Bursdagsblogginnlegg

 SÅ har eg altså klart å bli 43 år, det skjedde i går.... HURRA!!
og det blir  litt sånn at eg må tenke igjennom hva det året eg nettopp liksom har forlatt har gitt meg.
 Og jeg har så mye å smile for at jeg nesten revner i munnvikene. Jada, det har vært skader, nederlag, operasjoner og mye smerter både fysisk og psykisk.... Jeg har som vanlig liksom måtte gå igjennom en del ild-prøver for meg selv, når livet skjer og en våkner fra dvalen, bobler sprekker og verden viser seg fra en litt mørkere side enn hva jeg trodde. 

Livet mitt har tatt en brå vending dette leveåret, med jobbskifte og skifte av fokus egentlig. Jeg vil ikke bruke tid på å greie så mye ut om det nå. 

Det største og beste av alt som har skjedd, jeg faktisk, at jeg helt mot min vilje og intensjon har fått oppleve kjærligheten igjen.
 Det hadde jeg lovet meg selv at ikke skulle skje, jeg orket ikke flere skuffelser og nederlag på den fronten, og jeg opplevde at jeg var fullstendig håpløs ovenfor de signaler og det "spillet" som foregår på datingsider. 
Jeg har aldri forstått reglene og tapt det får gangene jeg har våget å ta en sjanse. Så nok var nok, og jeg avgjorde at nå var det ALDRI MER!!

Men så skjedde det noe, sånn helt tilfeldig som (mot min vilje) fikk meg til å falle fullstendig. Og det skjedde på ekte, og ikke på nettet.... noe så uskyldig som en gåtur og en meget lang samtale liksom, og en kinotur....
Jeg gjorde noen forsøk på å kjempe i mot, løpe vekk, men det er umulig når muskelmassen blir gele og knærne svikter... Og hjertet, ja det holder på å sprekke, det føles som hjerteinfarkt eller noe sånt....
Så nå sitter jeg her, ny-forelsket og ikke singel mer.... Og jeg har lyst å bare bli sittende, ikke røre meg liksom, i fare for å miste det jeg nå har oppdaget. For jeg ante lite om hvor sterkt og stort det er å kjenne på det jeg gjør nå. 
Jeg skal slutte å skrive om dette nå, for det er så nytt og så sårbart og det er mange hensyn å ta. Men jeg kan ikke stresse med dette, jeg vil velge å bare ta i mot, og nye en lykken som til syvende og sist kommer svevende min vei. 
Og nå kan jeg ikke lengre leve i overbevisning om at ingen menn kan bli forelsket i meg, eller bli glad i meg som den jeg er.
Jeg trenger ikke bli "god nok  lengre, jeg jeg skjønner at det aldri har vært meningen heller. 

Jeg er god. 

Fengselet

Hei

Det å endre vaner er nesten som å bryte ut av et fengsel til tider.

Jeg har i hvert fall brutt ut av mitt fengsel ved hjelp av rå vilje og tøft pågangsmot.
Men, tro meg, av og til føles det som om  vil jeg inn igjen, inn i fengselet.
 Jeg har hatt mine egne strenge regler for hvordan jeg skal leve utenfor "fengselet", og til tross for mye god støtte og aksept, vennlighet og nærhet, opplever jeg mer og mer usikkerhet og ensomhet her utenfor "murene" mine. Og jeg oppdager til min store forbauselse lysten til å trekke meg tilbake og låse porten....
Og så våkner jeg....... og oppdager hvor utrolig godt er det å være så fri fra alt det vanskelige og vonde som fikk meg til å liksom bure meg inne i min egen oppfattelse av hvordan verden rundt var. Og at det ikke var plass til meg i den. Dette har jeg mast  om før, så det er ikke noe poeng i å gjenta seg selv i det uendelige. Men det jeg vil fram til er at ehmmmmm, ja, lett å spore av her når tankene surrer så fælt....

