Hei.
Nå kjent jeg tiden var inne for å begynne å skrive litt i bloggen igjen. Det er liksom så godt å ha noen å "snakke" med.
Jeg har etterhvert erfart at jeg trenger å være litt forsiktig og varsom med å skrive for mye om vanskelige følelser og tanker. Ikke fordi jeg ikke ønsker å dele med verden hat jeg kan kjenne på sånt, men fordi jeg ikke ønsker å gi for mye energi og oppmerksomhet til det som jeg ikke trenger å gå å over-tenke eller gruble meg ihjel på.
Jeg ser på meg selv som et lykkelig menneske og jeg har det godt med meg selv. Det er jo kjempefint for meg å ha det sånn.
Livet skjer og det kommer dager med utfordringer som er såpass store at jeg kjenner jeg mister både bakkekontakt og fotfeste. Det er ikke mange slike dager, men når dette skjer, kjenner jeg på tendensen til å forsvinne inn i et gammelt mørke, eller et gammelt mønster, der jeg er overbevist om at jeg er udugelig, ulesket og utilstrekkelig. Jeg blir liksom hun "tjukke-dumme-stygge Marianne igjen som ingen egentlig liker, ikke jeg i hvert fall. Det er helt rått hvordan slike tanker og følelser kan overta enhver fornuftig tanke. Men jeg har erfaring med dette nå, men å "sette lys på trollet" så det sprekker, og ikke på en måte gå inn i det. Det er jo bare tanker og følelser, det er ikke sannhet eller slik verden er. Jeg har den siste tiden lært at jeg må avlede meg selv når vanskelige ting skjer.
Jeg har også erfart at jeg ikke kan eller bør "spise følelser" , altså bedøve meg meg mat for å føle meg bedre, for det finnes egentlig ikke nok mat i denne verden som kan døyve de følelser som er skikkelig vanskelige eller gjenstridige.
Men det hjelper å ta en løpetur, det hjelper å besøke fjell og skog, det hjelper å prate med mine nærmeste, det hjelper å se en god film eller annet som kan avlede eller fylle meg meg gode opplevelser og følelser. For så sagt, det er jo "bare" tanker og følelser, go jeg kan ikke tillate meg å krype inn i negative tankemønstre hver gang livet kaster en liten eller stor utfordring min vei. Jeg vet jo at jeg ikke få større utfordringer enn det er ment at jeg skal takle, og jeg har skjønt at jeg får så mange sjanser jeg trenger til å takle de utfordringer jeg møter i dette livet.
Jeg er ikke en mester i følelses-håndtering, men jeg har etterhvert lært meg å "se meg selv innenfra". Jeg forstår bedre hvorfor jeg føler og tenker som jeg gjør og det gjør meg både glad og takknemlig. jeg har fått lære meg selv å kjenne, og det gir meg både ro og lykkefølelse å enda bedre vite hva og hva jeg er.
Jeg håper du har det godt med deg selv, og at du tillater deg å ha det slik uansett hva som skjer "på utsiden".
Varm klem fra Marianne
