og resten av Mariannedamen er så bra som hun trenger og være. 
PUNKTUM........

 

Klem fra Marianne.

Et lykkelig selvbilde?

Denne helgen har eg gjort noe som eg aldri hadde trodd eg kom til å våge å gjøre. 

Eg har vært "PÅ BYN". MED KRYKKER!!!

 Det var så gøy. 

Selv om eg går på krykker, selv om eg liksom ikke liker å være ute på BYN om kvelden..... 

Hadde liksom ikke RÅD til dette da, er jo dyrt å spise mat ute på restaurant, drikke annet enn vann og ofte nattesøvnen for noen ekstra timer ute blant folk. Eg hadde alle gode unnskyldninger og grunner til å si NEI til å bli med, men så kom eg til å tenke på alternative, ka skal eg ellers finne på? Ka pleier eg å gjøre på en lørdagskveld når eg har "barnefri" og er alene hjemme? 

JODA, eg ser på tv, strikker, trener, rydder, og later som om det er det beste jeg vet her i livet. Men når jeg tenker meg om, er det mange år siden jeg har vært "ute", i Bergen by, uten at det er fordi jeg har gått på et av byfjellene og må ned i sentrum for å ta bussen hjem og sånn. Min kjære storesøster spurte om jeg ville bli med ut å spise middag, sammen med henne og noen av hennes venner, og uten å tenke meg om sa jeg bare JA. 

 Etterpå angret jeg litt, og prøvde å finne på en unnskyldning for å ikke gå. Sånn er det når STORESØSTER spør om jeg vil være med, jeg blir så PAFF at jeg bare sier ja, for at vi var små barn gjorde hun jo det hun kunne for å unngå å DRASSE rundt på meg..... he he he, tidene forandrer seg!!!

De siste måneder har jeg jo liksom hatt en meget god grunn til å "stenge" meg inne i huset mitt, på grunn av foten og sånn. Men jeg har jo ikke fått husarrest, jeg har liksom ingen "dom" jeg må sone, og jeg har LOV å leve litt tror jeg.. ha ha ha... Og gjett om jeg koste meg, selv om jeg skulket den trening og livsstil jeg har forpliktet meg til å gjennomføre. 

Selvom jeg hele mitt liv har sagt til meg selv at jeg ikke verken liker eller passer til å pynte meg og oppsøke "utesteder"og kanskje tiltrekke meg oppmerksomhet jeg føler jeg ikke fortjener. 

FY MEG så mange dumme tanker og unnskyldninger jeg har hatt for å sitte hjemme og bare være helt alene. Jeg har funnet roen som singel, det er bra for meg å være "alene" på den måten, men hva med et koselig sosialt liv, har jeg glemt hvor fint det kan være? På tide å skjerpe seg 200%!!! 

Og på søndagen var eg så trøtt at eg ikke engang vurderte om eg hadde lyst å trene. Trene kan eg jo gjøre i dag, etter eg er ferdig å skrive. For eg har fått en sånn ny energi og en slags ny livsglede eller lykke eller noe? Skal ikke så mye til egentlig.

 Jeg har selvsagt ikke RÅD til å gå ut å bruke mye penger i byen eller andre steder så veldig ofte, men jeg vet nå at jeg trenger det av og til. Og dette er jo noe som kan bli gøy spare til, 

Jeg trengte å komme litt på andre tanker, litt av "behandlingen" med fot og skade, må jo være å mestre livet slik livet er, ikke bare sitte å vente på at noe skal endre seg, for da føler jeg at jeg vil bli sittende å vente resten av livet, og det innser jeg at jeg ikke kan gjøre lengre. Jeg har for lenge siden hengt meg opp i en tanke, og den tanken var helt feil. Men siden det "bare" er en tanke, kan jeg jo bare slutte å tenke på den, så enkelt og så vanskelig. Men ikke umulig. Og det umulige blir mulig dersom en bare fjerner en bokstav. og det er U. 

Fant selvsagt ikke "drømmemannen" denne helgen, selv om jeg har tøyset mye med det. Sannheten er at jeg ikke har leitet heller, jeg glemte det. kanskje det egentlig ikke er så viktig for meg? kanskje jeg er lykkelig slik som livet er akkurat nå? Det følels sånn... En helg med teater og bytur kan løse opp i de utroligste floker, og gi ett nytt syn på livet. EG SMILER.

Klem fra Marianne

ps! Det er på HØY tid å skape seg et nytt selvbilde, for det gamle har jeg ikke bruk for lengre... Det gamle er så dårlig, elendig kvalitet og litt skadelig. Eg må trene på dette, for då tror jeg at bildet vil endre seg.  

FLØYEN - RUNDEMANEN -FLØYEN. PÅ KRYKKER!!

ENDELIG PÅ EN TOPP IGJEN!!

I dag har jeg gått fra Fløyen til Runde-mannen sammen med min gode venninne Stine. Dette er en fin tur på gruslagt vei, så NULL problem for en med krykker og sånn......

