Min "Paracet"

God morgen?!?!!
Jeg er kanskje ikke på mitt gladeste for tiden. Ikke at jeg er sint på noen, eller at noen har såret meg. Jeg bare er ikke så glad som jeg pleier å være. Jeg bobler ikke over av glede liksom. Livsgleden min er selvsagt tilstede! For jeg har så mye i livet mitt å glede meg over, kunne ramset det opp i timevis! Men fokuset mitt har de siste dagene vært på noe annet som ikke gir meg like mye glede. Det er nyheten om at jeg må operere ankelen på nytt som holder meg litt nede. Og som får meg til å fokusere mer på SMERTE!!! Jeg har vent meg til å leve med kronisk slitasjesmerter i bekken og nakke. Har i perioder spist en del smertestillende tabletter, men det er ikke magen min så glad i for tiden. Og så trener jeg, hver dag, men nå er ikke ankelen min så glad i det da.

Så jeg fikk en ny utfordring med å få til å "innta" min daglige Paracet i form av en treningsdose.

Må jo finne en ny balanse nå. Og jeg tror jeg kanskje har fått det til, i hvert fall i planleggingsfasen. Med å finne trening som ikke belaster ankel, og samtidig hjelper mot plagene. Jeg sykler på spinningsykkelen min hver morgen før jobb og annet!! Jeg har lite motstand på, men sykler fort, og da blir kroppen varm. Den vonde foten er plassert på pedalen slit at jeg nesten ikke bøyer ankelleddet.

Før eller etter økten har jeg en liten og lett styrkeøkt og å vekke musklene i kroppen ( hvis de noen gang sover da). Noen ganger i uken strener jeg med tyngre vekter på Sprek og Blid, apparattrening, slik at jeg har  kontroll på at det er ingen belastning på ankelleddet. Belønningstreningen er svømming i basseng, jada, jeg har svelget kamelen om å " opptre" i badedrakt, jeg kan ikke tenke sånne "eg-ser-tjukk-ut-i-badedrakt"tanker nå. Sånt får vente litt, eller helst forsvinne. Ellers tøyer jeg og strekker meg godt. Puh, litt svett nå.

Men trening gjør kroppen glad. Og tanken  på at jeg har fått en ny sjanse til,å bli helt frisk i ankelen, er begynt å vokse, og det gleder meg, gir meg håp, og drømmer. Vet nå at det kan gå galt en gang til, men jeg får velge å se på solen som skinner og ikke skyene bak.
Jeg har mange rundt meg som trøster, oppmuntrer og føler med meg. Jeg vet at jeg ikke er alene nå. Men jeg trenger å være alene når humøret er svart, for ingen fortjener å bli utsatt for det. Jeg er altfor glad i mine nære og kjære til å vise hvor trist jeg er og har vært! Noen ser det, og gir meg smil og klem.
Min unike kjære mor så det, og tok meg med på en solid shoppingrunde. Spanderte alt. Så nå sitter jeg ikke dårlig kledd og skodd å furter. Og furting er kjedelig!!! Så det er best å slutte med det.

Aner ikke hva som er lov eller ikke, men jeg er lei meg for foten og glad for alt annet. Og kommer nå til å velge å glede meg. Det er mer morsomt og gøy. Og når tristheten kommer over meg, skal jeg være trist en stund, sikkert ikke lurt å holde igjen, men kanskje trekke meg litt tilbake mest det står på. For da trenger jeg ikke ta noe hensyn, da kan bare det for komme ut, og forsvinne😩😃.

Ha en fin dag og helg! Klem fra Marianne

en tung dag

I dag har jeg vært på Haukeland sykehus og tatt nytt røntgenbilder av ankelen. Det var triste tilbakemeldinger å få fra kirurgen.
Jeg må operere helt på nytt igjen, det var ikke vellykket det de gjorde for 14 mnd siden viser der seg. Mye er galt inni ankelen og det er derfor jeg har så mye smerter og dårlig funksjon. Så må skal jeg vente på en ny og muligens større operasjon (mye slitasje), og har fått knallhard beskjed om å gå minst mulig. Ingen turer verken i gangfart eller løpefart !!!
Hverdagsaktiviteten må også begrenses!
Lenge siden jeg har vært så trist. Vet jo at mange i denne verden har der 1000 ganger verre enn meg, men det kunne ikke stoppe tårene mine fra å strømme nedover hele meg. Gukko flaut, klarte ikke stoppe det.

Så nå blir det slutt på fjellturer, løpeturer og hopping.

Men trene skal jeg få til uansett, uten å belaste foten!!
Jeg kjørte innom på Sprek og Blid rett fra jobb i dag, nektet meg å kjøre hjem for å furte...

For jeg trenger å holde meg i gang, ikke gi opp...