Men altså, saken er vel den at dette med å endre vaner som ikke dreier seg direkte om mat og trening og sånn, men om tankemønstre. Og jo mer frihet jeg opplever, jo mer utfordret blir jeg i måten å tenke om nye situasjoner, selv om det kan være situasjoner og hendelser som er så mye mer fantastisk enn jeg noen gang har våget og håpet å kunne våge å drømme om. Det er da jeg blir så overrasket over meg selv, at jeg faktisk ennå ikke helt er i mål med å endre den viktigste og tydeligvis vanskeligste vanen, nemlig måten å tenke på meg selv på.
 Det blir plutselig mer fristene å gå tilbake i "fengsel" å hvile litt, vente litt til og se om det blir bedre snart.....
Dette verset har jeg hengende på veggen i stuen, og jeg tror jeg må bli flinkere å lese det og leve det ut.
 "Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg mot det som ligger foran"
Jeg vil altså nå få til å glemme mitt fengsel, eller bare la det bli et minne og jeg er veldig spent på å jeg kommer til å klare det. Jeg tror ikke lengre at jeg kan klare alt ved hjelp av rå viljestyrke og tøft pågangsmot. Det er ikke lengre nok. Jeg må øve med, øve på de vanskelige tingene, øve på å ta i mot alt det gode som kommer min vei, og finne roen og balansen i livet. Jeg må våge å gi og våge å ta i mot..... Jeg er blitt god på dette allerede, men bare ble så PAFF over å oppdage lengselen etter å gå i "fengsel" igjen, den så jeg ikke komme. Men det er så MYE mer med livsstilsendring enn å oppnå en lettere og sprekere sunn kropp.... denne kroppsdelene som er å toppen, som kalles hodet, den skal også endres, og det er liksom på en måte det som startet alt sammen og, det som gjorde at en gikk så mye opp i vekt uten å være i stand til å gripe inn før det ble overveldende mange kilo å kjempe mot...

Jeg gleder meg uansett over denne overveldende frihetsfølelsen. Jeg kan gjerne bruke tid på å bli vant til den, og ja, det tar jo tid å endre vaner, så jeg gir meg selv en ekstra porsjon tålmodighet her også.

Klem fra Meg

Mitt første Åsaneløp

Hei

I går, søndag 19 mai, stilte jeg til start i Åsaneløpet for å løpe halvmaraton igjen. Ikke lenge siden BCM, vel 4 uker, men jeg følte meg klar til å oppleve dette en gang til, og Åsaneløpet har en sånn fin flat løype som jeg lenge har hatt lyst til å prøve. Jeg har slitt litt med verk i en fot, sånn helt nede i fotbladet, og dermed trent mye mindre enn jeg hadde planlagt. De siste dager var foten blitt betydelig bedre og jeg bestemte meg for å være med i løpet. Fint vær og stor stemning før start, det er så kjekt å være sammen med sånne løpeglade sprekinger i alle aldre. 

Startskuddet gikk, og vi var i gang....

Som vanlig løper de fleste i fra meg, men det synes jeg er helt flott, siden mine intensjoner med løpet er å fullføre så godt JEG kan. Jeg ble kjapt blant de siste og kjente at kroppen hadde det bra. Jeg sier at løypen er flat og fin , men etter vel 2 km var det en aldri så liten stigning i veien på ca 1-2 meter, kan ikke kalles en bakke en gang. Men der smalt det i den nettopp-frisk-igjen-foten min.... Det føltes i hvert fall slik, jeg kjente et slags KNEPP, og så kom det en overveldende smerte som jeg ikke kan husk å ha opplevd. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å fortsette i samme tempo, men det ble vanskeligere og vanskeligere. Jeg tenkte jeg kunne løpe av meg smerten, men det var ikke mulig... Jeg stoppet litt, gikk litt, men det ble ikke bedre. 

Jeg er visst en optimist på villspor til tider, for jeg begynte å løpe igjen, og tenkte på positivt jeg bare kunne, det skal jo hjelpe sies det. Ved vendepunktet på Hjortland, traff jeg på løypevakten. Han er en god venn av familien, så da han fikk vite at jeg muligens var skadet, jogget han sammen med meg videre (jeg var jo sist ) . 

Det var veldig motiverende, og jeg hadde ennå ikke bestemt meg for å bryte løpet, det kunne jo være at smerten gav seg?.... 

Etter vel 6? km måtte jeg bestemme meg,

 gå tilbake til Åsane senter og få hjelp = fornuftig, 

eller fortsette løpet= galskap..... 

etter å ha diskutert litt med min spreke løpevenn, tok han/jeg avgjørelsen om å bryte løpet.... 

Siden jeg ikke var alene, kunne jeg ikke la tårer og skuffelse få slippe fram, og vel framme i senterområdet haltet jeg inn i førstehjelpteltet samtidig som vinneren av halvmaraton lykkelig seilte over målstreken. Utrolig kjekt å få oppleve hans glede, og jeg måtte smile og klappe for vedkommende.... 