Jeg har lengtet sånn etter å nå en topp igjen, for det er så flott  komme opp i høyde, og få et litt annet perspektiv på verden vi lever i. Nå er det jo lenge siden jeg har gått noe særlig langt, men jeg er blitt anbefalt av fysioen min å gå mye nå, og jeg trenger ikke mases på for  komme i gang med det. Men jeg var usikker på om jeg kunne klare det, for jeg vet ikke om jeg har klart å holde meg i form på de 3-4 mnd foten min har vært skadet, det har i hvert fall ikke vært særlig enkelt. 
Men det en ikke vet må en jo finne ut av, og jeg visste ikke at jeg klarte å gå opp til Rundemannen, før jeg stod på toppen, då kunne eg jo både se og føle det liksom.... 


Og det var tungt  gå opp dit ved hjelp av krykker, jeg hadde kanskje gitt opp hvis det ikke var for Stine, for hun hadde aldri vært der oppe, og jeg ville ikke ta fra henne sjansen. Men jeg hadde jo måtet gi meg hvis det ble vondt i foten eller at jeg ikke hadde energi til det. Men jeg hadde det veldig fint, hele veien!!! Nydelig vær og nydelig selskap. Så godt å ha noen å prate med når en er på tur, slik at en ikke roter seg for langt inn i egne grublerier! 
Og uansett hvor trist og vanskelig livet kan føles til vanlig, blir ingenting trist eller vondt nr en står på toppen av et fjell. ingenting føles umulig eller vanskelig når en har klart å nå et mål en ikke helt var sikkert på om var mulig å nå. Dette gjør noe med meg, dette får meg liksom til å smile, og det gir meg en visshet om at jeg kan klare meg enn jeg tror. Jeg må bare ikke gi opp, for da vil jeg jo ikke klare noenting. 
En vakker dag er jeg ferdig med å gå på krykker, men i denne opptreningsfasen, hvor jeg må "lære" foten min hvordan den skal gjøre det for å GÅ, må jeg holde motivasjonen oppe på en måte som gjør at jeg holder dette ut. Dette var en vakker dag på fejllet, med krykker, og min første tur etter ulykken. Jeg er glad jeg var i grei nk form til å gjennomføre
 Da jeg stod på TOPPEN, ved masten på Rundemannen,  kunne jeg beundre VIDDEN. Bare vent, snart skal jeg gå over den og, skal bare bli kvitt krykkene først, og sånn........ 

GRÅDI GREI tur i dag, men en GRÅDI GREI dame. 
Takk for turen Stine den fine 
(hon bli så flau når eg sier hon er fin, men det er hon).

Gleder meg til neste tur.

Klem fra Marianne

PLUTSELIG LITT KLOKERE?

Ja, da har jeg fått lære noe nytt om ankel, legg og sånn.

 Det var jammen meg på tide. 

I går var jeg hos fysioterapeuten min 

(og sikkert mange andre sin ) for en ny behandlingsrunde av min stakkars lille ankel. 

Jeg hadde på forhånd tegnet på foten der jeg hadde mest vondt og ubehag, sånn at jeg lettere kunne vise det liksom. Men så hadde jo fysioterapeuten noe mye bedre å vise meg. Han fant fram bilder av hvordan det kan se ut inne i en normal ankel. så etter litt forklaringer og massasje (som er alt annet enn behagelig) og øvelser, vet jeg mer om hva som foregår i foten min og kan mer ta på alvor det at jeg fortsatt må bruker mine "kjære" krykker for hvert skritt jeg tar, i hvert fall hvis jeg vil at disse skrittene skal hete FREMSKRITT.

En ting til, nå når jeg er blitt 100% klokere (?)enn eg var før denne behandlingstimen, kan jeg jo mer slippe taket i min lille, godt skjulte angst og frykt for at noe fortsatt er veldig galt inne i foten min... Jeg liker ikke føler meg så redd, jeg blir så sint da. Og jeg liker ikke å være sint, da blir jeg bare så lei meg. Og så har vi det gående....... Bedre å vite alt enn å tro at en vet alt. 

Ja ja, ellers er det intet nytt fra denne damen. 

Eller jo forresten!!! Jeg har kjøpt meg nye JOGGESKO!! Altfor dyre selvsagt men de var på salg, og er visst så super-fantastiske at jeg nesten ikke trenger å ta ett eneste skritt for å suse avgårde. Demping overalt og solid støtte. Og en kanon-fin farge som ikke er vanskelig å se. Gleder meg til å slite ut disse her, for NÅ skal jeg ut å gå, mye, med krykker, og lære ankelen min at den må være med på leken. Og nå er det så gøy å gå, for jeg går så FORT!! Jeg har som mål å "FLISE" forbi pensjonistene om en måneds tid, de vet det ikke ennå, men jeg skal nok klare det!!! TJOHEEEEI, en får nok ikke mer GØY en en selv kan lage.....

Klem fra Marianne

MAUR, BARN, OG RASTLØS, HUMOR???

EN GOD MORGEN

Klarer ikke helt  finne roen nå. Ungene mine er hos sin far noen dager , og jeg har liksom ikke noe spesielt jeg MÅ gjøre. 