Trening med vekter (apparater) og svømming i basseng. Jeg kan sikkert sykle litt rolig på spinningsykkelen uten særlig belastning og.
Det er jo bra fettforbrenning... Men i kveld er jeg trist!,
for jeg gruer meg
til det jeg må gå igjennom.

Men jeg får jo en sjanse til å forberede meg godt denne gangen. Og det er jo fint.

Et tilbakeblikk må til for å se en endring...

Jeg har tidligere nevnt at jeg har vært arkiv håndballspiller fra jeg var barn til godt voksen alder. Og jeg har gode minner og gode venner fra den tiden. Mine håndballferdigheter var OK, verken veldig gode eller veldig dårlige, og jeg liker å tenke at jeg var en god lagspiller og lagvenninne. Jeg tror jeg var grei nok med mine motspillere og.

 Jeg kom til å tenke på tiden som damelagsspiller. Vi varmen fin fin gjeng med gode humør og mye moro. Etter trening eller kamp var ferdig stormet mange av oss ut i det fri for å tenne en velfortjent røyk mens pulsen fortsatt dunket i kroppen og svetten silte fra pannen😁 

Hadde vi spilt kamp og blitt rundjult av litt yngre spillere med ambisjoner, satt det laget gjerne å tygget i seg bananer rett etter kampen og vi storflirte av å være vitne til noe så teit mens vi dro sigarettrøyken ned i lungene ........ Jaja det var den gang .. Sikkert 100 år siden eller noe.... 

Nå kan jeg nesten ikke være i nærheten av noen som røyker eller nettopp har røykt, uten å bli litt kvalm og uvel, og i hvert fall ikke tenne en selv, da kaster jeg opp og blir dårlig . Pinlige greier!! 

Men jeg er forandret når det gjelder hva som er greit å spise, drikke og sånn. 

Veldig forandret. 

Ikke helt sikker på hva og hvorfor det har skjedd. Men etter å har vært skikkelig uvel og dårlig/ syk i mage og resten AV kroppen i månedsvis, kanskje mer, var det på tide å ta et grep. Og jeg har med litt hjelp fra venner, Internett og egen forskning, plukket fra hverandre mitt kosthold og mine livsvaner, og bygget det opp igjen, laget mat fra bunn og grunn, og spiser og drikker kun det jeg vet jeg tåler, og tar ingen sjansen lengre, må være veldig streng, for å ikke blir så dårlig igjen... Energien er kommet tilbake og jeg våger mer og mer å leve livet mitt slik jeg kan klare å fungere i denne verden. På treningsturer er i hvertfall behovet for banan 100 ganger større enn en sigarett... Herlighet hva tenkte vi egentlig med da vi gjorde dette?? Kule og treffe var vi i hvert fall, og med verdens korteste kondis... 

Jeg har vært 5 uker uten snop og lignende. Jeg lager Proteinrundstykker, knekkebrød og annet som er lite eller ingen sukker i, uten hvetemel og havregryn og cottagechese er blitt mine nye venner. 

 bruker mye oppskrifter i Lavfodmap boken, og det jeg har laget har smakt veldig godt. 

Håper jeg har løst denne lille utfordringen nå, det kjennes sånn ut. Men jeg tar en tur til fastlegen sånn at han kan sjekke at det ikke er noe alvorlig galt med magn da... Det er nok smart?

 Men jeg tror jeg er frisk som en frisk fisk.. Kjennes sånn ut i hvert fall. 

Gøy og livsviktig trening

Det fine varme høstværet har lokket meg ut på flere joggeturer enn eg hadde drømt om i mitt liv. Eg klarer ikke stoppe selvom beina er sur og stiv. Eg har alltid hørt på stemmen som forteller meg at eg ikkje kan, men så sluttet eg å høre etter, og så fikk eg "blod på tann"

Ja at eg som er så treg og stor skulle få smaken på å løpe, 

hadde eg aldri forestilt skulle skje, det er eg nødt til å røpe

Eg tviler fortsatt litt, mens eg løper langs grus og sti,

men tvilen har kommet meg tilgode, så det har ingenting å si. Eg kjenner det i foten, når eg har løpt litt forlangt, då stivner ankelleddet, og sokk og sko blir trangt!
Men dette skal ikke stoppe min nye treningsglede,
eg sørger for å roe ned så blir alt straks litt bedre.
Eg trenger å kunne løpe, av og til for "livet" og helsen
både på jobb og privat for å redde skinnet og pelsen...!

Vakker natur å nyte på turen, dette er så godt å gjøre, bedre enn sofa og middagsluren!

Etterhvert som vekttreningen hjelper meg å bygge musklatur og balanse

Vil jeg hoppe høyt og løpe lenge, kanskje til og med danse😉