Isposer og hvile med foten høyt hevet, samtale med sykepleier og ett glass saft. Det er godt at det finnes så mange omsorgsfulle mennesker. Jeg ble oppfordret til en tur på legevakten, og der ble det konstatert akutt betennelse i en sene (PERONEUS BREVIS) nede i foten. Legen mistenkte litt at det kunne være et stressbrudd, men bilde viste ingenting om det. Jeg fikk lære at denne typen skader kan skje når en blir for ivrig med hardtreningen, og der har vi det, jeg skjønner jo at jeg har vært temmelig ivrig.... THATS ME....

Det er nå veldig lett for meg å bli temmelig trist og oppgitt over meg selv. Men legen stoppet den tankegangen meget fort for han mente at det var så imponerende at jeg var i så knallgo form bare 5 mnd etter min store operasjon. Denne skaden i foten er liksom bare en liten hump i veien.... og jeg har i all treningsiveren min glemt litt at det bare er 5 mnd siden operasjon og lang nedetid. 

Jeg har forventet at min kropp skal både restituere seg etter den påkjenningen OG blir i best mulig langdistenseløpeform samtidig... Jeg skjønner at det var litt mye å forlange kanskje.... 

SÅ ALTSÅ, JEG pauser DENNE LØPINGEN MIN NÅ, litt sånn på ubestemt tid, for jada, jeg skal gi meg selv tid til å bli helt bra igjen, på alle måter, og lære av det jeg nå har erfart, både om min kropp og min tankegang. Det er gode greier det. 

SÅÅÅÅÅÅ, ingen medalje til meg denne gangen, og de neste løp jeg har meldt meg på, blir gjennomført uten meg. 

Men bare ikke tro at jeg kommer til å slutte å trene, jeg gleder meg til å trene alternativt... 

Jeg kommer aldri til å slutte å trene!!

Hipp hurra for treningssenteret.

Eg er klar for å tilbringe mer tid på GYMMEN :)

17 mai og Kokoskaken

Hei
Dagen før dagen no liksom. I morgen skal Norges nasjonaldag feires, og hele landet er nok pyntet i rødt og hvitt og blått kan jeg tenke meg. Skoleplasser og forsamlingshus er gjort om til glade møteplasser hvor det skal selges og, spises og lekes. 

Jeg liker  tenke om meg selv at jeg utfører min dugnad med glede, også på 17 mai. Men det er noe ved 17 mai som stresser meg mer enn noe annet.... det begynner i det bjørken får grønne blander liksom.... 
I år vil jeg finne ut av hva det er med denne dagen som gir meg en sånn tung og trøtt følelse. Kan jeg skrive denne dagen også på kontoen for dårlig selvfølelse, selvbilde, trang bunad og mye samvær med folk en føler er mye finere enn en selv, mye bedre liksom.... NEI, det godtar jeg ikke. For livet er ikke sånn, ikke nå lengre, og har sannsynligvis aldri vært det tror jeg mer og mer.... MEN noe er det likevel. Jeg er mor til 5 barn, de er i ferd med å bli voksen nå, men slik har det jo ikke alltid vært. De har hatt mye behov for hjelp til påkledning og klargjøring til 17 mai tog, og vi har ofte løpt etter "toget" med vogn og bleier og tåteflasker på slep, og mor sjøl med bunaden på skeive og strømpebuksen godt rullet ned over lårene. Dette er jo en type løping som jeg ikke setter pris på da liksom..... men altså , slik er det ikke lengre her i huset, ingen bruker bleier, tåteflasker eller vogn. Vi pleier å være sammen på 17 mai, jeg og flokken min, og jeg ser frem til en slik dag i morgen også, men det er noe som skurrer..... 
Som mor til barn i 5 klase har je gi oppdrag å  være med å skape en fin 17 mai-feiring for alle som vil deltar der vi bor. Jeg fikk også i oppdrag å lage en kake, hjelp, for det er ikke hvilken som helst kake, det er en KOKOSKAKE... Jeg som har levd et sånt strengt sunt liv de siste årene, vet faktisk ikke helt hva en kokoskake er for noe... så jeg googlet det, og fant en oppskrift som jeg kunne bruke.... Her begynte stress og irritasjon å melde seg, hvorfor MÅ det være kake på 17-mai osv.... men så tok jeg meg sammen, for klart at det skal være kake på 17 mai. Og hvis verden vil at jeg skal lage kokoskake, ja da gjør jeg det.... 
 