Min sønn på 15 år er her jo, men han krever liksom ikke så mye, er ikke så interessert i bli "dullet" med, sitte på fanget mitt og sånt. Men han er sånn en flott gutt/mann, ser jeg må har gjort noe godt her i livet, som har fått blitt mamma til en så god gutt. Bare må skryte, i dag stod han opp FØR meg og laget kaffe og speilegg til meg. Dette er helt fantastisk gjort, og skjer ikke så altfor ofte, sånn at en blir lei av det i hvert fall... 

Resten av gjengen er også super, sånn objektivt sett, hi hi hi. EG ER EN STOLT MAMMA, ikke perfekt, men takknemlig og overlykkelig over min fem egenproduserte mennesker. 

AMEN

RASTLØSHETEN

Ja, så var det denne rastløsheten og KLUPFOTEN da. 

Å være rastløs er ikke noe nytt for meg, men jeg har liksom kunne gjort noe med MAURENE i blodet før skaden. Når min uro ble for plagsom var det jo bare å få på seg treningstøy og joggesko og komme seg ut i fjellet eller på sykkelen. Ironisk nok var det jo denne rastløsheten som førte til at jeg skadet meg og, men det trenger jeg ikke tenke så mye på, angrer bare litt på den siste sykkelturen min liksom.... 

God tå kunne sykle litt uten smerter no i hvert fall. Men jeg tror jeg "trenger" smerten for å stoppe i tide og, ellers bare overdriver jeg.

I går satt jeg her hjemme og så på NETFLIX. Jeg så en hel serie, jeg så 4 filmer med Varg Veum, vaskemaskinen fikk kjørt seg og det er klær til tørk overalt. 

Samtidig og innimellom med all glaningen på TV, syklet jeg det jeg var god for, helt til signaler fra foten sa at "no får du ta deg en pause"Jeg er kanskje ikke så flink til å ta hensyn til signaler fra den foten, for jeg kjenner på noe som skremmer meg litt i den foten der. Og senere i dag når jeg er hos fysioterapeut Øystein, MÅ han si at det jeg kjenner på er HEEEEELT normalt og vil forsvinne etterhvert.... Jeg har fått en ny klump i foten etter skaden, trodde lenge det bare var skruen, men  den er jo ute, det har jeg bevis for. Så denne klumpen er noe foten har laget selv, og egentlig synes jeg det er litt KUUULT, ha ha. Og hvis kulen blir værende der, kan jeg kanskej tjene noen penger på den eller noe... være med på sirkus eller tivoli, vise den fram for penger? eller er det umoralsk og galt??? (ikke svar på dette)

JADA, det var den rastløsheten då..... hmmmmmm, får vel finne på nåkke før solen går ned

.Blir i hvert fall ikke vakker av å sitte her å furte, furte over at jeg ikke får svar på snapper jeg sender eller meldinger på Facebook. 

 Folk har jo et eget LIV og en jobb å drive med, bare jeg som kjeder vettet av meg og dermed begynner å tro at alle andre gjør det og. Nei på tide å ta seg kraftig sammen no,  og eg kan jo egentlig bare glede meg, for det er så mye å glede seg til. Eg har lært meg å tenke opp når eg er nede, fokusere på det gøye og smile når tårene renner og alle de der klisjeene folk hiver rundt på. Men samtidig er en spade en spade, og eg synes denne fotgreien min er noe DRITT å forholde seg til. Men jeg forholder meg no til det, og tenker med takknemlighet på den tiden før skaden, kor gøy det var å GÅ sånn noenlunde normalt. 

HUMOR?

Eg har jo ikkje skadet humoren og gleden som kronisk har satt seg fast i hjernebarken, når det forsvinner, har også jeg forsvunnet, så det så. 

JADA,

 DA har jeg skrevet dette for å motivere meg selv til å tenke positivt og gjøre det beste ut av situasjonen. DET er ikke lett, men det er jo ikke jeg heller... ho ho ho

TÅLMODIG?

Forandring tar tid, men det fryder.

 Og til tross for at det IKKE er lett å alltid velge å smile, velger jeg det likevel, ekte eller falskt, det hjelper og det smitter. Uansett hvor lang tid det tar, SKAL jeg komme igang med mine ting igjen, og i denne ventetiden, får jeg bare kose meg med filemr og serier jeg aldri har tatt meg til til å se før. Dette er jo en drømmesituasjon for de som stresser med å rekke alt, eg stresser ikje med noe, for jeg kan jo ikkje det. ÆDDA BÆDDA
 Livet har lært meg at ting og tang blir bedre etterhvert og at tålmodighet er det beste vektøyet. 
No mp eg slutte å skrive for i dag, for eg husker ikkje lengre kan som var poenget mitt med dette blogginnlegget. 

Klem fra Marianne

PS! eg har jo det hemmelige og gøye prosjektet mitt eg koser meg med då, men det kan eg jo ikkje skrive om, for då er det ikkje hemmelig og gøy lengre.