Min "Paracet"

God morgen?!?!!
Jeg er kanskje ikke på mitt gladeste for tiden. Ikke at jeg er sint på noen, eller at noen har såret meg. Jeg bare er ikke så glad som jeg pleier å være. Jeg bobler ikke over av glede liksom. Livsgleden min er selvsagt tilstede! For jeg har så mye i livet mitt å glede meg over, kunne ramset det opp i timevis! Men fokuset mitt har de siste dagene vært på noe annet som ikke gir meg like mye glede. Det er nyheten om at jeg må operere ankelen på nytt som holder meg litt nede. Og som får meg til å fokusere mer på SMERTE!!! Jeg har vent meg til å leve med kronisk slitasjesmerter i bekken og nakke. Har i perioder spist en del smertestillende tabletter, men det er ikke magen min så glad i for tiden. Og så trener jeg, hver dag, men nå er ikke ankelen min så glad i det da.

Så jeg fikk en ny utfordring med å få til å "innta" min daglige Paracet i form av en treningsdose.

Må jo finne en ny balanse nå. Og jeg tror jeg kanskje har fått det til, i hvert fall i planleggingsfasen. Med å finne trening som ikke belaster ankel, og samtidig hjelper mot plagene. Jeg sykler på spinningsykkelen min hver morgen før jobb og annet!! Jeg har lite motstand på, men sykler fort, og da blir kroppen varm. Den vonde foten er plassert på pedalen slit at jeg nesten ikke bøyer ankelleddet.

Før eller etter økten har jeg en liten og lett styrkeøkt og å vekke musklene i kroppen ( hvis de noen gang sover da). Noen ganger i uken strener jeg med tyngre vekter på Sprek og Blid, apparattrening, slik at jeg har  kontroll på at det er ingen belastning på ankelleddet. Belønningstreningen er svømming i basseng, jada, jeg har svelget kamelen om å " opptre" i badedrakt, jeg kan ikke tenke sånne "eg-ser-tjukk-ut-i-badedrakt"tanker nå. Sånt får vente litt, eller helst forsvinne. Ellers tøyer jeg og strekker meg godt. Puh, litt svett nå.

Men trening gjør kroppen glad. Og tanken  på at jeg har fått en ny sjanse til,å bli helt frisk i ankelen, er begynt å vokse, og det gleder meg, gir meg håp, og drømmer. Vet nå at det kan gå galt en gang til, men jeg får velge å se på solen som skinner og ikke skyene bak.
Jeg har mange rundt meg som trøster, oppmuntrer og føler med meg. Jeg vet at jeg ikke er alene nå. Men jeg trenger å være alene når humøret er svart, for ingen fortjener å bli utsatt for det. Jeg er altfor glad i mine nære og kjære til å vise hvor trist jeg er og har vært! Noen ser det, og gir meg smil og klem.
Min unike kjære mor så det, og tok meg med på en solid shoppingrunde. Spanderte alt. Så nå sitter jeg ikke dårlig kledd og skodd å furter. Og furting er kjedelig!!! Så det er best å slutte med det.

Aner ikke hva som er lov eller ikke, men jeg er lei meg for foten og glad for alt annet. Og kommer nå til å velge å glede meg. Det er mer morsomt og gøy. Og når tristheten kommer over meg, skal jeg være trist en stund, sikkert ikke lurt å holde igjen, men kanskje trekke meg litt tilbake mest det står på. For da trenger jeg ikke ta noe hensyn, da kan bare det for komme ut, og forsvinne😩😃.

Ha en fin dag og helg! Klem fra Marianne