 Så i stedet for å kritisere kaken og hele opplegget, ville jeg lære meg kakekunsten og fikse dette, men frynsete selvtillitt, og posekake på lur i skuffen sånn i tilfelle det ikke gikk min vei. 
Nå er kaken ferdig, og den ligger i kjøleskapet og gleder seg til 17 mai tror jeg.... og jeg er så fornøyd og stolt over det jeg har fått til, og prøvesmakingen sendte blodsukkeret mitt helt i taket. 
Kaken smaker som en Bounty-sjokolade, og innholdet sikkert rundt 2000kcal pr munnfull... he he... så da jeg lå på alle fire i idrettshallen og gjorde mine dugnads-oppgaver, kjente jeg smake-på-kake-kvalmen bre seg over hele magen og halsen min.... og da visste jeg at denne kaken var vellykket nok, ikke vakker og pen som alle andre sin, men en sabla god konfektkake.... Jeg håper mengden forsvinner i mengden kaker i morgen, og at den faller i smak. 
 Tanke på å gjøre ting er vanskeligere enn å faktisk gjøre det. Og nå vet jeg jo hva en kokoskake er og at ogås jeg kan få til å lage en sånn bare jeg følger oppskriften til punkt og prikke.... det er ikke så verst lærdom å ta med seg inn i denne natten. Og jeg gleder meg over de mennesker som  fortsatt gidd å bruke tid og krefter på å lage en fin dag for andre. Så da skal ikke jeg stresse mer med mitt, da skal jeg bare nyte, og yte det jeg kan. Det er jo tross alt 17 mai bare en gang i året og sånn..... HUURRA

Det vakre...

Hei
Som tidligere nevnt har jeg hatt et temmelig dårlig og negativt selvbilde i min oppvekst og voksenliv. Når jeg leser det jeg skriver her, høres det litt ut som om jeg på en måte skryter litt av det... he he... rart hvordan ting høres ut når en er helt stille. Det er i hvert fall godt å kunne skrive at jeg HADDE et dårlig selvbilde, ikke at jeg HAR det ennå... så det så....

MEN....

her «hin» dagen fikk jeg høre at jeg er vakker!!!! HÆ??

 ... og ordene kom fra en meget spesiell en i livet mitt.🥰🥰..  ja, for livet skjer jo bare det, enten en vil eller ei, og plutselig har liksom ting skjedd og jeg føler jeg på en måte har økt litt i verdi.

Og så blir verden litt vakrere og, og litt ny og litt annerledes... 

og hva skjer med Marianne-på-landet då..? 

Jo, først blir eg overrasket, og glad, og så litt betuttet, og litt i tvil.... for eg vet liksom ikkje helt ka eg skal gjøre med den følelsen av å kanskje være litt enig... 

jeg synes at ordet «VAKKER» er et stort og sterkt ord... og for meg dreier det seg om så mye mer enn utseende... det dreier seg om følelser.... og at det indre og det ytre fungerer i en slags harmoni 

Dette innlegget velger jeg å være uten bilder, sånn at den vakre følelsen kan få mer plass... livet har til nå lært meg at det å ta et «dypdykk» ned i egen misnøye og mistrivsel krever enormt med negativt energi og plass... det er som om en selv velger å leve i et selvskapt helvette.... og det ser jeg ikke mening i å fortsette med... 

og det er utrolig hva et ord kan utløse i den gode indre dialogen jeg har jobbet med dette året. Det vakre... 

På vei mot Åsaneløpet

HEI 

Løpepausen ble ikke spesielt lang, og det var viktig å komme i gang igjen med løpingen etter lørdagens tøffe halvmaraton. Ikke fordi jeg var jeg jeg kulle miste formen da, men fordi jeg trengte en bedre "løpeopplevelse" i mitt minne enn det lørdagen hadde å by på. Løpeturen i går satt langt inne å gjennomføre siden beina er en tanke stive og støle ennå. Det er stor forskjell på et konkurranseløp og en vanlig løpetur. I går var det ingen heia-rop eller flagg langs min løype, kun meg langs bilveien i fred og ro. Som alltid er de første minuttene av en løpetur ganske tøffe, siden den "late delen av hjernen" ikke er helt enig i at jeg skal være en løper... he he... Men det var skikkelig godt å kjenne at kroppen fortsatt er god nok til løping, og at jeg liker dette ennå. Jeg begynner å glede meg til neste halvmaraton, det er bare vel tre uker til, og jeg er veldig spent på løypen Åsaneløpet har laget til dette. Jeg leser at den er mest flat og uten de store stigningene og håpet om å atter en gang knuse min "personlige rekord" begynner å vokse... 

Jeg kan i hvert fall ikke annet enn å gjøre et forsøk. 

Jeg er også igang med styrketrening igjen, og kjenner at gangsperren fortsatt eksisterer. Men gangsperr er jo et sikkert tegn på endring, og det er flott det. 

Tror eg....

Løpende hilsen fra Marianne